"Fastlåst i et forhold"

[Gjest Ladytron]

Er det andre her som har følt seg fastlåst i et forhold?

Hvordan var din erfaring isåfall? Hvordan håndterte du det? Hva gjorde eventuelt at du bestemte deg for å gå? Hvordan har det gått i etterkant?

Vil gjerne høre andres erfaringer med tvil, av-og-på-forhold, etc.

Jeg registrerer at andre som har vært sammen i mye kortere tid enn meg og samboer velger å forlove seg og få barn... Opplever en del tristhet grunnet dette. Ønsker det samme, men ikke med min samboer. Har vel fortsatt å bli fordi det er trygt, godt og velkjent... Samtidig frarøver jeg meg vel gjerne mulighet for barn hvis jeg ikke snart gjør noe med denne situasjonen. Følelsen av at jeg elsker han og framtidsdrømmene forsvant, og de har ikke kommet tilbake.

Tenker at jeg bør skjerpe meg, at folk går fra hverandre hele tiden. Så hvorfor skal dette være annerledes?

Føler meg patetisk over at jeg selv velger å bli i denne livssituasjonen.

[huuff]

Uff, håper du får noen gode svar... Jeg vet veldig godt hvordan du har det.. Det er ikke moro å bryte opp og kanskje "miste" årene hvor man gjerne bygger seg opp og stifter familie. Spesielt ikke når alle rundt gjør det. Har man et stort barneønske, så er det klart det er ekstra vanskelig nr klokken tikker raskere og raskere, og man må innse at det kan bli for sent.

Jeg leser deg likevel som at du er ganske ferdig med han? I så fall bruker du tiden for dere begge. - Om det ikke er noe håp altså.

Du kan jo forsøke å tenke på at hvis du blir, ja da blir det slik du har det nå videre. Går du, så har du muligheten til å begynne noe nytt og få det bedre, men det er klart at det ikke er noen garanti. J

Og dere har vel prøvd å jobbe med forholdet? Gresset er visst grønnest der det vannes har jeg hørt...

[Gjest togli]

Lov meg en ting! Ikke bli i et forhold, og få barn med ham, når du vet at du kun er i forholdet av trygghetshensyn! Det vil være det dummeste du gjør for deg selv (og for de framtidige barna deres).

Når man får barn blir forholdet satt på prøve. Er det sterkt, så går det bra. Er forholdet svakt, så går det som regel dårligere etter at barna kommer...

Alle fortjener å være i et forhold der de VET at de er der fordi de ønsker det selv, og ikke fordi de ikke våger å bryte ut....

[Gjest Hulderen]

Lov meg en ting! Ikke bli i et forhold, og få barn med ham, når du vet at du kun er i forholdet av trygghetshensyn! Det vil være det dummeste du gjør for deg selv (og for de framtidige barna deres).

Når man får barn blir forholdet satt på prøve. Er det sterkt, så går det bra. Er forholdet svakt, så går det som regel dårligere etter at barna kommer...

Alle fortjener å være i et forhold der de VET at de er der fordi de ønsker det selv, og ikke fordi de ikke våger å bryte ut....

Støttes!

Og i tillegg: Er i et forhold der partneren ønsker å ha deg, ikke at partneren blir værende bare fordi h*n ikke klarer å flytte.

[Gjest togli]

Uff, håper du får noen gode svar... Jeg vet veldig godt hvordan du har det.. Det er ikke moro å bryte opp og kanskje "miste" årene hvor man gjerne bygger seg opp og stifter familie. Spesielt ikke når alle rundt gjør det. Har man et stort barneønske, så er det klart det er ekstra vanskelig nr klokken tikker raskere og raskere, og man må innse at det kan bli for sent.

Jeg leser deg likevel som at du er ganske ferdig med han? I så fall bruker du tiden for dere begge. - Om det ikke er noe håp altså.

Du kan jo forsøke å tenke på at hvis du blir, ja da blir det slik du har det nå videre. Går du, så har du muligheten til å begynne noe nytt og få det bedre, men det er klart at det ikke er noen garanti. J

Og dere har vel prøvd å jobbe med forholdet? Gresset er visst grønnest der det vannes har jeg hørt...

''Og dere har vel prøvd å jobbe med forholdet? Gresset er visst grønnest der det vannes har jeg hørt...''

Godt sagt igrunnen Samtidig er jeg skeptisk til et forhold som virker dødt og som man må jobbe for å opprettholde - FØR man har fått barn..... Tror jeg da ville tenkt at den viktige kjemien i forholdet mangla og at man burde komme seg ut så fort man kunne slik at man ikke brukte opp tida på noe som på sikt neppe ville fungert godt... Har man barn sammen, så er jeg enig i at da gjør man ALT for å prøve å få forholdet til å fungere

[Gjest togli]

Støttes!

Og i tillegg: Er i et forhold der partneren ønsker å ha deg, ikke at partneren blir værende bare fordi h*n ikke klarer å flytte.

Ja, det kan man rett og slett ikke få sagt ofte nok!

Når mine døtre kommer så langt i livet, så skal jeg jammen lufte slike tanker for dem - for slik viten er utrolig viktig dersom man ønsker optimale muligheter for et livslangt forhold

[Gjest Elextra]

''Og dere har vel prøvd å jobbe med forholdet? Gresset er visst grønnest der det vannes har jeg hørt...''

Godt sagt igrunnen Samtidig er jeg skeptisk til et forhold som virker dødt og som man må jobbe for å opprettholde - FØR man har fått barn..... Tror jeg da ville tenkt at den viktige kjemien i forholdet mangla og at man burde komme seg ut så fort man kunne slik at man ikke brukte opp tida på noe som på sikt neppe ville fungert godt... Har man barn sammen, så er jeg enig i at da gjør man ALT for å prøve å få forholdet til å fungere

''Samtidig er jeg skeptisk til et forhold som virker dødt og som man må jobbe for å opprettholde - FØR man har fått barn..... ''

Helt enig! Kan nesten garantere at man går fra hverandre etter å ha fått barn sammen om man virkelig må jobbe for forholdet mens man ennå bare er to.

[Gjest Altsåaltså]

Jeg har en venninne godt opp i årene som var ilage en fyr uten at vi kunne skjønne hvorfor. Han var jo en dott. I all fall omsider tok forholdet endelig slutt, og hun fant en ny kjekkere, mer sympatisk mann og de har nå to barn sammen.

[Gjest Elextra]

''Ønsker det samme, men ikke med min samboer. ''

Så kom deg videre, jente! Da gjør du både deg selv og ham en tjeneste.

Som nevnt flere steder i tråden - om man må jobbe hardt med forholdet eller kjeder seg sammen før man får barn, har man et særdeles dårlig grunnlag for et stabilt og godt forhold etter barn.

[Gjest Altsåaltså]

Det er svært feigt og dårlig gjort å bare gjøre det slutt uten å forberede parteren. Kanskje du skal si fra til partner at du synes ting har begynt å bli kjeddelig osv. Da gir du partneren en sjanse til å faktisk snu på ting, og være mer forberedt på at ting kan skje.

http://www.tv2.no/gmn/nettprat/slik-avslutter-du-forholdet-feigt-aa-vente-til-du-er-sikker-3491192.html

[Gjest togli]

''Samtidig er jeg skeptisk til et forhold som virker dødt og som man må jobbe for å opprettholde - FØR man har fått barn..... ''

Helt enig! Kan nesten garantere at man går fra hverandre etter å ha fått barn sammen om man virkelig må jobbe for forholdet mens man ennå bare er to.

Sant!

[Gjest Ladytron]

Uff, håper du får noen gode svar... Jeg vet veldig godt hvordan du har det.. Det er ikke moro å bryte opp og kanskje "miste" årene hvor man gjerne bygger seg opp og stifter familie. Spesielt ikke når alle rundt gjør det. Har man et stort barneønske, så er det klart det er ekstra vanskelig nr klokken tikker raskere og raskere, og man må innse at det kan bli for sent.

Jeg leser deg likevel som at du er ganske ferdig med han? I så fall bruker du tiden for dere begge. - Om det ikke er noe håp altså.

Du kan jo forsøke å tenke på at hvis du blir, ja da blir det slik du har det nå videre. Går du, så har du muligheten til å begynne noe nytt og få det bedre, men det er klart at det ikke er noen garanti. J

Og dere har vel prøvd å jobbe med forholdet? Gresset er visst grønnest der det vannes har jeg hørt...

''Har man et stort barneønske, så er det klart det er ekstra vanskelig nr klokken tikker raskere og raskere, og man må innse at det kan bli for sent.''

Ja, jeg er veldig redd for dette, er redd for at jeg ikke skal treffe noen før tiden er ute for meg... :\

Vi har prøvd å få det til å fungere, jeg føler ihvertfall at jeg har prøvd. Er veldig glad i han og faktisk redd for å ikke ha han i livet mitt, men der stopper det.

Fornuften sier jo at jeg må videre, men føler ikke at jeg er et sted i livet der jeg er klar for å begynne på noe helt nytt og annerledes. Kanskje jeg bare må hoppe i det, kanskje det blir bra med tiden. Tror at på sikt ville jeg uansett få det bedre alene enn med han, selv om ikke "drømmemannen" skulle dukke opp.

[Gjest Ladytron]

Lov meg en ting! Ikke bli i et forhold, og få barn med ham, når du vet at du kun er i forholdet av trygghetshensyn! Det vil være det dummeste du gjør for deg selv (og for de framtidige barna deres).

Når man får barn blir forholdet satt på prøve. Er det sterkt, så går det bra. Er forholdet svakt, så går det som regel dårligere etter at barna kommer...

Alle fortjener å være i et forhold der de VET at de er der fordi de ønsker det selv, og ikke fordi de ikke våger å bryte ut....

Kan ihvertfall love at det ikke blir noen unger i dette forholdet (er veldig nøye med prevensjon), jeg må jo klare å komme meg ut av det også... Jeg ser jo ingen framtid for oss, men jeg er veldig glad i han og sliter med å gi slipp. Det hjelper ikke at han mener at vi har det fint sammen. Han er dessuten en sånn som tar en dag om gangen, han stresser ikke med noe. Jeg er derimot i en avgjørende fase av livet og må snart ta noen valg hvis jeg skal ha mulighet til å få det livet jeg ønsker.

Jeg opplever han som veldig fraværende emosjonelt (både i forhold til meg og annen familie), han liker seg som oftest best alene. Dessuten liker han ikke barn. Han sier det går greit hvis jeg vil ha barn, men nei, tror ikke det hadde vært en god idé.

[Gjest Ladytron]

Støttes!

Og i tillegg: Er i et forhold der partneren ønsker å ha deg, ikke at partneren blir værende bare fordi h*n ikke klarer å flytte.

Ja, det er sant. Han fortjener å være i et forhold med noen som elsker han og føler at han er den rette.

[Gjest Ladytron]

Jeg har en venninne godt opp i årene som var ilage en fyr uten at vi kunne skjønne hvorfor. Han var jo en dott. I all fall omsider tok forholdet endelig slutt, og hun fant en ny kjekkere, mer sympatisk mann og de har nå to barn sammen.

Fin historie

[Gjest togli]

Kan ihvertfall love at det ikke blir noen unger i dette forholdet (er veldig nøye med prevensjon), jeg må jo klare å komme meg ut av det også... Jeg ser jo ingen framtid for oss, men jeg er veldig glad i han og sliter med å gi slipp. Det hjelper ikke at han mener at vi har det fint sammen. Han er dessuten en sånn som tar en dag om gangen, han stresser ikke med noe. Jeg er derimot i en avgjørende fase av livet og må snart ta noen valg hvis jeg skal ha mulighet til å få det livet jeg ønsker.

Jeg opplever han som veldig fraværende emosjonelt (både i forhold til meg og annen familie), han liker seg som oftest best alene. Dessuten liker han ikke barn. Han sier det går greit hvis jeg vil ha barn, men nei, tror ikke det hadde vært en god idé.

Oppbrudd vil alltid være tøffe, men å utsette oppbrudd er enda tøffere.... Både for din egen og ikke minst for hans skyld, så bør du ta tak i saken så fort som mulig istedetfor å dra dette ut... Når man har vært sammen med et menneske lenge, så kjennes det selvsagt tøft å på en måte "miste" dette mennesket, men det går over etter en tid... Kanskje kan dere også gå videre som venner? Det vil være et savn i starten, men det går over - Jeg LOVER!

[Gjest Ladytron]

''Ønsker det samme, men ikke med min samboer. ''

Så kom deg videre, jente! Da gjør du både deg selv og ham en tjeneste.

Som nevnt flere steder i tråden - om man må jobbe hardt med forholdet eller kjeder seg sammen før man får barn, har man et særdeles dårlig grunnlag for et stabilt og godt forhold etter barn.

Ja, må komme meg videre!

Har lært noen ting av at det har blitt slutt en del ganger. Neste gang (siste gang) så får jeg si at det er best om vi kutter all kontakt utenom det som er nødvendig for at jeg får hentet tingene mine. Det hjelper ingen at vi sender meldinger med hverandre. Jeg trenger ikke å vite hvordan han har det, hvem han er med, hva han føler. Vi trenger ikke å ha en god tone etter at det er avsluttet, i beste fall nøytral. Vi vil ikke kunne fortsette som venner, selv om jeg kommer til å savne han og ønske at han fortsatt er en del av livet mitt. Jeg bekymrer meg for at han ikke tar godt vare på seg selv og helsen sin, men det er faktisk hans liv og noe han må ta ansvar for selv.

[Gjest Ladytron]

Det er svært feigt og dårlig gjort å bare gjøre det slutt uten å forberede parteren. Kanskje du skal si fra til partner at du synes ting har begynt å bli kjeddelig osv. Da gir du partneren en sjanse til å faktisk snu på ting, og være mer forberedt på at ting kan skje.

http://www.tv2.no/gmn/nettprat/slik-avslutter-du-forholdet-feigt-aa-vente-til-du-er-sikker-3491192.html

Har prøvd tidligere, men synes at ting stort sett går i vranglås hos han hvis jeg forsøker å sette ord på tvil og ønsker om ting som kunne vært annerledes... Jeg tror ikke det vil komme som et sjokk hvis jeg gjør det slutt, siden det ikke er første gang, men får prøve å gå varsomt fram ja.

[huuff]

''Har man et stort barneønske, så er det klart det er ekstra vanskelig nr klokken tikker raskere og raskere, og man må innse at det kan bli for sent.''

Ja, jeg er veldig redd for dette, er redd for at jeg ikke skal treffe noen før tiden er ute for meg... :\

Vi har prøvd å få det til å fungere, jeg føler ihvertfall at jeg har prøvd. Er veldig glad i han og faktisk redd for å ikke ha han i livet mitt, men der stopper det.

Fornuften sier jo at jeg må videre, men føler ikke at jeg er et sted i livet der jeg er klar for å begynne på noe helt nytt og annerledes. Kanskje jeg bare må hoppe i det, kanskje det blir bra med tiden. Tror at på sikt ville jeg uansett få det bedre alene enn med han, selv om ikke "drømmemannen" skulle dukke opp.

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg! Men du sier jo at du tror du vil få det bedre alene, noe som vel egentlig sier mye? Selv om det innebærer at du ikke får barn? Kan du snakke med han om at du sliter med forholdet?

[Gjest Altsåaltså]

Har prøvd tidligere, men synes at ting stort sett går i vranglås hos han hvis jeg forsøker å sette ord på tvil og ønsker om ting som kunne vært annerledes... Jeg tror ikke det vil komme som et sjokk hvis jeg gjør det slutt, siden det ikke er første gang, men får prøve å gå varsomt fram ja.

Jeg skjønner. Du må si slik at han skjønner - nå må du lytte på det jeg har å si....dette er så alvorlig for meg ....at jeg lurer på om forholdet vårt er liv laga....

Og lytter han ikke så har han fått et forvarsel.

Kanskje gjør man det best hos terapaut? Kan anbefale Eva Tryti i Oslo.

Jeg synes det er verdt å gjøre dette fordi jeg har sett stor endringsvillighet hos personer, når de må. Større enn man skulle tro var mulig. Når de ikke ønsker å miste forholdet sitt og skjønner at det er det som kan skje.