Ulykkelig!

[Lillemus]

Vi bodde sammen, så det forsøkte vi. Og det var fantastisk helt til jeg valgte å reise utenlands, på bekostning av forholdet. Jeg begriper ikke hvordan jeg kunne være så dum den gangen. Jeg var veldig opptatt av å ikke la meg binde av en mann. Utdanning og jobbmuligheter var viktigere.

Men barn og tidsklemme opplevde vi aldri sammen, det er sant.

Problemet er bare at jeg virkelig HAR forsøkt å fokusere på mannen min i alle disse årene. Har forsøkt å dukke ned i ham, som du sier.

Jeg vet jo litt av din historie, og kjenner på en måte at jeg og min mann kanskje er der du og din eks var da dere gikk fra hverandre. Og du mener jo at det var riktig at dere gikk, gjør du ikke?

''Jeg vet jo litt av din historie, og kjenner på en måte at jeg og min mann kanskje er der du og din eks var da dere gikk fra hverandre. Og du mener jo at det var riktig at dere gikk, gjør du ikke?''

Jo, men ingen av oss gikk fordi vi hadde noen stående og vente så det blir ikke helt det samme, men du har rett i at det var helt riktig. Hvorfor har du lyst til å gå? Er det for å prøve å få denne andre fyren eller er det for at forholdet til mannen din er dårlig?

[huuff]

''Jeg tror bare du må bestemme deg for å enten glemme denne andre personen, eller ta steget og snakke med mannen din om at du ikke er lykkelig. Du vil ikke komme noen vei på det stadiet du er nå, og du ødelegger jo egentlig for mannen din også, og familielivet med barna - om dere har det.''

Jeg tror du har helt rett. Men jeg har virkelig prøvd å glemme den andre. Det er ikke bare noe jeg sier.

Og jeg vet jeg ødelegger for mannen min.

Jeg er antagelig bare veldig feig. Kanskje jeg egentlig vet hva jeg bør gjøre, selv om det vil sjokkere omgivelser, og gjøre barna mine til del av en splittet familie.

Hadde du hatt slike tanker like fullt om den andre ikke hadde eksistert?

[huuff]

Du lever ikke på en løgn. Du ødelegger virkeligheten med et fantasibilde.

Godt råd - et jeg også tar til meg:)

[Gjest elsker en annen]

Hadde du hatt slike tanker like fullt om den andre ikke hadde eksistert?

Jeg tror nok jeg ville hatt mange av de samme tankene, ja. Og dessverre.

Jeg VIL ikke ha dem!

[huuff]

Jeg tror nok jeg ville hatt mange av de samme tankene, ja. Og dessverre.

Jeg VIL ikke ha dem!

Ja, da er det sikkert riktig for deg å komme deg videre. Jeg spør egentlig av litt nysgjerrighet ifht min egen situasjon.

[Gjest elsker en annen]

''Jeg vet jo litt av din historie, og kjenner på en måte at jeg og min mann kanskje er der du og din eks var da dere gikk fra hverandre. Og du mener jo at det var riktig at dere gikk, gjør du ikke?''

Jo, men ingen av oss gikk fordi vi hadde noen stående og vente så det blir ikke helt det samme, men du har rett i at det var helt riktig. Hvorfor har du lyst til å gå? Er det for å prøve å få denne andre fyren eller er det for at forholdet til mannen din er dårlig?

''Jo, men ingen av oss gikk fordi vi hadde noen stående og vente så det blir ikke helt det samme, men du har rett i at det var helt riktig. Hvorfor har du lyst til å gå? Er det for å prøve å få denne andre fyren eller er det for at forholdet til mannen din er dårlig?''

Jeg har heller ingen som står og venter.

Jeg vil aldri kontakte denne store kjærligheten igjen, selv om jeg skulle skille meg. Jeg kan håpe at han skal skille seg og kontakte meg, innimellom (noe han aldri vil gjøre), men jeg vil aldri, aldri gjøre noe for å få ham tilbake nå. Jeg gjorde det ikke da jeg kom tilbake fra utlandet den gangen, og han hadde funnet en annen heller - tenkte at smerten i verden var konstant, så jeg kunne like gjerne ha det vondt selv i sedet for å bryte inn i forholdet hans og påføre henne smerte. Jeg var overempatsik på den tiden, og satte mine egne behov lengst nede av alles.

Han kom på besøk en gang etter at jeg kom tilbake, og jeg husker han forsøkte å kysse meg. Jeg skjøv ham vekk, fordi han da hadde en annen kjæreste. Enda jeg elsket ham. Og aldri har hatt det så vondt noen gang, som jeg hadde da han gikk fra meg da. Jeg kan faktisk fremdeles kjenne den intense smerten jeg følte, fysisk og psykisk, da han gikk fra meg da. Og jeg raste ned i vekt, husker jeg. Nesten 10 kilo på en allerede spinkel kropp.

Denne "tapen" spiller jeg om og om igjen i hodet. Om jeg bare kunne spolet tilbake til akkurat det tidspunktet. Og ikke være så moralsk som jeg da var. Jeg fatter ikke. Det var en helt gal beslutning jeg tok den gangen. Jeg burde kjempet for ham med nebb og klør. Og jeg tror ikke heller at kampen hadde blitt særlig vanskelig å vinne. I stedet lot jeg som om jeg hadde gått videre, for ikke å bryte inn i forholdet mellom dem. Hvor dum går det an å bli! De bodde ikke en gang sammen på den tiden.

Men nei, jeg brøt ikke inn da, og jeg vil garantert ikke gjøre det nå. Og han ville heller aldri gå fra familien sin. Han er også en fin fyr. Samvittighetsfull. Og jeg tror jo han har det bra med henne.

Vi planla ikke å treffe hverandre i fjor, altså. Det var en anledning som gjorde det, vi måtte begge være til stedet på noe som angikk en felles bekjent.

Hvis jeg går, går jeg for å leve alene. Fordi jeg føler jeg bedrar og lyver for mannen min slik det er nå. Jeg elsker ham ikke slik han på alle vis fortjener å bli elsket! Og fordi vi kjeder hverandre i hverdagen. Får ikke ut det beste i hverandre, slik min ex og jeg fikk. Vi kjenner oss egentlig ikke igjen helt, i de vi blir sammen. Vi finner et minste felles multiplum, og tilpasser oss til hverandre, for å skape en rollig hverdag. Og på veien tror jeg både han og jeg mister oss selv litt - eller ganske mye.

[Gjest Happyland]

Jeg har lest om den lille kjærligheten. Kanskje du har rett. Og jeg tror jo at mange lever med en tapt kjærlighet som ikke ble.

Jeg vet ikke. Men jeg synes ikke mannen min fortjener dette, og jeg vet ikke om jeg synes jeg fortjener å være så ulykkelig heller. At det ville vært bedre å være alene. Da hadde jeg i det minste sluppet den dårlige samvittigheten.

Jeg ville heller ikke levd med en partner som følte han ikke elsket meg. Kasnkje du skal gå til familiekontoret alene og snakke med de? Anbefaler deg Eva Tryti sin bok Evig din og Frode Thuen sin all you need is love.

Kanskje må sexliv være litt kjedelig noen år når man skal leve sammen lenge. Kanskje har dere mye å gå på nå, siden det har vært kjedelig til nå?

[Gjest elsker en annen]

Jeg ville heller ikke levd med en partner som følte han ikke elsket meg. Kasnkje du skal gå til familiekontoret alene og snakke med de? Anbefaler deg Eva Tryti sin bok Evig din og Frode Thuen sin all you need is love.

Kanskje må sexliv være litt kjedelig noen år når man skal leve sammen lenge. Kanskje har dere mye å gå på nå, siden det har vært kjedelig til nå?

''Jeg ville heller ikke levd med en partner som følte han ikke elsket meg.''

Nei, ikke sant. Hvem vil vel egentlig det?

'' Kasnkje du skal gå til familiekontoret alene og snakke med de?''

Ja, jeg lurer faktisk på om jeg skal det.

Takk for råd og bokanbefalinger!

[Gjest Happyland]

''Jeg ville heller ikke levd med en partner som følte han ikke elsket meg.''

Nei, ikke sant. Hvem vil vel egentlig det?

'' Kasnkje du skal gå til familiekontoret alene og snakke med de?''

Ja, jeg lurer faktisk på om jeg skal det.

Takk for råd og bokanbefalinger!

Denne synes jeg også var fin. Ikke for at jeg trengte å lære å elske. Men fikk meg til å se på forholdt vårt med litt mildere øyne, eller se på det som var bra.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2924314&rom=MP

[Gjest Solei solei]

Så rart å lese dette. Det minner neg på hvor heldig jeg selv er. Jeg har vært gift i 20 år. Som 16-åring møtte jeg min store kjærlighet og vi var sammen en sommer. Klarte ikke å glemme ham og vi møttes igjen da jeg var 19. Det var bare så himmelsk. Til han gjorde det slutt fordi exen var blitt gravid med ham og de giftet seg.

Etter noen år møtte jeg min mann, som jeg hadde det godt med, men tenkte ofte på den andre. Så, i fjor sommer mttes vi til lunsj. Hyggelig mimring. Men jeg oppdaget at jeg var SÅ overlykkelig over at det aldri ble oss to. Han hadde tre harn med ulike mødre, og var nå sammen med ei som er 20 år yngre. Som var gravid. Gjett om jeg bare ville vært en eks om vi hadde giftet oss! Alle tidligere følelser gikk over i lettelse og jeg elsker bare min mann.

[Gjest Kastanjebrus]

å som jeg kjenner meg igjen. Jeg trodde i mange år at min ungdoms kjæreste var min store kjærlighet. At det aldri kunne bli noen andre. Men vet du, det er en illusjon. Jeg holdt til og med på å være utro med ham for noen år siden.

Jeg tror du er forelsket i et spøkelse, du kjenner ham egentlig ikke. Du har ikke delt hverdagene med ham. Hadde du blitt gift med ham, er det stor sannsynlighet for at du hadde syntes han var kjedelig i dag.

Jeg oppdaget i tide at jeg i alle de årene var forelsket i det jeg trodde vi kunne ha fått sammen ( som selvfølgelig ikke har rot i virkeligheten)

Tenk deg godt om...

Kjenner en jente som ble sammen med ungdomskjæresten sin i din alder. Hun trodde også at han var den store kjærligheten. Gikk i fra mannen sin for å være sammen med ham, men oppdaget snart at han langt i fra var den hun kjente den gangen for lenge siden.

Hun angrer veldig, og har i dag ingen romantiske følelser for ham.

Du kjenner ham ikke, ikke den han er i dag.

[Gjest Ladytron]

''Jo, men ingen av oss gikk fordi vi hadde noen stående og vente så det blir ikke helt det samme, men du har rett i at det var helt riktig. Hvorfor har du lyst til å gå? Er det for å prøve å få denne andre fyren eller er det for at forholdet til mannen din er dårlig?''

Jeg har heller ingen som står og venter.

Jeg vil aldri kontakte denne store kjærligheten igjen, selv om jeg skulle skille meg. Jeg kan håpe at han skal skille seg og kontakte meg, innimellom (noe han aldri vil gjøre), men jeg vil aldri, aldri gjøre noe for å få ham tilbake nå. Jeg gjorde det ikke da jeg kom tilbake fra utlandet den gangen, og han hadde funnet en annen heller - tenkte at smerten i verden var konstant, så jeg kunne like gjerne ha det vondt selv i sedet for å bryte inn i forholdet hans og påføre henne smerte. Jeg var overempatsik på den tiden, og satte mine egne behov lengst nede av alles.

Han kom på besøk en gang etter at jeg kom tilbake, og jeg husker han forsøkte å kysse meg. Jeg skjøv ham vekk, fordi han da hadde en annen kjæreste. Enda jeg elsket ham. Og aldri har hatt det så vondt noen gang, som jeg hadde da han gikk fra meg da. Jeg kan faktisk fremdeles kjenne den intense smerten jeg følte, fysisk og psykisk, da han gikk fra meg da. Og jeg raste ned i vekt, husker jeg. Nesten 10 kilo på en allerede spinkel kropp.

Denne "tapen" spiller jeg om og om igjen i hodet. Om jeg bare kunne spolet tilbake til akkurat det tidspunktet. Og ikke være så moralsk som jeg da var. Jeg fatter ikke. Det var en helt gal beslutning jeg tok den gangen. Jeg burde kjempet for ham med nebb og klør. Og jeg tror ikke heller at kampen hadde blitt særlig vanskelig å vinne. I stedet lot jeg som om jeg hadde gått videre, for ikke å bryte inn i forholdet mellom dem. Hvor dum går det an å bli! De bodde ikke en gang sammen på den tiden.

Men nei, jeg brøt ikke inn da, og jeg vil garantert ikke gjøre det nå. Og han ville heller aldri gå fra familien sin. Han er også en fin fyr. Samvittighetsfull. Og jeg tror jo han har det bra med henne.

Vi planla ikke å treffe hverandre i fjor, altså. Det var en anledning som gjorde det, vi måtte begge være til stedet på noe som angikk en felles bekjent.

Hvis jeg går, går jeg for å leve alene. Fordi jeg føler jeg bedrar og lyver for mannen min slik det er nå. Jeg elsker ham ikke slik han på alle vis fortjener å bli elsket! Og fordi vi kjeder hverandre i hverdagen. Får ikke ut det beste i hverandre, slik min ex og jeg fikk. Vi kjenner oss egentlig ikke igjen helt, i de vi blir sammen. Vi finner et minste felles multiplum, og tilpasser oss til hverandre, for å skape en rollig hverdag. Og på veien tror jeg både han og jeg mister oss selv litt - eller ganske mye.

''Han kom på besøk en gang etter at jeg kom tilbake, og jeg husker han forsøkte å kysse meg. Jeg skjøv ham vekk, fordi han da hadde en annen kjæreste. Enda jeg elsket ham. Og aldri har hatt det så vondt noen gang, som jeg hadde da han gikk fra meg da.''

Slik du beskriver det prøvde han å være utro mot sin (da) nye kjæreste. Akkurat det er vel ikke en god egenskap ved "den store kjærligheten"? Hadde ihvertfall slått på mine varsellamper.

[PieLill]

Du tenker og luftslotter deg selv både fattig, forsmådd og ulykkelig. Du sammenligner epler og bananer og sørger over at det ikke blir til pærer.

Du har gitt din mann en uslåelig rival. Drømmen/ilusjonen om det som en gang var og som kanskje kunne vært. Selvsagt blir du aldri like fornøyd og tilfreds i ditt nåværende samliv når du velger å nedvurdere din mann mot en fantasi.

For det er en fantasi. Din hukommelse om hvordan ting var, er ikke eksakt. Og din forestilling om hvordan ting kunne blitt i framtiden er aldri prøvd mot virkeligheten.

Visse tanker og følelser bør man sulte ut. For det første kan man ikke føre en tankemessig fornuftig samtale med seg selv om temaet. For det andre er ingen ting etterprøvbart mot virkeligheten. For det tredje er det destruktivt.

''Hva skal jeg gjøre? Hva er riktig å gjøre? Skal jeg la mannen min leve i en illusjon? Og skal jeg leve sammen med en jeg ikke elsker, på den måten man kan elske?''

Du blander sammen forelskelse, begjær og kjærlighet. Kjærlighet er det som bærer etter som det går opp og ned med forelskelse og begjær. Kjærlighet er det som får en til å besøke sin kjære på sykehjemmet hver dag til tross for at en ikke lengre får noe tilbake.

Å klage på det gode samlivet(?) du har med din mann er som å ville kvitte seg med sin alldeles utmerkede bil fordi den ikke gir samme spenning som en bergogdalbane. Eller kaste ut kjøkkeninnredningen bare fordi ikke all maten som lages der er av trestjernes resturantkvalitet hver eneste dag.

Du får det så mye, mye bedre om du er villig til å velge din mann som den beste. Som den du helst vil ha. Som den du elsker mest.

mvh

[PieLill]

Jeg er ganske sikker på at jeg ville fått det bedre som skilt og singel.

Men jeg tror barna ville fått det veldig mye verre dersom vi gikk fra hverandre.

Og jeg tror mannen min vil hate å være skilt og singel. Men sannsynligvis ville han ikke vært alene lenge. Han har allerede damer gående på gress her vi bor. Ikke helt alvorlig, men han kommer i kontakt med mange kvinner pga jobb og fritidsengasjement, og er svært populær blant både single og gifte damer. Han er en bra fyr. Og nettopp det at han ville blitt fisket opp av noen som virkelig ville elske ham slik han fortjener, er kanskje grunn nok til at jeg bør gå?

Jeg vet ikke hvor grensen for bedrag går. Og jeg klarer ikke skille bedraget pga av at han jeg er gift med er "feil", fra bedraget over at jeg sørger over tapt liv.

De jeg traff den store kjærligheten i fjor, fortalte jeg min mann om at det opplevdes vanskelig og at jeg slet litt akkurat da. Han tok det for så vidt pent, men mente at dette var noe han verken ønsket eller trengte å vite. Han ble nok ganske skjalu, mens hensikten min var å rydde banen, og kanskje få trollet til å sprekke.

Men det jeg også husker, da jeg kom hjem etter å ha truffet den andre igjen, var hvor trygt og godt det føltes å komme hjem. Som om jeg virkelig var hjemme. Men i kombinasjon med en stor sorgfølelse.

'' Og nettopp det at han ville blitt fisket opp av noen som virkelig ville elske ham slik han fortjener, er kanskje grunn nok til at jeg bør gå?''

Det høres mest ut som en unskyldning for å løpe fra ansvaret.

''Jeg vet ikke hvor grensen for bedrag går. Og jeg klarer ikke skille bedraget pga av at han jeg er gift med er "feil", fra bedraget over at jeg sørger over tapt liv.''

Det er du som har valgt å gjøre mannen din til 'feil'. Og det er du som har valgt å definere annerledes liv som 'tapt liv'. Om du har gnålet på dette i tankene i årevis, er det ikke rart du ikke klarer å verdsette det du har.

mvh

[PieLill]

''Jo, men ingen av oss gikk fordi vi hadde noen stående og vente så det blir ikke helt det samme, men du har rett i at det var helt riktig. Hvorfor har du lyst til å gå? Er det for å prøve å få denne andre fyren eller er det for at forholdet til mannen din er dårlig?''

Jeg har heller ingen som står og venter.

Jeg vil aldri kontakte denne store kjærligheten igjen, selv om jeg skulle skille meg. Jeg kan håpe at han skal skille seg og kontakte meg, innimellom (noe han aldri vil gjøre), men jeg vil aldri, aldri gjøre noe for å få ham tilbake nå. Jeg gjorde det ikke da jeg kom tilbake fra utlandet den gangen, og han hadde funnet en annen heller - tenkte at smerten i verden var konstant, så jeg kunne like gjerne ha det vondt selv i sedet for å bryte inn i forholdet hans og påføre henne smerte. Jeg var overempatsik på den tiden, og satte mine egne behov lengst nede av alles.

Han kom på besøk en gang etter at jeg kom tilbake, og jeg husker han forsøkte å kysse meg. Jeg skjøv ham vekk, fordi han da hadde en annen kjæreste. Enda jeg elsket ham. Og aldri har hatt det så vondt noen gang, som jeg hadde da han gikk fra meg da. Jeg kan faktisk fremdeles kjenne den intense smerten jeg følte, fysisk og psykisk, da han gikk fra meg da. Og jeg raste ned i vekt, husker jeg. Nesten 10 kilo på en allerede spinkel kropp.

Denne "tapen" spiller jeg om og om igjen i hodet. Om jeg bare kunne spolet tilbake til akkurat det tidspunktet. Og ikke være så moralsk som jeg da var. Jeg fatter ikke. Det var en helt gal beslutning jeg tok den gangen. Jeg burde kjempet for ham med nebb og klør. Og jeg tror ikke heller at kampen hadde blitt særlig vanskelig å vinne. I stedet lot jeg som om jeg hadde gått videre, for ikke å bryte inn i forholdet mellom dem. Hvor dum går det an å bli! De bodde ikke en gang sammen på den tiden.

Men nei, jeg brøt ikke inn da, og jeg vil garantert ikke gjøre det nå. Og han ville heller aldri gå fra familien sin. Han er også en fin fyr. Samvittighetsfull. Og jeg tror jo han har det bra med henne.

Vi planla ikke å treffe hverandre i fjor, altså. Det var en anledning som gjorde det, vi måtte begge være til stedet på noe som angikk en felles bekjent.

Hvis jeg går, går jeg for å leve alene. Fordi jeg føler jeg bedrar og lyver for mannen min slik det er nå. Jeg elsker ham ikke slik han på alle vis fortjener å bli elsket! Og fordi vi kjeder hverandre i hverdagen. Får ikke ut det beste i hverandre, slik min ex og jeg fikk. Vi kjenner oss egentlig ikke igjen helt, i de vi blir sammen. Vi finner et minste felles multiplum, og tilpasser oss til hverandre, for å skape en rollig hverdag. Og på veien tror jeg både han og jeg mister oss selv litt - eller ganske mye.

''Denne "tapen" spiller jeg om og om igjen i hodet. Om jeg bare kunne spolet tilbake til akkurat det tidspunktet....''

Så lenge du velger å tviholde på din tolkning av hva som ble konsekvensene av det som skjedde den gangen, blir det vanskelig for ikke å si umulig å komme videre. Kan virke som det at du ikke fikk din gamle flamme har blitt en vikarierende unnskyldning for veldig mye av det som er galt og som du er misfornøyd med.

''Og jeg tror ikke heller at kampen hadde blitt særlig vanskelig å vinne.''Det vet du ikke. Og du vet heller ikke om livet ville blitt bedre om du hadde tatt kampen og vunnet.

I mine øyne viser det karakterstyrke å vise respekt og ikke bryte inn i et forhold. Kan hende vil det ha skapt svært dårlige forutsetninger om du likevel hadde forsøkt å kapre ham tilbake og lyktes. En slik 'prosess' ville gjort noe med både deg og ham.

Vi planla ikke å treffe hverandre i fjor, altså. Det var en anledning som gjorde det, vi måtte begge være til stedet på noe som angikk en felles bekjent.

''...Og fordi vi kjeder hverandre i hverdagen. Får ikke ut det beste i hverandre, slik min ex og jeg fikk.''

Igjen velger du å sammenligne mot en standard som ikke finnes noe annet sted enn i ditt hode, primært i ønsketenkningssenteret.

''Vi kjenner oss egentlig ikke igjen helt, i de vi blir sammen. Vi finner et minste felles multiplum, og tilpasser oss til hverandre, for å skape en rollig hverdag. Og på veien tror jeg både han og jeg mister oss selv litt - eller ganske mye.''

Dette er problemer de aller fleste par før eller siden går gjennom i større eller mindre grad. Om forholdet bygger på et minstemål av jevnbyrdighet og gjensidig respekt, har man gode muligheter til å jobbe seg gjennom dette. Selv om man selvsagt ikke er garantert suksess.

For din egen del tror jeg det kan være klokt å bli kvitt fastlåsthet på hvordan livet gikk i stykker da du ikke fikk din ungdomsflamme før du bryter ut av det du har nå. Ellers vil du fort oppleve at nissen flytter med på lasset. Pluss at du får enda en nisse å slite med. Da har du flyktet fra nok et forhold.

mvh

[Gjest .... mener jeg.]

Du har lest for mye husmorporno (romaner om kjærlighet).

[huuff]

Du tenker og luftslotter deg selv både fattig, forsmådd og ulykkelig. Du sammenligner epler og bananer og sørger over at det ikke blir til pærer.

Du har gitt din mann en uslåelig rival. Drømmen/ilusjonen om det som en gang var og som kanskje kunne vært. Selvsagt blir du aldri like fornøyd og tilfreds i ditt nåværende samliv når du velger å nedvurdere din mann mot en fantasi.

For det er en fantasi. Din hukommelse om hvordan ting var, er ikke eksakt. Og din forestilling om hvordan ting kunne blitt i framtiden er aldri prøvd mot virkeligheten.

Visse tanker og følelser bør man sulte ut. For det første kan man ikke føre en tankemessig fornuftig samtale med seg selv om temaet. For det andre er ingen ting etterprøvbart mot virkeligheten. For det tredje er det destruktivt.

''Hva skal jeg gjøre? Hva er riktig å gjøre? Skal jeg la mannen min leve i en illusjon? Og skal jeg leve sammen med en jeg ikke elsker, på den måten man kan elske?''

Du blander sammen forelskelse, begjær og kjærlighet. Kjærlighet er det som bærer etter som det går opp og ned med forelskelse og begjær. Kjærlighet er det som får en til å besøke sin kjære på sykehjemmet hver dag til tross for at en ikke lengre får noe tilbake.

Å klage på det gode samlivet(?) du har med din mann er som å ville kvitte seg med sin alldeles utmerkede bil fordi den ikke gir samme spenning som en bergogdalbane. Eller kaste ut kjøkkeninnredningen bare fordi ikke all maten som lages der er av trestjernes resturantkvalitet hver eneste dag.

Du får det så mye, mye bedre om du er villig til å velge din mann som den beste. Som den du helst vil ha. Som den du elsker mest.

mvh

Fint innlegg, men er usikker på h v o r mye vi faktisk kan og greier å velge. Det er vanskelig å velge følelser. Følelser som kommer uansett om vi vil eller ikke.

Jeg vil ha et "normalt" liv med min eks, men jeg klarer likevel ikke å få bort han andre. Kjørte forbi han her forleden og blir fullstendig satt ut. Jeg vil ikke annet enn å ha han vekk - og jeg har prøvd lenge - men det gir seg ikke. Jeg blir derfor livredd når jeg hører hvor lenge noen strever med dette.

Så om det er feil eller ikke - som i dette tilfellet - eller om man ikke selv kan velge- som hos meg, så kan det vel hende at det verken er luftslott eller fantasier, men en genuin og ekte kjærlighet?

[PieLill]

Fint innlegg, men er usikker på h v o r mye vi faktisk kan og greier å velge. Det er vanskelig å velge følelser. Følelser som kommer uansett om vi vil eller ikke.

Jeg vil ha et "normalt" liv med min eks, men jeg klarer likevel ikke å få bort han andre. Kjørte forbi han her forleden og blir fullstendig satt ut. Jeg vil ikke annet enn å ha han vekk - og jeg har prøvd lenge - men det gir seg ikke. Jeg blir derfor livredd når jeg hører hvor lenge noen strever med dette.

Så om det er feil eller ikke - som i dette tilfellet - eller om man ikke selv kan velge- som hos meg, så kan det vel hende at det verken er luftslott eller fantasier, men en genuin og ekte kjærlighet?

'Det er vanskelig å velge følelser. Følelser som kommer uansett om vi vil eller ikke.''

Helt enig i det.

Derimot er det mulig å velge hvilke tanker man gir plass. Og til dels også hvilken plass følelsene får. Og man har absolutt et valg mhp hvilke konklusjoner man trekker ut av de følelsene man opplever.

Og på den måten kan man over tid påvirke hva man føler.

Min første mann døde plutselig mens alt ennå var helt fantastisk. Da jeg traff han jeg er gift med nå, måtte jeg gjøre et valg om å ikke sammenligne og spekulere i tenk om hvis at.

Jeg hadde selvsagt den 'fordelen' at jeg visste helt sikkert at det aldri kunne bli noe med meg og min første mann. På den andre siden hadde jeg ulempen med at ingen tanker noen gang kunne prøves mot virkeligheten.

Det er ikke at tankene og følelsene ikke har kommet. Særlig i starten - eller når ting ikke er så topp. Men det er noe jeg må avvise på omtrent samme måte som man slår fra seg den håpløse tanke på å rane en bank når man er økonomisk desperat.

Ting tar tid. Selvsagt. Men det er absolutt verdt innsatsen. Over tid sparer man seg selv og andre mye styr.

mvh

[huuff]

'Det er vanskelig å velge følelser. Følelser som kommer uansett om vi vil eller ikke.''

Helt enig i det.

Derimot er det mulig å velge hvilke tanker man gir plass. Og til dels også hvilken plass følelsene får. Og man har absolutt et valg mhp hvilke konklusjoner man trekker ut av de følelsene man opplever.

Og på den måten kan man over tid påvirke hva man føler.

Min første mann døde plutselig mens alt ennå var helt fantastisk. Da jeg traff han jeg er gift med nå, måtte jeg gjøre et valg om å ikke sammenligne og spekulere i tenk om hvis at.

Jeg hadde selvsagt den 'fordelen' at jeg visste helt sikkert at det aldri kunne bli noe med meg og min første mann. På den andre siden hadde jeg ulempen med at ingen tanker noen gang kunne prøves mot virkeligheten.

Det er ikke at tankene og følelsene ikke har kommet. Særlig i starten - eller når ting ikke er så topp. Men det er noe jeg må avvise på omtrent samme måte som man slår fra seg den håpløse tanke på å rane en bank når man er økonomisk desperat.

Ting tar tid. Selvsagt. Men det er absolutt verdt innsatsen. Over tid sparer man seg selv og andre mye styr.

mvh

Det må ha vært helt forferdelig. Godt at du kom deg videre og greide å kontrollere tankene dine.

- Åh, nå ble det helt skrivesperre her... Fin sammenlikning det med å rane en bank. Det er dog slik at uansett hvor mye jeg banker inn- han er der for det. Og det vil jeg ikke! Jeg trenger virkelig noen som kan hjelpe meg, tror jeg... Fins det tro? En slags terapi hvor vi virkelig kan få slettet han fra systemet for godt?

[PieLill]

Det må ha vært helt forferdelig. Godt at du kom deg videre og greide å kontrollere tankene dine.

- Åh, nå ble det helt skrivesperre her... Fin sammenlikning det med å rane en bank. Det er dog slik at uansett hvor mye jeg banker inn- han er der for det. Og det vil jeg ikke! Jeg trenger virkelig noen som kan hjelpe meg, tror jeg... Fins det tro? En slags terapi hvor vi virkelig kan få slettet han fra systemet for godt?

Ting tar tid.

Du får ikke slettet ham fra systemet, men du kan med tid og stunder få plassert ham mer hensiktsmessig og på en midre domminerende plass.

Fortiden kan vi som kjent ikke forandre. Men hvordan vi forstår fortiden og hvordan vi lar den påvirke oss, kan vi derimot gjøre noe med.

På områder vi er sårbare og lett kan trå feil, kan det være greit å ha veldig klart for seg hvordan man vil ha det og hva som må til. Så får man holde seg beinhardt til det.

I starten kan det virke bortkastet fordi ting ikke ser ut til å bli bedre. Men etter hvert betaler det seg.

Etter mitt syn er grunnlaget å være veldig bevisst på de 'små' tankene og de tilsynelatende ubetydelige hverdagsvalgene som i sum blir til oppgåtte spor. (Da mener å være veldig bevisst på de områdene man vet man er sårbar eller trenger å endre seg. Hadde blitt gal om jeg skulle være like bevisst på alt.)

mvh