NHD / Andre - Hvordan forholde seg til en venn/kjæreste med spiseforstyrrelser

[natolars]

Hei!

 

Jeg har noen spørsmål angående anorexi og bulimi som jeg ville satt pris på om NHD og/eller andre kunne svare på.

 

Jeg har en venninne som over halve livet har slitt med alvorlig anorexi og bulimi. Hun har flere ganger vært døden nær pga dehydrering (oppkast og vanndrivende medikamenter), elektrolyttmangel, blod i oppkast, neseblod pga "trykk i hjernen" (vet ikke hva det kalles på fagspråk). Hun mister bevisstheten i enkelte perioder og det alene kan jo forårsake død hvis man pådrar seg hodeskade i fallet. I tillegg har hun en medfødt hjertefeil.

 

Jeg har flere ganger vurdert å tilkalle lege eller tvinge henne på legevakten og få henne tvangsinnlagt, men hun er veldig flink til å batagellisere og ville fint klart å snakke seg ut av situasjonen. (Jeg har i forbindelse med en annen sak lært hvor høy terskelen er for å bruke tvang. Lista ligger etter min mening for høyt og koster ganske sikkert flere menneskeliv som kunne vært reddet).

 

Jeg kan ikke kan tvangsføde henne. Jeg har heller aldri hindret henne i å kaste opp. Gjør jeg den rette vurderingen når jeg ikke hindrer henne i å ikke spise eller å kaste opp? Jeg tenker slik at hvis jeg hindrer henne i å kaste opp, så gjør jeg bare vondt verre og får henne til å kaste opp mer når jeg ikke er sammen med henne.

 

Relasjonen vår ligger midt imellom venner og kjærester. Jeg er en av de få hun klarer å slappe av sammen med; jeg dømmer henne ikke og jeg blir ikke irritert eller sint hver gang hun spør om jeg synes hun er tjukk (Noe hun absolutt ikke er). Akkurat nå er hun inne i en god periode mht til anorexien og er normalvektig. Hun synes selvfølgelig at hun er for tjukk, men hver gang hun sier det påpeker jeg at det er slik en kvinne skal se ut. En kvinner skal ha hofter osv.

 

Så spørsmålet mitt er om jeg håndterer denne situasjonen på en bra måte, eller er det noe jeg kunne/bør gjort annerledes? Jeg vil være veldig takknemmlig hvis NHD kan svare på dette, men vél så viktig vil det være å få gode råd fra mennesker som selv sliter med spiseforstyrrelser.

[Togli]

Jeg antar du er mann? Bare en liten ting... Når en kvinne spør om hun ser tjukk ut, så ikke si at hun ser ut slik en kvinne skal se ut, fordi hun skal ha hofter osv Da tror vi at vi er tjukke! Jada, jeg vet vi er rare Hvis hun spør om hun er tjukk, så si heller at du synes hun er for tynn, og at du helst ikke vil svare på slike teite spørsmål!

 

Sånn ellers har jeg lite erfaring med det du spør om, men jeg håper du får et godt svar her inne!

[natolars]

Jepp, jeg er mann. :-)

 

Som regel har hun vært for tynn. Jeg sier at hun fremdeles er tynn, men mer naturlig enn tidligere.

 

De periodene hun har vært for tynn har jeg sagt at hun kunne lagt på seg 10-15kg og fremdeles være slank, men det var visst lite aktuelt å legge på seg så mye. 0.5kg ville vært for mye. (Dette er jeg selvsagt klar over).

 

Jeg pleier heller å si at jeg synes hun ser veldig bra ut når hun "klager" over at hun har gått opp i vekt. Jeg skriver "klager", fordi hun klager faktisk veldig lite.

 

Vi har heldigvis klart å få litt humor inn her. Hvis hun spør: "Synes du jeg er tjukk?" Så svarer jeg, før hun er ferdig med setningen: "Nei." Uten å se på henne. Og så ler vi litt. :-) For hun vet heldigvis at jeg er ærlig med henne.

 

Det er dette med mat og å kaste opp som jeg synes er vanskelig (det er selvfølgelig uendelig mye vanskeligere for henne). Tvangsforing er selvsagt utelukket, men kan man nekte noen å kaste opp? Hun er jo voksen og tar sine egne valg. Men jeg blir bekymret når hun kaster opp 20 ganger hver dag i flere uker, med de alvorlige fysiske konsekvensene det får.

[Sør]

Hei,

 

Jeg har slept folk med SF (spiseforstyrrelser) til Legevakten, og hadde en lang diskusjon med leger der, som fortalte meg at SF (og spesielt Anoreksia) er den dødeligste av alle psykiske sykdommer. (Jeg vet ikke om det er korrekt, men poenget er at det er virkelig farlig.)

 

Du skriver selv at hun har vært døden nær flere ganger, og når kroppen er så nedkjørt skal det utrolig lite til før det går galt.

 

Og da er altså det store spørsmålet: gjør man personen med SF en tjeneste ved å la dem "holde på", eller er det bedre å få legen til å tvangsinnlegge dem (eller ta andre grep)?

 

Den siste er jo ikke "bra" for vennskapet på kort sikt, men det er tross alt bedre enn at hun dør, som det er en reell fare for. For meg virker det litt som om hun har trukket deg inn i hennes "virkelighet"?

 

Altså, hvis det var en annen sykdom som gjorde at man nesten døde, så ville du helt sikkert vært både på legevakten og sykehus med vedkommende for lengst.

 

Spørsmålet er så hva man skal gjøre: Forstår hun selv at hun har SF? Er hun klar over det, og vil hun egentlig bli bedre, men får det ikke til?

 

Jeg tenker også at du kan kontakte pårørendegruppen i http://www.senterforspiseforstyrrelser.no/default.aspx?id=1&menu=1, og også http://www.iks.no

 

Kanskje dere kan gå dit sammen?

 

Lykke til!

[natolars]

Hei!

 

Hun er 100% klar over at hun har alvorlige spiseforstyrrelser og det har hun vært klar over i mange år. Hun er også veldig flink til å prate for seg og hvordan hun til en viss grad kan "manipulere" de blodprøvene som jevnlig blir tatt.

 

Når det gjelder legevakt, Akuttpost og tvang, så har jeg blitt mer eller mindre ekspert på det. Det jeg kan si om det er at det er skremmende hvor dårlig dømmekraft/mangel på ryggrad endel leger og overleger har.

 

Jeg har gått runde på runde med legevakt, Akuttpost og andre poster i forbindelse med noen som sto meg nær og som har en lang sykehistorie. Den ene overlegen ser at vedkommende er klart psykotisk og suicidal. Overlegen på Akuttposten deler ikke den oppfatningen og skriver ut vedkommende mer eller mindre umiddelbart.

 

I høst virket det som om at alvoret gikk opp for Akuttposten da Kontrollkommisjonen ga dem muligheten til å holde vedkommende på tvang i 12mnd og vedkommende hadde ikke klageadgang de neste 6mnd. Hva skjer? Vedkommende skrives ut etter 2mnd, slutter med alle medisiner (noe som alltid skjer), og nå går vedkommende rundt og snakker med seg selv, vasker seg ikke og er suicidal.

 

Dette kostet meg relasjonen til vedkommende, fordi jeg X antall ganger måtte tilkalle politiet for å få vedkommende med på legevakten. Det at jeg måtte fortelle legene "alt" om vedkommende ble selvsagt oppfattet som svært sårende. Nå har vi omtrent ingen kontakt. Ringvirkningene av sviktende dømmekraft fra legenes side er store...

 

Så det å få noen lagt inn på tvang er nesten umulig. Selv om vi pårørende ser at det er eneste utvei, fordi vi har stått på natt og da i flere år uten å komme noen vei. Og nå skal man stramme inn bruken av tvang ytterligere, og det kommer til å koste menneskeliv som kunne vært reddet.

 

Hvis det virker som jeg er desillusjonert, så er det helt riktig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du stadig skal motivere henne til å søke fast og regelmessig behandling ved en spesialavdeling for sf.

 

Dette er ikke noe som lar seg behandle ved gjentatte akuttintervensjoner på legevakt osv. Her er det kun langsiktig, planlagt behandling som hjelper.

 

Her bær fastlege om fast behandler inn i bildet slik at du kan være venn og ikke behandler.

[natolars]

Hei og takk for svar.

 

Jeg tror det ble en liten misforståelse her; vedkommende med SF har fast og regelmessig behandling og jeg føler meg på ingen måte som vedkommendes behandler.

 

Det andre "kasuset" omhandler et menneske som har stått meg svært nær, men omstendighetene har forårsaket at vi nesten ikke har kontakt lenger.

 

Vi pårørende føler at Akuttposten på en "taus" måte har gitt oss pårørende ansvaret for en svært syk pasient. Andre overleger og spesialiser på det aktuelle DPS har for lengst innsett hvor alvorlig denne saken er og at tvang er nødvendig, da alt annet har vært prøvd uttallige ganger.

 

Det hjelper imidlertid ikke når behandlende overlege® på Akuttposten ikke innser alvoret; eller kanskje ikke godtar at overleger fra andre poster forteller hva man burde foreta seg. Det er åpenbart en konflikt mellom spesialistene her. Dette er ikke spekulasjoner fra min side; det er et faktum som har blitt bekreftet av den ene parten.

 

Jeg kontaktet Fylkeslegen angående denne saken; han kunne dessverre ikke gjøre noe, selv om han reagerte relativt sterkt på det jeg hadde å fortelle. Jeg ble rådet til å kontakte klinikksjefen for psykiatri ved det aktuelle sykehuset og formidle en bekymringsmelding. Da jeg hverken er eller var nærmeste pårørende, så var det det eneste jeg kunne foreta meg.

 

Det er en totalt uholdbar situasjon vi pårørende har havnet i. Vi er svært slitne, men vi kommer ingen vei. Man kan jo argumentere med at alle er ansvarlige for sitt eget liv og å ta imot behandling når det trengs, men jeg mener at man ikke kan stille disse kravene til psykotiske pasienter.