Hareide krever beklagelse fra barneministeren

[PieLill]

1. De ER identiske. Forskjellen består i religion og ressurser. Går Norge til krig er det menn som dør og kvinner som lider her og.

2. Vi er akkurat de samme som vi var for ti tusen år siden og fortsatt utfyller vi hverandre.

3. Du er kun ute etter å kverulere på det du innbilder deg handler om at kvinner er underlagt menn.

Sånn helt på siden.

''Går Norge til krig er det menn som dør og kvinner som lider her og. ''

I krig er det slett ikke uvanlig at et flertall av de som dør er sivilie.

mvh

[Gjest Kayia]

'' Idealet i dag er likestilte forhold mht hus & hjem, og de som ikke har det er "enten skyld i det selv" eller "elendig til å velge egnede ektemenn og fedre til sine barn", og selv om det ikke blir sagt direkte ligger det i luften at disse kvinnene har gjort elendige valg og burde skamme seg. ''

Jeg synes denne debatten er interessant (kom litt seint inn i den fordi vi var bortreist i helga...) fordi jeg er opptatt av dette med kjønnsroller og ansvar i hjemmet og hvilke forventninger og krav ektefeller har til hverandre - og ikke minst hvordan vi påvirker våre barn slik at de kan få det best mulig når de blir voksne i forhold til likeverd og likestilling og familiesituasjon.

Jeg innser at dersom jeg hadde tenkt 100% gjennom alt som debatteres i denne tråden da jeg var 20 år og ble forelska i han som ble mannen min, så hadde vi kanskje ikke blitt gift. Han er oppvokst i et hjem med veldig tradisjonelle kjønnsrollemønster, og der mor gjorde ALT i huset.

I min familie var det nok også litt slik, men ikke så utpreget, og min mor jobbet gjennom hele min barndom også utenom hjemmet i tillegg til at hun hadde ulike verv på fritiden. Tror ikke vi snakket mye om likestilling og kjønnsroller, og jeg var nok ikke så himla bevisst på det - men tok det kanksje som en selvfølgelighet at den mannen jeg giftet meg med ville ta sin like store del av både husarbeid og barnestell og administrasjon av heimen.

Vel...

Nå fikk vi da én sønn og to døtre, og jeg må jo erkjenne at vi ikke SNAKKER så mye om kjønnsroller og forventninger (kanskje fordi jeg selv mener at vi har en skjevfordeling hjemme hos oss?) - men jeg forventer minst like mye av min sønn i forhold til husarbied (både inne og ute) og matlaging, som av mine døtre. Og jeg håper at han vil finne det naturlig når han blir voksen (selv om han har en far som nok gjorde litt for lite av slikt) - OG jeg håper at jentene vil sette krav til og ha forventninger til sine menn når de blir voksne - slik at en litt etter litt forbedrer likestilling og aksept for alt arbeid som må gjøres i en familie, enten det er lønnet arbeid eller ikke.

Veldig interessant prust, og vi har mye til felles her. ''Jeg innser at dersom jeg hadde tenkt 100% gjennom alt som debatteres i denne tråden da jeg var 20 år og ble forelska i han som ble mannen min, så hadde vi kanskje ikke blitt gift. Han er oppvokst i et hjem med veldig tradisjonelle kjønnsrollemønster, og der mor gjorde ALT i huset.'' Vi fikk jr tidlig, og kom fra hjem der mødrene våre puslet både rundt fedrene og oss ungene og dette nøt vi godt av i form av god mat, smurte matpakker, rent tøy, skyss når vi hadde behov etc. Som hos deg hadde mødrene verv i idrett og korps. Mine foreldre ønsket at vi ungene skulle ta utdannelse, og krevde lite av oss ungene i huset, og det samme gjorde min manns foreldre. Resultatet var at mann og jeg stod like på scratch da vi flyttet for oss selv og studerte utenbys. Etter at mann og jeg ble sammen og hadde fått barn (som første par i gjengen og def ikke planlagt) og jeg var hjemme i permisjon ett år la vi grunnlaget for - temmelig ugjennomtenkt - en struktur det tok oss år å komme ut av. Mann jobbet MYE (barn krever penger - jeg studerte) og selv om også jeg studerte/ jobbet hadde jeg hovedansvar for hus og hjem. Var mitt valg av mann dårlig? Burde jeg tatt abort siden jeg ikke hadde tenkt på hvordan han - den artige og kjærlige mannen jeg var forelsket i - ville bli som far? Og ikke minst: var han en dårlig

far som - på samme måte som meg - ikke skjønte at vi var i ferd med å legge grunnlaget for en struktur jeg ikke ville trives med etterhvert, og som ville balle på seg?

Svaret er selvfølgelig nei. Verden er ikke så enkel. Jeg skal love deg at det ikke har vært lett å snu trenden, og fullstendig snudd vil den neppe bli (det er fremdeles jeg som vet hva alle venninner/ kompiser til jr heter, som følger med på avtaler, som har oversikt, som vet når hvilke prøver er når, og hva som er hvor i huset etc, men det er også jeg som har kontroll på famliiens økonomi (jeg ringte tilslutt banken og sa at dersom de én gang til kontaktet min mann istedefor meg så byttet vi bank - vi har nemlig sagt fra om at hos oss er det meg de kontakter), vi har hele tiden hatt gjensidig testamente og han sparer til min pensjon etc etc. Og, etter år med forhandling og diskusjon vasker vi hus sammen (på mitt initiativ h v e r e n e s t e u k e, det kommer alltid som et sjokk på han at vi skal vaske "nå igjen??" hehe), vi deler på matlaging (der er han selvgående), vi har fulgt opp hver våre fritidsaktiviterer og fordelingen er ok. Likevel er det ingen tvil om at jeg representerer det feminine og han det maskuline om du skjønner, og det til tross for at jeg har min dose testosteron jeg også for å si det sånn ;-) ''Nå fikk vi da én sønn og to døtre, og jeg må jo erkjenne at vi ikke SNAKKER så mye om kjønnsroller og forventninger (kanskje fordi jeg selv mener at vi har en skjevfordeling hjemme hos oss?) - men jeg forventer minst like mye av min sønn i forhold til husarbied (både inne og ute) og matlaging, som av mine døtre'' Vi (jeg hehe) har snakket mye om likestilling, men det viktigste er nok det dere også har gjort - nemlig forventet og opplært begge kjønn til det samme Min sønn digger å lage mat feks, og kokkelerer allerede for kjæresten (som er ditto ubrukelig hehe). Han er like uryddig som sin far, så der får framtidig kone mye å irritere seg over om hun er motsatt... men alt i alt - hjemmefra er han bedre opplært enn hans far var iallefall ;-p

[Gjest Kayia]

''Idealet i dag er likestilte forhold mht hus & hjem, og de som ikke har det er "enten skyld i det selv" eller "elendig til å velge egnede ektemenn og fedre til sine barn", og selv om det ikke blir sagt direkte ligger det i luften at disse kvinnene har gjort elendige valg og burde skamme seg.''

Dessuten tas det for gitt at en mann som er sluntrer unna på hjemmebane, alltid har vært en drittsekk, slik at hun som har fått barn med ham må ha vært både dum og blind. I RL finnes det faktisk menn som går lei og "abdiserer", uansett hvor fine teorier de hadde og løfter de kom med mens familielivet bare var i planleggingsfasen. Akkurat som det finnes kvinner som er eksperter på barn og hvordan de kombineres med resten av tilværelsen, før de får noen selv.

''Dessuten tas det for gitt at en mann som er sluntrer unna på hjemmebane, alltid har vært en drittsekk, slik at hun som har fått barn med ham må ha vært både dum og blind'' Ikke sant. Prust hadde nettopp et godt innlegg om dette som jeg akkurat svarte på. Vi som ikke var over 30 når vi møtte mann og fikk barn (med varierende grad av familieplanlegging i bagasjen) hadde neppe det samme forholdet til roller før og etter barn som de hadde vært i jobb og levd voksenlivet flere år forut familielivet tok til.

[Gjest Kayia]

''Idealet i dag er likestilte forhold mht hus & hjem, og de som ikke har det er "enten skyld i det selv" eller "elendig til å velge egnede ektemenn og fedre til sine barn", og selv om det ikke blir sagt direkte ligger det i luften at disse kvinnene har gjort elendige valg og burde skamme seg.''

Dessuten tas det for gitt at en mann som er sluntrer unna på hjemmebane, alltid har vært en drittsekk, slik at hun som har fått barn med ham må ha vært både dum og blind. I RL finnes det faktisk menn som går lei og "abdiserer", uansett hvor fine teorier de hadde og løfter de kom med mens familielivet bare var i planleggingsfasen. Akkurat som det finnes kvinner som er eksperter på barn og hvordan de kombineres med resten av tilværelsen, før de får noen selv.

''I RL finnes det faktisk menn som går lei og "abdiserer", uansett hvor fine teorier de hadde og løfter de kom med mens familielivet bare var i planleggingsfasen. Akkurat som det finnes kvinner som er eksperter på barn og hvordan de kombineres med resten av tilværelsen, før de får noen selv'' Dette tror jeg du har helt rett i. I tillegg tror jeg livet før og etter barn er svært ulikt for dem på knappe 20 og dem på 35. For mann og meg var det helt andre egenskaper enn det huslige som gjorde meg boblende av forelskelse før vi fikk barn enn det at han frivillig tok oppvasken etter at jeg (eller han) hadde svidd en pizza... Det at han - som meg - likte å reise til langtvekkistan, at vi leste samme type bøker og digget grunsj, at vi hadde god sex, at vi begge hadde faglige preferanser og likte å diskutere sammen etc var jo det essensielle før barn.

For oss tror jeg faktisk det at jeg fremdeles studerte og det at jeg hadde ett års permisjon der jeg var hjemme og puslet med barn og hjem mens han jobbet hardt og mye la grunnlaget for det møsteret jeg beskrev til prust at vi måtte jobbe oss ut av.

[Gjest prust]

Veldig interessant prust, og vi har mye til felles her. ''Jeg innser at dersom jeg hadde tenkt 100% gjennom alt som debatteres i denne tråden da jeg var 20 år og ble forelska i han som ble mannen min, så hadde vi kanskje ikke blitt gift. Han er oppvokst i et hjem med veldig tradisjonelle kjønnsrollemønster, og der mor gjorde ALT i huset.'' Vi fikk jr tidlig, og kom fra hjem der mødrene våre puslet både rundt fedrene og oss ungene og dette nøt vi godt av i form av god mat, smurte matpakker, rent tøy, skyss når vi hadde behov etc. Som hos deg hadde mødrene verv i idrett og korps. Mine foreldre ønsket at vi ungene skulle ta utdannelse, og krevde lite av oss ungene i huset, og det samme gjorde min manns foreldre. Resultatet var at mann og jeg stod like på scratch da vi flyttet for oss selv og studerte utenbys. Etter at mann og jeg ble sammen og hadde fått barn (som første par i gjengen og def ikke planlagt) og jeg var hjemme i permisjon ett år la vi grunnlaget for - temmelig ugjennomtenkt - en struktur det tok oss år å komme ut av. Mann jobbet MYE (barn krever penger - jeg studerte) og selv om også jeg studerte/ jobbet hadde jeg hovedansvar for hus og hjem. Var mitt valg av mann dårlig? Burde jeg tatt abort siden jeg ikke hadde tenkt på hvordan han - den artige og kjærlige mannen jeg var forelsket i - ville bli som far? Og ikke minst: var han en dårlig

far som - på samme måte som meg - ikke skjønte at vi var i ferd med å legge grunnlaget for en struktur jeg ikke ville trives med etterhvert, og som ville balle på seg?

Svaret er selvfølgelig nei. Verden er ikke så enkel. Jeg skal love deg at det ikke har vært lett å snu trenden, og fullstendig snudd vil den neppe bli (det er fremdeles jeg som vet hva alle venninner/ kompiser til jr heter, som følger med på avtaler, som har oversikt, som vet når hvilke prøver er når, og hva som er hvor i huset etc, men det er også jeg som har kontroll på famliiens økonomi (jeg ringte tilslutt banken og sa at dersom de én gang til kontaktet min mann istedefor meg så byttet vi bank - vi har nemlig sagt fra om at hos oss er det meg de kontakter), vi har hele tiden hatt gjensidig testamente og han sparer til min pensjon etc etc. Og, etter år med forhandling og diskusjon vasker vi hus sammen (på mitt initiativ h v e r e n e s t e u k e, det kommer alltid som et sjokk på han at vi skal vaske "nå igjen??" hehe), vi deler på matlaging (der er han selvgående), vi har fulgt opp hver våre fritidsaktiviterer og fordelingen er ok. Likevel er det ingen tvil om at jeg representerer det feminine og han det maskuline om du skjønner, og det til tross for at jeg har min dose testosteron jeg også for å si det sånn ;-) ''Nå fikk vi da én sønn og to døtre, og jeg må jo erkjenne at vi ikke SNAKKER så mye om kjønnsroller og forventninger (kanskje fordi jeg selv mener at vi har en skjevfordeling hjemme hos oss?) - men jeg forventer minst like mye av min sønn i forhold til husarbied (både inne og ute) og matlaging, som av mine døtre'' Vi (jeg hehe) har snakket mye om likestilling, men det viktigste er nok det dere også har gjort - nemlig forventet og opplært begge kjønn til det samme Min sønn digger å lage mat feks, og kokkelerer allerede for kjæresten (som er ditto ubrukelig hehe). Han er like uryddig som sin far, så der får framtidig kone mye å irritere seg over om hun er motsatt... men alt i alt - hjemmefra er han bedre opplært enn hans far var iallefall ;-p

''Vi fikk jr tidlig, og kom fra hjem der mødrene våre puslet både rundt fedrene og oss ungene og dette nøt vi godt av i form av god mat, smurte matpakker, rent tøy, skyss når vi hadde behov etc.''

Vi ble sammen tidlig (19 og 20 år) men det gikk 8 år før vi fikk barn. Likevel var vi nok ikke så himla voksne da vi ble foreldre. Ante egentlig ingenting om det å være foreldre. Vi hadde få venner med barn.

Jeg gjorde noe husarbeid da jeg bodde hjemme, men mamma er *kremt* en smule rotete av seg og har ikke de helt sterke husmorgenene, men hun dullet nok en del med oss i form av at vi ble kjørt/fikk låne bil, fikk være med på masse turer og leirer, fikk god hjelp til skolearbeid osv. Mamma laget nesten alltid middag, og hun vasket alltid tøyet.

''Som hos deg hadde mødrene verv i idrett og korps. Mine foreldre ønsket at vi ungene skulle ta utdannelse, og krevde lite av oss ungene i huset, og det samme gjorde min manns foreldre. Resultatet var at mann og jeg stod like på scratch da vi flyttet for oss selv og studerte utenbys. ''

Mannen min kom rett hjemmefra og til studiested, og var nok temmelig grønn på husarbeid ja.... Og med en mor som dillet og dullet, og sikkert syntes litt synd på sønnen som var langt hjemmefra, så gled han rett tilbake i den rollen hver gang han kom hjem til henne (og det gjør han faktisk litt nå også...) - hun spretter opp og varter opp - og blir nesten fornærmet hvis en løfter en finger i huset hennes for å hjelpe.

''Etter at mann og jeg ble sammen og hadde fått barn (som første par i gjengen og def ikke planlagt) og jeg var hjemme i permisjon ett år la vi grunnlaget for - temmelig ugjennomtenkt - en struktur det tok oss år å komme ut av. Mann jobbet MYE (barn krever penger - jeg studerte) og selv om også jeg studerte/ jobbet hadde jeg hovedansvar for hus og hjem. ''

Mannen min har også jobbet veldig mye i mange mange år, og det "ble bare til" at jeg tok mye av det hjemme. Han fikk seg en vekker da han fikk en kollaps for noen år siden, men det ER vanskelig å snu en trend som har vart i 15-20 år (+oppveksten).

''Var mitt valg av mann dårlig? Burde jeg tatt abort siden jeg ikke hadde tenkt på hvordan han - den artige og kjærlige mannen jeg var forelsket i - ville bli som far? Og ikke minst: var han en dårlig far som - på samme måte som meg - ikke skjønte at vi var i ferd med å legge grunnlaget for en struktur jeg ikke ville trives med etterhvert, og som ville balle på seg?

Svaret er selvfølgelig nei. Verden er ikke så enkel. Jeg skal love deg at det ikke har vært lett å snu trenden, og fullstendig snudd vil den neppe bli (det er fremdeles jeg som vet hva alle venninner/ kompiser til jr heter, som følger med på avtaler, som har oversikt, som vet når hvilke prøver er når, og hva som er hvor i huset etc, men det er også jeg som har kontroll på famliiens økonomi''

Jeg kjenner meg så veldig godt igjen her!!!! Jeg er veldig glad i mannen min og han har absolutt mange fin sider - men det ER jeg som har best oversikt over det du skriver om her. Det er ikke noe jeg tviholder på, jeg skulle absolutt ønske at han visste like mye om klassen til sønnen vår som jeg, eller om hvilke planer korpset har fremover osv - men det går liksom ikke helt inn hos ham, selv om han nå får omtrent de samme mailene som jeg får med informasjon.

''Og, etter år med forhandling og diskusjon vasker vi hus sammen (på mitt initiativ h v e r e n e s t e u k e, det kommer alltid som et sjokk på han at vi skal vaske "nå igjen??" hehe), vi deler på matlaging (der er han selvgående), vi har fulgt opp hver våre fritidsaktiviterer og fordelingen er ok.''

Vi er ikke i mål ennå når det gjelder husarbeid. Men vi er i prosess nå i vinter/vår, som det så fint heter. Jeg har fått lagt det frem og opp i lyst, og vi holder på med endringen, men du verden så seig den er...!

''Likevel er det ingen tvil om at jeg representerer det feminine og han det maskuline om du skjønner, og det til tross for at jeg har min dose testosteron jeg også for å si det sånn ;-) ''

Jeg er overhodet ikke pyntete og dillete, og interesserer meg ikke for interiør og sminke. Har nok lite testoteron da ja - men jeg har jo absolutt omsorgsgenet, og trives velidg godt med å være en del av mine barns hverdag og verdener - men vet ikek om det har med kjønnsroller å gjøre eller ikke? Mannen min er absolutt mandig, og har ikke mange feminine sider. Og jeg tror det er utrolig viktig at familien anerkjenner behovet for både de maskuline sidene og de feminine sidene ved både barn og voksne - at famlilien trenger alt. Nå ble jeg engasjert her!

''Vi (jeg hehe) har snakket mye om likestilling, men det viktigste er nok det dere også har gjort - nemlig forventet og opplært begge kjønn til det samme Min sønn digger å lage mat feks, og kokkelerer allerede for kjæresten (som er ditto ubrukelig hehe). Han er like uryddig som sin far, så der får framtidig kone mye å irritere seg over om hun er motsatt... men alt i alt - hjemmefra er han bedre opplært enn hans far var iallefall ;-p''

Sønnen min likner egentlig på sin farmor - både ryddig og flink til å lage mat ;-) Døtrene mine likner mer på meg og sin mormor - rotete og ikke så himle flink på kjøkkenet.

Vi ønsker jo det beste for våre barn (og det gjorde helt sikkert svigermor også - og hun har nok vært oppgitt over meg mange ganger) - og jeg håper vi klarer å gi dem en god ballast til voksenlivet :-)

[Louis Cyphre]

''Jeg ser at du er for at familiene skal få velge selv hvordan de ønsker å ha f.eks. permisjonstid fordelt, hvordan oppgavene løses på hjemmebane i forhold til redusert arbeidstid osv., med argumentet "dette klarer familiene best selv, men de må ikke tape økonomisk". Forstår jeg deg riktig?''

Nesten riktig. Jeg synes ikke at det er riktig at foreldre som velger full barnehageplass skal få økonomisk støtte til barnepass på 100-150k, mens de som selv passer barna får null og niks utenom 3 usle pensjonspoeng per år. (Arrester meg gjerne på beløpet.)

''Ser du skriver et sted at man får for lite "lønn" for å gå hjemme med egne barn, og at omsorgslønn burde være reell lønn.''

Omsorgslønn er lønn man får for å ta seg av familiemedlem, ofte egne barn, med særlig omsorgsbehov. Altså ikke lønn for å være hjemme med normalt fungerende barn. I Danmark får foreldre kompensert lønnen de taper, eller de får lønn som en som var anstatt ville fått. De har også ordninger for å hjelpe omsorgspersoner tilbake i arbeidslivet ved behov.

I Norge får foreldre som har barn som kan trenge døgnkontinuerlig pleie knapper og glansbilder avhengig av kommunen de bor i. Dette fører til en både tidsmessig og økonomisk skvis som skaper sykdom, samlivsbrudd og en vanskeligere situasjon for alle barna i familien. Tapte pensjonspoeng blir en pølse i slaktetida.

Alternativet for disse familiene er ofte å gi opp å ha barna hjemme og sende barne på institusjon. Dårligere for barnet og familien. Dyrere for samfunnet.

Hvor mye bedre ville det ikke vært å gitt en reell omsorgslønn som står i forhold til det arbeidet som faktisk gjøres.

''Det jeg lurer på er: Hvordan skal dette finansieres? Og hvem skal jobbe? (For Norge trenger også arbeidskraft, ikke minst helsesektoren er jo helt avhengig av kvinners innsats i yrkeslivet.)''

Omsorgslønn kan bli nesten selvfinansierende på det man sparer i langvarig sykdom, uførhet, skillsmisser og institusjonsplasser.

Mhp barnepass utgjør det arbeidskraftsmessig ikke så stor forskjell om foreldre passer egne barn eller stillinger betalt av det offentlig går med til å passe dem.

Kontantstøtteordningen, som blant andre SV har kjempet med nebb og klør mot, er billigere for samfunnet enn en (full)barnehageplass. Noen kommuner har på eget inisiativ har sin egen kontantstøtteordning. Jeg kan ikke se hva som er mer galt med å gi folk økonomisk støtte for å passe egne barn enn å gi dem støtte for at andre skal passe barna deres.

Så får du ha i bakhodet at det ikke alltid dreier seg om jobbe eller ikke jobbe. Vi hadde f.eks. aldri mer enn deltidsplass til våre fordi vi klarte å sjonglere med arbeidstider i kombinasjon med litt redusert stilling. Så mer til ungene, litt mindre til hverandre...

''Fordeling av pensjonspoeng ektefellene mellom er en veldig vakker tanke, men jeg undres veldig på om det er gjennomførbart. Altså, om majoriteten av menn går med på dette i praksis; det er jo ikke vanskeligere enn en avkryssing f.eks. i selvangivelsen, men vil det faktisk bli gjort, tro?''

Jeg ser for meg at dette er en avtale man inngår og informerer ligningsmyndighetene om _før_ den ene går ned i stilling. Da blir det ikke noe å krangle om i etterkant. Og den som evt skal gå ned i stilling har mulighet til å ombestemme seg om partneren viser seg å være en nikjiip gjerrigknark. (Pensjonspoengdelingen bør ikke føre til at man mister de 3 'omsorgspoengene'.)

''Dette syns jeg vi egentlig burde ha prøvd i praksis!''

Ikke sant. :-)

Før i verden ble ektefeller tilskrevet deler av sin manns pensjon. Mange kvinner som ellers ville vært minstepensjonister sitter derfor med en hyggelig enkepensjon i stedet. Problemet kom når det ble skillsmisse.

mvh

''Jeg synes ikke at det er riktig at foreldre som velger full barnehageplass skal få økonomisk støtte til barnepass på 100-150k, mens de som selv passer barna får null og niks utenom 3 usle pensjonspoeng per år. ''

Men de som er i arbeid skaper verdier, og betaler skatt.

[laban]

''Dessuten tas det for gitt at en mann som er sluntrer unna på hjemmebane, alltid har vært en drittsekk, slik at hun som har fått barn med ham må ha vært både dum og blind'' Ikke sant. Prust hadde nettopp et godt innlegg om dette som jeg akkurat svarte på. Vi som ikke var over 30 når vi møtte mann og fikk barn (med varierende grad av familieplanlegging i bagasjen) hadde neppe det samme forholdet til roller før og etter barn som de hadde vært i jobb og levd voksenlivet flere år forut familielivet tok til.

Ja, jeg så innleggene deres like etter at jeg hadde postet mitt.

Det er ikke noe ukjent fenomen at noen menn fort går lei - av både duppeditten de ønsket seg, hobbyen og den stadig mer krevende familien - når de har hatt den en stund og den ikke har nyhetens interesse.

Kvinner kan selvsagt også bli lei av familien sin i perioder, men begge kan ikke melde seg ut samtidig - og de fleste mødre strekker seg svært langt for at vanskelige situasjoner ikke skal gå altfor mye ut over barna.

[Gjest prust]

''Dessuten tas det for gitt at en mann som er sluntrer unna på hjemmebane, alltid har vært en drittsekk, slik at hun som har fått barn med ham må ha vært både dum og blind'' Ikke sant. Prust hadde nettopp et godt innlegg om dette som jeg akkurat svarte på. Vi som ikke var over 30 når vi møtte mann og fikk barn (med varierende grad av familieplanlegging i bagasjen) hadde neppe det samme forholdet til roller før og etter barn som de hadde vært i jobb og levd voksenlivet flere år forut familielivet tok til.

''Vi som ikke var over 30 når vi møtte mann og fikk barn (med varierende grad av familieplanlegging i bagasjen) hadde neppe det samme forholdet til roller før og etter barn som de hadde vært i jobb og levd voksenlivet flere år forut familielivet tok til.

''

Veldig sant. Vi studerte og levde veldig fra dag til dag de første årene vi var sammen - og var enige om at vi skulle vente med barn til vi var ferdige med å studer, og dermed utsatte vi også verdidebatter om barneoppdragelse osv. Husarbeid var vi heller ikke så nøye på når vi bare var to som bodde langt ute i skogen og nesten aldri hadde besøk :-P

Så var vi ferdige med å studere, begynte å jobbe (spennende), bygget hus (spennende og tok all tid utenom jobb), og så var det tid for barn. Husker ikke at vi hadde så himla mye prating om hvordan vi ønsket det - det gikk seg bare til, og det ble til at jeg som var hjemme, tok nattevåk, selv om den varte og rakk i mangfoldige år (fordi vi stadig vekk fikk nye barn :-P)

Ja - jeg har kanskje vært litt bevisstløs angående dette i 20 år....???

[PieLill]

''Jeg synes ikke at det er riktig at foreldre som velger full barnehageplass skal få økonomisk støtte til barnepass på 100-150k, mens de som selv passer barna får null og niks utenom 3 usle pensjonspoeng per år. ''

Men de som er i arbeid skaper verdier, og betaler skatt.

''Men de som er i arbeid skaper verdier, og betaler skatt.''

Nå er det sjeldent at begge foreldre er hjemme for å passe barn. Så barnefamilier med én inntekt eller én pluss en redusert inntekt, betaler da vitterligen også skatt.

Om vi sier at en barnehageplass koster skattebetalerne 100k per år, må en familie med tre barn som får disse subsidiene betale 300k mer i skatt enn den ikkesubsudierte familien for å bidra like mye til fellesskapet.

Å passe egne barn i eget hjem er nøyaktig den samme verdiskapningen per barn som å passe andres barn i offentlig finansiert daginstitusjon.

mvh

[Gjest Kayia]

''Vi fikk jr tidlig, og kom fra hjem der mødrene våre puslet både rundt fedrene og oss ungene og dette nøt vi godt av i form av god mat, smurte matpakker, rent tøy, skyss når vi hadde behov etc.''

Vi ble sammen tidlig (19 og 20 år) men det gikk 8 år før vi fikk barn. Likevel var vi nok ikke så himla voksne da vi ble foreldre. Ante egentlig ingenting om det å være foreldre. Vi hadde få venner med barn.

Jeg gjorde noe husarbeid da jeg bodde hjemme, men mamma er *kremt* en smule rotete av seg og har ikke de helt sterke husmorgenene, men hun dullet nok en del med oss i form av at vi ble kjørt/fikk låne bil, fikk være med på masse turer og leirer, fikk god hjelp til skolearbeid osv. Mamma laget nesten alltid middag, og hun vasket alltid tøyet.

''Som hos deg hadde mødrene verv i idrett og korps. Mine foreldre ønsket at vi ungene skulle ta utdannelse, og krevde lite av oss ungene i huset, og det samme gjorde min manns foreldre. Resultatet var at mann og jeg stod like på scratch da vi flyttet for oss selv og studerte utenbys. ''

Mannen min kom rett hjemmefra og til studiested, og var nok temmelig grønn på husarbeid ja.... Og med en mor som dillet og dullet, og sikkert syntes litt synd på sønnen som var langt hjemmefra, så gled han rett tilbake i den rollen hver gang han kom hjem til henne (og det gjør han faktisk litt nå også...) - hun spretter opp og varter opp - og blir nesten fornærmet hvis en løfter en finger i huset hennes for å hjelpe.

''Etter at mann og jeg ble sammen og hadde fått barn (som første par i gjengen og def ikke planlagt) og jeg var hjemme i permisjon ett år la vi grunnlaget for - temmelig ugjennomtenkt - en struktur det tok oss år å komme ut av. Mann jobbet MYE (barn krever penger - jeg studerte) og selv om også jeg studerte/ jobbet hadde jeg hovedansvar for hus og hjem. ''

Mannen min har også jobbet veldig mye i mange mange år, og det "ble bare til" at jeg tok mye av det hjemme. Han fikk seg en vekker da han fikk en kollaps for noen år siden, men det ER vanskelig å snu en trend som har vart i 15-20 år (+oppveksten).

''Var mitt valg av mann dårlig? Burde jeg tatt abort siden jeg ikke hadde tenkt på hvordan han - den artige og kjærlige mannen jeg var forelsket i - ville bli som far? Og ikke minst: var han en dårlig far som - på samme måte som meg - ikke skjønte at vi var i ferd med å legge grunnlaget for en struktur jeg ikke ville trives med etterhvert, og som ville balle på seg?

Svaret er selvfølgelig nei. Verden er ikke så enkel. Jeg skal love deg at det ikke har vært lett å snu trenden, og fullstendig snudd vil den neppe bli (det er fremdeles jeg som vet hva alle venninner/ kompiser til jr heter, som følger med på avtaler, som har oversikt, som vet når hvilke prøver er når, og hva som er hvor i huset etc, men det er også jeg som har kontroll på famliiens økonomi''

Jeg kjenner meg så veldig godt igjen her!!!! Jeg er veldig glad i mannen min og han har absolutt mange fin sider - men det ER jeg som har best oversikt over det du skriver om her. Det er ikke noe jeg tviholder på, jeg skulle absolutt ønske at han visste like mye om klassen til sønnen vår som jeg, eller om hvilke planer korpset har fremover osv - men det går liksom ikke helt inn hos ham, selv om han nå får omtrent de samme mailene som jeg får med informasjon.

''Og, etter år med forhandling og diskusjon vasker vi hus sammen (på mitt initiativ h v e r e n e s t e u k e, det kommer alltid som et sjokk på han at vi skal vaske "nå igjen??" hehe), vi deler på matlaging (der er han selvgående), vi har fulgt opp hver våre fritidsaktiviterer og fordelingen er ok.''

Vi er ikke i mål ennå når det gjelder husarbeid. Men vi er i prosess nå i vinter/vår, som det så fint heter. Jeg har fått lagt det frem og opp i lyst, og vi holder på med endringen, men du verden så seig den er...!

''Likevel er det ingen tvil om at jeg representerer det feminine og han det maskuline om du skjønner, og det til tross for at jeg har min dose testosteron jeg også for å si det sånn ;-) ''

Jeg er overhodet ikke pyntete og dillete, og interesserer meg ikke for interiør og sminke. Har nok lite testoteron da ja - men jeg har jo absolutt omsorgsgenet, og trives velidg godt med å være en del av mine barns hverdag og verdener - men vet ikek om det har med kjønnsroller å gjøre eller ikke? Mannen min er absolutt mandig, og har ikke mange feminine sider. Og jeg tror det er utrolig viktig at familien anerkjenner behovet for både de maskuline sidene og de feminine sidene ved både barn og voksne - at famlilien trenger alt. Nå ble jeg engasjert her!

''Vi (jeg hehe) har snakket mye om likestilling, men det viktigste er nok det dere også har gjort - nemlig forventet og opplært begge kjønn til det samme Min sønn digger å lage mat feks, og kokkelerer allerede for kjæresten (som er ditto ubrukelig hehe). Han er like uryddig som sin far, så der får framtidig kone mye å irritere seg over om hun er motsatt... men alt i alt - hjemmefra er han bedre opplært enn hans far var iallefall ;-p''

Sønnen min likner egentlig på sin farmor - både ryddig og flink til å lage mat ;-) Døtrene mine likner mer på meg og sin mormor - rotete og ikke så himle flink på kjøkkenet.

Vi ønsker jo det beste for våre barn (og det gjorde helt sikkert svigermor også - og hun har nok vært oppgitt over meg mange ganger) - og jeg håper vi klarer å gi dem en god ballast til voksenlivet :-)

Det er spennende tema dette, og både for de som har og ikke har barn kan det være fruktbart å nyansere seg opp fra skyttergravene tror jeg ;-) Som du så godt sier i innleggene dine er det ingen good guys and bad guys det er snakk om, men derimot en gjeng mennesker som ikke alltid spaserer rasjonelt og mårettet rundt og er bevisst konsekvensen av alle valg man mer eller mindre frivillig tar i det miljøet man ferdes innenfor ;-) ''men det gikk 8 år før vi fikk barn. Likevel var vi nok ikke så himla voksne da vi ble foreldre. Ante egentlig ingenting om det å være foreldre. Vi hadde få venner med barn'' Det å være først ute hadde stor betydning for oss også. Foreldrene våre var jo ikke akkurat dugelige rollemodeller når det kom til dette, og som vi ofte sier til hverandre når vi diskuterer barneoppdragelse spesielt her på dol er det ikke det man sier men det man gjør man forholder seg til... ''Mannen min kom rett hjemmefra og til studiested, og var nok temmelig grønn på husarbeid ja.... Og med en mor som dillet og dullet, og sikkert syntes litt synd på sønnen som var langt hjemmefra, så gled han rett tilbake i den rollen hver gang han kom hjem til henne (og det gjør han faktisk litt nå også...) - hun spretter opp og varter opp - og blir nesten fornærmet hvis en løfter en finger i huset hennes for å hjelpe'' Haha, ikke sant. Min mor blir fremdeles oppgitt over meg fordi jeg ikke reiser meg og fixer kveldsmat når mann kommer hjem etter en kveldsøkt på jobb feks Svigermor stuller og steller for han, samtidig som hun meddeler meg om den siste fabelaktige sjokoladekaken hun bakte, og som jeg godt kan få oppskriften på... Hehe, jeg nikker og smiler og lar det hele gå ut det andre øret... ;-) ''Jeg kjenner meg så veldig godt igjen her!!!! Jeg er veldig glad i mannen min og han har absolutt mange fin sider - men det ER jeg som har best oversikt over det du skriver om her. Det er ikke noe jeg tviholder på, jeg skulle absolutt ønske at han visste like mye om klassen til sønnen vår som jeg, eller om hvilke planer korpset har fremover osv - men det går liksom ikke helt inn hos ham, selv om han nå får omtrent de samme mailene som jeg får med informasjon'' Samme her. Jeg har ikke på ett tidspunkt ønsket å ha denne oversikten alene, jeg har derimot fortalt han at jeg blir oppgitt av at han - ved å ikke være mer til stede - bidrar til å gi meg en rolle jeg ikke ønsker å ha, og at denne rollefordelingen vil kunne virke negativt inn på oss som par. Men jeg har ikke kalt han en udugelig, slem eller umoden mann som er merkelappen menn som ikke bidrar likt har fått av enkelte her i tråden. Forresten, ego har jeg nok kalt han, men ikke slem, umoden eller udugelig ;-)

[Gjest Kayia]

Ja, jeg så innleggene deres like etter at jeg hadde postet mitt.

Det er ikke noe ukjent fenomen at noen menn fort går lei - av både duppeditten de ønsket seg, hobbyen og den stadig mer krevende familien - når de har hatt den en stund og den ikke har nyhetens interesse.

Kvinner kan selvsagt også bli lei av familien sin i perioder, men begge kan ikke melde seg ut samtidig - og de fleste mødre strekker seg svært langt for at vanskelige situasjoner ikke skal gå altfor mye ut over barna.

''Det er ikke noe ukjent fenomen at noen menn fort går lei - av både duppeditten de ønsket seg, hobbyen og den stadig mer krevende familien - når de har hatt den en stund og den ikke har nyhetens interesse. Kvinner kan selvsagt også bli lei av familien sin i perioder, men begge kan ikke melde seg ut samtidig - og de fleste mødre strekker seg svært langt for at vanskelige situasjoner ikke skal gå altfor mye ut over barna'' Dette skjønte jeg faktisk ikke noe av - mener du at prust og min sin mann - gjennom det vi skriver - viser at de har gått lei av sin egen famile? I såfall tror jeg du har misoppfattet alt vi har skrevet.

[laban]

''Det er ikke noe ukjent fenomen at noen menn fort går lei - av både duppeditten de ønsket seg, hobbyen og den stadig mer krevende familien - når de har hatt den en stund og den ikke har nyhetens interesse. Kvinner kan selvsagt også bli lei av familien sin i perioder, men begge kan ikke melde seg ut samtidig - og de fleste mødre strekker seg svært langt for at vanskelige situasjoner ikke skal gå altfor mye ut over barna'' Dette skjønte jeg faktisk ikke noe av - mener du at prust og min sin mann - gjennom det vi skriver - viser at de har gått lei av sin egen famile? I såfall tror jeg du har misoppfattet alt vi har skrevet.

Absolutt ikke, jeg tenker på de som er mye mer utmeldt enn de mennene dere beskriver. Det handlet ikke om deres familier i det hele tatt.

Jeg mente bare at (noen av) disse slabbedaskene som man burde forstått man ikke skal få barn med, faktisk ikke har vært sånn hele tiden - men de er umodne og går lei.

[Gjest Kayia]

''Vi som ikke var over 30 når vi møtte mann og fikk barn (med varierende grad av familieplanlegging i bagasjen) hadde neppe det samme forholdet til roller før og etter barn som de hadde vært i jobb og levd voksenlivet flere år forut familielivet tok til.

''

Veldig sant. Vi studerte og levde veldig fra dag til dag de første årene vi var sammen - og var enige om at vi skulle vente med barn til vi var ferdige med å studer, og dermed utsatte vi også verdidebatter om barneoppdragelse osv. Husarbeid var vi heller ikke så nøye på når vi bare var to som bodde langt ute i skogen og nesten aldri hadde besøk :-P

Så var vi ferdige med å studere, begynte å jobbe (spennende), bygget hus (spennende og tok all tid utenom jobb), og så var det tid for barn. Husker ikke at vi hadde så himla mye prating om hvordan vi ønsket det - det gikk seg bare til, og det ble til at jeg som var hjemme, tok nattevåk, selv om den varte og rakk i mangfoldige år (fordi vi stadig vekk fikk nye barn :-P)

Ja - jeg har kanskje vært litt bevisstløs angående dette i 20 år....???

''Veldig sant. Vi studerte og levde veldig fra dag til dag de første årene vi var sammen - og var enige om at vi skulle vente med barn til vi var ferdige med å studer, og dermed utsatte vi også verdidebatter om barneoppdragelse osv. Husarbeid var vi heller ikke så nøye på når vi bare var to som bodde langt ute i skogen og nesten aldri hadde besøk :-P'' Dessuten er ikke alltid holdninger man diskuterer i praksis like lette å overføre til praksis om føringene (fra feks egen oppvekst) er diamentralt motsatt... ;-)

[Gjest Kayia]

Absolutt ikke, jeg tenker på de som er mye mer utmeldt enn de mennene dere beskriver. Det handlet ikke om deres familier i det hele tatt.

Jeg mente bare at (noen av) disse slabbedaskene som man burde forstått man ikke skal få barn med, faktisk ikke har vært sånn hele tiden - men de er umodne og går lei.

''Jeg mente bare at (noen av) disse slabbedaskene som man burde forstått man ikke skal få barn med, faktisk ikke har vært sånn hele tiden - men de er umodne og går lei'' Jeg tror faktisk at disse er i mindretall, på samme måte som jeg tror at damer som kjemper inbitt for full ene-kontroll over hus&hjem as er i mindretall. Jeg tror - på samme måte som menn har en tendens til å ansette menn i yrkeslivet - at dette for brorparten handler om å agere innenfor det som er kjent for dem.

[laban]

''Jeg mente bare at (noen av) disse slabbedaskene som man burde forstått man ikke skal få barn med, faktisk ikke har vært sånn hele tiden - men de er umodne og går lei'' Jeg tror faktisk at disse er i mindretall, på samme måte som jeg tror at damer som kjemper inbitt for full ene-kontroll over hus&hjem as er i mindretall. Jeg tror - på samme måte som menn har en tendens til å ansette menn i yrkeslivet - at dette for brorparten handler om å agere innenfor det som er kjent for dem.

Jeg tror også at de forklaringene som går på at man enten har valgt en barnefar som alltid har vært en åpenbar drittsekk og følgelig bør skylde seg selv, eller at man er typen som ikke lar far slippe til, er grovt overforenklet.

[PieLill]

Det hadde vært utrolig bra om det ble en slik ordning:)

Den gangen jeg var gift jobba jeg 80 % for at familielivet skulle gå best mulig opp - og for at barna skulle slippe å gå full uke i barnehagen. Dette vil jeg selvsagt tape på når jeg blir pensjonist.... Eksmannen min har hatt mulighet til å jobbe fullt i alle år (unner ham selvsagt pensjonen! De vil jo forhåpentligvis også komme ungene våre til gode en eller annen gang ) - men jeg ser at slik det er idag, så kan det komme urettferdig ut.... Uansett hvem som jobber redusert, så bør man dele pensjonspoengene. Familien AS er et felles prosjekt

''Familien AS er et felles prosjekt :)''

Ja og amen!

mvh

[Gjest togli]

''men stillingen som administrerende direktør i heimen er det nesten uten unntak mor som har....''

Ja, slik er det mange steder. Og jeg har veldig ofte lurt på om mor noen gang tenker på at hun kanskje en dag ikke er der? Ikke nødvendigvis som i "død", men et uventa sykehusopphold, brått behov for å utøve omsorg for noen som bor lenger unna (typ gamle foreldre/syk venn o.l.) osv? Og joda, far vil helt sikkert ikke la ungene gå for lut og kaldt vann, men det vil helt sikkert bli veldig tøft og lite hyggelig.

Jeg tror det er høyst nødvendig i alle familier at èn har en slags "øverste myndighet", kall det gjerne "adm.dir". Men skal man være det, må man sørge for å lage systemer som er mulig for alle å følge opp. Som å tydelig fordele arbeidsoppgaver i heimen, som å sørge for en familieplanlegger der alt av tannlegetimer og treninger og avtaler er skrevet inn, som å ta familien med på diskusjon rundt menyliste osv. I mitt hode skal familen fint greie hverdagen selv om mor eller far er borte.

Men-men, nå kom jeg veldig sent inn i denne diskusjonen, og svarte overhode ikke på trådstarters spørsmål. Hele diskusjonen er helt absurd, siden den baserer seg på en uttalsese barneministeren slett ikke har levert.

For øvrig er jeg veldig enig med en eller annen lenger opp som sa at man må velge sin mann med omhu. DET er jammen sant! :-)

Da jeg var gift måtte jeg lage slike lister, ellers skjedde det ingenting For å unngå frustrerte unger, så måtte jeg bare ta tak i det

[Gjest prust]

''Veldig sant. Vi studerte og levde veldig fra dag til dag de første årene vi var sammen - og var enige om at vi skulle vente med barn til vi var ferdige med å studer, og dermed utsatte vi også verdidebatter om barneoppdragelse osv. Husarbeid var vi heller ikke så nøye på når vi bare var to som bodde langt ute i skogen og nesten aldri hadde besøk :-P'' Dessuten er ikke alltid holdninger man diskuterer i praksis like lette å overføre til praksis om føringene (fra feks egen oppvekst) er diamentralt motsatt... ;-)

''Dessuten er ikke alltid holdninger man diskuterer i praksis like lette å overføre til praksis om føringene (fra feks egen oppvekst) er diamentralt motsatt... ;-)

''

Veldig sant. Det har nok gått opp for oss de siste årene (når vi har fokusert mer på forholdet og kommunikasjon) at vi har hatt veldig ulike oppvekster, særlig kulturelt og verdibasert.

[Gjest prust]

Det er spennende tema dette, og både for de som har og ikke har barn kan det være fruktbart å nyansere seg opp fra skyttergravene tror jeg ;-) Som du så godt sier i innleggene dine er det ingen good guys and bad guys det er snakk om, men derimot en gjeng mennesker som ikke alltid spaserer rasjonelt og mårettet rundt og er bevisst konsekvensen av alle valg man mer eller mindre frivillig tar i det miljøet man ferdes innenfor ;-) ''men det gikk 8 år før vi fikk barn. Likevel var vi nok ikke så himla voksne da vi ble foreldre. Ante egentlig ingenting om det å være foreldre. Vi hadde få venner med barn'' Det å være først ute hadde stor betydning for oss også. Foreldrene våre var jo ikke akkurat dugelige rollemodeller når det kom til dette, og som vi ofte sier til hverandre når vi diskuterer barneoppdragelse spesielt her på dol er det ikke det man sier men det man gjør man forholder seg til... ''Mannen min kom rett hjemmefra og til studiested, og var nok temmelig grønn på husarbeid ja.... Og med en mor som dillet og dullet, og sikkert syntes litt synd på sønnen som var langt hjemmefra, så gled han rett tilbake i den rollen hver gang han kom hjem til henne (og det gjør han faktisk litt nå også...) - hun spretter opp og varter opp - og blir nesten fornærmet hvis en løfter en finger i huset hennes for å hjelpe'' Haha, ikke sant. Min mor blir fremdeles oppgitt over meg fordi jeg ikke reiser meg og fixer kveldsmat når mann kommer hjem etter en kveldsøkt på jobb feks Svigermor stuller og steller for han, samtidig som hun meddeler meg om den siste fabelaktige sjokoladekaken hun bakte, og som jeg godt kan få oppskriften på... Hehe, jeg nikker og smiler og lar det hele gå ut det andre øret... ;-) ''Jeg kjenner meg så veldig godt igjen her!!!! Jeg er veldig glad i mannen min og han har absolutt mange fin sider - men det ER jeg som har best oversikt over det du skriver om her. Det er ikke noe jeg tviholder på, jeg skulle absolutt ønske at han visste like mye om klassen til sønnen vår som jeg, eller om hvilke planer korpset har fremover osv - men det går liksom ikke helt inn hos ham, selv om han nå får omtrent de samme mailene som jeg får med informasjon'' Samme her. Jeg har ikke på ett tidspunkt ønsket å ha denne oversikten alene, jeg har derimot fortalt han at jeg blir oppgitt av at han - ved å ikke være mer til stede - bidrar til å gi meg en rolle jeg ikke ønsker å ha, og at denne rollefordelingen vil kunne virke negativt inn på oss som par. Men jeg har ikke kalt han en udugelig, slem eller umoden mann som er merkelappen menn som ikke bidrar likt har fått av enkelte her i tråden. Forresten, ego har jeg nok kalt han, men ikke slem, umoden eller udugelig ;-)

''Jeg har ikke på ett tidspunkt ønsket å ha denne oversikten alene, jeg har derimot fortalt han at jeg blir oppgitt av at han - ved å ikke være mer til stede - bidrar til å gi meg en rolle jeg ikke ønsker å ha, og at denne rollefordelingen vil kunne virke negativt inn på oss som par.''

Dere har nok kommet litt lenger enn oss. Jeg er nok ikke like flink til å formulere høyt akkurat disse tankene. Jeg tenker på dem, grunner på dem, leser om det, men er ikke så flink til å prate om det - men det er jo akkurat det jeg mener.

'' Men jeg har ikke kalt han en udugelig, slem eller umoden mann som er merkelappen menn som ikke bidrar likt har fått av enkelte her i tråden. Forresten, ego har jeg nok kalt han, men ikke slem, umoden eller udugelig ;-)''

Just presis. Tror aldri jeg har tenkt tanken om at mannen min skulle være slem eller udugelig. Han er snill og han er handy og hjelpsom (til å gjøre tjenester for andre for å glede andre og hjelpe andre) - men jeg har nok kalt ham ego ja.

Veldig ok å ha denne samtalen med deg. Jeg føler ofte at det blir så svart-hvitt - at en bør dumpe mannen om han ikke passer inn i idealet - men det er jo mange andre egenskaper og verdier som ligger i et 20 år gammelt forhold, og jeg håper vi jobber oss gjennom en del av disse tingene vi har utfordringer med, slik at vi får mange gode år fremover - sammen :-)

[Gjest Kayia]

''Jeg har ikke på ett tidspunkt ønsket å ha denne oversikten alene, jeg har derimot fortalt han at jeg blir oppgitt av at han - ved å ikke være mer til stede - bidrar til å gi meg en rolle jeg ikke ønsker å ha, og at denne rollefordelingen vil kunne virke negativt inn på oss som par.''

Dere har nok kommet litt lenger enn oss. Jeg er nok ikke like flink til å formulere høyt akkurat disse tankene. Jeg tenker på dem, grunner på dem, leser om det, men er ikke så flink til å prate om det - men det er jo akkurat det jeg mener.

'' Men jeg har ikke kalt han en udugelig, slem eller umoden mann som er merkelappen menn som ikke bidrar likt har fått av enkelte her i tråden. Forresten, ego har jeg nok kalt han, men ikke slem, umoden eller udugelig ;-)''

Just presis. Tror aldri jeg har tenkt tanken om at mannen min skulle være slem eller udugelig. Han er snill og han er handy og hjelpsom (til å gjøre tjenester for andre for å glede andre og hjelpe andre) - men jeg har nok kalt ham ego ja.

Veldig ok å ha denne samtalen med deg. Jeg føler ofte at det blir så svart-hvitt - at en bør dumpe mannen om han ikke passer inn i idealet - men det er jo mange andre egenskaper og verdier som ligger i et 20 år gammelt forhold, og jeg håper vi jobber oss gjennom en del av disse tingene vi har utfordringer med, slik at vi får mange gode år fremover - sammen :-)

''Dere har nok kommet litt lenger enn oss. Jeg er nok ikke like flink til å formulere høyt akkurat disse tankene. Jeg tenker på dem, grunner på dem, leser om det, men er ikke så flink til å prate om det - men det er jo akkurat det jeg mener'' Det har du nok rett i, men bedre sent enn aldri;-) For oss ble dette nødvendig å ta fatt i når jeg var ferdig med å studere og begynte å jobbe. Mens jeg studerte hadde jeg ikke like mye press hverken på dager eller kvelder, og jr spiste feks alltid rolig frokost hjemme før barnehagedagen hans starrtet rundt halv 10. Dette var mitt valg og min prioritering, og jeg er i ettertid glad for at jeg gjorde det sånn. Mann hadde ikke samme flexibilitet, så der la jeg aldri noe press på han, men etter at vi begge var i jobb stilte det seg annerledes, og da brukte vi noen år på å komme oss ut av mønsteret. ''Veldig ok å ha denne samtalen med deg. Jeg føler ofte at det blir så svart-hvitt - at en bør dumpe mannen om han ikke passer inn i idealet - men det er jo mange andre egenskaper og verdier som ligger i et 20 år gammelt forhold, og jeg håper vi jobber oss gjennom en del av disse tingene vi har utfordringer med, slik at vi får mange gode år fremover - sammen :-)'' Enig, veldig ok med denne "praten" Man skal ikke tro riktig alt man leser på dol, spesielt ikke når alt framstilles rosenrødt ;-) Jeg syns også det blir sort-hvitt her inne, og et typisk eksempel er at folk skriver "Veldig godt skrevet!!" eller lignende når de egentlig mener "jeg er enig" eller sånn er det for meg også". Kulturell, relasjonell eller politisk uenighet debatteres litt for ofte som at noe er "rett" og noe annet er "feil", men dette handler kanskje om at nettforum er skriftlig armunentasjon? Sånn er det skjelden i rl i grunnen, og idyllen har nok også flere sprekker bak fasaden for den gjennomsnittelige doler også ;-)

Ta en ny prat med mannen i "fredstid" du, lag litt god mat og snakk om hva dere ønsker og liker. Han høres jo ut som en samarbeidsvillig type han mannen din, så jeg er sikker på at dere finner en løsning som passer begge godt