Ekspertsvar Så var det det om man skal fortelle om utroskap eller ikke.

[ekte nick]

Jeg svarer vanligvis ikke Anonyme men skal gjøre et unntak.

 

Forslaget var selvfølgelig ikke at hun skal si "du er avslørt, kan du vennligst være litt mer diskret" men "jeg vet hva du gjør. Dette får du videreformidle til din kone og ordne opp i som en mann". Det kan være vrient å skulle si noe sånt til venninnen direkte. Jeg kjenner tilfeller der den bedratte har skutt pianisten dvs budbringeren i stedefor å ta den skyldige, altså mannen. Om Poppins ber mannen rydde opp etter seg kan hun være til støtte for den bedratte.

 

Jeg har foreslått at hun selv informerer venninnen sin. Men som et alternativ er dette over et alternativt forslag som jeg støtter, dersom det hun sier til mannen er: "Du er avslørt. Nå får du en uke på å fortelle henne om det selv, ellers så gjør jeg det". 

[Ayia]

Jeg har foreslått at hun selv informerer venninnen sin. Men som et alternativ er dette over et alternativt forslag som jeg støtter, dersom det hun sier til mannen er: "Du er avslørt. Nå får du en uke på å fortelle henne om det selv, ellers så gjør jeg det". 

Disse har et lite barn, og de er i en sensitiv fase i livet. All forskning viser at par der den utro selv formidler hva som har skjedd har bedre odds enn par der utroskapen kommer fram på andre måter, og det er ikke så vanskelig å forstå. Det krever erkjennelse fra den utro å selv skulle legge det fram, og den erkjennelsen vil være nødvendig i perioden etterpå. I tillegg er utroskap en sensitiv sak, og mange liker ikke at "alle" vet før man selv visste. Jeg tror derfor det er best å få dette formidlet "innomhus".

[ekte nick]

Disse har et lite barn, og de er i en sensitiv fase i livet. All forskning viser at par der den utro selv formidler hva som har skjedd har bedre odds enn par der utroskapen kommer fram på andre måter, og det er ikke så vanskelig å forstå. Det krever erkjennelse fra den utro å selv skulle legge det fram, og den erkjennelsen vil være nødvendig i perioden etterpå. I tillegg er utroskap en sensitiv sak, og mange liker ikke at "alle" vet før man selv visste. Jeg tror derfor det er best å få dette formidlet "innomhus".

Jeg kjenner ikke til den forskningen (og forskning er ofte sprikende). Men dersom det gir bedre prognose at mannen selv forteller det, så kan vel trådstarter informere mannen om dette, i tillegg til å si det jeg foreslår over.

 

Jeg syns ihvertfall ikke en venninne skal la vær å si noe.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ikke til den forskningen (og forskning er ofte sprikende). Men dersom det gir bedre prognose at mannen selv forteller det, så kan vel trådstarter informere mannen om dette, i tillegg til å si det jeg foreslår over.

 

Jeg syns ihvertfall ikke en venninne skal la vær å si noe.

Til dere som mener at venninnen skal ta det opp med den utro mannen, og at han og ikke venninnen skal ta det opp med hun som er bedratt:

Skal mannen late som om han tar det opp av eget initiativ?

Skal venninnen late som om hun ikke visste det fra før og late som om hun ikke har snakket med mannen, når den bedratte sannsynligvis senere betror seg til venninnen om det mannen har innrømt?

Å skjule ting, late som om eller lyve, er ikke bra i et vennskapsforhold, selv om man ønsker godt med det.

Jeg tror at det er sjanse for at det vil komme frem, slik at den bedratte får vite om det at hennes venninne visste det _før_ hennes mann kom til henne og innrømte det, og at han kom til henne med innrømmelsen nå etter press fra andre, og at han ikke gjorde det etter eget initiativ.

 

 

Anonymous poster hash: 016bf...f3f

[Ayia]

Jeg kjenner ikke til den forskningen (og forskning er ofte sprikende). Men dersom det gir bedre prognose at mannen selv forteller det, så kan vel trådstarter informere mannen om dette, i tillegg til å si det jeg foreslår over.

 

Jeg syns ihvertfall ikke en venninne skal la vær å si noe.

Går litt i surr - er du den samme Anonym som jeg diskuterte med?

[adhemar]

Igjen, "non of your f.... ing buisniss" Gjennom et langt liv skjer ting, hvius hver og en av oss skulle vist alt om hva våre partnere har sagt, gjort, tenkt som ville såret oss hadde vi vært single hele gjengen.

 

Utroskap er et svik, ja. Men det er ikke din jobb å 'rydde opp'. For alt jeg vet har venninen din vært et hespetre av en drittmegge mot mannen sin over lang tid, selv om hun er blid og hyggelig mot deg. Som regel er ikke folk utro bare for å være det når livet er helt topp elles.

 

Jeg syns det er mye moraliserende svart/hvitt tankegang når det gjelder utroskap. De aller, aller fleste av oss reagerer svært negativt på å oppleve dette her, for langvarige konsekvenser selv om man velger å bli pga barn og omstendigheter ellers.

 

Hva oppnår du ved å fortelle dette til venninen din ? Være en god venninne ? Eller er det andre motiver.

 

Eneste 'gyldige' grunnen jeg kan tenke meg er hvis mannen er en notorisk tosk som driter i alt og alle, en ego, løger, slubbert og rundbrenner, og dette er noe du VET helt objektivt.

 

Med mindre han er en kar av aller værste sort som ingen burde ta i med en ildtang en gang har du å holde kjeft og kanskje spørre deg selv hva ditt egentlige motiv er for å i det hele tatt vurdere 'fortelle'

[Marie Mel]

Vet at dette tema har vært oppe her inne flere ganger men jeg spør likevel. Vil ha litt nye friske meninger.

 

Så, saken er den at jeg nettopp har fått vite at mannen til min bestevenninne har vært utro. De er forlovet og har to barn på hhv 3 år og 8 uker. Jeg har fått vite at  utroskapet skjedde for ca et halvt år siden på jobbreise mens venninnen min var hjemme gravid.

 

Nå føler jeg at jeg sitter her med the oh so big question om jeg burde si noe eller ikke. Føler et stort ansvar plutselig ble lagt i mine hender og helt ærlig så hater jeg det.

 

Jeg er veldig lei meg på venninnen min sin vegne, men spørsmålet er om dette egentlig er noe hun vil vite? Med tanke på at de har en liten baby så er det jo et ganske forferdelig tidspunkt å få beskjed om noe sånt nå. Jeg tror dette er en en-gangs greie og ikke en jente mannen hennes har holdt på med flere ganger, men sliter veldig med hva jeg burde gjøre. Venninnen min er en person som setter fasade veldig høyt så jeg prøver ta det litt i betraktning også.. men huff...

 

Hva ville dere gjort? Er jeg helt rar som vurderer å ikke si noe? Må innrømme at det blir vanskelig for meg å late som ingenting overfor henne dersom jeg ikke sier noe.. men .. nei jeg vet ikke..

 

Fikk egentlig ønske jeg ikke visste dette selv...

Mary Poppins,

Du fikk selv vite om utroskapen av en eller flere. Hvor mange vet om dette?

Hvor mange muligheter har du?  

 

La din venninne finne det ut selv?

La din venninne høre det fra andre og så få vite at du visste?

La mannen fortelle om utroskapen selv?

La være å si noe, da det blir store skader med babyer og små barn i huset?

Støtte din venninne om hun sier hun lurer på om mannen er utro?

Hva ville din venninne gjort om det var deg?

Skrive et brev og forklare hvorfor du ikke forteller dette, og gi det om du får en kjeft en dag for ikke å ha fortalt om hun fikk vite det via andre?

 

Utroskap i forhold med små barn gjør stor skade i ekteskapet. Det går også utover barn. Det er litt av et ansvar. Det handler om flere her.

 

Hva vet du om mannen? Vil han gjøre det igjen? Fortsetter han forholdet i smug? Noen er så dumme at de får barn på flere hold også.

 

Om jeg visste at mannen ikke hadde et forhold på si, så tror jeg at jeg ikke ville gått imellom dette paret. Jeg hadde nok skrevet et brev og forklart at jeg som venninne ikke vil mellom ekteparet i denne saken, og gitt henne brevet om hun en dag ble sint for at jeg ikke visste. Venninner må ikke gå mellom ektepar i kraft av å være venninne, men dette er en vanskelig sak. 

 

Om jeg fant ut at mannen fortsatt hadde et forhold, så ville jeg gitt ham litt tid på å fortelle sin kone dette selv.   

[løvinne71]

Hva som er det "riktige" å gjøre i en slik situasjon, synes jeg avhenger av en ganske vesentlig ting:  Nemlig om utroskapen var et engangstilfelle, eller om fyren er notorisk utro med stadig nye kvinner, eller innleder et langvarig forhold "på si" med en fast elskerinne. 

 

Dette er i mine øyne svært  forskjellige former for utroskap. Og "nytteverdien" av å få vite om dette som den bedratte part, er også  temmelig forskjellig. 

 

Hvis min mann hadde hatt en one-night-stand i fylla, med en tilfeldig dame, som ikke betydde noe for ham og som han angret på i ettertid, så ville jeg absolutt foretrukket å leve "lykkelig uvitende" om at dette hadde skjedd, fremfor å føle skuffelsen og sviket over å få vite.

En slik hendelse kan være en "tabbe" der man i et svakt øyeblikk gir etter for nysgjerrighet/fristelse, uten at dette har noen betydning for følelsene man har for sin partner og sitt  forhold/familieliv.  Forhåpentligvis ville han "straffes" av  sin dårlige samvittighet og lære av dette, slik at det ikke skjedde igjen. 

Hadde jeg derimot fått vite om det, så ville konsekvensene ha blitt så uendelig mye større for oss begge. Og evt ødelagt for en hel familie med konsekvenser for "uskyldige" barn, hvis ettervirkningene hadde endt med et samlivsbrudd.

 

Ser man disse to tingene opp mot hverandre, så virker det jo ganske unødvendig at EN dårlig avgjørelse et svakt øyeblikk skal ødelegge noe som ellers kunne blitt et langt samliv og et godt familieliv? 

 

Hadde utroskapen derimot vært stadig gjentagende, eller mannen min innledet et langvarig forhold til en annen, så ville saken stillt seg ganske annerledes, og da ville jeg heller foretrukket å få vite, fremfor å bli ført bak lyset over lang tid!

 

Da  er utroskapen en bevisst / planlagt handling, noen som etter min mening er et mye større svik, og vitner om mangel på respekt for sin partner og det man har.

Antagelig er det også til en viss grad følelser involvert hvis han hadde hatt samme elskerinne over lengre tid. Noe som ville vært en trussel for forholdet på en helt annen måte enn en tilfeldig ONS.

 

Jeg ville også ha visst det hvis han var notorisk utro, for det er ikke en type person jeg ville ha levd sammen med. 

 

Kort sagt: NEI, jeg synes ikke du skal si noe hvis dette var et engangstilfelle, og denne fyren ellers er en god kjæreste/far for din venninne og deres barn! 

Han gjorde en feil, men har forhåpentligvis lært av dette, og gjør det ikke igjen.

 

Er det derimot snakk om gjentatte svik, eller at han holder på med en annen over lengre tid, så ville jeg vurdert å fortelle henne om det.

 

 

 

 

 

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvsagt skal du være voksen og holde kjeften lukket.

[morsan]

Jeg synes tankene til Løvinne over her er veldig fornuftige og jeg har før tenkt akkurat slik. Men nå er jeg ikke så sikker lenger - om jeg fortsatt er der eller om andre grunner trekker andre veier.

Et stort problem her er at den som vet om ett enkelt sidesprang sjelden kan vite om dette er ledd i notorisk utroskap og/eller ledd i/starten på et langvarig utroskap.

Man kan derfor holde kjeft ut fra de beste hensikter og så blir det likevel feil.

Et annet problem er at den som var utro - selv ved ONS - kan overfor seg selv prøve å rettferdiggjøre det som skjedde ved å lete etter feil hos partneren. Og den som leter - den finner!

Dermed kan DETTE bli en større trussel mot parforholdet enn utroskapen i seg selv.

Forhold kan gå over styr pga engangstilfeller. Men jeg får si som Karin Stoltenberg: Det er et skrøpelig ekteskap om ikke slikt kan tilgis.

I bunn og grunn tror jeg at sannheten - selv hvor smertefull den måtte være og hvor sinna man måtte bli - vil frigjøre! Den vil gi vedkommende den informasjonen som er nødvendig for å ta stilling til om dette er noe som kan tilgis og om man kan "velge partneren på nytt", eller om dette kommer på toppen av andre problemer som de måtte stri med (og som venninne kanskje ikke vet noe om). Kanskje er dette nettopp det hun trenger for å kunne gå uten å måtte føle hun har all skyld? Eller er hun i stand til å tilgi og velge han på nytt?

Vanskelig å vite hva som vil være det rette.

Og her spiller det også en stor rolle hvor sikker venninnen er. Forskjell på sikker viten og bare mistanker.

[AnonymBruker]

Jeg ville vist. Jeg vil vite hvilket forhold jeg er i.  Jeg har også erfart å bli bedratt selv. Det at sannheten kommer frem gjør sjansen mindre for at det skal skje igjen. Dersom man kommer seg unna med det fortsetter det gjerne. Jeg fordømmer det miljøet min mann vanket i hvor ingen av vennene hans  sa noe til han en gang, bare holdt kjeft. Det blir som et klapp på skulderen, hvor man stilliende synes det er greit synes jeg. 

 

Du eller din mann bør som minimum snakke med han, og si at får dere nyss om at det skjer igjen kommer dere til å fortelle hva dere vet. 

 

Et ons er lettere å tilgi, men jeg vil anbefale familierådgivning. Min mann tok for lett på min tilgivelse og fortsatte med et forhold etterpå. 

Anonymous poster hash: 25e75...3bd

[ekte nick]

Selvsagt skal du være voksen og holde kjeften lukket.

 

Du har jammen svært bastante meninger om andre, NHD. Ikke forbausende egentlig, for det er ofte slik du opptrer her på forumet (men hvor etisk det er for en psykiater å være så bastant, er en annen sak).

 

Det er faktisk ikke en naturgitt sannhet at det å være "voksen" i dette tilfelle er å holde kjeft. Tvert om vil jeg synes det er mer voksent av venninnen å si ifra.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har jammen svært bastante meninger om andre, NHD. Ikke forbausende egentlig, for det er ofte slik du opptrer her på forumet (men hvor etisk det er for en psykiater å være så bastant, er en annen sak).

 

Det er faktisk ikke en naturgitt sannhet at det å være "voksen" i dette tilfelle er å holde kjeft. Tvert om vil jeg synes det er mer voksent av venninnen å si ifra.

Jeg står fast ved at det er voksent å ikke blande seg opp i andre voksnes kjærlighetsliv.

Sladderkjerringer har jeg aldri sett på som voksne i psykologisk forstand.

[Madelenemie]

Vet at dette tema har vært oppe her inne flere ganger men jeg spør likevel. Vil ha litt nye friske meninger.

 

Så, saken er den at jeg nettopp har fått vite at mannen til min bestevenninne har vært utro. De er forlovet og har to barn på hhv 3 år og 8 uker. Jeg har fått vite at  utroskapet skjedde for ca et halvt år siden på jobbreise mens venninnen min var hjemme gravid.

 

Nå føler jeg at jeg sitter her med the oh so big question om jeg burde si noe eller ikke. Føler et stort ansvar plutselig ble lagt i mine hender og helt ærlig så hater jeg det.

 

Jeg er veldig lei meg på venninnen min sin vegne, men spørsmålet er om dette egentlig er noe hun vil vite? Med tanke på at de har en liten baby så er det jo et ganske forferdelig tidspunkt å få beskjed om noe sånt nå. Jeg tror dette er en en-gangs greie og ikke en jente mannen hennes har holdt på med flere ganger, men sliter veldig med hva jeg burde gjøre. Venninnen min er en person som setter fasade veldig høyt så jeg prøver ta det litt i betraktning også.. men huff...

 

Hva ville dere gjort? Er jeg helt rar som vurderer å ikke si noe? Må innrømme at det blir vanskelig for meg å late som ingenting overfor henne dersom jeg ikke sier noe.. men .. nei jeg vet ikke..

 

Fikk egentlig ønske jeg ikke visste dette selv...

Hei!

 

 

Jeg er helt sikker! Ikke si noe til din venn!!

 Skjerm henne, å begjære en annen betyr ikke at ikke elsker den man har forpliktelser ovenfor.

 

Noen ganger går begjæret over, kanskje om det ikke skjer, og man har sex, så er det bare sex da har det ikke noe med kjærligheten og følelsene å gjøre som er der for den andre.

 

Dessuten fører sladder ikke noe godt med seg.

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Jeg er helt sikker! Ikke si noe til din venn!!

 Skjerm henne, å begjære en annen betyr ikke at ikke elsker den man har forpliktelser ovenfor.

 

Noen ganger går begjæret over, kanskje om det ikke skjer, og man har sex, så er det bare sex da har det ikke noe med kjærligheten og følelsene å gjøre som er der for den andre.

 

Dessuten fører sladder ikke noe godt med seg.

Hei!

 

 

Glemte. Når jeg møter min bestevenn, sier min mann det er så "overfladisk", jeg har tenkt en hel del på det, og kanskje har han rett og kanskje har vi rett, hvem vet?

 

Saken er at både min bestevenn og jeg vil ha det hyggelig, når vi treffes "vet vi" om at jeg har autisme og hun har noen opplagte og tydelige vansker i sin familie, de gangene vi møtes 2-4 ganger pr år, så er andre ting tema, feks musikk eller at vi skal gå i teateret, det er litt sånne pauser :-) i hverdagen, der vi er 2 år igjen, eller 6 år eller 18 år igjen :-) Vi er bestevenner og da tror jeg man også gir hverandre gleden og bekymringsfriheten, det ligger mer kjærlighet og klokskap i å la noe ligge enn man kanskje tenker.

 

For det handler ikke om å ikke ville si/være ærlig, men om å beskytte og verne om vennen man er glad i.

Det er ikke hva man sier,.. men tiden som kan vise om de to som valgte hverandre, men som har noen vansker nå, er ment å være i sammen, og i det må ingen blande seg inn... i vertfall ikke med løse hendelser. 

[løvinne71]

Urolig godt svar av Madelenemie! Det å være en god venninne innebærer først og fremst tenke på hva som gavner sine venninner mest. Og jeg kan ikke forestille meg at det vil komme noe godt ut av at hun blir fortalt dette, av "utenforstående" på et tidspunkt hvor hun nettopp har vært igjennom svangerskap/fødsel, og har hendene fulle med baby og barn.

 

 

Om dette allikevel skulle komme frem på et senere tidspunkt, så var det ihvertfall ikke du som bidro til å gjøre livet hennes surt og vanskelig. Du trenger du jo ikke akkurat utbasunere at du har visst om dette fra før... 

[ekte nick]

Jeg skjønner svaret ditt Madelenemie, men jeg er ikke enig. Det vil si, det kan være riktig for ditt forhold, og for noens forhold, men ikke for andres. Selv vil jeg vite ærlig om slike ting, og jeg ville ikke tilgitt noen av mine venner som visste og ikke sa noe. Jeg har selv informert en kamerat om et sånt forhold en gang (alle visste og ingen sa noe) og han takket meg og følte jeg var den eneste av vennene han kunne stole på.

 

Det å ta ansvar for å si fra, er ikke det samme som å være "sladderkjerring". Folk som velger å si fra om ting på en arbeidsplass, kan også bli stemplet negativt, men det de gjør er faktisk å ta ansvar.

[Ayia]

Jeg står fast ved at det er voksent å ikke blande seg opp i andre voksnes kjærlighetsliv.

Sladderkjerringer har jeg aldri sett på som voksne i psykologisk forstand.

Her surrer du med begrepene NHD, med forbehold om at siste setning skal sees i sammenheng med MPs åpningsinnlegg. Å sladre er å videreformidle personlig informasjon om andre, sant eller ikke, mens det MP lurer på er om hun hjelper venninnen sin best ved å meddele henne det hun (og andre?) vet, men som venninnen ennå ikke vet. Det er ikke gitt at det ene er mer riktig (eller voksent for den saks skyld) av dette.

 

Det er nesten så jeg mistenkter deg for å svare ut fra egen erfaringsbakgrunn. Jeg husker at du for en tid tilbake fortalte at du og en kollega hadde blitt utsatt for uriktig og ubegrunnet sladder i forbindelse med konferanseopphold, men syns ikke dette kan sammenlignes med MPs historie. For det første sier MP at hun vet at dette har skjedd, og for det andre tenker hun ikke å snakke med tredjeperson om dette. Situasjonen er altså helt motsatt av det du har erfart, og etter min mening er det hverken gitt hva som er riktig (eller voksent) i MPs situasjon. Jeg kan snakke for meg og råd gi ut fra hva jeg mener (eller ville foretrukket), men jeg kan ikke gi nedlatende karakteristikker av de som ville foretrekke det motsatte - det blir for useriøst.

 

Med dette sagt; jeg er helt enig i at sladder ikke er voksent.

Endret 17. juni 2013 av Kayia

[Madelenemie]

Urolig godt svar av Madelenemie! Det å være en god venninne innebærer først og fremst tenke på hva som gavner sine venninner mest. Og jeg kan ikke forestille meg at det vil komme noe godt ut av at hun blir fortalt dette, av "utenforstående" på et tidspunkt hvor hun nettopp har vært igjennom svangerskap/fødsel, og har hendene fulle med baby og barn.

 

 

Om dette allikevel skulle komme frem på et senere tidspunkt, så var det ihvertfall ikke du som bidro til å gjøre livet hennes surt og vanskelig. Du trenger du jo ikke akkurat utbasunere at du har visst om dette fra før... 

Hei!

 

 

Takk for at du forstår hvordan jeg tenker.

[AnonymBruker]

Her surrer du med begrepene NHD, med forbehold om at siste setning skal sees i sammenheng med MPs åpningsinnlegg. Å sladre er å videreformidle personlig informasjon om andre, sant eller ikke, mens det MP lurer på er om hun hjelper venninnen sin best ved å meddele henne det hun (og andre?) vet, men som venninnen ennå ikke vet. Det er ikke gitt at det ene er mer riktig (eller voksent for den saks skyld) av dette.

 

Det er nesten så jeg mistenkter deg for å svare ut fra egen erfaringsbakgrunn. Jeg husker at du for en tid tilbake fortalte at du og en kollega hadde blitt utsatt for uriktig og ubegrunnet sladder i forbindelse med konferanseopphold, men syns ikke dette kan sammenlignes med MPs historie. For det første sier MP at hun vet at dette har skjedd, og for det andre tenker hun ikke å snakke med tredjeperson om dette. Situasjonen er altså helt motsatt av det du har erfart, og etter min mening er det hverken gitt hva som er riktig (eller voksent) i MPs situasjon. Jeg kan snakke for meg og råd gi ut fra hva jeg mener (eller ville foretrukket), men jeg kan ikke gi nedlatende karakteristikker av de som ville foretrekke det motsatte - det blir for useriøst.

 

Med dette sagt; jeg er helt enig i at sladder ikke er voksent.

 

Veldig godt sagt, Kayla! Skulle ønske NHD var typen til å ta selvkritikk, men det tviler jeg dessverre på.

Anonymous poster hash: bd74a...f48