Asperger - livsvarig oppfølging?

[Sør]

Jeg mener både at den typen oppfølgning kan være for ressurskrevende - og samtidig en slags sovepute for videre utvikling hos den enkelte. Lært hjelpeløshet er dessverre en mulig bivirkning av evigvarende terapier.

''Jeg mener både at den typen oppfølgning kan være for ressurskrevende - og samtidig en slags sovepute for videre utvikling hos den enkelte. Lært hjelpeløshet er dessverre en mulig bivirkning av evigvarende terapier. – frosken''

Joda, men nå er det jo engang slik at en del folk trenger litt hjelp i hverdagen. Noen har vaskehjelp, noen har en partner som tar seg av "det økonomiske", noen går i kirken, og noen får kanskje hverdagen og livet til å henge sammen ved å ha den ventilen.

Jeg er selvsagt enig i at ikke alle (eller mange) skal til psykolog hver måned, men jeg tenker at for noen så fungerer det som en sikkerhetsventil, som er mindre kostbar for samfunnet og individet enn alternativene.

Med vennlig hilsen

[tonie]

''Men jeg er motstander av "livslang oppfølgning" så sant det ikke er snakk om f.eks maks en samtale pr halvår. Målet må være at også mennesker med kroniske lidelser søker å få dekket sine behov gjennom privat kontakt og ikke med profesjonelle. ''

Jeg lurer litt på logikken din her - er du mot dette for å "spare ressurser", eller fordi du mener det ikke gavner klienten?

Selvsagt er det fint hvis alle behov kan dekkes gjennom privat kontakt, men jeg ser ikke noe fundamentalt problem med at man konkluderer med at "for den overskuelige fremtid så er det til stor gavn for pasienten med en time i måneden for å snakke gjennom ting han/hun ikke kan løse med venner".

Hvis det betyr at personen kan fungere mye bedre i hverdagen, så er det vel greit?

Med vennlig hilsen

Det er sikkert ønskelig og godt med langvarig oppfølging for mange, men det hadde vært bra om de ikke la beslag på spesialister når det ikke er noe galt med dem utover det vanlige. Det er jo dessverre sånn at mange veldig syke mennesker står altfor lenge på ventelister før de får slippe til.

[Sør]

Det er sikkert ønskelig og godt med langvarig oppfølging for mange, men det hadde vært bra om de ikke la beslag på spesialister når det ikke er noe galt med dem utover det vanlige. Det er jo dessverre sånn at mange veldig syke mennesker står altfor lenge på ventelister før de får slippe til.

''Det er sikkert ønskelig og godt med langvarig oppfølging for mange, men det hadde vært bra om de ikke la beslag på spesialister når det ikke er noe galt med dem utover det vanlige. Det er jo dessverre sånn at mange veldig syke mennesker står altfor lenge på ventelister før de får slippe til. – tonie''

La oss si (for å gjøre det enkelt) at man finner ut at vi i Norge har 200 personer som er i den kategorien at en time i måneden hos en psykiater er det som skal til for at de er "glad og fornøyd" med tilværelsen. Og de fungerer, og psykiateren tar tak i dem hvis han/hun ser at de blir dårligere.

La oss si at dette betyr at 50 av dem faktisk nå klarer å holde på en jobb, føle trygghet i livet, ha færre konflikter i privatlivet (fordi partneren slipper å være psykolog), osv.

Jeg synes det er en kjempegod løsning, under de forutsetningene. Det koster samfunnet mye mindre med en psykiatertime (vi kan utdanne flere, og vi har 3. flest i verden allerede), enn å la folk miste jobben, miste partneren,...

Jeg mener ikke at dette skal være standard for alle pasienter, men poenget er at denne gruppen finnes.

Med vennlig hilsen

[tonie]

''Det er sikkert ønskelig og godt med langvarig oppfølging for mange, men det hadde vært bra om de ikke la beslag på spesialister når det ikke er noe galt med dem utover det vanlige. Det er jo dessverre sånn at mange veldig syke mennesker står altfor lenge på ventelister før de får slippe til. – tonie''

La oss si (for å gjøre det enkelt) at man finner ut at vi i Norge har 200 personer som er i den kategorien at en time i måneden hos en psykiater er det som skal til for at de er "glad og fornøyd" med tilværelsen. Og de fungerer, og psykiateren tar tak i dem hvis han/hun ser at de blir dårligere.

La oss si at dette betyr at 50 av dem faktisk nå klarer å holde på en jobb, føle trygghet i livet, ha færre konflikter i privatlivet (fordi partneren slipper å være psykolog), osv.

Jeg synes det er en kjempegod løsning, under de forutsetningene. Det koster samfunnet mye mindre med en psykiatertime (vi kan utdanne flere, og vi har 3. flest i verden allerede), enn å la folk miste jobben, miste partneren,...

Jeg mener ikke at dette skal være standard for alle pasienter, men poenget er at denne gruppen finnes.

Med vennlig hilsen

Mulig det jeg jeg som er hjerteløs og ikke forstår, men jeg synes det er galt å bruke en spesialists tid når man egentlig bare trenger noen å snakke med. Enn han andre da, som kanskje er i mer akutt behov for hjelp, og som blir stående i en halv evighet på venteliste og ikke heller kommer seg ut i jobb? Han og de andre i samme situasjon? Jeg skjønner ikke helt hvordan du får det til å bli lønnsomt for samfunnet.

[berreundrar]

Jeg synes du bør få et forutsigbart behandlingsopplegg og at det ikke burde være nødvendig å frykte en brå avslutning. Men jeg er motstander av "livslang oppfølgning" så sant det ikke er snakk om f.eks maks en samtale pr halvår. Målet må være at også mennesker med kroniske lidelser søker å få dekket sine behov gjennom privat kontakt og ikke med profesjonelle. Det er en vesentlig forskjell mellom bipolar lidelse og asperger, da bipolar lidelse krever medisinering som bør følges opp både i forhold til virkning og bivirkninger.

''Det er en vesentlig forskjell mellom bipolar lidelse og asperger, da bipolar lidelse krever medisinering som bør følges opp både i forhold til virkning og bivirkninger''

Hei, frosken!

Jeg lurer bare på hvorfor du mener det? Er det mulig at medisinbehovet til en bipolar pasient kan forandre seg 2-3 ganger i året livet ut? (NHD mener at bipolare bør ha 2-3 oppfølgingstimer i året livet ut).

Jeg mener at om en er stabil på medisinen psykiateren gav en i første runde, så er det vel ikke nødvendig å følges mer opp på dette, så sant en ikke blir dårlig igjen?

Det jeg spør om er vel egentlig _hvorfor_ bipolare må ha så tett oppfølging.

Takk, hvis du svarer.

[frosken]

''Det er en vesentlig forskjell mellom bipolar lidelse og asperger, da bipolar lidelse krever medisinering som bør følges opp både i forhold til virkning og bivirkninger''

Hei, frosken!

Jeg lurer bare på hvorfor du mener det? Er det mulig at medisinbehovet til en bipolar pasient kan forandre seg 2-3 ganger i året livet ut? (NHD mener at bipolare bør ha 2-3 oppfølgingstimer i året livet ut).

Jeg mener at om en er stabil på medisinen psykiateren gav en i første runde, så er det vel ikke nødvendig å følges mer opp på dette, så sant en ikke blir dårlig igjen?

Det jeg spør om er vel egentlig _hvorfor_ bipolare må ha så tett oppfølging.

Takk, hvis du svarer.

''Jeg mener at om en er stabil på medisinen psykiateren gav en i første runde, så er det vel ikke nødvendig å følges mer opp på dette, så sant en ikke blir dårlig igjen?''

Dersom sykdommen holder seg svært stabil, så kan det sikkert fungere greit med oppfølgning hos fastlegen to - særlig hvis medisineringen er forholdsvis "enkel". Men dersom man står på flere typer psykofarmaka, så mener jeg det er en stor fordel at medisineringen følges opp av psykiater. En slik oppfølgning vil også innebære at spesialisthelsetjenesten "kjenner" pasienten om vedkommende skulle få forverring av sykdommen, og dette er en stor fordel i forhold til valg av gode behandlingsalternativ ved forverring.

[Madelenemie]

Jeg synes du bør få et forutsigbart behandlingsopplegg og at det ikke burde være nødvendig å frykte en brå avslutning. Men jeg er motstander av "livslang oppfølgning" så sant det ikke er snakk om f.eks maks en samtale pr halvår. Målet må være at også mennesker med kroniske lidelser søker å få dekket sine behov gjennom privat kontakt og ikke med profesjonelle. Det er en vesentlig forskjell mellom bipolar lidelse og asperger, da bipolar lidelse krever medisinering som bør følges opp både i forhold til virkning og bivirkninger.

Hei!

Ja det er jeg enig i, rent personlig er det ingen ting ved min tilstand som tilsier, så vist jeg ikke får tilleggs-lidelser en livslang oppfølging. Mange av oss med asperger har bare asperger, mange har psykiske lidelser i tillegg.

Men i dag er det et dårlig opplæringstilbud til gruppen med mennesker med autisme, vi lærer ikke det opplagte, ingen lærer oss det, for bare ytterst få eksperter på autisme forstår at man kan ha gode kunnskaper innenfor noe, men feks aldri ha hørt ordet nonne før, eller være biolog men aldri har hørt om ordet nummer brukt i annen form enn nummer, da mener jeg tall av en eller annen type. (jeg tenkte ikke på at det kan bety sex før jeg kom til dol)

Med de hullene i kunnskap inni mellom krever det både forståelse, men også innsikt i å finne frem til en forklaringsform som forklarer det man mener små barn skal kunne feks vite hva en venn er, hvordan man får den, holder på den, hvordan man frir til det annet kjønn, hvordan man lever i relasjon med et annet menneske, og hvor mange sekunder man ser andre inn i øynene, pluss så mye mer-.

Det er mange autismesentere rundt omkring i verden, de gir god hjelp, kurs i hvordan forstå seg på mennesker, hva det forventes i et ekteskap, og da på nivået: si i fra hvor du går, si jeg elsker deg 2 x pr dag, forklaringer på hva romantikk betyr og så mye mer.

Før det finnes et tilbud til autismebefolkningen tror jeg de få det gjelder får legge beslag på noen psykologer og psykiatere, men ellers er jeg enig i mye av det du skriver, syns bare vi med autisme som gruppe møter lite forståelse for hva vanskene går ut på. At mennesker er snille er en god start, men det kunne også vært fint med læring til mestring og læring til selvstendighet, men jeg tror den har et ganske annet utgangspunkt, med de hullene i menneskekunnskap som mange av oss sliter med. Da er det ikke så lett å være vanlig psykolog eller vanlig psykiater, da blander man kortene og tror fort at å høre stemmer er tegn på psykose, når man bare svarer ærlig at man hører stemmer, for ingen spør hvor de stemmene er osv...'

Da jeg viste noen av bildene mine til et menneske i hjemmetjenesten, mine favorittbilder av avkjøringer og skilt fra mitt hjem til inngangsporten på sykehuset, ble det stille lenge, damen så på meg, og jeg så på henne og damen som vanligvis snakker fine ord , sa ingen, da la jeg hodet litt på siden, for det pleier jeg når jeg lurer, så så jeg ned i gulvet, det var fortsatt stille. Jeg tenkte at hun ikke likte bildene og jeg tenkte "hva er galt med dem?" så la jeg bort ipaden med bildene. Likevel var det stille, like stille tenker jeg i ettertid som om jeg hadde sjokkert med å vise noe uanstendig, I ettertid vet jeg at bilder av avkjøringer er tegn på at "noe er alvorlig galt" derfor stillheten, for meg var det bare den fineste veien jeg vet, kjøreruten min helt fra min dør og frem til min psykiaters inngangsdør. Sånt kan det lett bli misforståelser av.

[frosken]

''Det er sikkert ønskelig og godt med langvarig oppfølging for mange, men det hadde vært bra om de ikke la beslag på spesialister når det ikke er noe galt med dem utover det vanlige. Det er jo dessverre sånn at mange veldig syke mennesker står altfor lenge på ventelister før de får slippe til. – tonie''

La oss si (for å gjøre det enkelt) at man finner ut at vi i Norge har 200 personer som er i den kategorien at en time i måneden hos en psykiater er det som skal til for at de er "glad og fornøyd" med tilværelsen. Og de fungerer, og psykiateren tar tak i dem hvis han/hun ser at de blir dårligere.

La oss si at dette betyr at 50 av dem faktisk nå klarer å holde på en jobb, føle trygghet i livet, ha færre konflikter i privatlivet (fordi partneren slipper å være psykolog), osv.

Jeg synes det er en kjempegod løsning, under de forutsetningene. Det koster samfunnet mye mindre med en psykiatertime (vi kan utdanne flere, og vi har 3. flest i verden allerede), enn å la folk miste jobben, miste partneren,...

Jeg mener ikke at dette skal være standard for alle pasienter, men poenget er at denne gruppen finnes.

Med vennlig hilsen

''Jeg mener ikke at dette skal være standard for alle pasienter, men poenget er at denne gruppen finnes.''

Problemet vil være å avgrense denne gruppen. Det er et enormt stort antall mennesker som selv vil oppfatte seg som å tilhøre denne gruppen (uendelig mye mer enn 200 pas) og som kjent er det betydelige problemer med tilgangen slik ressurssituasjonen er i dag.

Prinsipielt er det selvfølgelig lett å være enig med deg, men jeg tror ikke det er gjennomførbart i praksis på en så ryddig måte som du ser ut å forutsette. Men det vil jo alltid være en del mennesker som gis livslang oppfølgning, noen i kommunehelsetjenesten og noen i spesialisthelsetjenesten.

[frosken]

Hei!

Ja det er jeg enig i, rent personlig er det ingen ting ved min tilstand som tilsier, så vist jeg ikke får tilleggs-lidelser en livslang oppfølging. Mange av oss med asperger har bare asperger, mange har psykiske lidelser i tillegg.

Men i dag er det et dårlig opplæringstilbud til gruppen med mennesker med autisme, vi lærer ikke det opplagte, ingen lærer oss det, for bare ytterst få eksperter på autisme forstår at man kan ha gode kunnskaper innenfor noe, men feks aldri ha hørt ordet nonne før, eller være biolog men aldri har hørt om ordet nummer brukt i annen form enn nummer, da mener jeg tall av en eller annen type. (jeg tenkte ikke på at det kan bety sex før jeg kom til dol)

Med de hullene i kunnskap inni mellom krever det både forståelse, men også innsikt i å finne frem til en forklaringsform som forklarer det man mener små barn skal kunne feks vite hva en venn er, hvordan man får den, holder på den, hvordan man frir til det annet kjønn, hvordan man lever i relasjon med et annet menneske, og hvor mange sekunder man ser andre inn i øynene, pluss så mye mer-.

Det er mange autismesentere rundt omkring i verden, de gir god hjelp, kurs i hvordan forstå seg på mennesker, hva det forventes i et ekteskap, og da på nivået: si i fra hvor du går, si jeg elsker deg 2 x pr dag, forklaringer på hva romantikk betyr og så mye mer.

Før det finnes et tilbud til autismebefolkningen tror jeg de få det gjelder får legge beslag på noen psykologer og psykiatere, men ellers er jeg enig i mye av det du skriver, syns bare vi med autisme som gruppe møter lite forståelse for hva vanskene går ut på. At mennesker er snille er en god start, men det kunne også vært fint med læring til mestring og læring til selvstendighet, men jeg tror den har et ganske annet utgangspunkt, med de hullene i menneskekunnskap som mange av oss sliter med. Da er det ikke så lett å være vanlig psykolog eller vanlig psykiater, da blander man kortene og tror fort at å høre stemmer er tegn på psykose, når man bare svarer ærlig at man hører stemmer, for ingen spør hvor de stemmene er osv...'

Da jeg viste noen av bildene mine til et menneske i hjemmetjenesten, mine favorittbilder av avkjøringer og skilt fra mitt hjem til inngangsporten på sykehuset, ble det stille lenge, damen så på meg, og jeg så på henne og damen som vanligvis snakker fine ord , sa ingen, da la jeg hodet litt på siden, for det pleier jeg når jeg lurer, så så jeg ned i gulvet, det var fortsatt stille. Jeg tenkte at hun ikke likte bildene og jeg tenkte "hva er galt med dem?" så la jeg bort ipaden med bildene. Likevel var det stille, like stille tenker jeg i ettertid som om jeg hadde sjokkert med å vise noe uanstendig, I ettertid vet jeg at bilder av avkjøringer er tegn på at "noe er alvorlig galt" derfor stillheten, for meg var det bare den fineste veien jeg vet, kjøreruten min helt fra min dør og frem til min psykiaters inngangsdør. Sånt kan det lett bli misforståelser av.

''syns bare vi med autisme som gruppe møter lite forståelse for hva vanskene går ut på.''

Det er jeg helt enig i. Jeg kunne ønske at det ble drevet med mye mer opplæring av både hjelpepersonell og foreldre/andre nærstående.

[Sør]

''Jeg mener ikke at dette skal være standard for alle pasienter, men poenget er at denne gruppen finnes.''

Problemet vil være å avgrense denne gruppen. Det er et enormt stort antall mennesker som selv vil oppfatte seg som å tilhøre denne gruppen (uendelig mye mer enn 200 pas) og som kjent er det betydelige problemer med tilgangen slik ressurssituasjonen er i dag.

Prinsipielt er det selvfølgelig lett å være enig med deg, men jeg tror ikke det er gjennomførbart i praksis på en så ryddig måte som du ser ut å forutsette. Men det vil jo alltid være en del mennesker som gis livslang oppfølgning, noen i kommunehelsetjenesten og noen i spesialisthelsetjenesten.

Jeg er enig med deg; jeg "opponerte" mer mot at du var så kategorisk i at du var motstander av livslang behandling.

Jeg tenker at hvis én psykiatertime i måneden (eksempel) holdt noen "på beina" så er det økonomi i å utdanne nok psykiatere til at denne personen kan få en brøkdel av psykiaterens tid.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Mulig det jeg jeg som er hjerteløs og ikke forstår, men jeg synes det er galt å bruke en spesialists tid når man egentlig bare trenger noen å snakke med. Enn han andre da, som kanskje er i mer akutt behov for hjelp, og som blir stående i en halv evighet på venteliste og ikke heller kommer seg ut i jobb? Han og de andre i samme situasjon? Jeg skjønner ikke helt hvordan du får det til å bli lønnsomt for samfunnet.

''Mulig det jeg jeg som er hjerteløs og ikke forstår, men jeg synes det er galt å bruke en spesialists tid når man egentlig bare trenger noen å snakke med. Enn han andre da, som kanskje er i mer akutt behov for hjelp, og som blir stående i en halv evighet på venteliste og ikke heller kommer seg ut i jobb? Han og de andre i samme situasjon? Jeg skjønner ikke helt hvordan du får det til å bli lønnsomt for samfunnet. – tonie''

Jeg forstår det; jeg tenker forskjellig - hvis én psykiater kan holde 50 personer "på beina", så er det økonomisk bra for samfunnet, og for de 50 pasientene.

At de 50 personene kanskje "burde" ha klart seg selv er muligvis sant, men hvis de ikke gjør det så hjelper det ikke hva de burde.

Med vennlig hilsen

[Gjest Kayia]

Hei!

Hun gjorde det :-) sendte sms nå :-)

Ikke lett å skjønne jeg glemte det der :-)

Er blitt flinkere på det, sette på det, bare en gang har jeg brukt :-( tegnet. men jeg er for det meste veldig glad, selv om jeg er lei meg er jeg fornøyd med livet.

Bra det ikke ble noen misforståelse da

[Bella Dotte]

''Det er sikkert ønskelig og godt med langvarig oppfølging for mange, men det hadde vært bra om de ikke la beslag på spesialister når det ikke er noe galt med dem utover det vanlige. Det er jo dessverre sånn at mange veldig syke mennesker står altfor lenge på ventelister før de får slippe til. – tonie''

La oss si (for å gjøre det enkelt) at man finner ut at vi i Norge har 200 personer som er i den kategorien at en time i måneden hos en psykiater er det som skal til for at de er "glad og fornøyd" med tilværelsen. Og de fungerer, og psykiateren tar tak i dem hvis han/hun ser at de blir dårligere.

La oss si at dette betyr at 50 av dem faktisk nå klarer å holde på en jobb, føle trygghet i livet, ha færre konflikter i privatlivet (fordi partneren slipper å være psykolog), osv.

Jeg synes det er en kjempegod løsning, under de forutsetningene. Det koster samfunnet mye mindre med en psykiatertime (vi kan utdanne flere, og vi har 3. flest i verden allerede), enn å la folk miste jobben, miste partneren,...

Jeg mener ikke at dette skal være standard for alle pasienter, men poenget er at denne gruppen finnes.

Med vennlig hilsen

Jeg er glad det ikke settes noen krav til fungering for å få tjenester fra habiliteringen. For jeg har verken jobb eller partner. Man kan kanskje si at jeg dermed har ENDA større behov for oppfølging, siden jeg er ufør og heller ikke har klart å få meg noen mann?

[Bella Dotte]

Det er sikkert ønskelig og godt med langvarig oppfølging for mange, men det hadde vært bra om de ikke la beslag på spesialister når det ikke er noe galt med dem utover det vanlige. Det er jo dessverre sånn at mange veldig syke mennesker står altfor lenge på ventelister før de får slippe til.

Madelenemie har svart veldig godt på dette, men jeg vil føye til litt med mine egne ord...

Man skal ha ganske god kompetanse og selvtillit for å klare å være så solid, åpen og ydmyk som man trenger å være i møtet med en gruppe som min. Jeg trenger at den som skal hjelpe meg, klarer å forholde seg til min "ujevne evneprofil" og verken bagatelliserer eller krisemaksimerer. Vedkommende må kunne godta en del "uvanlige ønsker".

På sykehuset har de lite pasientkontakt, ironisk, egentlig, siden det er her ekspertisen er samlet - de jobber mest "indirekte", med ansatte og pårørende. Jeg er i en gruppe autister som faktisk er ganske "krevende" - se listen over - og samtidig er vi såpass "ressurssterke" og kreative at vi selv kan si ifra og ta kontakt og finne ut hvem som kan tilby hva. Jeg vil gå så langt som til å hevde at "finner'n er vinner'n""... De som befinner seg omtrent på mitt funksjonsnivå vil ikke ha noe utbytte av en vanlig "trygdekassepsykolog" eller spesialsykepleier; de har ikke den "ballasten" som jeg/vi trenger. For at jeg skal ha skikkelig nytte av samtalen, må min samtalepartner være tilstrekkelig oppegående, kunnskapsrik og fleksibel, og slike må man til spesialisthelsetjenesten for å finne. Dette er min erfaring.

[Bella Dotte]

''Jeg mener ikke at det er noe fundamentalt forskjellig i måten man bør se på behovet for oppfølging ift livsvarige diagnoser.''

De færreste med kroniske lidelser får oppfølgning av spesialisthelsetjenesten resten av livet. Det vanlige vil være en periode med behandling. Dersom man har behov for mer omsorgsrettet oppfølgning, så vil det være kommunens omsorgstjenester som er rette instans - ikke spesialisthelsetjenesten. Når man vet hvor lang ventetid og store kapasitetsproblemer det er i deler av spesialisthelsetjenesten, så mener jeg ledelsen må ta ansvar for at det ikke oppstår "kork" i systemet som følge av at for mange følges opp for lenge.

''"kork" i systemet som følge av at for mange følges opp for lenge''

Riktig. Det er bare det å definere "for lenge". Så lenge det er et behov, er det ikke for lenge, vel? Men å oppta en plass når man ikke trenger den, er sløsing, helt enig i det.

Det er heller ikke alle med min diagnose som trenger eller ønsker oppfølging, og mange trenger isteden praktisk hjelp, hjelp til planlegging, husarbeid ol.

[berreundrar]

''Jeg mener at om en er stabil på medisinen psykiateren gav en i første runde, så er det vel ikke nødvendig å følges mer opp på dette, så sant en ikke blir dårlig igjen?''

Dersom sykdommen holder seg svært stabil, så kan det sikkert fungere greit med oppfølgning hos fastlegen to - særlig hvis medisineringen er forholdsvis "enkel". Men dersom man står på flere typer psykofarmaka, så mener jeg det er en stor fordel at medisineringen følges opp av psykiater. En slik oppfølgning vil også innebære at spesialisthelsetjenesten "kjenner" pasienten om vedkommende skulle få forverring av sykdommen, og dette er en stor fordel i forhold til valg av gode behandlingsalternativ ved forverring.

Skjønner

[Madelenemie]

Takk for seriøse tanker, M :-) Det er interessant. Jeg fanger umiddelbart opp dette:

''Likevel er det "enklere" med betalte venner, de er der, de er der på våre premisser når vi trenger dem, det er like lite gjensidighet som vi er født med, vi med autisme. ''

Noe av det som gjør meg så begeistret for psykologene mine, er opplevelsen jeg får av gjensidighet. Jeg opplever at de legger opp til mer gjensidighet enn den jevne behandler - men jeg er likefullt klar over at det er så uvanlig behagelig å snakke med dem, blant annet nettopp fordi samtalene ikke er *helt* gjensidige, de er alltid på mine premisser.

''Men det er et stor forbehold , for en dag er de ikke der når vi trenger dem, de har sine aller nærmeste som er de viktigste for dem, det gjelder å bli nær noen, og det blir man utenfor terapirommet for det meste :-), med de mennesker man inngår en relasjon med, enten det er som venner, kjærester el.l''

Ja da... Samtidig vet jeg at skilsmisser og andre samlivsbrudd forekommer, selv i "de beste familier"... Og nærhet og samliv er i utgangspunktet spesielt vanskelig for oss med autisme, derfor blir dette et slags substitutt. Min snille psykolog mener det er "naturlig" at vi opprettholder kontakten (pr mail, jeg regner ikke med å bli bedt på grillings) om/når han skulle skifte jobb.

''jeg tror noe av vår avhengighet i terapi ligger i vertfall for min del i en manglende evne på å forstå vennskapsforholdet.''

Signerer denne.

Hei!

''Noe av det som gjør meg så begeistret for psykologene mine, er opplevelsen jeg får av gjensidighet. Jeg opplever at de legger opp til mer gjensidighet enn den jevne behandler - men jeg er likefullt klar over at det er så uvanlig behagelig å snakke med dem, blant annet nettopp fordi samtalene ikke er *helt* gjensidige, de er alltid på mine premisser.''

Jeg har også trodd at samtalene og fellesskapet jeg har med min psykiater er gjensidig, men det er jo ikke det. Når hun av og til forteller om noe vondt i hennes liv (det har skjedd flere ganger/eller noe hyggelig) så er det som et eks tatt for å forklare noe for meg, hun tømmer ikke sitt hjerte til meg, sist ble jeg forundret over en ting jeg fikk vite i forbifarten og jeg tenkte da "så rart hun ikke har opplyst meg om dette før", men det er fordi hun er der for meg, jeg vil være der for henne, men det er ikke meg hun kommer til når hun trenger hjelp eller noen. Det er der manglende gjensidighet kommer inn.

Men jeg får gjøre noen ting for henne, nå skal jeg få snekre fuglekasser til henne og da ble jeg skikkelig glad inni hele meg, så vi er venner, men siden hun er både eldre og klokere enn meg, er det hun som lærer meg om livet og ikke motsatt.

Jo jeg lærer henne om en ting ved livet forresten, nemlig det å ha autisme det er jo sånn hun forsvarer at jeg går til henne sa hun jo til din behandler. Hun har sagt det før til meg også, at hun lærer mye om autisme av meg fordi jeg er flink til å skrive.

[FGT]

Jeg er glad det ikke settes noen krav til fungering for å få tjenester fra habiliteringen. For jeg har verken jobb eller partner. Man kan kanskje si at jeg dermed har ENDA større behov for oppfølging, siden jeg er ufør og heller ikke har klart å få meg noen mann?

Ser ikke helt den forbindelsen der

[PieLill]

Hei!

:-)

Jeg kom med en i julen, ja vi får se hva 2013 fører til :-)

Jeg har sett "verdens verste mammaer" på TV med syke barn istad, der var det noen ubenevnte tilfeller av alvorlige forstyrrelser? mødre som ikke lot pappene passe barna og mye annet som forundret meg.

Har også sett noen episoder av 'Verdens verste mamma'. På meg virker det å handle om foreldre, oftest mødre, som har latt sitt eget behov for trygghet få så stor plass at det har forblindet dem for barnas behov for å bli trygge på seg selv og omverdenen.

Mest fasinerende synes jeg programlederens måte å konfrontere problemene på er. Hun har en snedig evne til å være forståelsesfull og respektfull samtidig som hun tydelig får fram budskapet.

mvh

[Madelenemie]

Har også sett noen episoder av 'Verdens verste mamma'. På meg virker det å handle om foreldre, oftest mødre, som har latt sitt eget behov for trygghet få så stor plass at det har forblindet dem for barnas behov for å bli trygge på seg selv og omverdenen.

Mest fasinerende synes jeg programlederens måte å konfrontere problemene på er. Hun har en snedig evne til å være forståelsesfull og respektfull samtidig som hun tydelig får fram budskapet.

mvh

Hei!

''Mest fascinerende synes jeg programlederens måte å konfrontere problemene på er. Hun har en snedig evne til å være forståelsesfull og respektfull samtidig som hun tydelig får fram budskapet.''

Det tenkte jeg også :-)

Jeg spurte min datter hva slags utdanning damen hadde til det svarte hun "tror ingen bare hjemmeværende" jeg smilte da til henne og tenkte "Ja det er ikke bare det".

Jeg har bare sett det i går, orker ikke se det mer for jeg forstår ikke systemet og tankegangen bak handlingene til disse mødrene, ja hvordan de rent tankemessing forsvarer å handle slik de gjør, på hvilket tidspunkt de tenker barna skal bli selvstendige? Det var jo til og med en tenåring som ikke fikk gå alene på et herretoalett og heller ikke over veien?