Mobbing

[trollemor;o)]

Hvordan vet du at det du oppfatter som mobbing er mobbing?

Det er jo nettopp dette som er vanskelig for en som har opplevd mobbing. En tar alt opp i verste mening og tror at all oppmerksomhet er negativ. Som jeg skrev i et svar her i tråden så trodde jeg at jeg var så stygg og at det var derfor gutter/menn så på meg. Det viste seg etter mange år at jeg faktisk var ganske pen å se på...

Om germinate går i kjelleren av en liten slengbemerkning som andre kanskje ville ledd av, ja så er det på sett og vis mobbing.

[Gjest germimate]

.

[frosken]

Det er jo nettopp dette som er vanskelig for en som har opplevd mobbing. En tar alt opp i verste mening og tror at all oppmerksomhet er negativ. Som jeg skrev i et svar her i tråden så trodde jeg at jeg var så stygg og at det var derfor gutter/menn så på meg. Det viste seg etter mange år at jeg faktisk var ganske pen å se på...

Om germinate går i kjelleren av en liten slengbemerkning som andre kanskje ville ledd av, ja så er det på sett og vis mobbing.

''Om germinate går i kjelleren av en liten slengbemerkning som andre kanskje ville ledd av, ja så er det på sett og vis mobbing.

''

Nei, det er det etter min oppfatning ikke. Da er det en selv som er svært sårbar og overfølsom - og det kan være forståelig nok; det er ikke andre som utsetter en for mobbing.

[Gjest this is my life]

Problemet er at det gjør så vondt når jeg blir gjort narr av e.l. i nåtid. Det vekker så mye vondt, og jeg får en rekke negative følelser; hat, sinne, lei meg, forakt, kvalme osv.

Heldigvis skjer det sjelden - men når det først skjer så går jeg rett i kjelleren. Jeg bærer også nag og bitterhet i lang lang tid og trekker meg unna og inn i meg selv. Stoler ikke på noen og blir som deg paranoid.

Jeg synes at Pielill gir deg et veldig godt svar. Det å ta av seg mobbebrillene i nåtid kan være lurt. Du er voksen nå, ikke et barn lengre. Du kan også handle som en voksen og forsvare deg mye bedre nå enn da du var barn. Dessuten er det vel lite sannsynlig at det blir så ille som det var, eller at den samme tingen vil skje om igjen?

Jeg forsøker å "isolere" episoder i nåtiden. Er veldig klar på hva det er som skaper reaksjoner og dårlige tanker/minner. Da vet jeg også at: Aha, egentlig er ikke dette en sunn reaksjon, du reagerer sånn pga ting som har skjedd før. Var det nå så ille egentlig nå? Dessuten kan jeg gjøre noe med det. Jeg lar meg ikke tråkke på mere, kanskje er jeg heller litt for sint og brå noen ganger, men jeg tror ikke jeg er urimelig. Håper dette ga noen mening til deg. Ønsker deg en fin og mobbefri helg :-).

[Gjest Nickløsheletida]

.

Neste gang du føler at du bli mobbet, så prøv og tenk litt over det før du lager et slikt innlegg du gjorde her, så du burde vite etter så lang tid på dol ikke fører noe godt med seg for din del. Er det mobbing? Det var det jo ikke. Det var en ørliten irettesettelse.

Hvis du hadde svart slik: "- Ja, det har du rett i. Jeg skal ta det til etterretning" så hadde du blitt ferdig med saken med det samme uten noe mer styr.

Deretter kunne du undersøkt saken (altså det du spurte om) andre steder. Det hadde gjort det hele så mye lettere for deg istedenfor å lage dramatikk rundt det.

[Gjest germimate]

Jeg synes at Pielill gir deg et veldig godt svar. Det å ta av seg mobbebrillene i nåtid kan være lurt. Du er voksen nå, ikke et barn lengre. Du kan også handle som en voksen og forsvare deg mye bedre nå enn da du var barn. Dessuten er det vel lite sannsynlig at det blir så ille som det var, eller at den samme tingen vil skje om igjen?

Jeg forsøker å "isolere" episoder i nåtiden. Er veldig klar på hva det er som skaper reaksjoner og dårlige tanker/minner. Da vet jeg også at: Aha, egentlig er ikke dette en sunn reaksjon, du reagerer sånn pga ting som har skjedd før. Var det nå så ille egentlig nå? Dessuten kan jeg gjøre noe med det. Jeg lar meg ikke tråkke på mere, kanskje er jeg heller litt for sint og brå noen ganger, men jeg tror ikke jeg er urimelig. Håper dette ga noen mening til deg. Ønsker deg en fin og mobbefri helg :-).

Ja, jeg synes også det var et bra svar. Men det er lettere sagt enn gjort. Når det skjer at jeg føler meg krenket, mobbet, gjort narr av, urettferdig behandlet osv, så er det som om et teppe bare som legger seg over meg og som vil kvele meg. Alt der inne er mørkt, og alt dreier seg kun om dette..

Det er vondt å ha det sånn, og jeg takler det tydeligvis veldig dårlig.

[frosken]

Ja, jeg synes også det var et bra svar. Men det er lettere sagt enn gjort. Når det skjer at jeg føler meg krenket, mobbet, gjort narr av, urettferdig behandlet osv, så er det som om et teppe bare som legger seg over meg og som vil kvele meg. Alt der inne er mørkt, og alt dreier seg kun om dette..

Det er vondt å ha det sånn, og jeg takler det tydeligvis veldig dårlig.

''at jeg føler meg krenket, mobbet, gjort narr av, urettferdig behandlet osv''

Gjennom å jobbe med hvordan du tolker hverdagslivets episoder vil du også kunne påvirke hvordan du reagerer. Hvis du klarer å slutte å tolke ubetenksomhet eller sleivete bemerkninger som mobbing - men heller se på det som f.eks. litt dårlg oppførsel - så vil du også kunne motvirke din tendens til å gå helt ned i grøfta hver gang.

[Gjest germimate]

''at jeg føler meg krenket, mobbet, gjort narr av, urettferdig behandlet osv''

Gjennom å jobbe med hvordan du tolker hverdagslivets episoder vil du også kunne påvirke hvordan du reagerer. Hvis du klarer å slutte å tolke ubetenksomhet eller sleivete bemerkninger som mobbing - men heller se på det som f.eks. litt dårlg oppførsel - så vil du også kunne motvirke din tendens til å gå helt ned i grøfta hver gang.

Ja, jeg har fått mange gode svar disse dagene synes jeg, fra andre brukere som prøver å få meg til å se at jeg tolker ting med negative briller.. det er vel dette jeg må jobbe med, og som du tenker på også?

[Gjest germimate]

''at jeg føler meg krenket, mobbet, gjort narr av, urettferdig behandlet osv''

Gjennom å jobbe med hvordan du tolker hverdagslivets episoder vil du også kunne påvirke hvordan du reagerer. Hvis du klarer å slutte å tolke ubetenksomhet eller sleivete bemerkninger som mobbing - men heller se på det som f.eks. litt dårlg oppførsel - så vil du også kunne motvirke din tendens til å gå helt ned i grøfta hver gang.

Jeg tror jeg forsto deg. Takk

[Gjest bare du]

Ja, jeg har fått mange gode svar disse dagene synes jeg, fra andre brukere som prøver å få meg til å se at jeg tolker ting med negative briller.. det er vel dette jeg må jobbe med, og som du tenker på også?

Det er bare du som kan avgjøre om det er mobbing eller ikke. Ingen andre kan føle og kjenne det du føler. Hvor mye vi tåler er forskjellig. vi har ulik smerteterskel både fysisk og psykisk. Ingen har rett til å behandle deg slik de har gjort.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er bare du som kan avgjøre om det er mobbing eller ikke. Ingen andre kan føle og kjenne det du føler. Hvor mye vi tåler er forskjellig. vi har ulik smerteterskel både fysisk og psykisk. Ingen har rett til å behandle deg slik de har gjort.

Nei, mobbing er ikke bare en subjektiv opplevelse. Da misbruker vi begrepet.

En ansatt mente seg mobbet av sjefen fordi denne påpekte at den ansatte stadig kom for sent på jobben.

Mobbing er et for viktig ord til misbruke det på denne måten.

[PieLill]

Hvordan kan jeg få bukt med dette? Har du noen ideer om hvordan jeg kan jobbe med det eller hva jeg skal erstatte det med som du skriver noe om?

Et vanlig problem for barn som har opplever hypping mobbing over tid er at de mangler forståelse for og erfaring med nyanser.

Mobbing er forferdelig unyansert. Den blåser opp de aller minste bagateller, ikke-ting, selv positive ting til noe helt forferdelig. Og alt sammen munner ut i den samme massive forakten og fordømmelsen.

Et barn som år etter år opplever dette som normalen har få muligheter til å lære seg at man kan gjøre noe som andre synes er _litt_ irriterende og dermed blir de bare _litt_ sure. En fullt ut håndterbar situasjon. Barnet får også begrenset trening i å skjønne at noen kan være sinte uten at det har noe med en selv å gjøre.

Barnet opplever en avmakt i forhold til egen situasjon som på sikt kan føre til apati og passivitet.

Et annet hull i referanserammene kan bli at barnet i liten grad lærer når det faktisk gjør noe som plager andre. Responsen blir jo like ille enten barnet gjør riktig eller galt.

Etter som barnet hver dag lever med at det er andre regler for ham/henne enn alle andre (i svært negativ forstand), blir gjerne dette også lagt til referanserammen.

Resultatet kan bli at vedkommende utvikler et sorthvitt-syn på tilværelsen. Du er enten 100% med meg eller 100% mot. Du elsker og aksepterer meg enten betingelsesløst helt uten reservasjoner, eller så hater du meg. Du beundrer det jeg gjør, eller forakter det. Du er helt fornøyd med meg, eller du utstår meg ikke. Nyanser og proposjoner oppfattes i liten grad.

Om man ikke som voksen bryter disse mønstrene, vil man ende opp med å forsterke dette forvrengte virkelighetsbildet. (Som ikke var så alldeles feil mens mobbingen sto på som verst.)

Man endrer det en tanke, en forestilling, en erfaring, en følelse og et valg av gangen.

Det aller første man må gjøre er å diskvalifisere følelser som saklig mål på virkeligheten. Bare fordi jeg føler meg krenket, betyr ikke det at jeg _er_ krenket. Bare fordi jeg føler at noen hater meg, betyr ikke det at de gjør det. Og selv om jeg føler at alle er mot meg, behøver de ikke være det.

For ditt vedkommende er et godt eksempel når du ringte og sa du var for syk til å dra på jobb. Noen få ord, kanskje litt med toneleiet - og vips kom mobbebrillene på. Du ble et offer. Du møtte ikke forståelse. Du var ikke verdsatt. Du fikk ikke lov å være syk, osv, osv.

Mens fakta sannsynligvis var et din sjef/leder tenkte mest på hvordan h*n skulle få løst problemet og kanskje ble litt stresset.

Visst er det slitsomt å omprogrammere så innbitte erfaringer. Visst kan det kjennes umulig å tenke og handle stikk i strid med hva følelsene vræler ut. Men å forsette livet med mobbebriller, og dermed gjøre seg selv til et evig offer, er så mye, mye verre.

mvh

[Gjest germimate]

Et vanlig problem for barn som har opplever hypping mobbing over tid er at de mangler forståelse for og erfaring med nyanser.

Mobbing er forferdelig unyansert. Den blåser opp de aller minste bagateller, ikke-ting, selv positive ting til noe helt forferdelig. Og alt sammen munner ut i den samme massive forakten og fordømmelsen.

Et barn som år etter år opplever dette som normalen har få muligheter til å lære seg at man kan gjøre noe som andre synes er _litt_ irriterende og dermed blir de bare _litt_ sure. En fullt ut håndterbar situasjon. Barnet får også begrenset trening i å skjønne at noen kan være sinte uten at det har noe med en selv å gjøre.

Barnet opplever en avmakt i forhold til egen situasjon som på sikt kan føre til apati og passivitet.

Et annet hull i referanserammene kan bli at barnet i liten grad lærer når det faktisk gjør noe som plager andre. Responsen blir jo like ille enten barnet gjør riktig eller galt.

Etter som barnet hver dag lever med at det er andre regler for ham/henne enn alle andre (i svært negativ forstand), blir gjerne dette også lagt til referanserammen.

Resultatet kan bli at vedkommende utvikler et sorthvitt-syn på tilværelsen. Du er enten 100% med meg eller 100% mot. Du elsker og aksepterer meg enten betingelsesløst helt uten reservasjoner, eller så hater du meg. Du beundrer det jeg gjør, eller forakter det. Du er helt fornøyd med meg, eller du utstår meg ikke. Nyanser og proposjoner oppfattes i liten grad.

Om man ikke som voksen bryter disse mønstrene, vil man ende opp med å forsterke dette forvrengte virkelighetsbildet. (Som ikke var så alldeles feil mens mobbingen sto på som verst.)

Man endrer det en tanke, en forestilling, en erfaring, en følelse og et valg av gangen.

Det aller første man må gjøre er å diskvalifisere følelser som saklig mål på virkeligheten. Bare fordi jeg føler meg krenket, betyr ikke det at jeg _er_ krenket. Bare fordi jeg føler at noen hater meg, betyr ikke det at de gjør det. Og selv om jeg føler at alle er mot meg, behøver de ikke være det.

For ditt vedkommende er et godt eksempel når du ringte og sa du var for syk til å dra på jobb. Noen få ord, kanskje litt med toneleiet - og vips kom mobbebrillene på. Du ble et offer. Du møtte ikke forståelse. Du var ikke verdsatt. Du fikk ikke lov å være syk, osv, osv.

Mens fakta sannsynligvis var et din sjef/leder tenkte mest på hvordan h*n skulle få løst problemet og kanskje ble litt stresset.

Visst er det slitsomt å omprogrammere så innbitte erfaringer. Visst kan det kjennes umulig å tenke og handle stikk i strid med hva følelsene vræler ut. Men å forsette livet med mobbebriller, og dermed gjøre seg selv til et evig offer, er så mye, mye verre.

mvh

Dette var litt av et tankevekkende svar, Pielill... virkelig. Det setter (flere) ting i en større sammenheng.

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette!

[Gjest germimate]

''at jeg føler meg krenket, mobbet, gjort narr av, urettferdig behandlet osv''

Gjennom å jobbe med hvordan du tolker hverdagslivets episoder vil du også kunne påvirke hvordan du reagerer. Hvis du klarer å slutte å tolke ubetenksomhet eller sleivete bemerkninger som mobbing - men heller se på det som f.eks. litt dårlg oppførsel - så vil du også kunne motvirke din tendens til å gå helt ned i grøfta hver gang.

Jeg skjønner hva du mener det gjelder ikke bare mobbing. Det gjelder også kritikk, påpekning og andrr slike negative briller (fortolkninger).. Takk for svar til deg og alle andre disse dagene!

[Gjest germimate]

''at jeg føler meg krenket, mobbet, gjort narr av, urettferdig behandlet osv''

Gjennom å jobbe med hvordan du tolker hverdagslivets episoder vil du også kunne påvirke hvordan du reagerer. Hvis du klarer å slutte å tolke ubetenksomhet eller sleivete bemerkninger som mobbing - men heller se på det som f.eks. litt dårlg oppførsel - så vil du også kunne motvirke din tendens til å gå helt ned i grøfta hver gang.

Jeg skjønner hva du mener det gjelder ikke bare mobbing. Det gjelder også kritikk, påpekning og andrr slike negative briller (fortolkninger).. Takk for svar til deg og alle andre disse dagene!

[Gjest bare du]

Et vanlig problem for barn som har opplever hypping mobbing over tid er at de mangler forståelse for og erfaring med nyanser.

Mobbing er forferdelig unyansert. Den blåser opp de aller minste bagateller, ikke-ting, selv positive ting til noe helt forferdelig. Og alt sammen munner ut i den samme massive forakten og fordømmelsen.

Et barn som år etter år opplever dette som normalen har få muligheter til å lære seg at man kan gjøre noe som andre synes er _litt_ irriterende og dermed blir de bare _litt_ sure. En fullt ut håndterbar situasjon. Barnet får også begrenset trening i å skjønne at noen kan være sinte uten at det har noe med en selv å gjøre.

Barnet opplever en avmakt i forhold til egen situasjon som på sikt kan føre til apati og passivitet.

Et annet hull i referanserammene kan bli at barnet i liten grad lærer når det faktisk gjør noe som plager andre. Responsen blir jo like ille enten barnet gjør riktig eller galt.

Etter som barnet hver dag lever med at det er andre regler for ham/henne enn alle andre (i svært negativ forstand), blir gjerne dette også lagt til referanserammen.

Resultatet kan bli at vedkommende utvikler et sorthvitt-syn på tilværelsen. Du er enten 100% med meg eller 100% mot. Du elsker og aksepterer meg enten betingelsesløst helt uten reservasjoner, eller så hater du meg. Du beundrer det jeg gjør, eller forakter det. Du er helt fornøyd med meg, eller du utstår meg ikke. Nyanser og proposjoner oppfattes i liten grad.

Om man ikke som voksen bryter disse mønstrene, vil man ende opp med å forsterke dette forvrengte virkelighetsbildet. (Som ikke var så alldeles feil mens mobbingen sto på som verst.)

Man endrer det en tanke, en forestilling, en erfaring, en følelse og et valg av gangen.

Det aller første man må gjøre er å diskvalifisere følelser som saklig mål på virkeligheten. Bare fordi jeg føler meg krenket, betyr ikke det at jeg _er_ krenket. Bare fordi jeg føler at noen hater meg, betyr ikke det at de gjør det. Og selv om jeg føler at alle er mot meg, behøver de ikke være det.

For ditt vedkommende er et godt eksempel når du ringte og sa du var for syk til å dra på jobb. Noen få ord, kanskje litt med toneleiet - og vips kom mobbebrillene på. Du ble et offer. Du møtte ikke forståelse. Du var ikke verdsatt. Du fikk ikke lov å være syk, osv, osv.

Mens fakta sannsynligvis var et din sjef/leder tenkte mest på hvordan h*n skulle få løst problemet og kanskje ble litt stresset.

Visst er det slitsomt å omprogrammere så innbitte erfaringer. Visst kan det kjennes umulig å tenke og handle stikk i strid med hva følelsene vræler ut. Men å forsette livet med mobbebriller, og dermed gjøre seg selv til et evig offer, er så mye, mye verre.

mvh

Det er viktig også at noen påpeker dårlig oppførsel. Du tok et eksempel med sjefen som ble sur og ufin fordi hun var syk. Slikm dårlig oppføsel må vi ha vekk. Det er total magel på folkeskikk. Noen tror det er greit å vise negative følelser. Men i en jobbsammenheng må man kunne oppføre seg selv om en har det pyton. Dette er også noe barn må trene på. I dag blir de ofte unnskyldt for dårlig oppførsel, som f.eks for lite søvn og for mye sukker. Man må lære seg at det ikke er akseptabelt å oppføre seg selv om kroppen ikke er god. Hvis alle bare skal ha lov til å oppføre seg dårlig hver gang vi hadde sterk hodepine eller hadde krangla med gubben, så lurer jeg på hva slags samfunn vi hadde fått. Dette ble litt på siden. Poenget er at ingen har rett til å oppføre seg som en idiot, bare fordi man er i dårlig humør.

[Gjest germimate]

Det er viktig også at noen påpeker dårlig oppførsel. Du tok et eksempel med sjefen som ble sur og ufin fordi hun var syk. Slikm dårlig oppføsel må vi ha vekk. Det er total magel på folkeskikk. Noen tror det er greit å vise negative følelser. Men i en jobbsammenheng må man kunne oppføre seg selv om en har det pyton. Dette er også noe barn må trene på. I dag blir de ofte unnskyldt for dårlig oppførsel, som f.eks for lite søvn og for mye sukker. Man må lære seg at det ikke er akseptabelt å oppføre seg selv om kroppen ikke er god. Hvis alle bare skal ha lov til å oppføre seg dårlig hver gang vi hadde sterk hodepine eller hadde krangla med gubben, så lurer jeg på hva slags samfunn vi hadde fått. Dette ble litt på siden. Poenget er at ingen har rett til å oppføre seg som en idiot, bare fordi man er i dårlig humør.

Jeg er av samme oppfatning..

[frosken]

Det er viktig også at noen påpeker dårlig oppførsel. Du tok et eksempel med sjefen som ble sur og ufin fordi hun var syk. Slikm dårlig oppføsel må vi ha vekk. Det er total magel på folkeskikk. Noen tror det er greit å vise negative følelser. Men i en jobbsammenheng må man kunne oppføre seg selv om en har det pyton. Dette er også noe barn må trene på. I dag blir de ofte unnskyldt for dårlig oppførsel, som f.eks for lite søvn og for mye sukker. Man må lære seg at det ikke er akseptabelt å oppføre seg selv om kroppen ikke er god. Hvis alle bare skal ha lov til å oppføre seg dårlig hver gang vi hadde sterk hodepine eller hadde krangla med gubben, så lurer jeg på hva slags samfunn vi hadde fått. Dette ble litt på siden. Poenget er at ingen har rett til å oppføre seg som en idiot, bare fordi man er i dårlig humør.

''Det er viktig også at noen påpeker dårlig oppførsel. Du tok et eksempel med sjefen som ble sur og ufin fordi hun var syk. Slikm dårlig oppføsel må vi ha vekk. Det er total magel på folkeskikk. Noen tror det er greit å vise negative følelser. Men i en jobbsammenheng må man kunne oppføre seg selv om en har det pyton. Dette er også noe barn må trene på. I dag blir de ofte unnskyldt for dårlig oppførsel, som f.eks for lite søvn og for mye sukker. Man må lære seg at det ikke er akseptabelt å oppføre seg selv om kroppen ikke er god. Hvis alle bare skal ha lov til å oppføre seg dårlig hver gang vi hadde sterk hodepine eller hadde krangla med gubben, så lurer jeg på hva slags samfunn vi hadde fått. Dette ble litt på siden. Poenget er at ingen har rett til å oppføre seg som en idiot, bare fordi man er i dårlig humør.''

Dårlig oppførsel er ikke ok, men siden det er urealistisk at alle vil oppføre seg som de burde til enhver tid, så bør man gjøre seg selv robust nok til å tåle at verden ikke er perfekt.

[PieLill]

Det er viktig også at noen påpeker dårlig oppførsel. Du tok et eksempel med sjefen som ble sur og ufin fordi hun var syk. Slikm dårlig oppføsel må vi ha vekk. Det er total magel på folkeskikk. Noen tror det er greit å vise negative følelser. Men i en jobbsammenheng må man kunne oppføre seg selv om en har det pyton. Dette er også noe barn må trene på. I dag blir de ofte unnskyldt for dårlig oppførsel, som f.eks for lite søvn og for mye sukker. Man må lære seg at det ikke er akseptabelt å oppføre seg selv om kroppen ikke er god. Hvis alle bare skal ha lov til å oppføre seg dårlig hver gang vi hadde sterk hodepine eller hadde krangla med gubben, så lurer jeg på hva slags samfunn vi hadde fått. Dette ble litt på siden. Poenget er at ingen har rett til å oppføre seg som en idiot, bare fordi man er i dårlig humør.

'' Du tok et eksempel med sjefen som ble sur og ufin fordi hun var syk.''

Det var ment som et eksempel på en situasjon der ts ser ut til å ha overtolket en situasjon i svært negativ retning. Jeg oppfattet det ikke som at sjefen var sur og ufin - mer som en normal 'syk-kommer-ikke-på-jobb-samtale'. Men jeg var selvsagt ikke til stedet da det skjedde.

Men om så var, at sjefen 'objektivt sett' hadde vært sur og ufin, finnes det både hensiktsmessige og destruktive måter og takle det på. Man kan 'ta ut' maksimal krenkelse og la seg suge inn i denne negative opplevelsen. Den som får det ille er en selv, ikke den som gjorde 'forbrytelsen'.

Eller man kan tenke at nå har det vært mye sykefravær og det er ikke rart om vedkommende blir sliten og frustrert av det. Så tar man noen få sekunder til å reflektere over den ubehagelige følelsen dette gav, før man rister det av seg.

Folk som jobber fulltid kan tilbringe opp til 40 timer i uken sammen ca 45 uker i året. Jeg ser det som temmelig urealistisk at ingen i løpet av disse 1800 timene noen gang skal bli så sure og frustrerte at det aldri merkes for omgivelsene.

For eget vedkommende må jeg innrømme jeg foretrekker personer som er tilstrekkelig 'dårlig' til å skjule følelser at jeg vet sånn ca hvor jeg har dem. Folk som gir samme signaler enten de digger meg eller er rasende på meg, synes jeg er pes.

Japan har en kultur som nok ligger mye nærmere ditt ideal. Særlig for kvinner i serviceyrker er det tunge krav om å alltid være like smilende. Dette fører etter hva jeg har forstått til en hel del helseplager.

I vår noe ubehøvlede norske kultur, med lite sans for formell adferd, er det nok best å lære seg og takle de hverdagsfriksjoner blant annet arbeidslivet innebærer.

mvh

[PieLill]

Det er bare du som kan avgjøre om det er mobbing eller ikke. Ingen andre kan føle og kjenne det du føler. Hvor mye vi tåler er forskjellig. vi har ulik smerteterskel både fysisk og psykisk. Ingen har rett til å behandle deg slik de har gjort.

Om jeg har skadet en fot og noen ved et uhell kommer borti den slik at jeg får forferdelig vondt, er det ikke vold. Selv om smerten jeg påføres kan være mye verre enn om jeg fikk en knyttneve i trynet.

Ved å tviholde på en så subjektiv og selvsentrert tolkning av andre menneskers handlinger, legger man opp til en ekstrem sårbarhet og krenkbarhet.

Hva nå om de som på spinkelt grunnlag direkte eller inndirekte beskyldes for mobbing føler seg mobbet av en slik mistolkning og neppetålenhet?

mvh