Det verste med å være separert.

[Nicklusheletida]

For det første synes jeg ikke du skal definere det som et enormt nederlag at du sløver litt en helg eller to.  Du har selv beskrevet ditt tidligere liv som temmelig hyperaktivt, med aktiviteter det slett ikke alltid var du som la opp til - nå bestemmer du selv, så kos deg med det.  Klart det er positivt om du får deg en tur ut, men ikke sammenlikn alt du foretar deg med de mest idylliske, intense helgene hukommelsen kan by på.  Det er helt i orden å sitte litt i solveggen og gjøre ingenting, uansett sivilstand.  Altså så lenge man ikke blir så passiv at spiralen går raskt mot å bli liggende i senga. 

 

For det andre er det ikke forbudt å ta kontakt med venninner som er i et parforhold, selv om man selv er det.  Det er ikke alle par som deler alle fritidsinteresser og / eller tilbringer alle helgens timer sammen, og det er ikke skilsmissegrunn å f.eks. gå på konsert eller kafé med en venninne mens mannen går over et fjell med kompisene.  Hvis du finner noe du har lyst til å gjøre en helg og du bestemmer deg litt i forveien, er det fullt lovlig å spørre de du kjenner som du tror kan være interessert, uavhengig av om de bor sammen med noen eller ikke.  Det skjer ikke verre ting enn at du får til svar at det ikke passer.   

 

De siste årene jeg var uten kjæreste og bodde alene, hendte det at jeg også kikket med lengsel på familiene på søndagstur.  Men så tenkte jeg hardt på hvordan jeg så dem i vill sutring og krangel fredag ettermiddag på kjøpesenteret, og da gikk det fort over

Du har nok rett. Det tror det er mer energien min det skorter på. Jeg har jo takket nei til ting jeg burde ha takket ja til.

[Nicklusheletida]

Godt å høre. Vær optimist, og se langt fram. Det ordner seg alltid for greie jenter.

Takk, det gjør nok det etterhvert :-)

[Nicklusheletida]

Har du hund?

Nei, det kan jeg ikke ha. Jeg har ikke plass til hund her. Jeg har knapt plass til ungene  Men hund frister meg ikke heller. Jeg er vokst opp med hund og vet hvor mye det krever. Man blir alt for avhengig. X-en nevnte av og til at han skulle skaffe seg hund. Hadde han gjort det, hadde jeg blitt separert tidligere

[Nicklusheletida]

Nicklusheletida, jeg skjønner veldig godt hvor du er.  Jeg synes heller ikke cafeturer og kinobesøk alene er noe særlig og så ble jeg avhengig av at folk skulle besøke meg siden jeg ikke kunne besøke dem og ringte rundt til venninner for å spørre om vi skulle gå ut eller finne på noe eller de ville komme på besøk. Ikke mye respons, de fleste hadde andre planer.

Det ble bedre etterhvert da jeg fant en gang med nye, single venninner.

Jeg har et par venninner på jobben i min alder som er single. De bor litt utenfor byen da. Jeg har også tatt med meg ei venninne , hennes type + hans kamerat (tror venninna mi hadde baktanker med det, men han var ikke noe for meg) på fjellet i vinter da jeg fikk låne leiligheten til x-en. Men da hadde jeg det heller ikke bra, fordi jeg så for meg alle skiturene med familien, idylliserte alle stundene vi satt rundt bålet og grillet pølser osv osv. Huff, jeg er håpløs til dvele ved det som var bra mens jeg heller bør tenke på alt som ikke var bra for det var mye. Og det rare er at jeg hadde ingenting i mot å gjøre ting alene da jeg var gift. Jeg gikk ofte tur alene. Hadde glede av å ta med kameraet også. Likte å ta naturbilder. Det ble bråstopp på dette. Å sitte på kafe alene var helt greit når jeg var gift. Merkelig ja.

[Dorthe]

Har du ikke en spesiell ting kjip ting du kan tenke på hver gang du savner familielivet?  Jeg hadde en tom eske etter et lommetørkle til den nette pris av 175 kr som eksen hadde kjøpt, husk at dette er 27 år siden, og hver gang jeg savnet ham så tittet jeg på esken og tenkte på all den maten vi kunne kjøpt for de pengene som han hadde sløst bort samtidig som vi var kjempeblakke.  Det hjalp faktisk, jeg savnet ham ikke mer og tenkte både biffer og annen god mat

[laban]

Har du ikke en spesiell ting kjip ting du kan tenke på hver gang du savner familielivet?  

 

Hun kan bare spørre oss som husker både seilbåten, firehjulsdoningene, kampen om teltturen og mer til

[laban]

I det første svaret mitt står det "For det andre er det ikke forbudt å ta kontakt med venninner som er i et parforhold, selv om man selv er det. "

 

Der mangler det selvfølgelig et IKKE i siste ledd, men det skjønte du sikkert.  Jeg skrev det om, og så gikk det litt fort...

 

 

 

[Dorthe]

Hun kan bare spørre oss som husker både seilbåten, firehjulsdoningene, kampen om teltturen og mer til

Jeg og husker det ...

[Ayia]

Venninnene mine er der for meg. Jeg har ei som tar meg med ut og lufter meg på byen av og til og ei annen som har invitert meg hjem til henne flere ganger. Det tar en times tid å komme til henne, så jeg har ikke hatt ork til å gjøre det enda.  Hun kommer til meg neste helg. Så har jeg noen venninner fra jobb som ba meg hjem til ei av de forrige uke. Jeg sa først ja, men dessverre kom jeg på at jeg hadde dobbelbooket. Jeg skulle få besøk av "suttekluten" min som jeg egentlig har kuttet ut, men som jeg dessverre møter av og til enda. Han gir seg ikke. Jeg valgte "suttekluten", selv om det er dumt. Men ellers har jeg noen fremtidsplaner med venner. Det er flere som tar kontakt nå etter at jeg skilte meg, så jeg kan ikke klage over det.

Det er ikke noe rart at du føler på dette Nicklus, du har levd et aktivt liv og vært vant til høyt tempo og har visst hva dagene bringer. Nå som det kan være litt mer åpnet både mht hva som skjer og med økonomi blir det mye nytt å venne seg til - det er jo en ny og helt annen tilværels vil jeg tro. Når jeg nevnte det med å si fra til et knippe gode venninner tenkte jeg mest på de som kan stille kjapt og enkelt når du får akutt behov for å ta en kaffe eller gå en tur- jeg gjetter det er flere av dem rundt deg ;-) Du må nok regne med at det går litt tid før du trives godt med ny tilværelse, men jeg er supersikker på at den tiden kommer, og at du får det innmari godt som herre i eget hus & hode Og som sagt: Ring de som er der neste gang minnene lurer deg til å tro at søndagskosen var bedre før ;-)

[Nicklusheletida]

Har du ikke en spesiell ting kjip ting du kan tenke på hver gang du savner familielivet?  Jeg hadde en tom eske etter et lommetørkle til den nette pris av 175 kr som eksen hadde kjøpt, husk at dette er 27 år siden, og hver gang jeg savnet ham så tittet jeg på esken og tenkte på all den maten vi kunne kjøpt for de pengene som han hadde sløst bort samtidig som vi var kjempeblakke.  Det hjalp faktisk, jeg savnet ham ikke mer og tenkte både biffer og annen god mat

Akkurat nå ser jeg lysere på det igjen. Vi slet jo ikke med økonomien, men Gud så mye annet vi slet med. Sliter ikke med økonomien nå heller. Jeg må bare tenke litt mer før jeg bruker penger og det er ikke noe problem.

[Nicklusheletida]

Hun kan bare spørre oss som husker både seilbåten, firehjulsdoningene, kampen om teltturen og mer til

Jeg må nesten le. Dette du nevner er egentlig bare småtterier i forhold til det som har vært. Men ja, det utviklet seg nesten til en maktkamp hvor jeg kjempet for å vinne noen kamper jeg også. Men det er jo et dødfødt prosjekt med en så dominerende mann. Jeg hadde vel egentlig godtatt dette også. Jeg godtok jo mer og mer. Så det var ikke det verste. Det verste var kjefting og misnøye med meg og ungene, venner, familie og livet generelt. Han levde er veldig kjedelig liv han, noe jeg synes var ganske utrolig at han synes da jeg synes og de som så det utenifra at vi levde alt annet enn kjedelig. Jeg ville aldri ha greid å tilfredsstille han for det var alltid noe nytt. Han var som ei kjerring med konstant PMS.  Eldstedatteren har sagt det til meg i noen år. - Mamma, du må gå i fra han, du vil får det så mye bedre uten han.  Jeg burde  ha hørt på henne tidligere.

[Nicklusheletida]

Jeg må nesten le. Dette du nevner er egentlig bare småtterier i forhold til det som har vært. Men ja, det utviklet seg nesten til en maktkamp hvor jeg kjempet for å vinne noen kamper jeg også. Men det er jo et dødfødt prosjekt med en så dominerende mann. Jeg hadde vel egentlig godtatt dette også. Jeg godtok jo mer og mer. Så det var ikke det verste. Det verste var kjefting og misnøye med meg og ungene, venner, familie og livet generelt. Han levde er veldig kjedelig liv han, noe jeg synes var ganske utrolig at han synes da jeg synes og de som så det utenifra at vi levde alt annet enn kjedelig. Jeg ville aldri ha greid å tilfredsstille han for det var alltid noe nytt. Han var som ei kjerring med konstant PMS.  Eldstedatteren har sagt det til meg i noen år. - Mamma, du må gå i fra han, du vil får det så mye bedre uten han.  Jeg burde  ha hørt på henne tidligere.

Jeg kunne jo f.eks tro at vi skulle på ferie til et land og så viste det seg at vi skulle til et helt annet land fordi han hadde "glemt" å si i fra. Slike ting, men det var heller ikke det verste.

[Nicklusheletida]

Det er ikke noe rart at du føler på dette Nicklus, du har levd et aktivt liv og vært vant til høyt tempo og har visst hva dagene bringer. Nå som det kan være litt mer åpnet både mht hva som skjer og med økonomi blir det mye nytt å venne seg til - det er jo en ny og helt annen tilværels vil jeg tro. Når jeg nevnte det med å si fra til et knippe gode venninner tenkte jeg mest på de som kan stille kjapt og enkelt når du får akutt behov for å ta en kaffe eller gå en tur- jeg gjetter det er flere av dem rundt deg ;-) Du må nok regne med at det går litt tid før du trives godt med ny tilværelse, men jeg er supersikker på at den tiden kommer, og at du får det innmari godt som herre i eget hus & hode Og som sagt: Ring de som er der neste gang minnene lurer deg til å tro at søndagskosen var bedre før ;-)

Økonomien går greit og ja jeg tror også det. Jeg tror livet mitt vil komme til å bli mye bedre og bare tanken på at jeg nå har friheten til å møte en stabil mann en gang i fremtiden, gir meg en god følelse. Ser lysere på det nå :-)

[laban]

Jeg må nesten le. Dette du nevner er egentlig bare småtterier i forhold til det som har vært.

Det kan nok hende at jeg også husker ting som var mer alvorlige og dyptgripende enn de jeg nevnte, men jeg synes det var riktig å trekke fram noe som er litt konkret og som det knytter seg litt humor til. 

 

Jeg vet det er lett for utenforstående å si - men forsøk å la fortid være fortid og gjør det du har lyst til med de dagene som kommer!

[frosken]

Overgangsfaser kan være vanskelige. Tror det har blitt sitert tidligere her advokaten som påpekte at "skilsmisser ikke er en frøkensport". Hun var opptatt av hvor underkommunisert det er i vårt samfunn at skilsmisse kan innebære en stor krise og at det tar tid å komme seg gjennom den.

 

Jeg er overbevist om at du er robust nok til å komme gjennom, men ser for meg at du kan ha mye å vinne på å akseptere at humøret ditt vil svinge en del og at du periodevis vil kjenne på en ensomhet du godt kunne vært foruten.

 

Sannsynligvis vil helgene bli den største utfordringen.

[mariaflyfly]

Jeg og husker det ...

Jeg også! Kan nevne i fleng flere andre kjip-historier også

[Nicklusheletida]

Overgangsfaser kan være vanskelige. Tror det har blitt sitert tidligere her advokaten som påpekte at "skilsmisser ikke er en frøkensport". Hun var opptatt av hvor underkommunisert det er i vårt samfunn at skilsmisse kan innebære en stor krise og at det tar tid å komme seg gjennom den.

 

Jeg er overbevist om at du er robust nok til å komme gjennom, men ser for meg at du kan ha mye å vinne på å akseptere at humøret ditt vil svinge en del og at du periodevis vil kjenne på en ensomhet du godt kunne vært foruten.

 

Sannsynligvis vil helgene bli den største utfordringen.

Nåja, dere tror kanskje jeg er så veldig robust, men jeg har vært alt annet enn robust. Jeg skriver mye på dol, men det er enda mer jeg lar være å skrive. Jeg skriver ikke når jeg har det som aller verst. Sannheten er at jeg ikke har fungert hverken på jobb eller i privatlivet og at jeg bare sitter og glor ut i lufta. Hver minste ting som skal gjøres har vært en kraftanstrengelse.  Bare det å betale en regning sitter jeg og tenker på i timevis før jeg får gjort det. Da jeg la ut meldingen om at jeg var singel, levde jeg i en boble en periode. Da hadde jeg vært singel en god stund, men så traff jeg en mann som jeg forelsket meg i. Men det var jo helt feil mann å bli forelsket i (kan ikke legge ut om det her, men det er grovt) så jeg dalte fort igjen. Jeg går nå på antidepressiva og hos psykolog, så såååå robust er jeg :-( Cipralexen tar bort de verste gråtetoktene, men noe mer energi har de ikke gitt meg. Bare at jeg greier å tenke litt fremover igjen og jeg har flere lyse øyeblikk. Jeg skal greie dette. Jeg skal aldri tilbake til den mannen, det ser jeg ihvertfall helt klart. Jeg har brukt mange nok år på å prøve å få dette til å fungere, bare fordi jeg er så gammeldags at jeg prøvde å verne om kjernefamilien.

[tonie]

Jeg tror man bør gi seg selv lov til å både sørge, deppe, mimre og elte ting. Det er normalt. Det man ikke bør gjøre er å mure seg inne for lenge. Jeg tror det er som med annen sorg, at man må gjennom hele kalenderåret, med alle høytider og familietradisjoner og tørre å føle på det før man er i stand til å legge det bak seg. For din del er det jo veldig mange år det er snakk om. Det virker som samlivsbruddet blander seg med en slags sorg over barna som vokser til og forsvinner litt for deg? De kommer tilbake vet du, når de har fått skapt sitt eget og gjort det de skal gjøre. Og så får de barn, og så er påskene nesten som før, med familie, skiturer og kos, og du virker som typen som sikkert finner deg en ny mann å elske etter hvert.

 

Er du sykemeldt, eller jobber du men fungerer ikke optimalt? Jeg tror nok det er best å jobbe, selv om det kan være utmattende når livet er tungt. Det sørger i alle fall for at man har noen timer i døgnet man ikke kan bruke til å gruble seg lenger ned.

 

Det går nok bra skal du se.

[Ayia]

Nåja, dere tror kanskje jeg er så veldig robust, men jeg har vært alt annet enn robust. 

 

Kjære N, jeg tror ikke noen tenker eller forventer at du er robust og selvdreven nå, men mange av oss tenker at du er robust nok til å komme ut på den andre siden - styrket. Det er to forskjellige ting. Når jeg ber deg være tydelig og ydmyk til venninnene dine er det fordi jeg tror du i noe tid framover vil ha behov for et slags akuttberedskap som kan bidra til å hjelpe deg gjennom de mørkeste stunder. Du kommer til å gråte mange ganger ennå, fortvile, føle deg mislykket og til og med ensom, men du kommer deg gjennom det, det føler jeg meg sikker på

 

Og du - jeg er ikke så sikker på at du var så forelsket jeg;-) Var han ikke akkurat den vitamininsprøytingen du så sårt trengte akkurat da? Helt greit det sjø, du er jo en singel dame...;-)

*Klem*

Endret 23. april 2013 av Kayia

[frosken]

Nåja, dere tror kanskje jeg er så veldig robust, men jeg har vært alt annet enn robust. Jeg skriver mye på dol, men det er enda mer jeg lar være å skrive. Jeg skriver ikke når jeg har det som aller verst. Sannheten er at jeg ikke har fungert hverken på jobb eller i privatlivet og at jeg bare sitter og glor ut i lufta. Hver minste ting som skal gjøres har vært en kraftanstrengelse.  Bare det å betale en regning sitter jeg og tenker på i timevis før jeg får gjort det. Da jeg la ut meldingen om at jeg var singel, levde jeg i en boble en periode. Da hadde jeg vært singel en god stund, men så traff jeg en mann som jeg forelsket meg i. Men det var jo helt feil mann å bli forelsket i (kan ikke legge ut om det her, men det er grovt) så jeg dalte fort igjen. Jeg går nå på antidepressiva og hos psykolog, så såååå robust er jeg :-( Cipralexen tar bort de verste gråtetoktene, men noe mer energi har de ikke gitt meg. Bare at jeg greier å tenke litt fremover igjen og jeg har flere lyse øyeblikk. Jeg skal greie dette. Jeg skal aldri tilbake til den mannen, det ser jeg ihvertfall helt klart. Jeg har brukt mange nok år på å prøve å få dette til å fungere, bare fordi jeg er så gammeldags at jeg prøvde å verne om kjernefamilien.

 

Jeg har oppfattet at du har det ordentlig kjipt for tiden. Grunnen til at jeg allikevel brukte uttrykket "robust", er at jeg vet du er stappfull av sunn fornuft og gode holdninger, derfor er jeg overbevist om at du kommer deg helskinnet gjennom krisen. Bra at du bruker en psykolog.

 

For meg virker det ganske innlysende at en skilsmisse for deg er en vanskelig prosess, du har jo levd i en familie i mange år og svært mange ting endres etter en skilsmisse. Har hørt andre si at det på enkelte måter er lettere når noen dør enn når man skilles. Ved dødsfall er alle enige om at det har skjedd noe svært trist og man kan ikke noe for at man sørger. Når det gjelder en skilsmisse derimot, så har man jo liksom valgt seg bort fra noe fordi man da skal få et bedre liv. Det snakkes lite om hvor omfattende den prosessen kan være som fører frem til dette bedre livet.

 

Kanskje kan det hjelpe deg å tenke tilbake på hvor kjipt du hadde det på det verste ved benbruddet ditt. Kanskje vil du om ett år være like forundret over hvor nedtrykt du er nå, som du gjorde et år etter benbruddet.