Hvordan fortelle eks at jeg er gravid

[Sør]

Dette er selvsagt ikke noe man forteller noen på SMS. Du er voksen, han er voksen, og det er ikke noe man diskuterer på 160 bokstaver.

Hvis du velger abort, så trenger du ikke fortelle ham noe som helst, med mindre du ønsker at han skal være med deg som støtte (avhengig av hvilken type forhold dere har nå).

Med vennlig hilsen

[Kalevaala]

Har du tenkt til å beholde det? Jeg spør fordi jeg personlig tror ikke jeg ville fortalt det dersom jeg var 100% sikker på å ikke beholde det (men vet mange er uenige med meg i det).

Dersom du skal fortelle det synes jeg ikke noe om å bare sende en sms. Dere er 30år og mer voksne enn som så. Send eller ring og si at du gjerne vil møtes for en prat, også tar du det derfra.

Jeg er enig. Ville ikke fortalt noe om jeg ikke skulle beholde det.

[skipohoi]

Har vært inne på tanken om abort og tenkte da han ikke trengte å vite. Men har siste døgnet blitt mer og mer sikker på at jeg vil beholde. Tror dessuten han vil bli en fantastisk far. Muligens han til og med vil bli litt glad kjenner jeg ham rett.

Samtidig vil det jo bli et lite sjokk å få denne beskjeden og tenkte det kanskje kunne v ære lettere for ham å takle det på en sms i ro og mak.

Om jeg skal møte opp hos ham for å fortelle det. Hvordan ville du sagt det? Pratet litt rundt det i første omgang eller bare sagt det direkte i det jeg kom inn døra. "Jeg er gravid"

Off føler meg plutselig så liten og klønete i denne situasjonen. Er riktignok over 30 år, men føler jeg som en tenåring igjen. Ingenting blir liksom en riktig nok måte å gjøre det på.

Hei,

Jeg er ikke Drillo, men prøver meg likevel på litt "sannsynlighet":

Det er 70-80 % sjanse for at han blir meget glad for å bli far.

Det er 99 % sjanse for at hadde blitt ulidelig skuffa om du hadde tatt abort uten å fortelle ham noenting.

Det absolutt viktigaste er at du forteller ham dette, om det blir på SMS er ikke "verdens undergang".

[Gjest Insomniana]

Tipper han ringer rimelig kjapt etter slik melding

Bra dere skiltes som venner. Jeg kjenner to stykker som har opplevd det samme (men fra guttesiden da), så trenger du noen inspill til hvordan de løste de ekstra utfordringene ved å ikke bo sammen, men allikevel ta sin farsrolle alvorlig får du si fra.

''så trenger du noen inspill til hvordan de løste de ekstra utfordringene ved å ikke bo sammen, men allikevel ta sin farsrolle alvorlig får du si fra.''

Ja, jeg er veldig nysgjerrig! Kanskje særlig den første tiden. I slutten av svangerskapet og de første 6-12 månedene. Da er det jo naturlig at mor har mest ansvar. Etter 1-2 året er det vel lettere å ha delt omsorg 50-50%? Kunne nok tenkt meg hovedomsorgen, men regner med far sikkert vil ha sin del av omsorgsretten..

Har også tenkt tanken på muligheten for å bo litt sammen med far det første året for å dele på ansvaret. Kanskje vi til og med finner tilbake til hverandre? (Vel, mest sannsynlig blir det nok bare enda klarere hvorfor det ikke ble oss..:-/

Så ja som du skjønner, så har jeg veldig mange tanker rundt dette og vil gjerne ha råd ut i fra andre sin erfaring. Jeg kjenner INGEN som har vært i lignende situasjon. Det eneste de kan sammenligne med er samlivsbrudd med felles barn på 2-3 år og det blir jo ikke helt det samme.

[Gjest Noens]

Du forteller han det enten på chat slik at dere kan ha en samtale, men det beste er å fortelle det face to face.

Du har hatt lengre tid enn han til å fordøye det, samt at det er masse hormoner og kanskje drømmer på en kvinne veldig tidlig. Det kjennes i kroppen hva som skjer. For menn er det nok litt mer noe som ikke har skjedd enda, men noe som skal skje i fremtiden. Forvent derfor alle slags reaksjoner. Han kan bytte mening på noen dager også.

Jeg fikk klar beskjed om at abort var galt, men noen uker etterpå ba han om å ikke bli oppgitt som far. Nå høres det ut som du har et bedre forhold til din x, enn det jeg hadde til min da.

Det er nok ikke drømmesituasjonen å få barn med noen man ikke har tenkt å være sammen med, men beholder dere vil dere sannsynligvis oppleve at det er drømmebarnet likevel. Det skal likevel sies at det er tøft å vokse opp med splittet hjem, men noe garanti for det har man ikke uansett i dag.

[trollemor;o)]

Du sender ikke sms om graviditet! Du sender en sms om at du må snakke med ham, avtale å møtes også forteller du ham det.

[trollemor;o)]

Hva med å sende han sms der det står noe sånt; "hei, det viser seg at jeg er gravid. Tenk over det, og og så kan vi møtes for en prat om noen dager. Ok?"

nei nei nei.... man skriver ikke sånt på sms! Himmel, de er ikke 14 år...

[trollemor;o)]

Enig med deg! Jeg føler nesten at å sende en SMS om noe slikt er som å "slå opp" pr SMS

enig, det henger ikke på greip. de er ikke 14. Slikt tar man ansikt til ansikt.

[Mary Poppins]

Enig med deg! Jeg føler nesten at å sende en SMS om noe slikt er som å "slå opp" pr SMS

Ja ikkesant! Like teit begge deler:-)

[morsan]

Litt sent svar fra meg, men jeg er 100% enige med dem som sier at dette må tas ansikt til ansikt og ikke per sms.

[adhemar]

"Ja, jeg er veldig nysgjerrig! Kanskje særlig den første tiden. I slutten av svangerskapet og de første 6-12 månedene. Da er det jo naturlig at mor har mest ansvar. Etter 1-2 året er det vel lettere å ha delt omsorg 50-50%? Kunne nok tenkt meg hovedomsorgen, men regner med far sikkert vil ha sin del av omsorgsretten.."

Hei, 50-50 tipper jeg ikke er aktuelt når dere ikke har noe 'historie med barn', så mest realistiske blir vel 'ordinær' samværsrett.

Det mine venner gjorde (begge to), var at de hadde sin 'samværsrett' som et par kvelder i uken, hvor de da dro hjem til barnemoren og var der. Mor brukte disse kveldene til å gu ut med venner, gå på kino, resturant eller hva hun nå en ville, og kom tilbake på kvelden, hvor pappan da takket for seg og dro hjem. PÅ denne måten fikk fedrene et forhold til barnet, samtidig som de ungikk det praktiske problemet med at barn trenger brystmelk etc.

 

Etter ammetid begynte prøveordningen med å 'overnatte', hvor far startet lett med å ha barnet hjem på en overnatting, noe som ikke gikk så bra første gangen, men med glidende overgang.

 

Klart det tar tid og krever kompromiss, men hvis begge voksne ønsker at begge skal få et godt forhold til barnet går det nok bra.

 

Kan legge til at han ene var veldig, veldig usikker på hvordan han skulle forholde seg, vi hadde lange samtaler hvor jeg personlig mente at enten måtte han invovlere seg helt, eller så måtte han 'melde seg ut' helt. Han var litt på vippen til å ha barnet som 'utgiftspost' og ikke 'barn', men endret mening.

[Hulderen]

'' Mannen er far til fosteret. Hva om han inderlig ønsker seg et barn, og kunne tenke seg å være alenefar? Skal den muligheten nektes ham, uten at han en gang er informert? – Hulderen''

Skal du da overføre fosteret til magen hans, eller hva tenker du egentlig på her?

 

Jeg var i tvil om jeg skulle gidde å svare deg, usaklig som du er.

 

Selvsagt mener jeg at hun skal bære frem barnet, og så overlate det til barnefaren. Helst etter at hun har ammet en periode, hvis hun ønsker det. Så får hun ta stilling til om hun ikke vil ha kontakt med barnet i det hele tatt, eller være "weekendmamma".

 

Ikke kom her og påstå at en mann ikke vil klare å ta seg av en baby alene. En mann kan være en like god omsorgsperson som en kvinne.

[AnonymBruker]

Det ble slutt for en uke siden og vi hadde bare vært sammen ca et halvt år. Vi brøt som gode venner, men jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle ha kontakt med ham på en god stund.

Nå viser det seg derimot at jeg har blitt gravid. Og jeg aner ikke på hvilken måte jeg skal informere ham om dette. Aner heller ikke hvordan han kommer til å reagere, men vet han var veldig klar for å få barn mens vi var sammen, så er ikke sikkert han kommer til å se på det som verdens undergang. Men vet som sagt ikke noe sikkert. Han har ingen ny kjæreste/date på gang. Det vet jeg.

Frister meg veldig å bare ta det på en sms, for å gjøre det minst mulig dramatisk. Da får han litt mulighet til å tenke over saken også, før jeg evt møter ham for en alvorsprat noen dager senere.

Eller bør jeg bare avtale møte for prat med ham i første omgang? Kanskje dette er den mest ordentlige måten å gjøre det på?

Hva ville dere gjort i denne situasjonen?

Vi er begge i 30-årene og har ingen barn fra før.

Hvordan gikk det?

Anonymous poster hash: eb799...686

[Sør]

Jeg var i tvil om jeg skulle gidde å svare deg, usaklig som du er.

 

Selvsagt mener jeg at hun skal bære frem barnet, og så overlate det til barnefaren. Helst etter at hun har ammet en periode, hvis hun ønsker det. Så får hun ta stilling til om hun ikke vil ha kontakt med barnet i det hele tatt, eller være "weekendmamma".

 

Ikke kom her og påstå at en mann ikke vil klare å ta seg av en baby alene. En mann kan være en like god omsorgsperson som en kvinne.

 

1) Hvorfor skulle hun gjøre det, hvis hun ønsker abort? Embryo eller fosteret er i hennes kropp, og (spesielt når de ikke er sammen) så skulle hun fremdeles gå i et halvt år gravid, og fortsette å betale ham etterpå i de neste 18 årene? Det er jo ikke han som er gravid.

 

2) Det har ikke foresvevet meg at ikke mannen kan klare å ta seg av en baby alene.