Hvem er best foreldre?

[Gjest undrerinnevennen]

Mange skryter over at de har gjort alt etter boka. Utdanning, fast jobb og solid økonomi, giftermål, huskjøp og SÅ barn, når alt er på plass. Andre får barn tidlig, ustabilt forhold, noen alene, dårlig økonomi osv.

Mitt intrykk er at unge, fattige foreldre er vel så gode til å ta seg av sine barn som sine velutdannede, voksne, gifte medforeldre. Førstnevnte gruppe virker generelt til å ha mere tid, empati, tålmodighet osv, enn den andre gruppen - som generelt virker til å takle det å få barn (og livet snudd på hodet!), dårlig.

Generelle tanker, jeg ser ofte dette. Sjelden motsatt.

Jeg er også vokst opp i et "møblert hjem", de "levde" på statusen og brydde seg aldri om hva vi behøvde. Venner som vokste opp i fattigere kår, hadde "alt". Prioriteringer!

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har aldri hørt noen skryte av det, og alle våre venner/min manns venner er vel i den kategorien, de er flinke på alle måter, men også veldig gode foreldre som gjør mye for og med barna.

Barna er høflige og skoleflinke.

Jeg tror ikke inntekt er det viktigste, men det kommer nok litt an på hvor man bor. Men dårlig råd er vel et potensielt krangleområde (har jeg hørt min psykiater si), så sånn tenkt er det vel en fordel å ha en ordnet økonomi.

Jeg tror fattige foreldre kan være gode foreldre, i det minste hvis de fokuserer på at barna skal få den økonomien og utdanningen de selv ikke fikk, og grunnlag for et enklere og bedre liv.

Men ustabilitet, det å ikke være gift/i et registrert parforhold før man får barn er ikke bra, men det har med annet enn inntekt å gjøre. Man bør også være noenlunde etablert, mine barn vil feks ikke flytte, selv om det var snakk om til nabobydelen, det kunne vi bare glemme.

Jeg er feks den eneste jeg kjenner i vår omgangskrets som ikke har en tittel og en fast jobb og tjener godt, jeg syns det til tider har vært belastende. Men ingen har en gang kritisert meg for det, de er bare hyggelige og forstår at jeg har noen vansker selv om de ikke syns på utsiden. (det kan høres når jeg sier noe om noe, men ellers går det bra) Jeg har aldri hørt noen skryte av sin dyktighet og vellykkethet. Det skjer sikkert, men jeg tror ikke det er så utbredt.

[laban]

Hvem er du da, som kan observere hvordan folk takler å få barn, i såpass store grupper at du kan generalisere på den måten? Hvis du baserer det bare på noen få eksempler i egen omgangskrets eller på hva folk skriver på Facebook, tror jeg ikke det sier noe som helst om hvor gode foreldre de er. Det er det som skjer i familens hverdag som betyr mest.

Jeg kjenner nok flest i den gruppa som venter til de har jobb, bolig, partner og en relativt ryddig økonomi på plass, og jeg har ikke sett så mange eksempler på at barna kommer som en forstyrrelse av fasaden. Tvert imot er det mange av dem som er så ekstremt opptatt av vidunderbarna sine at det umulig kan være sunt for noen av partene (altså verken barna, foreldrene eller omgangskretsen - som kanskje beholder noe av sitt gamle liv selv om de formerer seg). Dette trenger heller ikke være så sunt i lengden, men det handler i hvert fall ikke om å være dårlige foreldre.

De jeg kjenner som fikk barn tidlig, alene og med dårlig økonomi, hadde nok bedre tid til barnet de aller første årene enn jeg selv hadde, men det var jo fordi de gikk på trygd til barnet var tre år. Det er ikke så mange år siden det var omtrent eneste mulighet for eneforsørgere i store deler av landet.

Ellers er jeg enig med deg i at det har med prioriteringer å gjøre, men det å prioritere utdannelse osv. før barna kommer, kan også gjøre det lettere å trappe litt ned i småbarnsperioden. Det er ikke alle som blir hekta på statuskjøret selv om de blir voksne. Og omvent er det slett ikke alle som får barn før de har en stabil tilværelse, som dermed synker inn i en omsorgsboble uten å savne egotrippen de egentlig holdt på med.

Jeg tror absolutt ikke tålmodighet og empati fordeler seg etter lønnstrinn, verken på den ene eller andre måten.

[AAA]

Du får sjekke med barenevernet da, hvilken av disse kategoriene som er best representant i klientellet der. Jeg tror du vil se at ditt inntrykk ikke stemmer helt med virkeligheten.

Nå er jeg ca like sleivete og generaliserende som deg.

[Gjest fønixfuglen]

Enig med deg der, selv om det selvsagt finnes unntak i begge leire.

Velfungerende mennesker som tilsynelatende gjør alt etter boka, har fulle jobber, god økonomi, høystatus omgangskrets, osv. tror jeg lettere kommer i den berømte tidsklemma og har derfor ikke så god tid til barna sine. Man ser jo det når små barn plasseres i barnehage klokka syv om morgenen og ikke blir hentet igjen før klokka fire. Foreldrene får da kanskje kun tre-fire timer med barna sine daglig. Men ofte ikke det en gang, for de vellykkede må gjerne på trening etter arbeidstid for å holde sine kropper smekre for de andre i omgangskretsen. Så er det naturligvis andre fritidsaktiviteter for det er "viktig å ta hensyn til seg selv" -_fordi man fortjener det!_

Slik settes egne behov foran barnas. Man kan enkelte ganger lure på hvorfor slike selvopptatte, travle mennesker i det hele tatt får barn? Er det et statussymbol i likhet med alt annet som flott hus, dyre biler, dyre klær, vakre veltrente kropper, riktige omgangsvenner, osv.?

For ordens skyld: Jeg mener ikke at _alle_ utearbeidende foreldre er slik. Mange greier jo denne balansegangen mellom å være god forelder i tillegg til å opprettholde en perfekt fasade utad. Og jeg mener heller ikke at det er feil å trene og holde kroppen i form, osv. Men det er når slike ting går på bekostning av egne barn at jeg stusser.

[Gjest fønixfuglen]

Hvem er du da, som kan observere hvordan folk takler å få barn, i såpass store grupper at du kan generalisere på den måten? Hvis du baserer det bare på noen få eksempler i egen omgangskrets eller på hva folk skriver på Facebook, tror jeg ikke det sier noe som helst om hvor gode foreldre de er. Det er det som skjer i familens hverdag som betyr mest.

Jeg kjenner nok flest i den gruppa som venter til de har jobb, bolig, partner og en relativt ryddig økonomi på plass, og jeg har ikke sett så mange eksempler på at barna kommer som en forstyrrelse av fasaden. Tvert imot er det mange av dem som er så ekstremt opptatt av vidunderbarna sine at det umulig kan være sunt for noen av partene (altså verken barna, foreldrene eller omgangskretsen - som kanskje beholder noe av sitt gamle liv selv om de formerer seg). Dette trenger heller ikke være så sunt i lengden, men det handler i hvert fall ikke om å være dårlige foreldre.

De jeg kjenner som fikk barn tidlig, alene og med dårlig økonomi, hadde nok bedre tid til barnet de aller første årene enn jeg selv hadde, men det var jo fordi de gikk på trygd til barnet var tre år. Det er ikke så mange år siden det var omtrent eneste mulighet for eneforsørgere i store deler av landet.

Ellers er jeg enig med deg i at det har med prioriteringer å gjøre, men det å prioritere utdannelse osv. før barna kommer, kan også gjøre det lettere å trappe litt ned i småbarnsperioden. Det er ikke alle som blir hekta på statuskjøret selv om de blir voksne. Og omvent er det slett ikke alle som får barn før de har en stabil tilværelse, som dermed synker inn i en omsorgsboble uten å savne egotrippen de egentlig holdt på med.

Jeg tror absolutt ikke tålmodighet og empati fordeler seg etter lønnstrinn, verken på den ene eller andre måten.

''Hvem er du da, som kan observere hvordan folk takler å få barn, i såpass store grupper at du kan generalisere på den måten? Hvis du baserer det bare på noen få eksempler i egen omgangskrets eller på hva folk skriver på Facebook, tror jeg ikke det sier noe som helst om hvor gode foreldre de er. Det er det som skjer i familens hverdag som betyr mest. ''

Truffet?

[laban]

''Hvem er du da, som kan observere hvordan folk takler å få barn, i såpass store grupper at du kan generalisere på den måten? Hvis du baserer det bare på noen få eksempler i egen omgangskrets eller på hva folk skriver på Facebook, tror jeg ikke det sier noe som helst om hvor gode foreldre de er. Det er det som skjer i familens hverdag som betyr mest. ''

Truffet?

Truffet av hva da? Dette?

''Mange skryter over at de har gjort alt etter boka. Utdanning, fast jobb og solid økonomi, giftermål, huskjøp og SÅ barn, når alt er på plass.''

På ingen måte. Jeg hadde ingen å få barn med før jeg tok utdanning og fikk jobb, og ikke hadde jeg lyst på noen kjernefamilie tidlig, heller. Tror aldri jeg har skrytt av det til noen, jeg er ikke i nærheten av noen topp i vellykkethet.

Men det virker som om trådstarter er ute etter å finne et generelt minus ved dem som gjør ting i tradisjonell rekkefølge, og det reagerer jeg på. Jeg ville blitt sablet ned hvis jeg skrev noe like fordomsfullt om f.eks. aleneforsørgere eller de som får barn før de er 20 år eller som venter med utdanning til de får studentbarnehageplass.

[....AV]

''Hvem er du da, som kan observere hvordan folk takler å få barn, i såpass store grupper at du kan generalisere på den måten? Hvis du baserer det bare på noen få eksempler i egen omgangskrets eller på hva folk skriver på Facebook, tror jeg ikke det sier noe som helst om hvor gode foreldre de er. Det er det som skjer i familens hverdag som betyr mest. ''

Truffet?

''Truffet?''

Det tror jeg var skivebom, gitt.

Slike kommentarer er noe av det mest avskyelige jeg vet, ved siden av plassering av folk i bås basert på sitt eget, begrensede utvalg av erfaringer.

Hvis jeg tenker meg om har jeg personlig motsatt erfaring av trådstarter, men det ville ikke falle meg inn å bruke disse erfaringene til å si noe om enkeltmenneskers omsorgsevne.

[laban]

Enig med deg der, selv om det selvsagt finnes unntak i begge leire.

Velfungerende mennesker som tilsynelatende gjør alt etter boka, har fulle jobber, god økonomi, høystatus omgangskrets, osv. tror jeg lettere kommer i den berømte tidsklemma og har derfor ikke så god tid til barna sine. Man ser jo det når små barn plasseres i barnehage klokka syv om morgenen og ikke blir hentet igjen før klokka fire. Foreldrene får da kanskje kun tre-fire timer med barna sine daglig. Men ofte ikke det en gang, for de vellykkede må gjerne på trening etter arbeidstid for å holde sine kropper smekre for de andre i omgangskretsen. Så er det naturligvis andre fritidsaktiviteter for det er "viktig å ta hensyn til seg selv" -_fordi man fortjener det!_

Slik settes egne behov foran barnas. Man kan enkelte ganger lure på hvorfor slike selvopptatte, travle mennesker i det hele tatt får barn? Er det et statussymbol i likhet med alt annet som flott hus, dyre biler, dyre klær, vakre veltrente kropper, riktige omgangsvenner, osv.?

For ordens skyld: Jeg mener ikke at _alle_ utearbeidende foreldre er slik. Mange greier jo denne balansegangen mellom å være god forelder i tillegg til å opprettholde en perfekt fasade utad. Og jeg mener heller ikke at det er feil å trene og holde kroppen i form, osv. Men det er når slike ting går på bekostning av egne barn at jeg stusser.

''Mange greier jo denne balansegangen mellom å være god forelder i tillegg til å opprettholde en perfekt fasade utad.''

Er det virkelig nok å ha jobb og bolig for å kvalifisere til "perfekt fasade utad"?

Hvis ikke, er det da svært mange som ikke hører hjemme i noen av disse gruppene. Alle de som nedprioriterer husarbeid, egne fritidsaktiviteter (nå kan man riktignok få trent litt iblant uten at barna lider nød, dersom man er to foreldre) og vennesamvær for å holde hverdagen med jobb og barn i gang, i de årene dette er den opplagte prioriteringen.

Jeg skjønner ikke hvor alle disse med "perfekt fasade utad" befinner seg - bortsett fra i blogg- og Facebookverden. Det er faktisk ikke der livet er.

[gullfisk]

Dette ser ikke jeg. Jeg tror gode foreldre, med masser av empati og tålmodighet, er gode foreldre uansett når i livet barna kommer (men at det er enklere for dem hvis de er i stabile forhold og har jobb), og dårlige foreldre som har vansker med å prioritere barna foran andre ting, prioriterer dem vekk uansett om de er studenter med dårlig råd, eller godt etablerte. Livet blir ikke noe MINDRE snudd på hodet hvis man er ung, alene, uten jobb osv og får barn, det er jo tvert i mot.

Har forøvrig aldri hørt noen skryte av rekkefølgen, men en del som angrer på at de ikke begynte litt tidligere/fikk flere barn. Stort sett handler det om at de ikke møtte partneren sin tidligere.

Kanskje, kanskje noen som ønsker barn, og føler de (med rette) vil bli gode foreldre, har en tendens til å få dem tidligere, og det er slike du har sett? Og noen som ikke føler seg klar for barn venter i det lengste, fordi de ønsker så mye annet også? ikke noe jeg har observert, men bare en tanke.

[Gjest GA]

''Mange greier jo denne balansegangen mellom å være god forelder i tillegg til å opprettholde en perfekt fasade utad.''

Er det virkelig nok å ha jobb og bolig for å kvalifisere til "perfekt fasade utad"?

Hvis ikke, er det da svært mange som ikke hører hjemme i noen av disse gruppene. Alle de som nedprioriterer husarbeid, egne fritidsaktiviteter (nå kan man riktignok få trent litt iblant uten at barna lider nød, dersom man er to foreldre) og vennesamvær for å holde hverdagen med jobb og barn i gang, i de årene dette er den opplagte prioriteringen.

Jeg skjønner ikke hvor alle disse med "perfekt fasade utad" befinner seg - bortsett fra i blogg- og Facebookverden. Det er faktisk ikke der livet er.

''Jeg skjønner ikke hvor alle disse med "perfekt fasade utad" befinner seg - bortsett fra i blogg- og Facebookverden. Det er faktisk ikke der livet er.''

-det der har jeg også lurt på. Har ikke sett noen av dem "live", de fleste jeg har vært borti er helt åpne på at livet har utfordringer.

[Gjest GA]

''Mange skryter over at de har gjort alt etter boka.''

dette har aldri jeg opplevd, altså at noen skryter av at de har gjort ting i riktig rekkefølge i livet sitt.

For å ta min egen familie som eksempel, så har vi en eh, lang tradisjon med "plutselig" å få barn i 18-19-årsalderen. Flere generasjoner og flere i samme generasjon. -mens andre av oss i samme familie har skjønt at vi er fruktbare og vært litt mer forsiktige og ventet til 30-årsalderen. Disse ungene kom altså på helt forskjellig tidspunkt i sine foreldres liv, men ikke merket vi unger, eller nå de siste åra vi som foreldre noen forskjell i oppvekstvilkår. Litt merket og merker vi nok på økonomi, men ikke ellers.

Jeg tror nok du generaliserer litt i overkant, men det finnes kanskje statistikk på det hvis du leter?

[Gjest Kayia]

Klart man kan bli gode foreldre også om man ikke har lagt alt tilrette og planlagt nedkomst på forhånd. Det å være en god foresatt handler som så mye annet her i livet mye om positiv innstilling, gode holdninger og en sabla vilje til å legge ned en innsats for noen utenfor seg selv ;-)

[Gjest togli]

Jeg tror ikke evnen til å være gode foreldre bestemmes av status, "gjort ting i rett rekkefølge" osv.... Gode foreldre er de som setter barna i fokus samtidig som de forstår at deres viktigste oppgave er å _veilede_ barna i oppveksten deres - sette rimelige grenser, gi dem positive opplevelser (positive opplevelser trenger ikke koste noe som helst!) og ikke minst vise barna hvor høyt elsket de er

[Mrs. Wallace]

''Hvem er du da, som kan observere hvordan folk takler å få barn, i såpass store grupper at du kan generalisere på den måten? Hvis du baserer det bare på noen få eksempler i egen omgangskrets eller på hva folk skriver på Facebook, tror jeg ikke det sier noe som helst om hvor gode foreldre de er. Det er det som skjer i familens hverdag som betyr mest. ''

Truffet?

Så dersom man påpeker at generaliseringer basert på anekdotiske bevis i beste fall er upresise, i verste fall grovt misvisende, så er man truffet av noe?

Det faller på sin egen urimelighet.

[Lillemus]

Jeg tror ikke evnen til å være gode foreldre bestemmes av status, "gjort ting i rett rekkefølge" osv.... Gode foreldre er de som setter barna i fokus samtidig som de forstår at deres viktigste oppgave er å _veilede_ barna i oppveksten deres - sette rimelige grenser, gi dem positive opplevelser (positive opplevelser trenger ikke koste noe som helst!) og ikke minst vise barna hvor høyt elsket de er

''Gode foreldre er de som setter barna i fokus samtidig som de forstår at deres viktigste oppgave er å _veilede_ barna i oppveksten deres - sette rimelige grenser, gi dem positive opplevelser (positive opplevelser trenger ikke koste noe som helst!) og ikke minst vise barna hvor høyt elsket de er :)''

Nemlig. )

Jeg må bare fortelle en liten historie om jenta mi - vi hadde et bittelite opptrinn den 3. desember da hun etter 3 kalendergaver lå laaaangt "under" venninna som hadde fått bl.a. sko og greier i sin kalender. Da snakket vi en del om hva som var poenget med en kalender og andre gaver og oppmerksomheter og slikt.

Forleden dag ga hun meg en god klem og sa noe sånt som "Jeg er kjempeglad for alt som er i kalenderen for jeg vet at du har tenkt på meg når du har kjøpt alle de tingene og tenkt at jeg ville like dem og det er fint å tenke på"!!! *stolt mamma* )

[Gjest togli]

''Gode foreldre er de som setter barna i fokus samtidig som de forstår at deres viktigste oppgave er å _veilede_ barna i oppveksten deres - sette rimelige grenser, gi dem positive opplevelser (positive opplevelser trenger ikke koste noe som helst!) og ikke minst vise barna hvor høyt elsket de er :)''

Nemlig. )

Jeg må bare fortelle en liten historie om jenta mi - vi hadde et bittelite opptrinn den 3. desember da hun etter 3 kalendergaver lå laaaangt "under" venninna som hadde fått bl.a. sko og greier i sin kalender. Da snakket vi en del om hva som var poenget med en kalender og andre gaver og oppmerksomheter og slikt.

Forleden dag ga hun meg en god klem og sa noe sånt som "Jeg er kjempeglad for alt som er i kalenderen for jeg vet at du har tenkt på meg når du har kjøpt alle de tingene og tenkt at jeg ville like dem og det er fint å tenke på"!!! *stolt mamma* )

Herlig ))

[carmela]

Enig med deg der, selv om det selvsagt finnes unntak i begge leire.

Velfungerende mennesker som tilsynelatende gjør alt etter boka, har fulle jobber, god økonomi, høystatus omgangskrets, osv. tror jeg lettere kommer i den berømte tidsklemma og har derfor ikke så god tid til barna sine. Man ser jo det når små barn plasseres i barnehage klokka syv om morgenen og ikke blir hentet igjen før klokka fire. Foreldrene får da kanskje kun tre-fire timer med barna sine daglig. Men ofte ikke det en gang, for de vellykkede må gjerne på trening etter arbeidstid for å holde sine kropper smekre for de andre i omgangskretsen. Så er det naturligvis andre fritidsaktiviteter for det er "viktig å ta hensyn til seg selv" -_fordi man fortjener det!_

Slik settes egne behov foran barnas. Man kan enkelte ganger lure på hvorfor slike selvopptatte, travle mennesker i det hele tatt får barn? Er det et statussymbol i likhet med alt annet som flott hus, dyre biler, dyre klær, vakre veltrente kropper, riktige omgangsvenner, osv.?

For ordens skyld: Jeg mener ikke at _alle_ utearbeidende foreldre er slik. Mange greier jo denne balansegangen mellom å være god forelder i tillegg til å opprettholde en perfekt fasade utad. Og jeg mener heller ikke at det er feil å trene og holde kroppen i form, osv. Men det er når slike ting går på bekostning av egne barn at jeg stusser.

*trykker på "liker"-knappen*

[Gjest germimate]

''Gode foreldre er de som setter barna i fokus samtidig som de forstår at deres viktigste oppgave er å _veilede_ barna i oppveksten deres - sette rimelige grenser, gi dem positive opplevelser (positive opplevelser trenger ikke koste noe som helst!) og ikke minst vise barna hvor høyt elsket de er :)''

Nemlig. )

Jeg må bare fortelle en liten historie om jenta mi - vi hadde et bittelite opptrinn den 3. desember da hun etter 3 kalendergaver lå laaaangt "under" venninna som hadde fått bl.a. sko og greier i sin kalender. Da snakket vi en del om hva som var poenget med en kalender og andre gaver og oppmerksomheter og slikt.

Forleden dag ga hun meg en god klem og sa noe sånt som "Jeg er kjempeglad for alt som er i kalenderen for jeg vet at du har tenkt på meg når du har kjøpt alle de tingene og tenkt at jeg ville like dem og det er fint å tenke på"!!! *stolt mamma* )

*Liker*

[Gjest undrerinnevennen]

Truffet av hva da? Dette?

''Mange skryter over at de har gjort alt etter boka. Utdanning, fast jobb og solid økonomi, giftermål, huskjøp og SÅ barn, når alt er på plass.''

På ingen måte. Jeg hadde ingen å få barn med før jeg tok utdanning og fikk jobb, og ikke hadde jeg lyst på noen kjernefamilie tidlig, heller. Tror aldri jeg har skrytt av det til noen, jeg er ikke i nærheten av noen topp i vellykkethet.

Men det virker som om trådstarter er ute etter å finne et generelt minus ved dem som gjør ting i tradisjonell rekkefølge, og det reagerer jeg på. Jeg ville blitt sablet ned hvis jeg skrev noe like fordomsfullt om f.eks. aleneforsørgere eller de som får barn før de er 20 år eller som venter med utdanning til de får studentbarnehageplass.

Det var diskusjoner rundt dette jeg håpet på, slik som det ble. Jeg vet jeg var veldig generaliserende, men mente Ikke å være nedverdigende mot den ene eller den andre gruppen.

Det jeg tror; Foreldre som i utgangspunktet er "dømt til å mislykkes" (meeeeget satt på spissen) fordi de er unge, alene, uten inntekt osv - strekker seg kanskje lenger for å være gode foreldre enn de som har en vellykket fasade. De "slipper" å gjøre så mye for å bli anerkjent som gode foreldre. Men noen blant de "vellykkede" hviler sine laurbær på dette. Jeg understreker _noen_. Ytterpunkter finnes det i begge disse gruppene, men jeg tenker svært generelt nå.

Så langt mange interessante svar.