Oppveksten

[Gjest Ei som tenker tilbake]

Har noen tanker rundt min oppvekst jeg ønsker synspunkter på.

Min far var veldig streng, og rundt middagsbordet var det alltid tyst. Jeg hadde lyst å prate om dagen min, men fikk aldri sjansen til det da jeg oppfattet dem som lite interesserte i høre om verken skole, utdanning, sommerjobber,trening osv. Da jeg var liten gikk jeg mye for meg selv da vi bodde slik til at det ikke var så mange i nabolaget. Foreldrene mine jobbet begge 100% Jeg sitter igjen med vonde følelser ang. barndommen. Jeg følte at foreldrene ikkke var mentalt til stede, og stilte bare opp på det som var obligatorisk. De viste aldri engasjement overfor meg. I min fars nærvær var jeg alltid litt på tå hev, da jeg oppfattet stemmen hans som streng, sur, sterk og han virket misfornøyd. Jeg har aldri turt å ta dette opp med min bror da jeg tror han er av annen oppfatning og har alltid vært forøyd med tingenes tilstand virker det som.

Var det slik det kunne være å vokse opp på 80tallet? Er vi idag mye mer åpne , engasjerte og hengivne til barna våre? Jeg merker at jeg sliter en del med psyken idag, og kan virke nokså streng mot barna, og det river i meg at jeg ikke får det til slik jeg vil. Jeg vil sette grenser men ikke gå i feil fotspor, jeg vil være mer til stede, jeg vil absolutt ikke gå i samme felle, mne føler avogtil at jeg har nok med meg selv

Har dere noen tanker rundt dette?

Hilsen ei som tenker ttilabke

[Gjest Bedre i dag minus nettet]

Jeg vokste opp på 70/80 tallet. Husker mor som lite engasjert og ukjærlig og far som streng. Men har ikke det inntrykket nå - ihvertfall ikke ang far.

Kan ikke huske at jeg fikk godnattklem feks. Hvis jeg fikk noe så var det kritikk. Og at vi skulle skamme oss for et eller annet ovf andre.

Selv bearbeidet jeg vel dette for meg selv ved å lese bøker, etc.

Jeg er IKKE slik med barna mine. Selv om de er forskjellige så er de tross alt trygge, utadvendte, smilende og "tar sin plass" her i livet - ikke som meg som mer gjemte meg fordi jeg ikke følte jeg var verdt noe. Begge jentene står på scenen noe jeg også nok hadde gjort om jeg hadde fått oppbakking.

Jeg snakker med jentene hver dag, sier hvor glad jeg er i dem, hvor kjekt jeg syns det er å være med dem etc. Men samtidig så er jeg ikke den som elsker å spille spill etc. Så jeg er ikke den som alltid svarer ja til det. Jeg følger opp jentene på aktiviteter - kunne nok gjort det mer med lekser men de klarer seg jo greit.

Men det vi foreldre av i dag gjør som foreldrene våre ikke gjorde i samme grad er jo at vi alltid er "pålogget". Jeg har prøvd å bli det bevisst men det kan jo være at jentene husker meg som fraværende i mange situasjoner. Jeg jobber feks en del hjemmefra og da sitter jeg jo opptatt på Pc når de kommer hjem fra skolen etc. Og vi er på FB, har mail på mobilen etc.

Men jeg føler ihvertfall at jeg har en helt annen kontakt med barna enn det jeg hadde med mine foreldre. Og har som sagt gitt dem en trygghet - de skal ikke gå rundt og skamme seg for den de er.

[Gjest Kayia]

Jeg vokste opp på 70/80 tallet. Husker mor som lite engasjert og ukjærlig og far som streng. Men har ikke det inntrykket nå - ihvertfall ikke ang far.

Kan ikke huske at jeg fikk godnattklem feks. Hvis jeg fikk noe så var det kritikk. Og at vi skulle skamme oss for et eller annet ovf andre.

Selv bearbeidet jeg vel dette for meg selv ved å lese bøker, etc.

Jeg er IKKE slik med barna mine. Selv om de er forskjellige så er de tross alt trygge, utadvendte, smilende og "tar sin plass" her i livet - ikke som meg som mer gjemte meg fordi jeg ikke følte jeg var verdt noe. Begge jentene står på scenen noe jeg også nok hadde gjort om jeg hadde fått oppbakking.

Jeg snakker med jentene hver dag, sier hvor glad jeg er i dem, hvor kjekt jeg syns det er å være med dem etc. Men samtidig så er jeg ikke den som elsker å spille spill etc. Så jeg er ikke den som alltid svarer ja til det. Jeg følger opp jentene på aktiviteter - kunne nok gjort det mer med lekser men de klarer seg jo greit.

Men det vi foreldre av i dag gjør som foreldrene våre ikke gjorde i samme grad er jo at vi alltid er "pålogget". Jeg har prøvd å bli det bevisst men det kan jo være at jentene husker meg som fraværende i mange situasjoner. Jeg jobber feks en del hjemmefra og da sitter jeg jo opptatt på Pc når de kommer hjem fra skolen etc. Og vi er på FB, har mail på mobilen etc.

Men jeg føler ihvertfall at jeg har en helt annen kontakt med barna enn det jeg hadde med mine foreldre. Og har som sagt gitt dem en trygghet - de skal ikke gå rundt og skamme seg for den de er.

Nå fikk du meg til å tenke tilbake

Det var en helt annen ideologi og pedagogikk som rådde den gang, det har du helt rett i. Da jr ble født og jeg var opptatt av morsrollen reflekterte mamma mye over hvordan hun selv hadde vært som mor, og fortalte at det ikke var så mye snakk om dette den gang. Hun kunne huske å ha lest praktiske råd (type "hvor mye kær skal barnet ha i den og den temperaturen") eller medisinske råd (type "skal barnet ha morsmelk, vaksiner" etc), men kunne ikke huske at barneoppdragelse var et tema. Min far var streng og opptatt av "det riktige", mens mamma var veldig omsorgsfull og tilstedeværende, og de var nok like opptatt av å gjøre det deres samtid definerte som rett som det vi er i dag ;-) Vi var mye i marka, jeg har prøvd omtrent hver eneste idrett som eksisterte i småbyen vi vokste opp i, vi ble dratt med på bygdeteater, vi ble lest for og hørt i lekser (husker spesielt høring før gloseprøver- de var ikke superstø i engelsk;-) Ganske gjenomsnittelig rural 70-tallsoppdragelse vil jeg tro.

Jeg er enig med deg i at 70-tallpedagogikken fokuserte lite på support som virkemiddel for å oppleve mestring, og vi er nok mange som hadde ønsket at tidsånden ikke lærte mødrene våre at "gir du for mye ros blir ungene oppblåst og bortskjemt" ;-) Sånn var det imidlertid, og jeg tror at selv om vi sikkert kunne blitt både tøfferer og tryggere på et tidligere tidspunkt med litt mer backing så har ikke vi som generasjon kommet så ille ut av det. Vi er den første generasjonen som har blitt oppfordret til å gjøre lekser, og svært mange av oss - jenter som gutter - har høyere utdannelse og trygge, gode jobber i dag. Alle skal ikke på en scene - faktisk svært få ;-)

Men - nå er nok jeg en av dem som både syns at barnet dels er helt ut med badevannet og at vi godt kunne videreført noen av de gode tingene fra egen oppdragelse.

Mange foreldre sliter med feks med grensesetting (dèt gjorde definitivt ikke min far hehe), mange unger får lite egentid til selv å teste hva de duger for og til å trene kreativiteten (fritiden brukes til fritidsinteresser og til "kvalitetstid med familien"), og så tror jeg faktisk også mange "presses" til å gjøre det man "skal" i dag, nemlig stå på en scene, være trygge og tøffe og flinke, delta i fellesskapet - uten selv å ha behov for dette. Jeg har krympet meg mange ganger når jeg har sett foreldre applaudere og filme poden/ prinsessen som mistrives i rampelyset, enten det er i skisporet, i mål på fortball eller med mikrofon i hånden... Jeg tror kanskje det kommer noen historier om konsekvensene av dette om 20 år også... (og også fra dem som ble rost i skyene for et talent de overhodet ikke innehadde hehe...)

Det beste med dagens ideologi mine øyne er nok at vi snakker MED ungene, ikke over hodet på dem. Vi behandler dem ikke som "uferdige mennesker som snart skal bli voksne", men som ferdig i forhold til det stadiet de er på og det er bra. Hadde vi bare turt å ta vårt ansvar på en tydeligere måte som grensesettere så hadde det ikke blitt så dumt dette... ;-)

[Gjest Bedre i dag minus nettet]

Nå fikk du meg til å tenke tilbake

Det var en helt annen ideologi og pedagogikk som rådde den gang, det har du helt rett i. Da jr ble født og jeg var opptatt av morsrollen reflekterte mamma mye over hvordan hun selv hadde vært som mor, og fortalte at det ikke var så mye snakk om dette den gang. Hun kunne huske å ha lest praktiske råd (type "hvor mye kær skal barnet ha i den og den temperaturen") eller medisinske råd (type "skal barnet ha morsmelk, vaksiner" etc), men kunne ikke huske at barneoppdragelse var et tema. Min far var streng og opptatt av "det riktige", mens mamma var veldig omsorgsfull og tilstedeværende, og de var nok like opptatt av å gjøre det deres samtid definerte som rett som det vi er i dag ;-) Vi var mye i marka, jeg har prøvd omtrent hver eneste idrett som eksisterte i småbyen vi vokste opp i, vi ble dratt med på bygdeteater, vi ble lest for og hørt i lekser (husker spesielt høring før gloseprøver- de var ikke superstø i engelsk;-) Ganske gjenomsnittelig rural 70-tallsoppdragelse vil jeg tro.

Jeg er enig med deg i at 70-tallpedagogikken fokuserte lite på support som virkemiddel for å oppleve mestring, og vi er nok mange som hadde ønsket at tidsånden ikke lærte mødrene våre at "gir du for mye ros blir ungene oppblåst og bortskjemt" ;-) Sånn var det imidlertid, og jeg tror at selv om vi sikkert kunne blitt både tøfferer og tryggere på et tidligere tidspunkt med litt mer backing så har ikke vi som generasjon kommet så ille ut av det. Vi er den første generasjonen som har blitt oppfordret til å gjøre lekser, og svært mange av oss - jenter som gutter - har høyere utdannelse og trygge, gode jobber i dag. Alle skal ikke på en scene - faktisk svært få ;-)

Men - nå er nok jeg en av dem som både syns at barnet dels er helt ut med badevannet og at vi godt kunne videreført noen av de gode tingene fra egen oppdragelse.

Mange foreldre sliter med feks med grensesetting (dèt gjorde definitivt ikke min far hehe), mange unger får lite egentid til selv å teste hva de duger for og til å trene kreativiteten (fritiden brukes til fritidsinteresser og til "kvalitetstid med familien"), og så tror jeg faktisk også mange "presses" til å gjøre det man "skal" i dag, nemlig stå på en scene, være trygge og tøffe og flinke, delta i fellesskapet - uten selv å ha behov for dette. Jeg har krympet meg mange ganger når jeg har sett foreldre applaudere og filme poden/ prinsessen som mistrives i rampelyset, enten det er i skisporet, i mål på fortball eller med mikrofon i hånden... Jeg tror kanskje det kommer noen historier om konsekvensene av dette om 20 år også... (og også fra dem som ble rost i skyene for et talent de overhodet ikke innehadde hehe...)

Det beste med dagens ideologi mine øyne er nok at vi snakker MED ungene, ikke over hodet på dem. Vi behandler dem ikke som "uferdige mennesker som snart skal bli voksne", men som ferdig i forhold til det stadiet de er på og det er bra. Hadde vi bare turt å ta vårt ansvar på en tydeligere måte som grensesettere så hadde det ikke blitt så dumt dette... ;-)

Hei - vi har nok hatt forskjellige foreldre, mine hjalp aldri med lekser, vi ble aldri oppmuntret til å gå på idrett - men turer gikk vi på - mye. Det ble aldri spurt hva vi hadde lyst til - selv hadde jeg en drøm om teater men kunne aldri si det. Men jeg fant meg min egen interresse etter hvert som jeg kranglet meg til å få drive med.

Barna mine har prøvd svært mye forskjellig, noe har de mistrives med og noe trives de med. "Sceneting" stortrives de med så selv om det ikke var det første de prøvde så er det der de har "havnet". De er over 10 år og de har aldri vært på det stadiet du snakker om med å være flaue og ubekvemme. Det er naturlig for dem og de elsker det. De har den indre tryggheten og stoler på at de er gode nok som de er. Så da tenker jeg at jeg har lyktes ganske bra med mitt mål for oppdragelsen. At de har det godt med og trives med seg selv er det viktigste for meg. Det faglige er selvfølgelig også viktig men det tar jeg nok litt som en selvfølge siden de klarer seg bra på skolen uten å streve for mye.

Men enig i det med at foreldre ikke bør presse barna til noe selv om de mener at barna har "talent", det være seg Scene, håndball, fotball etc. Det har vi heller ikke gjort - annet enn at de bør fullføre semesteret på noe de absolutt ville gå på.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg syns det er fint å lese at vi dagens foreldre har lært av 70 og 80 tallets foreldregenerasjon, de feilene, den ukjæligheten og voksenegoismen tror jeg er større grad er på vei ut.

(ingen nevner jo lenger slike som dr spock, men av og til kommer jo en skummel, men gammel og sur helsesøster frem i nyhetene med sine forhistoriske råd av dr spock om å "la barna skrike de får jo så gode lunger, sovevaner" m.m )

Noe tror jeg skyldes at fornuft og IQ øker for hver generasjon. vi unge i dag er mer sammen med barna våre, vi ser deres behov, og søker bedre mot å dekke disse tror jeg. Vi bruker mer tid enn noen generasjon på å lese for barna våre, delta i livene deres, hjelpe dem, m.m

Det er noe av det som gjør det spennende å være foreldre i dag, det er så mange dedikerte foreldre, de tenker ikke kun rene og støvfrie hjem,, men opplevelser, gode samtaler med barna, de deltar i barnas liv, de vet at alt dette er avgjørende for barnas helse og fremtid og det blir spennende å se utviklingen.

Jeg har selv både små barn og tenåring nå :-) Selv om jeg er mamma for min tenåring og ikke venn, så har vi et nært og godt forhold, et slikt forhold som jeg selv aldri har hatt til mine egne foreldre, det er fint, og det kjennes naturlig og riktig.

Jeg tror noe av det skyldes den nye tiden.

Håper egoismen til etterkrigsgenerasjonen aldri kommer tilbake, jeg tror Bondevik har mye rett i sin beskrivelse av egen generasjon, jeg mener å huske han kalte våre foreldre dessertgenerasjonen.

Jeg vet ikke hvorfor generasjonen etter krigen ble så egoistiske, så lite så barna sine.. kanskje det var noe med hippitiden, jeg vet ikke. Det er jo biologisk lite gavnbart den egoismen jeg leser mange av den generasjonen har og hadde.

Jeg spurte min psykiater en gang om noe ang dette og fikk til svar at man på den tiden mer så de voksnes behov, barnas behov var underordnet dette.