Nå trenger jeg ordentlig hjelp, Solveig

[Gjest Sorgen er så tung å være]

Jeg føler jeg alvrolig er kommet i en transe, i en usikkerhet og spekulasjonsverden, og jeg trenger seriøst noen ord fra en som kan sitt fag. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal si, tro, føle eller mene.

Jeg er 24 år, vi har vært sammen i 7 år, og vi har en herlig sønn sammen. Jeg har alltid spekulert i forholdet vårt. Alltid. Fordi han var så mye eldre og så bestemmende da vi ble sammen. Fordi han skulle bestemme alt, og bare så på meg som hans egen eiendel. Nå er jeg voksen, og har egne meninger, men de blir tråkket ned, fordi han har rett. Han er en snill mann, en god far, likt av alle. Men han lar meg ikke få treffe venner. Jeg er enda ung, jeg liker å kunne gå ut, jeg trenger vennene mine. Men da lager han er evig spetakkel, med mas, krangel og uro. Jeg pleier gå ut av og til, til venner, på trass, men det resulterer i at det blir et helvete resten av uka. Jeg sier han gjerne kan gå ut han og, men det vil han ikke. Jeg sier jeg kan passe barnet så han får treffe sine venner, men han sier at han ikke er like slem som meg. Foreldre skal ikke gå ut, de skal passe barna sine. Syns det er blodig urettferdig. Han kan også bestemme andre ting, det er samme hva det er.

De siste ukene har jeg kommet til et punkt hvor jeg er gått lei. Jeg har tidligere tatt ting opp med ham, men vi finner ingen løsning., Han står fast på sine meninger, og jeg savner like mye det å kunne slippe fri fra hjemmet av og til. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg er usikker på alt. Jeg liker ikke at han tar i meg, og det føles som han er en fengselsvokter. Jeg forsøker snakke med ham, men det spiller ingen rolle, det er han som har rett, jeg får enten føye meg, eller jeg får opptre sårende og støtende mot ham, sier han, for å lage helvete i mitt eget hjem og liv. Jeg er så lei alt sammen. Men han sier at går jeg, så kan han ikke leve. Han sier vi har en sønn jeg vil knuse fullstendig om jeg går. Jeg vet det. Sønnen vil savne sin pappa, jeg vet. Men nå har jeg sittet slik i flere år, og hver gang jeg får telefon fra en veninne er det rene krigen hjemme i stua. Jeg må ringe venner i skul, og av og til moter jeg meg opp og går ut døra for å bli med ut, samme hva han sier... men nå er jeg så lei all krangling og masing, vet ikke hva jeg gjør...

[Gjest jente 31]

Dette hørtes forferdelig vondt ut å leve på den måten du gjør.

Det høres ut som om samboeren din har et alvorlig problem med sjalusi.

Håper du får råd/hjelp av fam.terapeuten.

Lykke til ;-)

Hilsen

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Ja det tror jeg du gjør.

Når samlivet med ens nærmeste er som en stor sorg, da er det viktig å reise seg opp. Bra at du nå har kommet til det punktet, at du reiser deg opp og vil noe annet.

Slik jeg oppfatter forholdet ditt kan ikke dette gå bra uten at dere får ny tillit til hverandre og evt. en ny tro på samlivet. Det er tillit og følelse av likeverdighet som teller for at parforholdet skal kjennes godt og kan vare lenge. Når mannen din styrer deg slik som du forteller og i tillegg truer med fæle ting hvis du forlater ham, da tyder det på at han sliter med følelser av utilstrekkelighet og sjalusi. Selv om han ikke innser det selv, og sier noe helt annet til deg.

Det er sunt og viktig å være sammen med andre enn bare partneren. Foreldre behøver slett ikke å være hjemme med sine barn i ett sett. Barnevakter kan passe på slik at foreldre kommer ut for å fornye seg og oppleve andre mennsker.

Råd: Søk profesjonell hjelp. En fagperson kan hjelpe dere til å se parforholdet på en annen måte enn dere to gjør nå. Dere trenger mer enn bare korte svar på internett.

Ta kontakt før du glir enda lenger vekk fra partneren din.

[Gjest (Anonymous)]

Dette hørtes forferdelig vondt ut å leve på den måten du gjør.

Det høres ut som om samboeren din har et alvorlig problem med sjalusi.

Håper du får råd/hjelp av fam.terapeuten.

Lykke til ;-)

Hilsen

Kjære Solveig.

Det var litt rart å lese innlegget ditt for det føltes ut som om jeg leste i min egen dagbok, om meg selv... Har selv hatt det vanskelig med partneren min som jeg var sammen med i 5 år. Han var så utrolig glad i meg, det føltes som om jeg var den eneste i livet hans når vi var alene, han fikk meg til å føle at han ikke kunne leve uten meg. Han var sjalu på alt og alle. Jeg følte meg fanget på et vis, følte at jeg såret ham om jeg gikk til venninner og sånn. Kunne aldri bli med ut på en jentekveld eller andre ting, da ble det et helvete, og kunne han hindre meg, så gjorde han det - enten ved å gi meg enormt dårlig samvittighet, eller stå forran døra rett og slett og nesten fysisk hindre meg i å gå ut. Vi hadde vært sammen så utrolig lenge og nærmest vokst sammen, så jeg var veldig glad i ham, vi hadde det fint når vi var alene... Men straks det ringte noen, eller vi/jeg ble invitert med på noe, oppsto problemene. Han var også godt likt av alle, og hadde aldri problemer med å bli kjent med folk hvis han liksom "måtte",men han ville aldri være med andre enn meg. En dag snakket jeg med en venninne om dette, en nær og god venn. Hun var glad for at jeg endelig hadde skjønt det hun hadde sett en god stund. Hun fikk meg til å tenke fornuftig og ville støtte meg uansett. Jeg forlot ham, selv om jeg var livredd for at han nesten skulle ta livet sitt. han ville ble knust av sorg... Men det gikk bra. Han hadde det grusomt en tid, noe jeg også hadde, men han ble tvunget til å tenke over sitt eget liv, og finne ut at venner og sosial omgang faktisk var utrolig viktig. Han skaffet seg mange gode venner, både gutter og jenter, og fikk et annet liv og et annet syn på seg selv og omgivelsene. Vi var fra hverandre et års tid, med veldig lite kontakt, og jeg fikk levet mitt eget liv også.

Så tok vi plutselig opp kontakten igjen, og vi fant hverandre. Denne gangen hadde han blitt kvitt sine problemer vil jeg kalle det, eller det synet han hadde på venner og det det betyr. I ditt tilfellet er det også han som har problemer,han har et unormalt syn på det sosiale liv kan man si, og på deg.

Altså er det å bryte opp fra dette fangenskapet det som må til. Det ville bli vanskelig for deres sønn, men du ville trolig bli en bedre mor om du hadde det godt. Hvis han fikk smake din uavhengighet og at du faktisk kan stå på egne ben, ville han sannsynligvis forandret seg. Han også ville vel søkt kontakt med andre og skaffet seg venner. Forstått hvor viktig den delen av livet er, forstått hva du mente.. Og hvis han ikke hadde forandret seg, kunne du umulig leve et lykkelig liv med ham. Da er det beste å finne en annen.

Vær tøff,du bør ikke leve som du gjør nå, det er unormalt. De fleste andre menn er ikke sånn!

Jeg klarte det og vi er sammen den dag i dag fordi han forandret seg, ble kvitt sine problemer. Vi har det helt flott sammen, har masse venner, er mye ute sammen og stoler på hverandre. Det er tre år siden nå...

Lykke til.