Selvskadingsarr versus dating

[Gjest Ladytron]

Jeg har en del selvskadingsarr. De er veldig gamle, men forsvinner jo aldri. Synes det er litt uheldig. Jeg har pleid å si noe om det når forholdet har kommet til det stadiet at det begynner å bli intimt, vil heller si det selv enn å vente på at den andre skal se det og spørre. Føler gjerne at mindre positive sider blir blottlagt litt for tidlig, men det er vel ikke så mye å gjøre med. Var ikke moden nok til å se så langt da jeg kuttet meg.

Er dette noe som mange (for eksempel her) ville bli skremt over? Det har gått greit å ta den samtalen for meg 3 av 4 ganger. Den gangen det ikke gikk så greit var det med en som jeg i ettertid har tenkt at har forpliktelsesangst og som ikke er i stand til å være i noe langvarig (basert på mange kortvarige forhold både før og etter meg).

Uansett så er det noe jeg kvier meg veldig til å måtte dele med enda en ny person (eventuelt flere) når den tid kommer...

[Gjest denne gang]

Jeg synes du skal ta det opp når det føles naturlig, og at du ikke skal gjemme unødvendig (som en varm sommerdag). Du er som du er, og spør han så svarer du det du føler for. Om han synes det er vanskelig kan du prøve å vise forståelse for det, og si at du har sluttet med det for lenge siden.