Nederlaget

[Gjest Voksen nattvæter]

Hadde et flash tilbake til oppveksten min i morges: Våknet i klissvåt seng. Igjen. Nå er jeg 26 år, og siden jeg var ca. 18-19 år har jeg ikke tisset så ofte på meg, nå er jeg nede i en gang eller to hvert år. Så jeg bør vel ikke klage... Men jeg blir jo aldri kvitt sengevætingen! Med psyken min er jeg sengevæter for alltid, uansett. Hele livet mitt har det vært det siste jeg har tenkt på før jeg sovnet om kvelden, og det første jeg har tenkt på om morgenen. Hele oppveksten prøvde jeg alt, alt. Heldigvis har jeg kloke foreldre som visste hva de snakket om (i min familie har vi vært sengevætere i minst fire generasjoner), så jeg har aldri vært utsatt for noen "oppdragelse". Jeg har alltid blitt møtt av omsorgsfulle og snille foreldre som har vasket meg og sengetøyet mitt uten å gi meg skyldfølelse. Jeg har sluppet å bli "belønnet" for tørre netter, eller å måtte vaske laken el. likn. som straff eller for å lære. Jeg brukte litt bleie da jeg var liten (opp til 7 år kanskje?), men jeg slapp fordi jeg ikke ville. I tenårene hadde jeg bleier til turbruk, som var med på overnattingsbesøk etc, noe som fungerte veldig bra. Både jeg og mine foreldre har alltid vært åpne om dette problemet, så jeg har hatt et best mulig grunnlag sånn sett.

Ingen som ikke er sengevætere kan sette seg inn i følelsen av å våkne for ørtende gang i en klissvåt seng. Uansett all god ballast: Når man IGJEN har tisset på seg i mer eller mindre voksen alder - da ønsker man ikke å leve lenger. Jeg vet ikke hvor mange morgener de siste ti-femten årene jeg har ligget i en dam av urin og ønsket at jeg var død. Nederlagsfølelsen er grusom.

Nå skal jeg snart gå å legge meg, men jeg gleder meg ikke.

[Gjest Mathilde]

Jeg er selv plaget av dette problemet, men har lært meg å leve med det. Jeg er i dag 30 år og tisser fortsatt på meg et par ganger i uken, men tar det ikke lenger så tungt. Har lært meg å leve med det, at det for alltid kommer til å være slik. Bruker bleie om natten og det fungerer faktisk helt fint.

Jeg husker også godt hvor ydmykende dette var før, spesielt i alderen 8 - 16 husker jeg det slet fælt på selvtilliten. Da følte man seg ekstremt mindreverdig som ikke var i stand til å holde på urinen som andre normale mennesker. Foreldrene mine tok det forholdsvis pent, men jeg måtte ha bleie på meg og det var ikke alltid like morsomt i denne alderen, men det sparte oss alle for en masse irritajon og arbeid. Det har jeg innsett i etterkant )

Nå derimot har jeg lært meg å leve med tanken på at det for alltid vil være fare for at jeg kan tisse i sengen. Det går greit nå, har akseptert problemet og innsett at jeg ikke er et dårligere menneske enn andre. Dagens bleier er også så gode at det ikke lenger er noe ubehagelig å ha de på, i motsetning til de variantene som fantes da jeg var barn.

Akkurat din glede over å ha slippet å bli utsatt for "belønning" ved tørre netter har jeg også. På lik linje som man ikke skal kjefte på barn som tisser på seg om natten, noe de ikke kan noe for, finnes det heller ingen grunn til å belønne barna. Ja jeg vet det er godt ment, men for et barn er det utrolig ydmykende å få belønning. Den største gleden en sengevæter kan oppleve er jo å våkne tørr, og så kommer alle andre og forteller deg hvor flink du har vært. Uten at de tenker over dette, så sier de jo samtidig at du mislykkes hver natt ellers i forhold til deres forventninger om at du skal holde deg tørr.

Det er leit å høre at du i voksen alder fortsatt ikke klarer å akseptere ditt problem, og jeg har egentlig ingen råd om hvordan du skal komme over dette. Man må bare jobbe med sin egen psyke hele tiden og om og om igjen fortelle seg selv at man rett og slett ikke er noe dårlige menneske fordi at man tisser på seg. Jeg håper virkelig du klarer å snu disse negative tankene.

[krinastin]

Jeg er selv plaget av dette problemet, men har lært meg å leve med det. Jeg er i dag 30 år og tisser fortsatt på meg et par ganger i uken, men tar det ikke lenger så tungt. Har lært meg å leve med det, at det for alltid kommer til å være slik. Bruker bleie om natten og det fungerer faktisk helt fint.

Jeg husker også godt hvor ydmykende dette var før, spesielt i alderen 8 - 16 husker jeg det slet fælt på selvtilliten. Da følte man seg ekstremt mindreverdig som ikke var i stand til å holde på urinen som andre normale mennesker. Foreldrene mine tok det forholdsvis pent, men jeg måtte ha bleie på meg og det var ikke alltid like morsomt i denne alderen, men det sparte oss alle for en masse irritajon og arbeid. Det har jeg innsett i etterkant )

Nå derimot har jeg lært meg å leve med tanken på at det for alltid vil være fare for at jeg kan tisse i sengen. Det går greit nå, har akseptert problemet og innsett at jeg ikke er et dårligere menneske enn andre. Dagens bleier er også så gode at det ikke lenger er noe ubehagelig å ha de på, i motsetning til de variantene som fantes da jeg var barn.

Akkurat din glede over å ha slippet å bli utsatt for "belønning" ved tørre netter har jeg også. På lik linje som man ikke skal kjefte på barn som tisser på seg om natten, noe de ikke kan noe for, finnes det heller ingen grunn til å belønne barna. Ja jeg vet det er godt ment, men for et barn er det utrolig ydmykende å få belønning. Den største gleden en sengevæter kan oppleve er jo å våkne tørr, og så kommer alle andre og forteller deg hvor flink du har vært. Uten at de tenker over dette, så sier de jo samtidig at du mislykkes hver natt ellers i forhold til deres forventninger om at du skal holde deg tørr.

Det er leit å høre at du i voksen alder fortsatt ikke klarer å akseptere ditt problem, og jeg har egentlig ingen råd om hvordan du skal komme over dette. Man må bare jobbe med sin egen psyke hele tiden og om og om igjen fortelle seg selv at man rett og slett ikke er noe dårlige menneske fordi at man tisser på seg. Jeg håper virkelig du klarer å snu disse negative tankene.

Kjære voksen nattvæter og Mathilde.

Takk for at dere skriver her på dette forumet, det er mange gode tips og råd å få fra dere som selv har slitt (og fortsatt sliter)med nattvæting som barn. Da tenker jeg på hvordan jeg som voksen skal forholde seg til mitt barn som er nattvæter. Det er ikke lett å ikke "belønne" en tørr natt, d.v.s jeg sier ikke "så flink du var", men jeg blir jo glad og sier "så fint" e.l. Har ikke tenkt over at det kanskje ikke er lurt?

Noen av dere sier at dere har prøvd _alt_. Hvordan var det å oppleve at _alt_ ikke virket? Ble det dobbelt nederlag? Nå idag har min sønn begynt med noen nye piller, ditropan og minirin nesespray. Jeg håper så inderlig at det hjelper, men må si jeg ikke har særlig stor tro på det.

Til voksen nattvæter: Det var virkelig vondt å lese fortvilelsen din. Håper du lærer deg å leve et godt liv med ditt handikap. Gir deg en trøsteklem på veien.

[Gjest Mathilde]

Kjære voksen nattvæter og Mathilde.

Takk for at dere skriver her på dette forumet, det er mange gode tips og råd å få fra dere som selv har slitt (og fortsatt sliter)med nattvæting som barn. Da tenker jeg på hvordan jeg som voksen skal forholde seg til mitt barn som er nattvæter. Det er ikke lett å ikke "belønne" en tørr natt, d.v.s jeg sier ikke "så flink du var", men jeg blir jo glad og sier "så fint" e.l. Har ikke tenkt over at det kanskje ikke er lurt?

Noen av dere sier at dere har prøvd _alt_. Hvordan var det å oppleve at _alt_ ikke virket? Ble det dobbelt nederlag? Nå idag har min sønn begynt med noen nye piller, ditropan og minirin nesespray. Jeg håper så inderlig at det hjelper, men må si jeg ikke har særlig stor tro på det.

Til voksen nattvæter: Det var virkelig vondt å lese fortvilelsen din. Håper du lærer deg å leve et godt liv med ditt handikap. Gir deg en trøsteklem på veien.

Hei krinastin

leit å høre at sønnen din sliter med dette problemet. Hvor gammel er han, og hvordan takler han det overfor dere,/søsken/bruk av hjelpemidler?

Det er sannelig ikke lett å være foreldre heller når dette problemet oppstår - ikke skal man kjefte, ikke skal man rose osv.

Når jeg sier at mann ikke skal belønne en tørr natt, så mener jeg i form av å love barnet en ting om det holder seg tørr. Man skal selvfølgelig delta i barnets begeistring når man opplever dette, men la barnet selv styre hvor mye det skal prates om det. Er barnet ivrig og prater masse skal man benytte sjansen til å fortelle om at f.eks. det viser at det går riktig veien vennen, en dag stopper det helt. Samtidig er det viktig å ikke bli så ivrig at man bygger opp for store forventninger hos barnet. Nedturen blir dobbelt så stor når tissingen flommer igjen neste natt.

Det er riktig å prøve nye metoder for å få stoppet tissingen, men ikke overderdriv med å forsøke den ene behandlingsmetoden etter den andre over en kort periode. Det er et voldsomt nederlag for barnet hver gang en behandling misslykkes. Derfor skal man la det gå en stund mellom hvert forsøk man gjør, og det er veldig viktig å informere barnet i god tid før man prøver om hva behandlingen går ut på. Spør barnet om hva han/hun syntes om denne behandlingen, og samtidig gjøre det helt klart at det ikke er sikkert det hjelper, men at det er greit å forsøke det. Ikke vær kjempe entusiastisk og legg ut en masse om hvor flott denne behandlingen er og hvor mange som blir tørre av den. Hjelper den ikke ditt barn vil han lure enda mere på hva som er feil med han. Det er derfor veldig viktig å forberede barnet på forhånd.

[Siri Harket, uroterapeut]

Til voksen nattvæter. Det er virkelig flott at du skriver hvordan du opplevde dette i oppveksten. Det er nok nyttig for mange forelder å høre dine opplevelser i forhold til belønning. Det som er litt trist å lese er jo at du fortsatt sliter med dette problemet og ikke har funnet noe som fungerer for deg. Håper virkelig at noe kan hjelpe deg. Et lite tips er at du prøver å ha faste dotider på dagen, at du ikke holder deg i lange perioder, og går sjelden på do.Det er av og til en sammenheng mellom domønsteret på dagen og sengevæting. Medisiner har du vel også prøvd? Håper i hvertfall at du finner en måte å klare dette på, slik at det blir litt lettere for deg. Lykke til

[Gjest Til Mathilde]

Hei krinastin

leit å høre at sønnen din sliter med dette problemet. Hvor gammel er han, og hvordan takler han det overfor dere,/søsken/bruk av hjelpemidler?

Det er sannelig ikke lett å være foreldre heller når dette problemet oppstår - ikke skal man kjefte, ikke skal man rose osv.

Når jeg sier at mann ikke skal belønne en tørr natt, så mener jeg i form av å love barnet en ting om det holder seg tørr. Man skal selvfølgelig delta i barnets begeistring når man opplever dette, men la barnet selv styre hvor mye det skal prates om det. Er barnet ivrig og prater masse skal man benytte sjansen til å fortelle om at f.eks. det viser at det går riktig veien vennen, en dag stopper det helt. Samtidig er det viktig å ikke bli så ivrig at man bygger opp for store forventninger hos barnet. Nedturen blir dobbelt så stor når tissingen flommer igjen neste natt.

Det er riktig å prøve nye metoder for å få stoppet tissingen, men ikke overderdriv med å forsøke den ene behandlingsmetoden etter den andre over en kort periode. Det er et voldsomt nederlag for barnet hver gang en behandling misslykkes. Derfor skal man la det gå en stund mellom hvert forsøk man gjør, og det er veldig viktig å informere barnet i god tid før man prøver om hva behandlingen går ut på. Spør barnet om hva han/hun syntes om denne behandlingen, og samtidig gjøre det helt klart at det ikke er sikkert det hjelper, men at det er greit å forsøke det. Ikke vær kjempe entusiastisk og legg ut en masse om hvor flott denne behandlingen er og hvor mange som blir tørre av den. Hjelper den ikke ditt barn vil han lure enda mere på hva som er feil med han. Det er derfor veldig viktig å forberede barnet på forhånd.

Takk for mange gode tips og tanker. Jeg prøver ikke å være for entusiastisk, faktisk blir jeg like nedslått selv, så jeg orker ikke å forvente så mye selv heller!