bibben eller andre med erfaring

[Gjest anime]

Jeg liker ikke ordene psykose og schizofreni, jeg liker ordene evner, sjamanisme og klarsynt. Føler jeg har vært midt imellom de ordene, vipper fra det ene til det andre. Leste en bok om psykoser og kjente meg igjen, og blir litt deppa. Lest masse om sjamanisme og kjent meg igjen, da blir jeg glad. Så gira at jeg tenker jeg er frisk og vil slutte på medisin, så gjør jeg det, så blir jeg dårlig og tenker "er jeg syk".

For å akseptere ordene psykose/schizofreni, er det lurt å lese om det? Er det lurt å lese om sin egen diagnose og andres fortellinger om sine? Eller er det destruktivt?

Har lyst å prøve å akseptere min diagnose, akseptere at jeg trenger medisiner. Har nå bestilt noen bøker om det, er det lurt for å forstå meg selv?

Behandleren min vet lite om det, sa sist "hva var det du hadde, var det schizo...schizo". "Schizofreni" sa jeg. Og hater å si det ordet, det er få som vet at jeg har det, skammer meg.

Å lese om det, kan det fremkalle symptomer? Eller går det greit så lenge jeg tar medisiner?

Vil finne roen, vil akseptere. Vil slutte å vingle frem og tilbake.

[Gjest anime]

Kan noen slette dette?

Ingen vet noe om slike ting uansett, ikke i RL og ikke her. Føler meg alene, så kan noen slette så skal jeg ikke skrive slike teite ting igjen. Det går utover sjelen min :-(

Og mitt sinn flyver i alle retninger, takk!

[bibben]

Hei anime,

Takk for fyldig innlegg og interessante spørsmål.

Ja, er det lurt å lese om sin egen diagnose, er det lurt å prøve å forstå seg selv, eller er det bare destruktivt?

Dette er spørsmål jeg også har stilt meg selv både titt og ofte.

Jeg tenker at ordet «skam» er ganske sentralt i dette. Med det mener jeg at det å finne aksept for sykdommen gjennom gjenkjennelse, samt finne forståelige forklaringer, utligner noe av skammen - i alle fall der og da. Det kan være godt å lese om mennesker som har et «normalt» liv og fungerer greit med sykdommen. Det kan være løfterikt og det kan virke nøytraliserende.

For min egen del står også ordet «skyld» sentralt. Jeg har lenge følt meg skyldig fordi jeg har denne sykdommen. Jeg føler at det er noe ondt ved den, og at jeg vil påføre min familie en belastning og noe negativt hvis jeg outer meg selv ovenfor dem.

Jeg må innrømme at jeg veldig ofte er på leting etter forklaringer og andre historier som handler om det å ha denne diagnosen. Jeg tenker at noe av skammen og skylden kan reduseres gjennom det å lese om mulige forklaringer og årsakssammenhenger (selv om dette vel ikke er helt entydig for denne pasientgruppen). Det kan være biologiske, psykologiske og sosiale forklaringer og er ikke noe jeg sånn sett styrer. Det gir meg en form for lettelse. Men det jeg imidlertid kan styre er jo hva jeg gjør med det å leve med denne diagnosen. Og, her er du jo inne på noe ultra-sentralt, nemlig det som har med «aksept» å gjøre…og det er en real utfordring. Det handler om å akseptere at en har tanker og følelser som tar av noen ganger, og å akseptere at medisiner er nyttig, viktig, og ja …nødvendig.

Som deg synes også jeg dette er veldig vanskelig, og vet at jeg når jeg blir syk ikke er lett å kommunisere med hva gjelder innsikt og motivasjon til nettopp å «akseptere».

Det som hjelper meg i slike situasjoner er kontakt med personer som forstår noe av sykdomsbildet og hva som skal til for å komme seg tilbake på rett kjøl igjen. I tillegg til å ha slike personer i sitt miljø, så tenker jeg vel at vi fra tid til annen får god drahjelp her på dol når tvil og motforestillinger herjer som verst.

Jeg har ofte lurt på om det kan være farlig å lese om symptomer. I dårlige perioder med magisk tenkning, så kan jeg tro at hvis jeg tenker en tanke så blir virkeligheten slik jeg tenker den, og det kan jo skremme fanden på flatmark! Men når jeg har det greit, og er inne i en god periode (da som oftest på medisiner) så mener jeg det er ukomplisert å lese om symptomer da jeg har lettere for å skille seg selv fra omverdenen og andres historier.

Jeg ble skikkelig opprørt over å lese at din behandler er så kunnskapsløs og har såpass lite engasjement at h*n ikke en gang er oppdatert på hva din diagnose er. Det er bare _så_ kritikkverdig!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her og ellers har skrevet. Jeg måtte også trekke litt på smilebåndet over dette med å være flau over, og å skamme seg over, selve ordet «schizofreni» for slik har jeg det også. Ja, det er nesten slik at jeg rødmer av skam og flauhet når andre, som ikke vet noe om meg, nevner nettopp det ordet.

Som du ser, så har jeg fortsatt mange motstridende tanker og følelser rundt det tema som du tar opp. Fornuften min slår til en hel del, for så å bli overdøvet av et ras av umodne og irrasjonelle følelser. Dette er slitsomt for meg, og det er slitsomt for mine hjelpere.

Men, jeg tror at vet å orientere seg om tema «psykose og schizofreni» så bygges det sakte men sikkert opp en kunnskap og derigjennom aksept som på sikt kanskje skaper mer ansvarsfølelse og evne til å se seg selv litt i perspektiv når det trengs.

Jeg håper at jeg har respondert på noe av det du har appellert til i innlegget ditt, og så ønsker jeg deg (og meg selv) lykke til i prosessen med å akseptere de faktiske forhold, og å kaste skammen over bord!

PS: Hvis du kommer over lesestoff som synes nyttig, blir jeg glad for et hint!

Alt godt fra

[bibben]

Kan noen slette dette?

Ingen vet noe om slike ting uansett, ikke i RL og ikke her. Føler meg alene, så kan noen slette så skal jeg ikke skrive slike teite ting igjen. Det går utover sjelen min :-(

Og mitt sinn flyver i alle retninger, takk!

Nå ser jeg du er blitt fortvilet. Det er det ingen grunn til. Spørsmålet ditt er veldig relevant, og jeg har sett frem til å svare deg i hele dag.

Paradoksalt nok satt jeg og skrev svaret mitt til deg mens du ba om å få slettet ditt innlegg...som i alle fall jeg syntes var inspirerende.

Opp med hodet!!!

[Gjest anime]

Hei anime,

Takk for fyldig innlegg og interessante spørsmål.

Ja, er det lurt å lese om sin egen diagnose, er det lurt å prøve å forstå seg selv, eller er det bare destruktivt?

Dette er spørsmål jeg også har stilt meg selv både titt og ofte.

Jeg tenker at ordet «skam» er ganske sentralt i dette. Med det mener jeg at det å finne aksept for sykdommen gjennom gjenkjennelse, samt finne forståelige forklaringer, utligner noe av skammen - i alle fall der og da. Det kan være godt å lese om mennesker som har et «normalt» liv og fungerer greit med sykdommen. Det kan være løfterikt og det kan virke nøytraliserende.

For min egen del står også ordet «skyld» sentralt. Jeg har lenge følt meg skyldig fordi jeg har denne sykdommen. Jeg føler at det er noe ondt ved den, og at jeg vil påføre min familie en belastning og noe negativt hvis jeg outer meg selv ovenfor dem.

Jeg må innrømme at jeg veldig ofte er på leting etter forklaringer og andre historier som handler om det å ha denne diagnosen. Jeg tenker at noe av skammen og skylden kan reduseres gjennom det å lese om mulige forklaringer og årsakssammenhenger (selv om dette vel ikke er helt entydig for denne pasientgruppen). Det kan være biologiske, psykologiske og sosiale forklaringer og er ikke noe jeg sånn sett styrer. Det gir meg en form for lettelse. Men det jeg imidlertid kan styre er jo hva jeg gjør med det å leve med denne diagnosen. Og, her er du jo inne på noe ultra-sentralt, nemlig det som har med «aksept» å gjøre…og det er en real utfordring. Det handler om å akseptere at en har tanker og følelser som tar av noen ganger, og å akseptere at medisiner er nyttig, viktig, og ja …nødvendig.

Som deg synes også jeg dette er veldig vanskelig, og vet at jeg når jeg blir syk ikke er lett å kommunisere med hva gjelder innsikt og motivasjon til nettopp å «akseptere».

Det som hjelper meg i slike situasjoner er kontakt med personer som forstår noe av sykdomsbildet og hva som skal til for å komme seg tilbake på rett kjøl igjen. I tillegg til å ha slike personer i sitt miljø, så tenker jeg vel at vi fra tid til annen får god drahjelp her på dol når tvil og motforestillinger herjer som verst.

Jeg har ofte lurt på om det kan være farlig å lese om symptomer. I dårlige perioder med magisk tenkning, så kan jeg tro at hvis jeg tenker en tanke så blir virkeligheten slik jeg tenker den, og det kan jo skremme fanden på flatmark! Men når jeg har det greit, og er inne i en god periode (da som oftest på medisiner) så mener jeg det er ukomplisert å lese om symptomer da jeg har lettere for å skille seg selv fra omverdenen og andres historier.

Jeg ble skikkelig opprørt over å lese at din behandler er så kunnskapsløs og har såpass lite engasjement at h*n ikke en gang er oppdatert på hva din diagnose er. Det er bare _så_ kritikkverdig!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her og ellers har skrevet. Jeg måtte også trekke litt på smilebåndet over dette med å være flau over, og å skamme seg over, selve ordet «schizofreni» for slik har jeg det også. Ja, det er nesten slik at jeg rødmer av skam og flauhet når andre, som ikke vet noe om meg, nevner nettopp det ordet.

Som du ser, så har jeg fortsatt mange motstridende tanker og følelser rundt det tema som du tar opp. Fornuften min slår til en hel del, for så å bli overdøvet av et ras av umodne og irrasjonelle følelser. Dette er slitsomt for meg, og det er slitsomt for mine hjelpere.

Men, jeg tror at vet å orientere seg om tema «psykose og schizofreni» så bygges det sakte men sikkert opp en kunnskap og derigjennom aksept som på sikt kanskje skaper mer ansvarsfølelse og evne til å se seg selv litt i perspektiv når det trengs.

Jeg håper at jeg har respondert på noe av det du har appellert til i innlegget ditt, og så ønsker jeg deg (og meg selv) lykke til i prosessen med å akseptere de faktiske forhold, og å kaste skammen over bord!

PS: Hvis du kommer over lesestoff som synes nyttig, blir jeg glad for et hint!

Alt godt fra

Tusen takk, håpet på svar fra deg. Du kan så mye og jeg skal lese det du skrev flere ganger, jeg er så sliten av denne sykdommen. Leste i gamle journalutskrifter i dag, gud så lenge jeg har holdt på på denne måten. Frem og tilbake, det er rart for ungene var så små. Nå er den ene voksen og andre nesten voksen, det var slik før de var født og. Forveret seg når siste ble født, ser jo at det ikke blir bedre. Vil ha forandring.

Ja det er det med aksept, og kanskje prøve å tenke nytt. Håper det er mulig.

[Gjest anime]

Nå ser jeg du er blitt fortvilet. Det er det ingen grunn til. Spørsmålet ditt er veldig relevant, og jeg har sett frem til å svare deg i hele dag.

Paradoksalt nok satt jeg og skrev svaret mitt til deg mens du ba om å få slettet ditt innlegg...som i alle fall jeg syntes var inspirerende.

Opp med hodet!!!

Er glad jeg leste svaret fra deg da, kommer til å lese det igjen. Du har en sånn fin måte å forklare ting på, å se ting på. Og du vet jo hvordan det er selv, så takk igjen.

[bibben]

Tusen takk, håpet på svar fra deg. Du kan så mye og jeg skal lese det du skrev flere ganger, jeg er så sliten av denne sykdommen. Leste i gamle journalutskrifter i dag, gud så lenge jeg har holdt på på denne måten. Frem og tilbake, det er rart for ungene var så små. Nå er den ene voksen og andre nesten voksen, det var slik før de var født og. Forveret seg når siste ble født, ser jo at det ikke blir bedre. Vil ha forandring.

Ja det er det med aksept, og kanskje prøve å tenke nytt. Håper det er mulig.

Et av dols kloke hoder (husker ikke i farten hvem) brukte uttrykket "sunn resignasjon" forleden dag.

Kanskje vi begge skal jobbe litt med det som målsetning...vanskelig, men kanskje gir det også en form for lettelse...

[Gjest anime]

Et av dols kloke hoder (husker ikke i farten hvem) brukte uttrykket "sunn resignasjon" forleden dag.

Kanskje vi begge skal jobbe litt med det som målsetning...vanskelig, men kanskje gir det også en form for lettelse...

''"sunn resignasjon"''

Og det betyr?

Jeg er litt treig i dag. Det er godt å kjenne seg igjen i ting du skriver iallefall.

[Gjest]

''"sunn resignasjon"''

Og det betyr?

Jeg er litt treig i dag. Det er godt å kjenne seg igjen i ting du skriver iallefall.

''En sjelden nevnt egostyrkefaktor er "Evnen til sunn resignasjon". Det er ikke alt i livet som blir slik vi ønsker. Tross dette kan en selv skaffe seg et meget godt liv dersom en velger å satse på det virkelige livet fremfor å fortape seg i drømmene.''

Fra ACT (aksept og forpliktelsesterapi)

[Gjest anime]

''En sjelden nevnt egostyrkefaktor er "Evnen til sunn resignasjon". Det er ikke alt i livet som blir slik vi ønsker. Tross dette kan en selv skaffe seg et meget godt liv dersom en velger å satse på det virkelige livet fremfor å fortape seg i drømmene.''

Fra ACT (aksept og forpliktelsesterapi)

Takk.

[Gjest anime]

Hei anime,

Takk for fyldig innlegg og interessante spørsmål.

Ja, er det lurt å lese om sin egen diagnose, er det lurt å prøve å forstå seg selv, eller er det bare destruktivt?

Dette er spørsmål jeg også har stilt meg selv både titt og ofte.

Jeg tenker at ordet «skam» er ganske sentralt i dette. Med det mener jeg at det å finne aksept for sykdommen gjennom gjenkjennelse, samt finne forståelige forklaringer, utligner noe av skammen - i alle fall der og da. Det kan være godt å lese om mennesker som har et «normalt» liv og fungerer greit med sykdommen. Det kan være løfterikt og det kan virke nøytraliserende.

For min egen del står også ordet «skyld» sentralt. Jeg har lenge følt meg skyldig fordi jeg har denne sykdommen. Jeg føler at det er noe ondt ved den, og at jeg vil påføre min familie en belastning og noe negativt hvis jeg outer meg selv ovenfor dem.

Jeg må innrømme at jeg veldig ofte er på leting etter forklaringer og andre historier som handler om det å ha denne diagnosen. Jeg tenker at noe av skammen og skylden kan reduseres gjennom det å lese om mulige forklaringer og årsakssammenhenger (selv om dette vel ikke er helt entydig for denne pasientgruppen). Det kan være biologiske, psykologiske og sosiale forklaringer og er ikke noe jeg sånn sett styrer. Det gir meg en form for lettelse. Men det jeg imidlertid kan styre er jo hva jeg gjør med det å leve med denne diagnosen. Og, her er du jo inne på noe ultra-sentralt, nemlig det som har med «aksept» å gjøre…og det er en real utfordring. Det handler om å akseptere at en har tanker og følelser som tar av noen ganger, og å akseptere at medisiner er nyttig, viktig, og ja …nødvendig.

Som deg synes også jeg dette er veldig vanskelig, og vet at jeg når jeg blir syk ikke er lett å kommunisere med hva gjelder innsikt og motivasjon til nettopp å «akseptere».

Det som hjelper meg i slike situasjoner er kontakt med personer som forstår noe av sykdomsbildet og hva som skal til for å komme seg tilbake på rett kjøl igjen. I tillegg til å ha slike personer i sitt miljø, så tenker jeg vel at vi fra tid til annen får god drahjelp her på dol når tvil og motforestillinger herjer som verst.

Jeg har ofte lurt på om det kan være farlig å lese om symptomer. I dårlige perioder med magisk tenkning, så kan jeg tro at hvis jeg tenker en tanke så blir virkeligheten slik jeg tenker den, og det kan jo skremme fanden på flatmark! Men når jeg har det greit, og er inne i en god periode (da som oftest på medisiner) så mener jeg det er ukomplisert å lese om symptomer da jeg har lettere for å skille seg selv fra omverdenen og andres historier.

Jeg ble skikkelig opprørt over å lese at din behandler er så kunnskapsløs og har såpass lite engasjement at h*n ikke en gang er oppdatert på hva din diagnose er. Det er bare _så_ kritikkverdig!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her og ellers har skrevet. Jeg måtte også trekke litt på smilebåndet over dette med å være flau over, og å skamme seg over, selve ordet «schizofreni» for slik har jeg det også. Ja, det er nesten slik at jeg rødmer av skam og flauhet når andre, som ikke vet noe om meg, nevner nettopp det ordet.

Som du ser, så har jeg fortsatt mange motstridende tanker og følelser rundt det tema som du tar opp. Fornuften min slår til en hel del, for så å bli overdøvet av et ras av umodne og irrasjonelle følelser. Dette er slitsomt for meg, og det er slitsomt for mine hjelpere.

Men, jeg tror at vet å orientere seg om tema «psykose og schizofreni» så bygges det sakte men sikkert opp en kunnskap og derigjennom aksept som på sikt kanskje skaper mer ansvarsfølelse og evne til å se seg selv litt i perspektiv når det trengs.

Jeg håper at jeg har respondert på noe av det du har appellert til i innlegget ditt, og så ønsker jeg deg (og meg selv) lykke til i prosessen med å akseptere de faktiske forhold, og å kaste skammen over bord!

PS: Hvis du kommer over lesestoff som synes nyttig, blir jeg glad for et hint!

Alt godt fra

Lykke til du og foressten :-)

Du har mange kloke tanker rundt dette.

[bibben]

Lykke til du og foressten :-)

Du har mange kloke tanker rundt dette.

)