Asperger - livsvarig oppfølging?

[Bella Dotte]

Inspirert av en annen tråd her nå, drister jeg meg til å anmode om innspill vedrørende hvor lenge det er hensiktsmessig å få oppfølging av psykolog når man har Asperger, og argumenter for at det er nødvendig og fornuftig. Min psykolog er "for" at vi skal fortsette på ubestemt tid, men det er et "ris bak speilet", nemlig ledelsen, som kan finne på å ville ha meg ut på kort varsel. Jeg kan da evt søke meg inn på nytt, men jeg synes det virker ganske tåpelig, og det gjør meg redd og jeg frykter at jeg vil havne i en depresjon og bli handlingslammet og derfor ikke få komme tilbake selv om jeg kan. Forutsigbarhet og trygghet er av stor betydning for min psykiske helse, og dette gjør meg urolig, kanskje helt unødvendig!

Jeg blir jo ikke bra av dette syndromet, og jeg fungerer så bra som jeg gjør nå nettopp fordi jeg får riktig oppfølging.

[Madelenemie]

Hei!

Veldig mye skriverier her for tiden om asperger syndrom!

Er det bare jeg som begynner å bli lei?

[Gjest poncho]

Hei!

Veldig mye skriverier her for tiden om asperger syndrom!

Er det bare jeg som begynner å bli lei?

Ja, jeg tror ikke det er noen andre diagnoser her enn aspergers og bipolar? Ingen som har noen nye mere spennende diagnoser?

[Sør]

Hei!

Veldig mye skriverier her for tiden om asperger syndrom!

Er det bare jeg som begynner å bli lei?

Epost! :-)

Med vennlig hilsen

[Madelenemie]

Ja, jeg tror ikke det er noen andre diagnoser her enn aspergers og bipolar? Ingen som har noen nye mere spennende diagnoser?

Hei!

:-)

Jeg kom med en i julen, ja vi får se hva 2013 fører til :-)

Jeg har sett "verdens verste mammaer" på TV med syke barn istad, der var det noen ubenevnte tilfeller av alvorlige forstyrrelser? mødre som ikke lot pappene passe barna og mye annet som forundret meg.

[Madelenemie]

Epost! :-)

Med vennlig hilsen

Hei!

:-) Fint!

[Gjest Kayia]

Hei!

Veldig mye skriverier her for tiden om asperger syndrom!

Er det bare jeg som begynner å bli lei?

Jeg har ikke noe med det, men dette syns jeg var et lite konstruktivt svar til en venninne Madelenemie. Det er først og fremst du som har skrevet om asberger her inne, og folk har alltid forsvart deg når noen innimellom har sagt at de har gått lei av prat om asberger. Et slikt svar hadde jeg ikke ventet fra deg.

[Sør]

Jeg har ikke noe med det, men dette syns jeg var et lite konstruktivt svar til en venninne Madelenemie. Det er først og fremst du som har skrevet om asberger her inne, og folk har alltid forsvart deg når noen innimellom har sagt at de har gått lei av prat om asberger. Et slikt svar hadde jeg ikke ventet fra deg.

''Jeg har ikke noe med det, men dette syns jeg var et lite konstruktivt svar til en venninne Madelenemie. Det er først og fremst du som har skrevet om asberger her inne, og folk har alltid forsvart deg når noen innimellom har sagt at de har gått lei av prat om asberger. Et slikt svar hadde jeg ikke ventet fra deg. – Kayia''

Kanskje det hadde vært lettere for deg å forstå hvis Madelenemie hadde skrevet et ;-) i innlegget sitt?

;-)

Ironi er et fint dyr!

Med vennlig hilsen

[Madelenemie]

Jeg har ikke noe med det, men dette syns jeg var et lite konstruktivt svar til en venninne Madelenemie. Det er først og fremst du som har skrevet om asberger her inne, og folk har alltid forsvart deg når noen innimellom har sagt at de har gått lei av prat om asberger. Et slikt svar hadde jeg ikke ventet fra deg.

Hei!

Jeg mente jo bare være morsom trodde det var opplagt.

Men jeg har skrevet til henne at jeg tullet.

Jeg skulle satt på det der :-) da

[Gjest Kayia]

Hei!

Jeg mente jo bare være morsom trodde det var opplagt.

Men jeg har skrevet til henne at jeg tullet.

Jeg skulle satt på det der :-) da

Nei det skjønte jeg ikke, men håper din venninne gjorde det

[Madelenemie]

Nei det skjønte jeg ikke, men håper din venninne gjorde det

Hei!

Hun gjorde det :-) sendte sms nå :-)

Ikke lett å skjønne jeg glemte det der :-)

Er blitt flinkere på det, sette på det, bare en gang har jeg brukt :-( tegnet. men jeg er for det meste veldig glad, selv om jeg er lei meg er jeg fornøyd med livet.

[Bella Dotte]

Nei det skjønte jeg ikke, men håper din venninne gjorde det

Jeg skjønte det :-)

[tonie]

Hei!

Veldig mye skriverier her for tiden om asperger syndrom!

Er det bare jeg som begynner å bli lei?

Det kan jeg forsikre deg at det ikke er. Jeg er det også, men absolutt alle andre synes visst det er voldsomt fascinerende. Jeg tror de fleste av oss kunne skrevet bok med en troverdig asperger som hovedperson etter alt vi har lest om dere her! Jeg skulle ønske noen kunne gi syfilis et ansikt. DER har vi en grusom-snål-sjelden sykdom!

Jeg tar med den for sikkerhets skyld.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg tror hvis vi med asperger syndrom, ikke bare skumleser bøker om vennskap :-) men setter oss inn i hva vennskap er, hva det kan være av god og trygg relasjon og forpliktelse og ansvar så tror jeg vi godt kan være / komme dit at vi ikke trenger hjelpen og oppfølging i psykiatere/psykologer hele livet.

Jeg tror vi er sårbare fordi vi vet alt fra ingenting til lite om hva venner/mellommenneskelige relasjoner er, selv om vi leser bøker om det og tror vi har oppskriftene på systemene så er det mye teori og lite egentlig forstått, da mener jeg forstått i hjerte, mer en hjernen.

Feks er jeg egentlig potensielt en bedre venn en din psykolog, du kunne vært en bedre venn en min psykiater osv... dette fordi ingen telefontider gjelder, ingen betaling, ingen regler i helseloven :-) men gjensidighet er noe vi sliter med.

Likevel er det "enklere" med betalte venner, de er der, de er der på våre premisser når vi trenger dem, det er like lite gjensidighet som vi er født med, vi med autisme. Men det er et stor forbehold , for en dag er de ikke der når vi trenger dem, de har sine aller nærmeste som er de viktigste for dem, det gjelder å bli nær noen, og det blir man utenfor terapirommet for det meste :-), med de mennesker man inngår en relasjon med, enten det er som venner, kjærester el.l

Jeg tror jeg blir lykkeligst og sterkest i fellesskapet, selv om det er vanskelig til tider, jeg vil ha venner, men jeg er ikke så god på det. Min autistiske vei er, "ring når du trenger meg" ellers er det lite kontakt, jeg kan ofte glemme de som sier de er venner for når jeg trenger noen er det ingen der og da tenker jeg "jeg er jo alene", da føler jeg meg avhengig av min psykiater, jeg har aldri hatt en venn som har vært der når jeg har vært som mest fortvilt, da har jeg vært alene, da går jeg i skogen.

Jeg vil gjerne ha en venn, men jeg vet ikke mye om venner og vennskap, jeg tror noe av vår avhengighet i terapi ligger i vertfall for min del i en manglende evne på å forstå vennskapsforholdet.

Jeg har lest om systemet og innordnet meg hilseregler og formaliteter, jeg liker mennesker og jeg kommer når de er fortvilt, jeg er likevel litt sånn en skråstilt venn, en som ikke er som andre, jeg mener og tror vi med autisme kunne blitt gode venner med hverandre, men så må vi lære oss mer gjensidighet eller ikke være så redd for følelser, eller hva det er som gjør det ganske så vanskelig å bli venner når man har autisme :-). Da mener jeg en sånn venn som er der sånn at man ikke trenger en psykiater ved neste korsvei.

Det var noen seriøse tanker.:-)

[frosken]

Jeg synes du bør få et forutsigbart behandlingsopplegg og at det ikke burde være nødvendig å frykte en brå avslutning. Men jeg er motstander av "livslang oppfølgning" så sant det ikke er snakk om f.eks maks en samtale pr halvår. Målet må være at også mennesker med kroniske lidelser søker å få dekket sine behov gjennom privat kontakt og ikke med profesjonelle. Det er en vesentlig forskjell mellom bipolar lidelse og asperger, da bipolar lidelse krever medisinering som bør følges opp både i forhold til virkning og bivirkninger.

[Bella Dotte]

Hei!

Jeg tror hvis vi med asperger syndrom, ikke bare skumleser bøker om vennskap :-) men setter oss inn i hva vennskap er, hva det kan være av god og trygg relasjon og forpliktelse og ansvar så tror jeg vi godt kan være / komme dit at vi ikke trenger hjelpen og oppfølging i psykiatere/psykologer hele livet.

Jeg tror vi er sårbare fordi vi vet alt fra ingenting til lite om hva venner/mellommenneskelige relasjoner er, selv om vi leser bøker om det og tror vi har oppskriftene på systemene så er det mye teori og lite egentlig forstått, da mener jeg forstått i hjerte, mer en hjernen.

Feks er jeg egentlig potensielt en bedre venn en din psykolog, du kunne vært en bedre venn en min psykiater osv... dette fordi ingen telefontider gjelder, ingen betaling, ingen regler i helseloven :-) men gjensidighet er noe vi sliter med.

Likevel er det "enklere" med betalte venner, de er der, de er der på våre premisser når vi trenger dem, det er like lite gjensidighet som vi er født med, vi med autisme. Men det er et stor forbehold , for en dag er de ikke der når vi trenger dem, de har sine aller nærmeste som er de viktigste for dem, det gjelder å bli nær noen, og det blir man utenfor terapirommet for det meste :-), med de mennesker man inngår en relasjon med, enten det er som venner, kjærester el.l

Jeg tror jeg blir lykkeligst og sterkest i fellesskapet, selv om det er vanskelig til tider, jeg vil ha venner, men jeg er ikke så god på det. Min autistiske vei er, "ring når du trenger meg" ellers er det lite kontakt, jeg kan ofte glemme de som sier de er venner for når jeg trenger noen er det ingen der og da tenker jeg "jeg er jo alene", da føler jeg meg avhengig av min psykiater, jeg har aldri hatt en venn som har vært der når jeg har vært som mest fortvilt, da har jeg vært alene, da går jeg i skogen.

Jeg vil gjerne ha en venn, men jeg vet ikke mye om venner og vennskap, jeg tror noe av vår avhengighet i terapi ligger i vertfall for min del i en manglende evne på å forstå vennskapsforholdet.

Jeg har lest om systemet og innordnet meg hilseregler og formaliteter, jeg liker mennesker og jeg kommer når de er fortvilt, jeg er likevel litt sånn en skråstilt venn, en som ikke er som andre, jeg mener og tror vi med autisme kunne blitt gode venner med hverandre, men så må vi lære oss mer gjensidighet eller ikke være så redd for følelser, eller hva det er som gjør det ganske så vanskelig å bli venner når man har autisme :-). Da mener jeg en sånn venn som er der sånn at man ikke trenger en psykiater ved neste korsvei.

Det var noen seriøse tanker.:-)

Takk for seriøse tanker, M :-) Det er interessant. Jeg fanger umiddelbart opp dette:

''Likevel er det "enklere" med betalte venner, de er der, de er der på våre premisser når vi trenger dem, det er like lite gjensidighet som vi er født med, vi med autisme. ''

Noe av det som gjør meg så begeistret for psykologene mine, er opplevelsen jeg får av gjensidighet. Jeg opplever at de legger opp til mer gjensidighet enn den jevne behandler - men jeg er likefullt klar over at det er så uvanlig behagelig å snakke med dem, blant annet nettopp fordi samtalene ikke er *helt* gjensidige, de er alltid på mine premisser.

''Men det er et stor forbehold , for en dag er de ikke der når vi trenger dem, de har sine aller nærmeste som er de viktigste for dem, det gjelder å bli nær noen, og det blir man utenfor terapirommet for det meste :-), med de mennesker man inngår en relasjon med, enten det er som venner, kjærester el.l''

Ja da... Samtidig vet jeg at skilsmisser og andre samlivsbrudd forekommer, selv i "de beste familier"... Og nærhet og samliv er i utgangspunktet spesielt vanskelig for oss med autisme, derfor blir dette et slags substitutt. Min snille psykolog mener det er "naturlig" at vi opprettholder kontakten (pr mail, jeg regner ikke med å bli bedt på grillings) om/når han skulle skifte jobb.

''jeg tror noe av vår avhengighet i terapi ligger i vertfall for min del i en manglende evne på å forstå vennskapsforholdet.''

Signerer denne.

[Bella Dotte]

Jeg synes du bør få et forutsigbart behandlingsopplegg og at det ikke burde være nødvendig å frykte en brå avslutning. Men jeg er motstander av "livslang oppfølgning" så sant det ikke er snakk om f.eks maks en samtale pr halvår. Målet må være at også mennesker med kroniske lidelser søker å få dekket sine behov gjennom privat kontakt og ikke med profesjonelle. Det er en vesentlig forskjell mellom bipolar lidelse og asperger, da bipolar lidelse krever medisinering som bør følges opp både i forhold til virkning og bivirkninger.

Jeg er enig i at det bør være forutsigbart, men ikke at utsiktene fint kan være en uønsket og tilsynelatende unødvendig avslutning. Skal den komme, bør noen andre "stå klar", noen som man allerede kjenner og har et tillitsforhold til.

Jeg mener ikke at det er noe fundamentalt forskjellig i måten man bør se på behovet for oppfølging ift livsvarige diagnoser.

[frosken]

Jeg er enig i at det bør være forutsigbart, men ikke at utsiktene fint kan være en uønsket og tilsynelatende unødvendig avslutning. Skal den komme, bør noen andre "stå klar", noen som man allerede kjenner og har et tillitsforhold til.

Jeg mener ikke at det er noe fundamentalt forskjellig i måten man bør se på behovet for oppfølging ift livsvarige diagnoser.

''Jeg mener ikke at det er noe fundamentalt forskjellig i måten man bør se på behovet for oppfølging ift livsvarige diagnoser.''

De færreste med kroniske lidelser får oppfølgning av spesialisthelsetjenesten resten av livet. Det vanlige vil være en periode med behandling. Dersom man har behov for mer omsorgsrettet oppfølgning, så vil det være kommunens omsorgstjenester som er rette instans - ikke spesialisthelsetjenesten. Når man vet hvor lang ventetid og store kapasitetsproblemer det er i deler av spesialisthelsetjenesten, så mener jeg ledelsen må ta ansvar for at det ikke oppstår "kork" i systemet som følge av at for mange følges opp for lenge.

[Sør]

Jeg synes du bør få et forutsigbart behandlingsopplegg og at det ikke burde være nødvendig å frykte en brå avslutning. Men jeg er motstander av "livslang oppfølgning" så sant det ikke er snakk om f.eks maks en samtale pr halvår. Målet må være at også mennesker med kroniske lidelser søker å få dekket sine behov gjennom privat kontakt og ikke med profesjonelle. Det er en vesentlig forskjell mellom bipolar lidelse og asperger, da bipolar lidelse krever medisinering som bør følges opp både i forhold til virkning og bivirkninger.

''Men jeg er motstander av "livslang oppfølgning" så sant det ikke er snakk om f.eks maks en samtale pr halvår. Målet må være at også mennesker med kroniske lidelser søker å få dekket sine behov gjennom privat kontakt og ikke med profesjonelle. ''

Jeg lurer litt på logikken din her - er du mot dette for å "spare ressurser", eller fordi du mener det ikke gavner klienten?

Selvsagt er det fint hvis alle behov kan dekkes gjennom privat kontakt, men jeg ser ikke noe fundamentalt problem med at man konkluderer med at "for den overskuelige fremtid så er det til stor gavn for pasienten med en time i måneden for å snakke gjennom ting han/hun ikke kan løse med venner".

Hvis det betyr at personen kan fungere mye bedre i hverdagen, så er det vel greit?

Med vennlig hilsen

[frosken]

''Men jeg er motstander av "livslang oppfølgning" så sant det ikke er snakk om f.eks maks en samtale pr halvår. Målet må være at også mennesker med kroniske lidelser søker å få dekket sine behov gjennom privat kontakt og ikke med profesjonelle. ''

Jeg lurer litt på logikken din her - er du mot dette for å "spare ressurser", eller fordi du mener det ikke gavner klienten?

Selvsagt er det fint hvis alle behov kan dekkes gjennom privat kontakt, men jeg ser ikke noe fundamentalt problem med at man konkluderer med at "for den overskuelige fremtid så er det til stor gavn for pasienten med en time i måneden for å snakke gjennom ting han/hun ikke kan løse med venner".

Hvis det betyr at personen kan fungere mye bedre i hverdagen, så er det vel greit?

Med vennlig hilsen

Jeg mener både at den typen oppfølgning kan være for ressurskrevende - og samtidig en slags sovepute for videre utvikling hos den enkelte. Lært hjelpeløshet er dessverre en mulig bivirkning av evigvarende terapier.