Hva skal man godta?

[Gjest Poncho]

Jeg har helt siden jeg ble syk hatt store planer om å få til et normalt liv igjen. Dette er for meg å være ute i jobb, stille opp for andre, greie å ta vare på hjemmet mitt og gjøre det rent og koselig.

Det har nå gått mange år og jeg har store problemer med å fungere i hverdagen. Enkelte dager er jeg liggende.

Får jeg det bedre med meg selv om jeg senker kravene og godtar situasjonen som den er? Uten å hele tiden lete etter behandlinger og medisiner som kan få meg frisk? Hvordan godtar jeg at jeg blir sånn resten av livet. Hvilke verdier har livet uten jobb, uten å greie det jeg vil?

[lealaus]

Jeg kan ikke snakke for deg, men jeg kan fortelle litt om meg.

For ti år siden var jeg helt ovebevist om at jeg kom til å ende i 100% ufør og aldri ville komme ut i jobb igjen. Om jeg så skulle få en jobb, ville jeg aldri greie å holde på den. Jeg var på det tidspunktet 50% ufør.

Så, ved et lykkelig tilfelle, ble jeg et halvt år etter denne statusen jeg hadde gjort meg, utplassert til en jobb jeg trivdes veldig godt i. Jeg flasha ikke sykdommen med det samme, men det var jo klart at det var en grunn til at jeg kom inn den veien, og det virka å være greit for folk. Ingen spurte og gravde, og jeg kunne ta ting i mitt tempo.

Etterhvert fant jeg ut at dette var drømmejobben min, og jeg gikk hardt inn for å bli uerstattelig. Jammen greide jeg det også, og det hele endte i en fast ansettelse. Før den ansettelsen prøvde jeg meg litt fram med å jobbe mer som "normale" folk, men det vistes fort at 50% var det jeg hadde kapasitet til i tillegg til resten av livet.

Jeg jobber der fremdeles, og jeg trives fantastisk. Er sykmeldt i perioder, men prøver å være litt på jobb likevel - har en sterk isoleringstendens hvis jeg bare skulle holde meg hjemme. Likevel er jeg alltid velkommen i sånn eller sånn form - tror det er viktig at jeg praktiserer åpenhet, og de godtar meg som den jeg er.

Jeg har også senket skuldrene ift sykdommen. I mye større grad akseptert at det er slik, og det i seg selv frigjør energi til å konsentrere meg om andre ting enn å prøve å skjule/fornekte ellerhvanåenn.

Også på hjemmebane er åpenhet en viktig greie - da kan jeg gjøre ungene bevisst på at om jeg er i dårlig form, er det verken noe de kan noe for eller at de har ansvar for mitt velbefinnende. Jeg bor på et lite sted og det finnes en del fordommer - de fleste vet nok at jeg har denne lidelsen, og de fleste synes nok det er "tryggere" å snakke bak ryggen på meg enn direkte. Dette gjør meg faktisk heller ingenting, faktisk så er jeg så trygg i meg selv at får jeg sjansen, snakker jeg om sykdommen hvis jeg møter en av disse jeg vet snakker sånn. De blir veldig stressa og får det travelt med å reise hjem. Jeg har selvfølgelig også trygge, gode venner som betyr mye for meg.

Det å akseptere at ting er som de er, er absolutt å anbefale - det trenger ikke bety at du trenger å innta sofaen og gi opp. Og jeg må forte meg å si at jeg utleverer ikke meg selv til alle og enhver - disse happeningsene på butikken, ja, det skal ikke så mye til før folk ikke takler ærlighet.

Sist men ikke minst må jeg understreke at en slik aksept og trygghet ikke kom over natta. Jeg har jobbet hardt og over lang tid for komme dit jeg er i dag - og det er absolutt verdt kampen.

Lykke til

[Gjest]

Jeg kan ikke snakke for deg, men jeg kan fortelle litt om meg.

For ti år siden var jeg helt ovebevist om at jeg kom til å ende i 100% ufør og aldri ville komme ut i jobb igjen. Om jeg så skulle få en jobb, ville jeg aldri greie å holde på den. Jeg var på det tidspunktet 50% ufør.

Så, ved et lykkelig tilfelle, ble jeg et halvt år etter denne statusen jeg hadde gjort meg, utplassert til en jobb jeg trivdes veldig godt i. Jeg flasha ikke sykdommen med det samme, men det var jo klart at det var en grunn til at jeg kom inn den veien, og det virka å være greit for folk. Ingen spurte og gravde, og jeg kunne ta ting i mitt tempo.

Etterhvert fant jeg ut at dette var drømmejobben min, og jeg gikk hardt inn for å bli uerstattelig. Jammen greide jeg det også, og det hele endte i en fast ansettelse. Før den ansettelsen prøvde jeg meg litt fram med å jobbe mer som "normale" folk, men det vistes fort at 50% var det jeg hadde kapasitet til i tillegg til resten av livet.

Jeg jobber der fremdeles, og jeg trives fantastisk. Er sykmeldt i perioder, men prøver å være litt på jobb likevel - har en sterk isoleringstendens hvis jeg bare skulle holde meg hjemme. Likevel er jeg alltid velkommen i sånn eller sånn form - tror det er viktig at jeg praktiserer åpenhet, og de godtar meg som den jeg er.

Jeg har også senket skuldrene ift sykdommen. I mye større grad akseptert at det er slik, og det i seg selv frigjør energi til å konsentrere meg om andre ting enn å prøve å skjule/fornekte ellerhvanåenn.

Også på hjemmebane er åpenhet en viktig greie - da kan jeg gjøre ungene bevisst på at om jeg er i dårlig form, er det verken noe de kan noe for eller at de har ansvar for mitt velbefinnende. Jeg bor på et lite sted og det finnes en del fordommer - de fleste vet nok at jeg har denne lidelsen, og de fleste synes nok det er "tryggere" å snakke bak ryggen på meg enn direkte. Dette gjør meg faktisk heller ingenting, faktisk så er jeg så trygg i meg selv at får jeg sjansen, snakker jeg om sykdommen hvis jeg møter en av disse jeg vet snakker sånn. De blir veldig stressa og får det travelt med å reise hjem. Jeg har selvfølgelig også trygge, gode venner som betyr mye for meg.

Det å akseptere at ting er som de er, er absolutt å anbefale - det trenger ikke bety at du trenger å innta sofaen og gi opp. Og jeg må forte meg å si at jeg utleverer ikke meg selv til alle og enhver - disse happeningsene på butikken, ja, det skal ikke så mye til før folk ikke takler ærlighet.

Sist men ikke minst må jeg understreke at en slik aksept og trygghet ikke kom over natta. Jeg har jobbet hardt og over lang tid for komme dit jeg er i dag - og det er absolutt verdt kampen.

Lykke til

Dette var et svært hyggelig og godt innlegg som gledet meg langt inni hjerterota å lese. Du formidler så mye håp.

Gratulerer!

))

[Gjest Poncho]

Jeg kan ikke snakke for deg, men jeg kan fortelle litt om meg.

For ti år siden var jeg helt ovebevist om at jeg kom til å ende i 100% ufør og aldri ville komme ut i jobb igjen. Om jeg så skulle få en jobb, ville jeg aldri greie å holde på den. Jeg var på det tidspunktet 50% ufør.

Så, ved et lykkelig tilfelle, ble jeg et halvt år etter denne statusen jeg hadde gjort meg, utplassert til en jobb jeg trivdes veldig godt i. Jeg flasha ikke sykdommen med det samme, men det var jo klart at det var en grunn til at jeg kom inn den veien, og det virka å være greit for folk. Ingen spurte og gravde, og jeg kunne ta ting i mitt tempo.

Etterhvert fant jeg ut at dette var drømmejobben min, og jeg gikk hardt inn for å bli uerstattelig. Jammen greide jeg det også, og det hele endte i en fast ansettelse. Før den ansettelsen prøvde jeg meg litt fram med å jobbe mer som "normale" folk, men det vistes fort at 50% var det jeg hadde kapasitet til i tillegg til resten av livet.

Jeg jobber der fremdeles, og jeg trives fantastisk. Er sykmeldt i perioder, men prøver å være litt på jobb likevel - har en sterk isoleringstendens hvis jeg bare skulle holde meg hjemme. Likevel er jeg alltid velkommen i sånn eller sånn form - tror det er viktig at jeg praktiserer åpenhet, og de godtar meg som den jeg er.

Jeg har også senket skuldrene ift sykdommen. I mye større grad akseptert at det er slik, og det i seg selv frigjør energi til å konsentrere meg om andre ting enn å prøve å skjule/fornekte ellerhvanåenn.

Også på hjemmebane er åpenhet en viktig greie - da kan jeg gjøre ungene bevisst på at om jeg er i dårlig form, er det verken noe de kan noe for eller at de har ansvar for mitt velbefinnende. Jeg bor på et lite sted og det finnes en del fordommer - de fleste vet nok at jeg har denne lidelsen, og de fleste synes nok det er "tryggere" å snakke bak ryggen på meg enn direkte. Dette gjør meg faktisk heller ingenting, faktisk så er jeg så trygg i meg selv at får jeg sjansen, snakker jeg om sykdommen hvis jeg møter en av disse jeg vet snakker sånn. De blir veldig stressa og får det travelt med å reise hjem. Jeg har selvfølgelig også trygge, gode venner som betyr mye for meg.

Det å akseptere at ting er som de er, er absolutt å anbefale - det trenger ikke bety at du trenger å innta sofaen og gi opp. Og jeg må forte meg å si at jeg utleverer ikke meg selv til alle og enhver - disse happeningsene på butikken, ja, det skal ikke så mye til før folk ikke takler ærlighet.

Sist men ikke minst må jeg understreke at en slik aksept og trygghet ikke kom over natta. Jeg har jobbet hardt og over lang tid for komme dit jeg er i dag - og det er absolutt verdt kampen.

Lykke til

Oi, du er flink da. Er du også syk hele tiden, eller har du friske perioder? Mine såkalte friske perioder var aldri mere enn en uke. Så kan jeg gå på veggen i mange dager, da vil jeg ikke være istand til å være ute i jobb. Hvem vil ha en sånn arbeidstaker tro?

Men om jeg ikke kan arbeide nå, så kan jeg jo forsøke og godta at ting har blitt sånn og kanskje blir det sånn resten av livet. Det er vel det jeg begynner å bli redd for.

Det har jo skjedd positive ting også. Når jeg ser tilbake var jeg mye sykere for 10 år siden. Jeg har jo gradvis blitt bedre, selv om ikke alt er 100%.

Jeg må prøve og finne verdier i livet med den sykdommen jeg har. Det er vanskelig fordi jeg også har liten energi til å være sosial. Før hadde jeg venner i øst og vest, men nå greier jeg ikke å pleie kontakt med mere enn et par venner i tillegg til mann og barn, barnebarn. Noen ganger blir også dette for mye og jeg må trekke meg tilbake og være for meg selv en stund.

Og jeg skal være ute i full jobb? Jeg ser jo hvor lite realistisk dette i grunnen er. Det er kanskje på tide å godta at jeg ikke kommer til å bli friskere, at dette er sånn det skal bli. Da må jeg finne andre ting som kan gi livet verdi. Kanskje er det depresjonen jeg først og fremst må bli bedre fra, den sortlegger livet mitt ganske mye.

Tusen takk for et veldig posivt og lærerikt svar !

[Gjest godhistorie]

Jeg kan ikke snakke for deg, men jeg kan fortelle litt om meg.

For ti år siden var jeg helt ovebevist om at jeg kom til å ende i 100% ufør og aldri ville komme ut i jobb igjen. Om jeg så skulle få en jobb, ville jeg aldri greie å holde på den. Jeg var på det tidspunktet 50% ufør.

Så, ved et lykkelig tilfelle, ble jeg et halvt år etter denne statusen jeg hadde gjort meg, utplassert til en jobb jeg trivdes veldig godt i. Jeg flasha ikke sykdommen med det samme, men det var jo klart at det var en grunn til at jeg kom inn den veien, og det virka å være greit for folk. Ingen spurte og gravde, og jeg kunne ta ting i mitt tempo.

Etterhvert fant jeg ut at dette var drømmejobben min, og jeg gikk hardt inn for å bli uerstattelig. Jammen greide jeg det også, og det hele endte i en fast ansettelse. Før den ansettelsen prøvde jeg meg litt fram med å jobbe mer som "normale" folk, men det vistes fort at 50% var det jeg hadde kapasitet til i tillegg til resten av livet.

Jeg jobber der fremdeles, og jeg trives fantastisk. Er sykmeldt i perioder, men prøver å være litt på jobb likevel - har en sterk isoleringstendens hvis jeg bare skulle holde meg hjemme. Likevel er jeg alltid velkommen i sånn eller sånn form - tror det er viktig at jeg praktiserer åpenhet, og de godtar meg som den jeg er.

Jeg har også senket skuldrene ift sykdommen. I mye større grad akseptert at det er slik, og det i seg selv frigjør energi til å konsentrere meg om andre ting enn å prøve å skjule/fornekte ellerhvanåenn.

Også på hjemmebane er åpenhet en viktig greie - da kan jeg gjøre ungene bevisst på at om jeg er i dårlig form, er det verken noe de kan noe for eller at de har ansvar for mitt velbefinnende. Jeg bor på et lite sted og det finnes en del fordommer - de fleste vet nok at jeg har denne lidelsen, og de fleste synes nok det er "tryggere" å snakke bak ryggen på meg enn direkte. Dette gjør meg faktisk heller ingenting, faktisk så er jeg så trygg i meg selv at får jeg sjansen, snakker jeg om sykdommen hvis jeg møter en av disse jeg vet snakker sånn. De blir veldig stressa og får det travelt med å reise hjem. Jeg har selvfølgelig også trygge, gode venner som betyr mye for meg.

Det å akseptere at ting er som de er, er absolutt å anbefale - det trenger ikke bety at du trenger å innta sofaen og gi opp. Og jeg må forte meg å si at jeg utleverer ikke meg selv til alle og enhver - disse happeningsene på butikken, ja, det skal ikke så mye til før folk ikke takler ærlighet.

Sist men ikke minst må jeg understreke at en slik aksept og trygghet ikke kom over natta. Jeg har jobbet hardt og over lang tid for komme dit jeg er i dag - og det er absolutt verdt kampen.

Lykke til

Så bra

[Høstløv]

''Får jeg det bedre med meg selv om jeg senker kravene og godtar situasjonen som den er?''

Ja, du vil absolutt få et bedre liv og bli mer fornøyd med det du faktisk presterer.

[Gjest Poncho]

''Får jeg det bedre med meg selv om jeg senker kravene og godtar situasjonen som den er?''

Ja, du vil absolutt få et bedre liv og bli mer fornøyd med det du faktisk presterer.

Takk, jeg må vel forsøke og legge ifra meg den dårlige samvittigheten fordi jeg ikke er i arbeid. Prøve å ha mere realistiske forhåpninger. Akkurat idag er livet ganske okey, men jeg har veldig mange dager hvor jeg sliter mye og alt er grått.

[Gjest anime]

''Hvilke verdier har livet uten jobb, uten å greie det jeg vil?''

Livet kan by på positive ting fordet, men jeg forstår tankegangen din. Har lyst til noe jeg og, men har innsett at jeg klarer det ikke. Så da må jeg bare prøve å slå meg til ro med det, var vel en grunn for at jeg ble ufør. Men livet som ufør er kjedelig, men full jobb hadde jeg ikke klart. Skulle bare ønske det var noe å gå til, et tilbud til oss som sliter psykisk.

Å sitte på et dagsenter å glo og drikke kaffi er ikke et alternativ for meg, har kaffi hjemme.

[Gjest Poncho]

''Hvilke verdier har livet uten jobb, uten å greie det jeg vil?''

Livet kan by på positive ting fordet, men jeg forstår tankegangen din. Har lyst til noe jeg og, men har innsett at jeg klarer det ikke. Så da må jeg bare prøve å slå meg til ro med det, var vel en grunn for at jeg ble ufør. Men livet som ufør er kjedelig, men full jobb hadde jeg ikke klart. Skulle bare ønske det var noe å gå til, et tilbud til oss som sliter psykisk.

Å sitte på et dagsenter å glo og drikke kaffi er ikke et alternativ for meg, har kaffi hjemme.

Jeg har heller ingen sjanse til å klare full jobb. I lange perioder sliter jeg med å få vasket unna klær, ta ut av oppvaskmaskina. Det er tungt å komme seg opp av senga, dusje, være sosial, alt sammen. Mange ganger har jeg veldig lyst til å dra dyna over hodet og bli liggende. Men det kan jeg ikke, jeg har jo en familie, og de må for Guds skyld ikke se hvor mye jeg egentlig sliter. Jeg holder maska for en hver pris.

Kaffe har jeg også hjemme, jeg er glad i kaffe. Det å komme seg til, og møte opp til et bestemt sted daglig er helt umulig for meg. Jeg har blitt invitert ut på kafe av flere venner i disse årene hvor jeg har vært syk, men jeg har de fleste ganger måttet takke nei i siste øyeblikk.

Likevel ønsker jeg meg mere innhold på livet, noe som gir meg noe påfyll. Det er veldig lite som er interessant, ingenting som gir meg noe av verken ting eller mennesker.

Idag har jeg faktisk en bedre dag, hvordan går det med deg da?

[Gjest anime]

Jeg har heller ingen sjanse til å klare full jobb. I lange perioder sliter jeg med å få vasket unna klær, ta ut av oppvaskmaskina. Det er tungt å komme seg opp av senga, dusje, være sosial, alt sammen. Mange ganger har jeg veldig lyst til å dra dyna over hodet og bli liggende. Men det kan jeg ikke, jeg har jo en familie, og de må for Guds skyld ikke se hvor mye jeg egentlig sliter. Jeg holder maska for en hver pris.

Kaffe har jeg også hjemme, jeg er glad i kaffe. Det å komme seg til, og møte opp til et bestemt sted daglig er helt umulig for meg. Jeg har blitt invitert ut på kafe av flere venner i disse årene hvor jeg har vært syk, men jeg har de fleste ganger måttet takke nei i siste øyeblikk.

Likevel ønsker jeg meg mere innhold på livet, noe som gir meg noe påfyll. Det er veldig lite som er interessant, ingenting som gir meg noe av verken ting eller mennesker.

Idag har jeg faktisk en bedre dag, hvordan går det med deg da?

''Likevel ønsker jeg meg mere innhold på livet, noe som gir meg noe påfyll.''

Samme her, kjenner meg igjen i det du skriver.

Jo, i dag har jeg vært til frisøren, tok to vival før jeg gikk da. Det gikk bra og jeg ble fornøyd med håret til og med, lyse striper i

Så var jeg å handlet, sønnen min klipte seg og så gikk vi på kafe etterpå. Så føler jeg har gjort mye i dag :-)

Det er litt deilig, bare å gjøre noe. Trenger ikke være så mye, men å sitte i sofaen hele dagen er ikke meningsfylt. Sitter ofte alene hele formiddagen, noen ganger bare sitter jeg der og stirrer ut i luften. Kan sitte lenge slik, er jeg for mye med folk blir jeg så sliten. Tror det blir for mange inntrykk, henger ikke med i samtalene til slutt. Men noe er det kjekt å gjøre, om så bare en liten ting...som å gå til frisøren.

[Gjest Poncho]

''Likevel ønsker jeg meg mere innhold på livet, noe som gir meg noe påfyll.''

Samme her, kjenner meg igjen i det du skriver.

Jo, i dag har jeg vært til frisøren, tok to vival før jeg gikk da. Det gikk bra og jeg ble fornøyd med håret til og med, lyse striper i

Så var jeg å handlet, sønnen min klipte seg og så gikk vi på kafe etterpå. Så føler jeg har gjort mye i dag :-)

Det er litt deilig, bare å gjøre noe. Trenger ikke være så mye, men å sitte i sofaen hele dagen er ikke meningsfylt. Sitter ofte alene hele formiddagen, noen ganger bare sitter jeg der og stirrer ut i luften. Kan sitte lenge slik, er jeg for mye med folk blir jeg så sliten. Tror det blir for mange inntrykk, henger ikke med i samtalene til slutt. Men noe er det kjekt å gjøre, om så bare en liten ting...som å gå til frisøren.

Gratulerer med håret :-). Man føler seg som regel bedre bare man får gjort noe sånt. Jeg må senke kravene til meg selv. Synes ikke jeg gjør noen ting som er nyttig, men ser jeg på det lille jeg gjør så er det jo noe. Jeg må bare lære meg å tenke på en annen måte.

Idag har jeg hjulpet mine foreldre i 3 timer, handlet og diverse, vært sosial og drukket kaffe med dem. Jeg har laget frokost, middag, jeg planlegger å gå en tur. Joda, jeg gjør noe, men det er liksom ikke godt nok når jeg ikke er i en offentlig jobb, om du skjønner. Det er vel der problemet mitt ligger.

Akkurat nå leser jeg filosofi. Tanker om at kanskje er sjelen vår det riktige og kroppen bare en illusjon? Hehe, kan visst bli sprø av mindre. Tenkte bare jeg skulle lære litt fra noen bøker et av barna mine hadde på skolen. Vet ikke om filosofi er noe for meg, det minner om hvordan jeg tenker når jeg er syk. Ihvertfall det jeg har lest til nå. Idag greier jeg ihvertfall å konsentrere meg såpass at jeg kan lese og snakke med folk. Det er jo godt i seg selv :-). Jeg føler meg ikke som en idiot som jeg pleier å gjøre til vanlig.

[Gjest anime]

Gratulerer med håret :-). Man føler seg som regel bedre bare man får gjort noe sånt. Jeg må senke kravene til meg selv. Synes ikke jeg gjør noen ting som er nyttig, men ser jeg på det lille jeg gjør så er det jo noe. Jeg må bare lære meg å tenke på en annen måte.

Idag har jeg hjulpet mine foreldre i 3 timer, handlet og diverse, vært sosial og drukket kaffe med dem. Jeg har laget frokost, middag, jeg planlegger å gå en tur. Joda, jeg gjør noe, men det er liksom ikke godt nok når jeg ikke er i en offentlig jobb, om du skjønner. Det er vel der problemet mitt ligger.

Akkurat nå leser jeg filosofi. Tanker om at kanskje er sjelen vår det riktige og kroppen bare en illusjon? Hehe, kan visst bli sprø av mindre. Tenkte bare jeg skulle lære litt fra noen bøker et av barna mine hadde på skolen. Vet ikke om filosofi er noe for meg, det minner om hvordan jeg tenker når jeg er syk. Ihvertfall det jeg har lest til nå. Idag greier jeg ihvertfall å konsentrere meg såpass at jeg kan lese og snakke med folk. Det er jo godt i seg selv :-). Jeg føler meg ikke som en idiot som jeg pleier å gjøre til vanlig.

Takk :-)

Du har jo gjort mye du i dag, det er godt å gjøre noe. Forstår det med jobb, kunne tenkt meg det jeg og men vet jeg ikke klarer. Er bare glad hvis jeg klarer å gjøre noe, skal ikke så mye til før jeg er fornøyd.

[lealaus]

Oi, du er flink da. Er du også syk hele tiden, eller har du friske perioder? Mine såkalte friske perioder var aldri mere enn en uke. Så kan jeg gå på veggen i mange dager, da vil jeg ikke være istand til å være ute i jobb. Hvem vil ha en sånn arbeidstaker tro?

Men om jeg ikke kan arbeide nå, så kan jeg jo forsøke og godta at ting har blitt sånn og kanskje blir det sånn resten av livet. Det er vel det jeg begynner å bli redd for.

Det har jo skjedd positive ting også. Når jeg ser tilbake var jeg mye sykere for 10 år siden. Jeg har jo gradvis blitt bedre, selv om ikke alt er 100%.

Jeg må prøve og finne verdier i livet med den sykdommen jeg har. Det er vanskelig fordi jeg også har liten energi til å være sosial. Før hadde jeg venner i øst og vest, men nå greier jeg ikke å pleie kontakt med mere enn et par venner i tillegg til mann og barn, barnebarn. Noen ganger blir også dette for mye og jeg må trekke meg tilbake og være for meg selv en stund.

Og jeg skal være ute i full jobb? Jeg ser jo hvor lite realistisk dette i grunnen er. Det er kanskje på tide å godta at jeg ikke kommer til å bli friskere, at dette er sånn det skal bli. Da må jeg finne andre ting som kan gi livet verdi. Kanskje er det depresjonen jeg først og fremst må bli bedre fra, den sortlegger livet mitt ganske mye.

Tusen takk for et veldig posivt og lærerikt svar !

Heh - nå er ikke jeg så veldig glad i ordet "flink", men - takk skal du ha likevel "Flink" er liksom noe jeg forbinder med de jeg kaller "fasadepussere", hvis du vet hva jeg mener.

Jeg er ikke blant de som vrenger innsida ut til enhver tid, men jeg har også (til slutt) endt opp med at man rett og slett ikke kan gjøre alle til lags, og at jeg er den jeg er på godt og vondt. Folk må forholde seg til meg - eller la være. Vellykkethetsjaget er jeg ferdig med, kjenner jeg.

På skolen er de respektive kontaktlærere informert om min lidelse, og jeg har sagt at for oss er det en åpen greie, så hvis ungene begynner å prate om det, trenger de ikke bli stressa. Det er viktig for meg at folk rundt vet om at ting går opp og ned her hjemme, slik at noen kan ivareta ungene mine hvis jeg skulle miste grepet og ikke se det selv.

Du spør om jeg er syk hele tiden, og det er jeg ikke, men jeg var mer eller mindre det før. Sakte har jeg bygget meg opp, og det er ingen tvil om at jobben gir meg guts og energi. Da jeg begynte å jobbe den gangen for snart ti år siden, hadde jeg vært helt ute av arbeidslivet i over fem år, derav 1,5 år innleggelse sammenhengende - før det korte arbeidsforhold med pluss minus 80% av tiden sykmeldt. Så du skjønner kanskje at jeg følte det temmelig håpløst?

Da jeg så fikk dette tilbudet om tilrettelagt arbeidstrening, begynte jeg helt i det små med en halv arbeidsdag i starten, og så økte jeg veeeeldig sakte - jeg snakker år her - og har nå etter noe utprøving endt på 50% jobb og 50% ufør.( Faktisk spurte de meg hvor stor stilling de skulle lyse ut den gangen... ) Jeg har ikke lagt skjul på at jeg har vært heldig, men i samme sekund sier jeg til meg selv at det hadde jeg jammen fortjent også etter over 20 års sykdomsmareritt.

Og det er en annen ting jeg har gjort - jeg har snakket mye med meg selv. Høyt og tydelig. Når mine indre stemmer forteller meg hvor dårlig jeg er eller hvor dum jeg er, tar jeg høyt og klart til motmæle og overdøver de indre stemmene (som egentlig bare er gamle og skrukkete) Etterhvert har jeg også blitt flink til å rose meg selv - klapper meg selv på skuldra og sier "den fiksa du bra" eller noe i den stilen. Igjen snakker jeg her om en jobb, og det kunne ikke være noen andre enn meg som kunne gjøre den jobben. Hjelp fra fagfolk og venner, ja - men grovarbeidet måtte jeg gjøre selv.

Og i det ligger nettopp det du spør om opprinnelig: Med økende aksept for at jeg er den jeg er på godt og vond, har noe av presset for å holde meg frisk blitt borte. Og når det presset avtar, er det også lettere å holde balansen. Så alt henger sammen, og jo mer jeg godtar at jeg er syk, jo mindre syk er jeg. Nå ser jeg meg ikke lenger som syk, men jeg har en sykdom, og de periodene den setter meg ut av spill, er ikke det et nederlag, men det er bare sånn det er.

Du skal vite at i skrivende stund er jeg faktisk sykmeldt - har mye angst og kjenner trangen til å isolere meg, og likevel greier jeg å skrive om dette som jeg gjør. Fordi jeg har akseptert det. Behagelig er det ikke, men min holdning er at "jeg lar meg ikke skremme - det er bare angst (og så smiler jeg for meg selv) - akkurat nå er det som det er, og det får bare ta den tiden det tar. Og jeg lar ikke angsten få makta - innimellom gir jeg meg over, legger meg på senga og trekker dyna over hodet i kortere eller lengre tid, likevel vet jeg innerst inne at i dag er det faktisk jeg som har makten.

Begge mine innlegg her har vært lange - fordi jeg tror det er en viktig stemme. Det er håp, men det kommer ikke av seg selv - det krever jobb og ofte kyndig hjelp (Du verden, så sint jeg har vært på noen av mine behandlere til tider!!!) Men det lar seg gjøre!

Når jeg tenker tilbake på ungdomsårene og oppover så synes jeg det høres ut som en helt utrolig historie, sikkert bare oppspinn, men så kommer jeg på at det har faktisk skjedd - med meg.

Lykke til igjen

[Gjest Poncho]

Heh - nå er ikke jeg så veldig glad i ordet "flink", men - takk skal du ha likevel "Flink" er liksom noe jeg forbinder med de jeg kaller "fasadepussere", hvis du vet hva jeg mener.

Jeg er ikke blant de som vrenger innsida ut til enhver tid, men jeg har også (til slutt) endt opp med at man rett og slett ikke kan gjøre alle til lags, og at jeg er den jeg er på godt og vondt. Folk må forholde seg til meg - eller la være. Vellykkethetsjaget er jeg ferdig med, kjenner jeg.

På skolen er de respektive kontaktlærere informert om min lidelse, og jeg har sagt at for oss er det en åpen greie, så hvis ungene begynner å prate om det, trenger de ikke bli stressa. Det er viktig for meg at folk rundt vet om at ting går opp og ned her hjemme, slik at noen kan ivareta ungene mine hvis jeg skulle miste grepet og ikke se det selv.

Du spør om jeg er syk hele tiden, og det er jeg ikke, men jeg var mer eller mindre det før. Sakte har jeg bygget meg opp, og det er ingen tvil om at jobben gir meg guts og energi. Da jeg begynte å jobbe den gangen for snart ti år siden, hadde jeg vært helt ute av arbeidslivet i over fem år, derav 1,5 år innleggelse sammenhengende - før det korte arbeidsforhold med pluss minus 80% av tiden sykmeldt. Så du skjønner kanskje at jeg følte det temmelig håpløst?

Da jeg så fikk dette tilbudet om tilrettelagt arbeidstrening, begynte jeg helt i det små med en halv arbeidsdag i starten, og så økte jeg veeeeldig sakte - jeg snakker år her - og har nå etter noe utprøving endt på 50% jobb og 50% ufør.( Faktisk spurte de meg hvor stor stilling de skulle lyse ut den gangen... ) Jeg har ikke lagt skjul på at jeg har vært heldig, men i samme sekund sier jeg til meg selv at det hadde jeg jammen fortjent også etter over 20 års sykdomsmareritt.

Og det er en annen ting jeg har gjort - jeg har snakket mye med meg selv. Høyt og tydelig. Når mine indre stemmer forteller meg hvor dårlig jeg er eller hvor dum jeg er, tar jeg høyt og klart til motmæle og overdøver de indre stemmene (som egentlig bare er gamle og skrukkete) Etterhvert har jeg også blitt flink til å rose meg selv - klapper meg selv på skuldra og sier "den fiksa du bra" eller noe i den stilen. Igjen snakker jeg her om en jobb, og det kunne ikke være noen andre enn meg som kunne gjøre den jobben. Hjelp fra fagfolk og venner, ja - men grovarbeidet måtte jeg gjøre selv.

Og i det ligger nettopp det du spør om opprinnelig: Med økende aksept for at jeg er den jeg er på godt og vond, har noe av presset for å holde meg frisk blitt borte. Og når det presset avtar, er det også lettere å holde balansen. Så alt henger sammen, og jo mer jeg godtar at jeg er syk, jo mindre syk er jeg. Nå ser jeg meg ikke lenger som syk, men jeg har en sykdom, og de periodene den setter meg ut av spill, er ikke det et nederlag, men det er bare sånn det er.

Du skal vite at i skrivende stund er jeg faktisk sykmeldt - har mye angst og kjenner trangen til å isolere meg, og likevel greier jeg å skrive om dette som jeg gjør. Fordi jeg har akseptert det. Behagelig er det ikke, men min holdning er at "jeg lar meg ikke skremme - det er bare angst (og så smiler jeg for meg selv) - akkurat nå er det som det er, og det får bare ta den tiden det tar. Og jeg lar ikke angsten få makta - innimellom gir jeg meg over, legger meg på senga og trekker dyna over hodet i kortere eller lengre tid, likevel vet jeg innerst inne at i dag er det faktisk jeg som har makten.

Begge mine innlegg her har vært lange - fordi jeg tror det er en viktig stemme. Det er håp, men det kommer ikke av seg selv - det krever jobb og ofte kyndig hjelp (Du verden, så sint jeg har vært på noen av mine behandlere til tider!!!) Men det lar seg gjøre!

Når jeg tenker tilbake på ungdomsårene og oppover så synes jeg det høres ut som en helt utrolig historie, sikkert bare oppspinn, men så kommer jeg på at det har faktisk skjedd - med meg.

Lykke til igjen

Tusen takk skal du ha, jeg lærte mye av det du skriver her. Jeg har nok aldri riktig akseptert at jeg er syk, jeg tenker syk eller frisk, ingen mellomting liksom. Dette blir sikkert feil. Hvis jeg begynner å godta at jeg ikke blir frisk, men friskere, så har jeg kanskje kommet langt.

Får jeg spørre om hvilke medisiner du bruker? Hvis du bruker noen da :-).

Jeg ser jo at jeg har det mye bedre nå enn tidligere, så det kommer jo an på hvor mye sykdom jeg kan godta i hverdagen. Du virker positiv, selv om ting butter imot. Det er en egenskap du skal ta vare på. Lykke til du også, du blir nok bedre snart skal du se .

[Gjest Poncho]

Takk :-)

Du har jo gjort mye du i dag, det er godt å gjøre noe. Forstår det med jobb, kunne tenkt meg det jeg og men vet jeg ikke klarer. Er bare glad hvis jeg klarer å gjøre noe, skal ikke så mye til før jeg er fornøyd.

Det er nok der jeg må ta meg skikkelig i "nakkeskinnet". Jeg godtar ikke bare litt, jeg krever mye mere av meg selv. Hm, må visst tygge på dette en stund.

[lealaus]

Tusen takk skal du ha, jeg lærte mye av det du skriver her. Jeg har nok aldri riktig akseptert at jeg er syk, jeg tenker syk eller frisk, ingen mellomting liksom. Dette blir sikkert feil. Hvis jeg begynner å godta at jeg ikke blir frisk, men friskere, så har jeg kanskje kommet langt.

Får jeg spørre om hvilke medisiner du bruker? Hvis du bruker noen da :-).

Jeg ser jo at jeg har det mye bedre nå enn tidligere, så det kommer jo an på hvor mye sykdom jeg kan godta i hverdagen. Du virker positiv, selv om ting butter imot. Det er en egenskap du skal ta vare på. Lykke til du også, du blir nok bedre snart skal du se .

Takk for det, du Jeg er glad du ikke opplevde det som ord som hamra deg i huet og enda flere ting du må "fikse"

Positiv innstilling, ja, jeg har etterhvert oppnådd det. Det var ikke like lett før da jeg stort sett var syk. Men alt det jeg kom gjennom har lært meg at det er mye som går, selv når det virker umulig. Jeg har lært meg å sette pris på hverdagene, og jeg tenker ofte at når jeg overleve dise 20-30 helvetesåra jeg fremdeles mener det var, da skal det i grunn mye til for å knekke meg. Dermed kan jeg også forholde meg til sykdomsperiodene nå med en viss form for humor. Jeg er også så heldig at jeg har venner jeg kan bedrive utstrakt galgenhumor sammen med, uten at noen blir redde. Det hjelper meg i det svarteste.

Medisiner. Jeg står nå på 42 + 83 mg Lithionit (for meg et lite under da jeg startet på dem) - serumnivå 0,8 (fungerer ypperlig til vanlig, i perioder må jeg øke noe) og jeg står også på 400 mg Seroquel Depot (der sjonglerer jeg, dog alltid i samråd med legen, mellom 300 og 600, men stort sett fungerer 400 mg best (en ny vidundermedisin som ble lagt til for noen år siden) Så har jeg Vival 5 mg ved behov - jeg tømmer vel en boks på 20 i løpet av 8 - 10 mnd, ofte ett år. Så lenge angsten ikke skremmer og hemmer meg, er den til å leve med, så ubehagelig den enn er.

Jeg tror jeg har prøvd ut et utall forskellige meds, til tider fryktelig frustrerende å prøve og prøve og føle at ingenting funker. Jeg er åpen for at jeg kanskje må bytte en gang, men dette er per i dag det jeg vil kalle optimalt. Så har jeg Vival 5 mg ved behov - jeg tømmer vel en boks på 20 stk i løpet av 8 - 10 mnd, ofte ett år

God bedring-klem

[Gjest Poncho]

Takk for det, du Jeg er glad du ikke opplevde det som ord som hamra deg i huet og enda flere ting du må "fikse"

Positiv innstilling, ja, jeg har etterhvert oppnådd det. Det var ikke like lett før da jeg stort sett var syk. Men alt det jeg kom gjennom har lært meg at det er mye som går, selv når det virker umulig. Jeg har lært meg å sette pris på hverdagene, og jeg tenker ofte at når jeg overleve dise 20-30 helvetesåra jeg fremdeles mener det var, da skal det i grunn mye til for å knekke meg. Dermed kan jeg også forholde meg til sykdomsperiodene nå med en viss form for humor. Jeg er også så heldig at jeg har venner jeg kan bedrive utstrakt galgenhumor sammen med, uten at noen blir redde. Det hjelper meg i det svarteste.

Medisiner. Jeg står nå på 42 + 83 mg Lithionit (for meg et lite under da jeg startet på dem) - serumnivå 0,8 (fungerer ypperlig til vanlig, i perioder må jeg øke noe) og jeg står også på 400 mg Seroquel Depot (der sjonglerer jeg, dog alltid i samråd med legen, mellom 300 og 600, men stort sett fungerer 400 mg best (en ny vidundermedisin som ble lagt til for noen år siden) Så har jeg Vival 5 mg ved behov - jeg tømmer vel en boks på 20 i løpet av 8 - 10 mnd, ofte ett år. Så lenge angsten ikke skremmer og hemmer meg, er den til å leve med, så ubehagelig den enn er.

Jeg tror jeg har prøvd ut et utall forskellige meds, til tider fryktelig frustrerende å prøve og prøve og føle at ingenting funker. Jeg er åpen for at jeg kanskje må bytte en gang, men dette er per i dag det jeg vil kalle optimalt. Så har jeg Vival 5 mg ved behov - jeg tømmer vel en boks på 20 stk i løpet av 8 - 10 mnd, ofte ett år

God bedring-klem

Takk for klem. Heldig du som kan bruke litium, den hadde svært god effekt på meg også, følte meg virkelig på topp. Dessverre ga den meg store bivirkninger så jeg måtte slutte.

Nå skal jeg snorke litt, prøve ihvertfall. Natta.

[lealaus]

Takk for klem. Heldig du som kan bruke litium, den hadde svært god effekt på meg også, følte meg virkelig på topp. Dessverre ga den meg store bivirkninger så jeg måtte slutte.

Nå skal jeg snorke litt, prøve ihvertfall. Natta.

Hehe - god morgen for min del

Vet du? Jeg har tenkt på noe:

Det at du har lest deg gjennom alle disse ordene jeg har veltet ut av meg, uten at det virker som om det gjør deg mer motløs eller for den del blir defensiv, sier meg at du tåler å håpe. Du har noe i deg som gjør at jeg tror at du faktisk kan klare å ta litt tak og tørre å tro at det faktisk kan gå.

Jeg tenker at det første du kan starte med, er å senke kravene til deg selv. Prøve å akseptere at "ok-sånn er det nå, da må jeg forholde meg til det"

Da jeg begynte den møysommelige veien mot bedre helse tross sykdom, begynte jeg å ta til meg den minste seier. Kjempevanskelig i starten, for jeg syntes at jeg burde skulle måtte, men med god hjelp av min psykiater (som jeg den gangen syntes var bare tåpelig som trodde at det bare var sååå enkelt), ble jeg meg etterhvert bevisst at jeg faktisk hadde seire, om enn små, i løpet av dagene, ukene.

Jeg tråkka feil gang på gang, men god hjelp hjalp meg på beina igjen. Tidsperspektivet mitt endra seg. I stedet for å ta en dag om gangen, tok jeg en halv dag, og i perioder enda mindre. Samtidig greide jeg å slutte å vurdere hver dag, for framskrittene var så små at jeg ikke merka at det gikk rette veien. I stedet gjorde jeg opp status ca hvert halvår og så da at ting faktisk hadde skjedd på de månedene. Etterhvert greide jeg også å endre litt innstilling til medisiner - jeg har jo prøvd uendelig mange. Nå ga jeg medsa en god sjanse. For det første innså jeg at jeg trengte meds, for det andre ga jeg ikke lenger opp etter en måned. Noe funka,(litium) andre måtte prøves ut på nytt og på nytt. Jeg har fremdeles, etter 12 år det jeg kaller litium-mage. Sjelden "normal, men enten dønn hard eller så løs at jeg alltid må vite hvor doen er. Irriterende nok, men faktisk så har jeg landet på at det er å leve med - heller upraktisk mage enn det psykiske helvetet. De andre bivirkningene ga seg imidlertid heldigvis etterhvert.

Husk at jeg forteller om dette i ettertid. Da jeg stod midt oppi det, var det vanskelig å tro at jeg skulle komme dit jeg er i dag, det var vanskelig å se framskrittene og ikke minst å anerkjenne seg selv for det jeg måtte slutte å se på som bagateller. Men når jeg ser retrospektivt på det, blir historien som jeg har fortalt den - jeg ser ting klarere, og jeg har også blitt flinkere til å anerkjenne meg selv. Dette tar faktisk tid!

Det ironiske er jo også at de nærmeste ofte har en tendens til å "bli lei", til å synes at "nå har du surra rundt lenge nok, nå må du da bli bedre!" De er ikke alltid så tålmodige de heller. Det ser jeg stadig rundt meg i forhold til venner som sliter. I en sårbar fase er det lett å ta det til seg og legge det til sine nederlag. Nå blir jeg forbanna - de hadde trolig ikke holdt ut ei uke engang i dine eller andre sliteres sko, så hold kjeft, sier jeg til dem. Men den sårbare greier sjelden det. De jeg kjenner som sliter, synes da det er godt at jeg står opp for dem. Jeg var også så heldig å ha noen som aldri ga meg opp den gangen.

Nå ble det langt igjen - jeg håper at du kan finne medisiner som funker, og jeg gleder meg til et stykke fram i tiden når du kanskje kjenner at det går rette velen og at håpet blir enda sterkere. Jeg sier "når", for jeg tror du kan greie det.

Klem

[Gjest Poncho]

Hehe - god morgen for min del

Vet du? Jeg har tenkt på noe:

Det at du har lest deg gjennom alle disse ordene jeg har veltet ut av meg, uten at det virker som om det gjør deg mer motløs eller for den del blir defensiv, sier meg at du tåler å håpe. Du har noe i deg som gjør at jeg tror at du faktisk kan klare å ta litt tak og tørre å tro at det faktisk kan gå.

Jeg tenker at det første du kan starte med, er å senke kravene til deg selv. Prøve å akseptere at "ok-sånn er det nå, da må jeg forholde meg til det"

Da jeg begynte den møysommelige veien mot bedre helse tross sykdom, begynte jeg å ta til meg den minste seier. Kjempevanskelig i starten, for jeg syntes at jeg burde skulle måtte, men med god hjelp av min psykiater (som jeg den gangen syntes var bare tåpelig som trodde at det bare var sååå enkelt), ble jeg meg etterhvert bevisst at jeg faktisk hadde seire, om enn små, i løpet av dagene, ukene.

Jeg tråkka feil gang på gang, men god hjelp hjalp meg på beina igjen. Tidsperspektivet mitt endra seg. I stedet for å ta en dag om gangen, tok jeg en halv dag, og i perioder enda mindre. Samtidig greide jeg å slutte å vurdere hver dag, for framskrittene var så små at jeg ikke merka at det gikk rette veien. I stedet gjorde jeg opp status ca hvert halvår og så da at ting faktisk hadde skjedd på de månedene. Etterhvert greide jeg også å endre litt innstilling til medisiner - jeg har jo prøvd uendelig mange. Nå ga jeg medsa en god sjanse. For det første innså jeg at jeg trengte meds, for det andre ga jeg ikke lenger opp etter en måned. Noe funka,(litium) andre måtte prøves ut på nytt og på nytt. Jeg har fremdeles, etter 12 år det jeg kaller litium-mage. Sjelden "normal, men enten dønn hard eller så løs at jeg alltid må vite hvor doen er. Irriterende nok, men faktisk så har jeg landet på at det er å leve med - heller upraktisk mage enn det psykiske helvetet. De andre bivirkningene ga seg imidlertid heldigvis etterhvert.

Husk at jeg forteller om dette i ettertid. Da jeg stod midt oppi det, var det vanskelig å tro at jeg skulle komme dit jeg er i dag, det var vanskelig å se framskrittene og ikke minst å anerkjenne seg selv for det jeg måtte slutte å se på som bagateller. Men når jeg ser retrospektivt på det, blir historien som jeg har fortalt den - jeg ser ting klarere, og jeg har også blitt flinkere til å anerkjenne meg selv. Dette tar faktisk tid!

Det ironiske er jo også at de nærmeste ofte har en tendens til å "bli lei", til å synes at "nå har du surra rundt lenge nok, nå må du da bli bedre!" De er ikke alltid så tålmodige de heller. Det ser jeg stadig rundt meg i forhold til venner som sliter. I en sårbar fase er det lett å ta det til seg og legge det til sine nederlag. Nå blir jeg forbanna - de hadde trolig ikke holdt ut ei uke engang i dine eller andre sliteres sko, så hold kjeft, sier jeg til dem. Men den sårbare greier sjelden det. De jeg kjenner som sliter, synes da det er godt at jeg står opp for dem. Jeg var også så heldig å ha noen som aldri ga meg opp den gangen.

Nå ble det langt igjen - jeg håper at du kan finne medisiner som funker, og jeg gleder meg til et stykke fram i tiden når du kanskje kjenner at det går rette velen og at håpet blir enda sterkere. Jeg sier "når", for jeg tror du kan greie det.

Klem

Takk for svar, lærer mye av deg jeg. Jeg har håp om å bli bedre noen ganger, andre ganger er alt grått, og da er det vanskeligere å finne noe håp. Men jeg holder hodet over vannet.

Når jeg ser tilbake på de 10 siste årene så har jeg jo gradvis blitt bedre. I begynnelsen måtte jeg få servert mat på senga, jeg hadde sånn angst at jeg skadet meg selv og var ganske ille ute. Nå er jeg oppegående, har sluttet med selvskading, greier å lage middag både til meg selv og familien, inviterer til å med folk på middag i gode perioder.

Jeg har hatt en veldig flink psykolog og flere som har hjulpet meg ut av helvetet. Selv om jeg nå også har dager og uker som er ganske sorte med lite energi, så tåler det ikke sammenligning med hvordan livet var.

Det er kanskje det som har vært vanskeligst å svelge i disse årene. Ting har gått så utrolig sakte framover. Da jeg ble sykmeldt, skulle jeg bli frisk på en uke, tenkte jeg. Sånn gikk det ikke. Det har vært dype nedturer, har prøvd å ta livet av meg, jeg har hatt oppturer hvor jeg har startet i jobb igjen for så å gå på en stor smell atter en gang.

Ditt svar gir meg ytterligere håp. Takk for at du tar deg tid til å svare meg.

[lealaus]

Takk for svar, lærer mye av deg jeg. Jeg har håp om å bli bedre noen ganger, andre ganger er alt grått, og da er det vanskeligere å finne noe håp. Men jeg holder hodet over vannet.

Når jeg ser tilbake på de 10 siste årene så har jeg jo gradvis blitt bedre. I begynnelsen måtte jeg få servert mat på senga, jeg hadde sånn angst at jeg skadet meg selv og var ganske ille ute. Nå er jeg oppegående, har sluttet med selvskading, greier å lage middag både til meg selv og familien, inviterer til å med folk på middag i gode perioder.

Jeg har hatt en veldig flink psykolog og flere som har hjulpet meg ut av helvetet. Selv om jeg nå også har dager og uker som er ganske sorte med lite energi, så tåler det ikke sammenligning med hvordan livet var.

Det er kanskje det som har vært vanskeligst å svelge i disse årene. Ting har gått så utrolig sakte framover. Da jeg ble sykmeldt, skulle jeg bli frisk på en uke, tenkte jeg. Sånn gikk det ikke. Det har vært dype nedturer, har prøvd å ta livet av meg, jeg har hatt oppturer hvor jeg har startet i jobb igjen for så å gå på en stor smell atter en gang.

Ditt svar gir meg ytterligere håp. Takk for at du tar deg tid til å svare meg.

Jo, dessverre tar det tid. Hvor lang tid det tar, avhenger av den enkelses situasjon (sykdomsbilde osv.), kunsten er å greie å akseptere det.

En klok psykiater jeg gikk til en gang sa at "når du føler deg bedre, har du faktisk vært bedre en stund"

For meg er det mye lettere å se tilbake og kunne fortelle historien min med positive farger - hadde ikke vært like enkelt når jeg stod midt oppi det - dagboknotater fra den tiden viser det helt tydelig.

Og jeg leser ut fra det du forteller og ut fra ordvalgene dine at du har tatt noen store steg, og jeg er glad du ser det selv (om enn i blant ;-) )

For det det er verdt, har jeg tro på deg, og jeg sitter her foran skjermen og heier på deg. I svarte perioder får du prøve å minne deg selv på at "lealaus tror på meg"

Heiaheia - og lykke til!

Overraskende kort i dag - da er det god plass til en klem :-)