Ulykkelig!

[Gjest elsker en annnen....]

Hva skal jeg gjøre? For ca 20 år siden traff jeg den virkelig store kjærligheten i livet mitt. Vi var sammen en periode, og hadde det fantastisk, sinnsyk kjemi, utrolig morsomt, fantastisk sex, men etterhvert mer pga timing enn noe annet, tror jeg, blant annet kom noen utenlandsopphold i veien, avsluttet vi foholdet. Det var helt grusomt!

Noen år etter, giftet han seg med en annen. De har tre barn over 10 år, nå, og jeg tror de har det helt greit. Han bor langt fra meg, men jeg får høre om ham innimellom via felles bekjente.

For en del år siden, giftet jeg med med en veldig snill mann. Jeg er veldig glad i ham, respekterer ham, han er en SÅ fin! Spesielt med ungene våre.

Vi har det trygt, men kjedelig (like mye min skyld som hans - vi gjør hverandre kjedelige, tror jeg), er veldig forskjellige. Men innimellom, særlig i ferier, har vi det bra. Jeg var aldri forelsket i ham som jeg var i den andre, men jeg tilskrev det forskjell i alder og at jeg hadde blitt voksen, da jeg traff han jeg er gift med.

Men - jeg har alltid visst at den andre var den store, store kjærligheten. Og jeg har alltid vært overbevist om at jeg var det for ham. Det har jeg fått bekreftet mange ganger. Jeg elsket ham, elsker ham, og kommer alltid til å elske ham.

I fjor traff jeg ham igjen, ved en anledning. Han uten kone, jeg uten mann. Umiddelbar kjemi, vi var så utrolig glade for å se hverandre. Den følelsen alle kjenner, hvis de har vært helt, helt, helt forelsket, har elsket, er sammen med personen man bare føler at man hører sammen med. Det var bare noen timers møte, men det var så intenst.

Etter det har jeg savnet, lengtet, savnet, lengtet... Det kommer aldri til å bli oss. Det vet jeg. Han kommer aldri til å gå fra kona si, som jeg tror han har det helt ok med. Og jeg kommer aldri til å kontakte ham igjen.

Men skal jeg gå fra mannen min? Oppløse familien min? Jeg har så dårlig samvittighet over å leve på en løgn. Den snille, snille mannen min hadde fortjent en som elsker ham slik jeg elsker den andre. Og jeg har det jo ikke bar nå, når jeg hele tiden lengter etter den andre, konstant! Når vi har sex, når vi snakker sammen, når han tar på meg.

Hva skal jeg gjøre? Hva er riktig å gjøre? Skal jeg la mannen min leve i en illusjon? Og skal jeg leve sammen med en jeg ikke elsker, på den måten man kan elske? Er det ikke da bedre å være alene - og ærlig?

Det er så utrolig tragisk at det ikke ble oss for 20 år siden. For meg, for min store kjærlighet, for hans kone, for min mann....For ikke å snakke om for barna våre. Det er på alle måter for seint. Men får jeg det bedre, hvis jeg lever ærlig? Og får familien min det bedre hvis jeg lever ærlig, men oppløser familien? Nå er det tross alt jeg som har det vondt. Og det går jo i perioder, hvor vondt det er. Men jeg har hatt det vondt i 20 år.

[EnolaGay]

Du lever ikke på en løgn. Du ødelegger virkeligheten med et fantasibilde.

[Gjest elsker en annen]

Du lever ikke på en løgn. Du ødelegger virkeligheten med et fantasibilde.

Det har du på en måte rett i.

Men jeg vet at jeg hadde det bedre med denne mannen enn jeg noen gang har hatt med han jeg er gift med. Og uansett om den andre er store kjærligheten eller ei, så burde jeg ikke giftet meg med ham jeg er gift med.

Så på en måte er det to problemstillinger, det med min eks og min mann, og det er bare denne som er viktig:

Skal jeg fortsette å leve med en mann jeg ikke elsker, slik han fortjener å bli elsket?

[Gjest elsker en annen]

Du lever ikke på en løgn. Du ødelegger virkeligheten med et fantasibilde.

Jeg tror ikke det er noen fantasi at den andre var den store kjærligheten. Vi var tross alt sammen lenge, og årsaken til at det ble slutt er forklarlige og forståelige ut i fra historien da. Jeg kan ikke gå inn på detaljer.

Men det er klart at det er en fantasi å tenke på at vi ville vært så utrolig lykkelige over lang tid, dersom det hadde blitt oss. Det vet jeg jo ikke. Jeg vet at det var fantastisk da, og at det var fantastisk i høst. Hva det hadde vært i mellom, vet jeg ingenting om.

[Lillemus]

Du stiller din mann i skyggen av et fantasibilde. Du har elsket denne mannen for 20 år siden i en kort og rosenrød periode - dere har aldri prøvd å bo sammen, ha barn sammen, ha tidsklemma sammen og dele hverdagene.

Prøv å glem denne fyren og fokuser på mannen din og alle hans gode sider. Legg bredsiden til og gå inn for å få det bedre i det forholdet du er i. Ikke lull deg inn i et rosenrødt bilde som ikke har noe med hverdagen og virkeligheten å gjøre.

[Gjest Happyland]

Jeg synes du skal lese noen samlivsbøker. Nå sammenligner du et kjedelig hverdagsliv med regninger og husarbeid, med en du kun ser på med rosenrøde briller.

Både Frode Thuen og Eva Tryti skriver om den lille kjærligheten, at det er gjerne den som varer. Ikke den store som tar deg med storm. Du valgte sikkert din nåværende mann for en grunn. Kanskje dere skal dykke litt ned i hverandre igjen. Finne ut av hvem du er sammen med.

Min mann var forresten utro med sin store kjærlighet. Kom hjem med kjønnssykdommer opp til knærne. Angrer som en hund på det han har gjort. Vist så det fint ut, men så var det ikke så fint likevel.

[Gjest elsker en annen]

Du stiller din mann i skyggen av et fantasibilde. Du har elsket denne mannen for 20 år siden i en kort og rosenrød periode - dere har aldri prøvd å bo sammen, ha barn sammen, ha tidsklemma sammen og dele hverdagene.

Prøv å glem denne fyren og fokuser på mannen din og alle hans gode sider. Legg bredsiden til og gå inn for å få det bedre i det forholdet du er i. Ikke lull deg inn i et rosenrødt bilde som ikke har noe med hverdagen og virkeligheten å gjøre.

Vi bodde sammen, så det forsøkte vi. Og det var fantastisk helt til jeg valgte å reise utenlands, på bekostning av forholdet. Jeg begriper ikke hvordan jeg kunne være så dum den gangen. Jeg var veldig opptatt av å ikke la meg binde av en mann. Utdanning og jobbmuligheter var viktigere.

Men barn og tidsklemme opplevde vi aldri sammen, det er sant.

Problemet er bare at jeg virkelig HAR forsøkt å fokusere på mannen min i alle disse årene. Har forsøkt å dukke ned i ham, som du sier.

Jeg vet jo litt av din historie, og kjenner på en måte at jeg og min mann kanskje er der du og din eks var da dere gikk fra hverandre. Og du mener jo at det var riktig at dere gikk, gjør du ikke?

[Gjest elsker en annen]

Jeg synes du skal lese noen samlivsbøker. Nå sammenligner du et kjedelig hverdagsliv med regninger og husarbeid, med en du kun ser på med rosenrøde briller.

Både Frode Thuen og Eva Tryti skriver om den lille kjærligheten, at det er gjerne den som varer. Ikke den store som tar deg med storm. Du valgte sikkert din nåværende mann for en grunn. Kanskje dere skal dykke litt ned i hverandre igjen. Finne ut av hvem du er sammen med.

Min mann var forresten utro med sin store kjærlighet. Kom hjem med kjønnssykdommer opp til knærne. Angrer som en hund på det han har gjort. Vist så det fint ut, men så var det ikke så fint likevel.

Jeg har lest om den lille kjærligheten. Kanskje du har rett. Og jeg tror jo at mange lever med en tapt kjærlighet som ikke ble.

Jeg vet ikke. Men jeg synes ikke mannen min fortjener dette, og jeg vet ikke om jeg synes jeg fortjener å være så ulykkelig heller. At det ville vært bedre å være alene. Da hadde jeg i det minste sluppet den dårlige samvittigheten.

[Gjest minnah]

Jeg har lest om den lille kjærligheten. Kanskje du har rett. Og jeg tror jo at mange lever med en tapt kjærlighet som ikke ble.

Jeg vet ikke. Men jeg synes ikke mannen min fortjener dette, og jeg vet ikke om jeg synes jeg fortjener å være så ulykkelig heller. At det ville vært bedre å være alene. Da hadde jeg i det minste sluppet den dårlige samvittigheten.

Du sier dere traff hverandre for noen år siden - var dere utro da?

[laban]

Prøv å vurdere det uavhengig av det "spøkelset" den andre mannen representerer. Han er en slags personifisering av alt som ikke ble og alt du kunne gjort annerledes dengang da - du vet ingenting sikkert om hvordan det ville ha gått.

Hvis du virkelig spiller så mye skuespill i din nåværende hverdag at det grenser til bedrag overfor mannen din, bør du snakke åpent om det til ham. Men du må ikke sette dagens situasjon opp mot et liv med drømmeprinsen, for det er en illusjon. Du må sammenlikne det med en tilværelse som skilt og singel. Det er ingen tragedie, det er mange som opplever å være det i noen år. Spørsmålet er om du får det bedre, og om du spiller så falsk overfor mannen din at du virkelig må såre ham med "sannheten", eller om du kan jobbe deg gjennom dette og få det bedre der du er.

[Gjest elsker en annen]

Du sier dere traff hverandre for noen år siden - var dere utro da?

Nei, nei!

Vi var sammen over en lengre periode for 20 år siden. Vi traff hverandre igjen i fjor, og var ikke utro da.

Det vil ingen av oss, det er helt sikkert!

[Gjest minnah]

Nei, nei!

Vi var sammen over en lengre periode for 20 år siden. Vi traff hverandre igjen i fjor, og var ikke utro da.

Det vil ingen av oss, det er helt sikkert!

Ok, du skrev dere møttes i noen intense timer, så jeg tolket det slik :-)

Det er jo så lett å rosemale alt som kunne vært når livet ikke er helt topp. Det er vel noe vi alle har kjent på.

Men en intens følelse av kjemi og forelskelse varer sjelden livet ut, du ville garantert hatt problemer i samlivet med den andre også. Alle har sitt, ingen lever et liv i paradis.

Jeg tror bare du må bestemme deg for å enten glemme denne andre personen, eller ta steget og snakke med mannen din om at du ikke er lykkelig. Du vil ikke komme noen vei på det stadiet du er nå, og du ødelegger jo egentlig for mannen din også, og familielivet med barna - om dere har det.

[Gjest elsker en annen]

Prøv å vurdere det uavhengig av det "spøkelset" den andre mannen representerer. Han er en slags personifisering av alt som ikke ble og alt du kunne gjort annerledes dengang da - du vet ingenting sikkert om hvordan det ville ha gått.

Hvis du virkelig spiller så mye skuespill i din nåværende hverdag at det grenser til bedrag overfor mannen din, bør du snakke åpent om det til ham. Men du må ikke sette dagens situasjon opp mot et liv med drømmeprinsen, for det er en illusjon. Du må sammenlikne det med en tilværelse som skilt og singel. Det er ingen tragedie, det er mange som opplever å være det i noen år. Spørsmålet er om du får det bedre, og om du spiller så falsk overfor mannen din at du virkelig må såre ham med "sannheten", eller om du kan jobbe deg gjennom dette og få det bedre der du er.

Jeg er ganske sikker på at jeg ville fått det bedre som skilt og singel.

Men jeg tror barna ville fått det veldig mye verre dersom vi gikk fra hverandre.

Og jeg tror mannen min vil hate å være skilt og singel. Men sannsynligvis ville han ikke vært alene lenge. Han har allerede damer gående på gress her vi bor. Ikke helt alvorlig, men han kommer i kontakt med mange kvinner pga jobb og fritidsengasjement, og er svært populær blant både single og gifte damer. Han er en bra fyr. Og nettopp det at han ville blitt fisket opp av noen som virkelig ville elske ham slik han fortjener, er kanskje grunn nok til at jeg bør gå?

Jeg vet ikke hvor grensen for bedrag går. Og jeg klarer ikke skille bedraget pga av at han jeg er gift med er "feil", fra bedraget over at jeg sørger over tapt liv.

De jeg traff den store kjærligheten i fjor, fortalte jeg min mann om at det opplevdes vanskelig og at jeg slet litt akkurat da. Han tok det for så vidt pent, men mente at dette var noe han verken ønsket eller trengte å vite. Han ble nok ganske skjalu, mens hensikten min var å rydde banen, og kanskje få trollet til å sprekke.

Men det jeg også husker, da jeg kom hjem etter å ha truffet den andre igjen, var hvor trygt og godt det føltes å komme hjem. Som om jeg virkelig var hjemme. Men i kombinasjon med en stor sorgfølelse.

[Gjest elsker en annen]

Ok, du skrev dere møttes i noen intense timer, så jeg tolket det slik :-)

Det er jo så lett å rosemale alt som kunne vært når livet ikke er helt topp. Det er vel noe vi alle har kjent på.

Men en intens følelse av kjemi og forelskelse varer sjelden livet ut, du ville garantert hatt problemer i samlivet med den andre også. Alle har sitt, ingen lever et liv i paradis.

Jeg tror bare du må bestemme deg for å enten glemme denne andre personen, eller ta steget og snakke med mannen din om at du ikke er lykkelig. Du vil ikke komme noen vei på det stadiet du er nå, og du ødelegger jo egentlig for mannen din også, og familielivet med barna - om dere har det.

''Jeg tror bare du må bestemme deg for å enten glemme denne andre personen, eller ta steget og snakke med mannen din om at du ikke er lykkelig. Du vil ikke komme noen vei på det stadiet du er nå, og du ødelegger jo egentlig for mannen din også, og familielivet med barna - om dere har det.''

Jeg tror du har helt rett. Men jeg har virkelig prøvd å glemme den andre. Det er ikke bare noe jeg sier.

Og jeg vet jeg ødelegger for mannen min.

Jeg er antagelig bare veldig feig. Kanskje jeg egentlig vet hva jeg bør gjøre, selv om det vil sjokkere omgivelser, og gjøre barna mine til del av en splittet familie.

[laban]

Jeg er ganske sikker på at jeg ville fått det bedre som skilt og singel.

Men jeg tror barna ville fått det veldig mye verre dersom vi gikk fra hverandre.

Og jeg tror mannen min vil hate å være skilt og singel. Men sannsynligvis ville han ikke vært alene lenge. Han har allerede damer gående på gress her vi bor. Ikke helt alvorlig, men han kommer i kontakt med mange kvinner pga jobb og fritidsengasjement, og er svært populær blant både single og gifte damer. Han er en bra fyr. Og nettopp det at han ville blitt fisket opp av noen som virkelig ville elske ham slik han fortjener, er kanskje grunn nok til at jeg bør gå?

Jeg vet ikke hvor grensen for bedrag går. Og jeg klarer ikke skille bedraget pga av at han jeg er gift med er "feil", fra bedraget over at jeg sørger over tapt liv.

De jeg traff den store kjærligheten i fjor, fortalte jeg min mann om at det opplevdes vanskelig og at jeg slet litt akkurat da. Han tok det for så vidt pent, men mente at dette var noe han verken ønsket eller trengte å vite. Han ble nok ganske skjalu, mens hensikten min var å rydde banen, og kanskje få trollet til å sprekke.

Men det jeg også husker, da jeg kom hjem etter å ha truffet den andre igjen, var hvor trygt og godt det føltes å komme hjem. Som om jeg virkelig var hjemme. Men i kombinasjon med en stor sorgfølelse.

Vanskelig å gi råd, i mangel av en krystallkule.

Kanskje du kunne ha nytte av å snakke med noen, for å sortere tankene litt. Det går an å gå til en rådgiver alene. Eller lese noe av det andre har tipset deg om.

[Gjest elsker en annen]

Vanskelig å gi råd, i mangel av en krystallkule.

Kanskje du kunne ha nytte av å snakke med noen, for å sortere tankene litt. Det går an å gå til en rådgiver alene. Eller lese noe av det andre har tipset deg om.

Jeg burde kanskje snakke med noen.

Men jeg lurer på om jeg kanskje innerst inne vet hva jeg bør gjøre. Nemlig bryte opp. Det føles bare så fryktelig tungt, trist og vanskelig!

Enorm sorg, det også.

[Gjest minnah]

''Jeg tror bare du må bestemme deg for å enten glemme denne andre personen, eller ta steget og snakke med mannen din om at du ikke er lykkelig. Du vil ikke komme noen vei på det stadiet du er nå, og du ødelegger jo egentlig for mannen din også, og familielivet med barna - om dere har det.''

Jeg tror du har helt rett. Men jeg har virkelig prøvd å glemme den andre. Det er ikke bare noe jeg sier.

Og jeg vet jeg ødelegger for mannen min.

Jeg er antagelig bare veldig feig. Kanskje jeg egentlig vet hva jeg bør gjøre, selv om det vil sjokkere omgivelser, og gjøre barna mine til del av en splittet familie.

''Jeg er antagelig bare veldig feig. Kanskje jeg egentlig vet hva jeg bør gjøre, selv om det vil sjokkere omgivelser, og gjøre barna mine til del av en splittet familie.''

Du vil egentlig ut av forholdet med mannen din? Da må du legge ansvaret på deg selv, og ikke på en annen mann og hva dere kunne hatt sammen. Legg ansvaret på virkeligheten, ikke på illusjonen.

Du må uansett snakke med mannen din, men ikke la den andre mannen (illusjonen) være en del av begrunelsen.

[Gjest elsker en annen]

''Jeg er antagelig bare veldig feig. Kanskje jeg egentlig vet hva jeg bør gjøre, selv om det vil sjokkere omgivelser, og gjøre barna mine til del av en splittet familie.''

Du vil egentlig ut av forholdet med mannen din? Da må du legge ansvaret på deg selv, og ikke på en annen mann og hva dere kunne hatt sammen. Legg ansvaret på virkeligheten, ikke på illusjonen.

Du må uansett snakke med mannen din, men ikke la den andre mannen (illusjonen) være en del av begrunelsen.

Du har helt rett.

Kanskje jeg bare bruker illusjonen som unnskyldning.

[huuff]

Prøv å vurdere det uavhengig av det "spøkelset" den andre mannen representerer. Han er en slags personifisering av alt som ikke ble og alt du kunne gjort annerledes dengang da - du vet ingenting sikkert om hvordan det ville ha gått.

Hvis du virkelig spiller så mye skuespill i din nåværende hverdag at det grenser til bedrag overfor mannen din, bør du snakke åpent om det til ham. Men du må ikke sette dagens situasjon opp mot et liv med drømmeprinsen, for det er en illusjon. Du må sammenlikne det med en tilværelse som skilt og singel. Det er ingen tragedie, det er mange som opplever å være det i noen år. Spørsmålet er om du får det bedre, og om du spiller så falsk overfor mannen din at du virkelig må såre ham med "sannheten", eller om du kan jobbe deg gjennom dette og få det bedre der du er.

Det var et godt råd til trådstarter, laban. Det er merkelig hvor flott illusjonen og drømmen synes... Og det er jo ikke det man kan sammenlikne med.

Jeg vil tenke litt på svaret ditt selv!

[huuff]

Jeg er ganske sikker på at jeg ville fått det bedre som skilt og singel.

Men jeg tror barna ville fått det veldig mye verre dersom vi gikk fra hverandre.

Og jeg tror mannen min vil hate å være skilt og singel. Men sannsynligvis ville han ikke vært alene lenge. Han har allerede damer gående på gress her vi bor. Ikke helt alvorlig, men han kommer i kontakt med mange kvinner pga jobb og fritidsengasjement, og er svært populær blant både single og gifte damer. Han er en bra fyr. Og nettopp det at han ville blitt fisket opp av noen som virkelig ville elske ham slik han fortjener, er kanskje grunn nok til at jeg bør gå?

Jeg vet ikke hvor grensen for bedrag går. Og jeg klarer ikke skille bedraget pga av at han jeg er gift med er "feil", fra bedraget over at jeg sørger over tapt liv.

De jeg traff den store kjærligheten i fjor, fortalte jeg min mann om at det opplevdes vanskelig og at jeg slet litt akkurat da. Han tok det for så vidt pent, men mente at dette var noe han verken ønsket eller trengte å vite. Han ble nok ganske skjalu, mens hensikten min var å rydde banen, og kanskje få trollet til å sprekke.

Men det jeg også husker, da jeg kom hjem etter å ha truffet den andre igjen, var hvor trygt og godt det føltes å komme hjem. Som om jeg virkelig var hjemme. Men i kombinasjon med en stor sorgfølelse.

Ikke greit å ha det sånn, men synes du virkelig skal lese det siste avsnittet ditt igjen og tenke over det!