Et "annenhver uke forhold"

[AnonymBruker]

Vi er godt voksne, har hvert vårt barn på 8 år. Traff hverandre da barna var 3,5 år.

 

Bor ikke sammen

 

Hans eks har fra starten styrt vårt forhold, ved å fortelle sitt barn, at h*n og faren ikke skal være hos meg når h*n er hos faren osv.

 

Vi var en del sammen likevel etter et års tid, men siste 1,5 året har det begynt det å bli mer og mer problematisk, fordi hans barn tydelig ikke er bekvem med å dele pappa og oppmerksomheten h*n får ved å være eneste barnet.

 

Jeg har også helt andre grenser for mitt barn enn hva min kjæreste har for sitt, så der blir det også litt krasj...

Min 8 åring får ikke være oppe til 22 på en hverdag og 23 i helger og ferier.

Min 8 åring må spørre om lov til å forsyne seg, takke pent for det h*n får osv.

Mitt barn får ikke bestemme bort sunne middager, fordi det ikke er like godt som usunn mat etc... (for å nevne noe)

 

Min kjæreste tør ikke si nei til sitt barn. Minner ikke på å takke, har ikke grenser osv. Det er barnet som i størst grad bestemmer, og er i ferd med å bli en liten voksen, som får ta del i den voksne verden, uten å forstå at h*n ikke er annet enn et barn, som ikke har noe med alt de voksne sier og gjør..

 

 Hvis han og jeg har avtalt å gjøre noe, og hans barn sier "det vil jeg ikke", blir det slik hans barn sier.. Det har hendt at vi har avtalt noe, som jeg har forberedt og klargjort. Når de kommer, viser det seg til sist, at hans barn har sagt "det vil jeg ikke", så de reiser hjem/blir ikke med eller vi må finne på noe annet.

Han har ikke sagt dette til meg før de kommer, men ventet til det så og si er klart til å reise på det vi har planlagt.

 

Isteden for å tørre å sette grenser, tørre å ta opp kampen for sitt eget liv med eksen og hennes familie, velger min kjæreste å ikke være med oss når han har sitt barn hos seg annenhver uke. Da unngår han konflikt med barnet og sin eksfamilie og slipper å bli tatt med på familiekontoret for å høre hvordan hans eks vil at vi skal leve våre liv.

 

Vi har nå vært sammen i 5 år, men føler jeg er "like langt" som da vi ble sammen og ikke skulle innvolvere barna.

 

Hva skal og kan jeg gjøre med dette? Er fryktelig glad i mannen, og vi har det supert når vi er uten barna, men jeg synes det er vanskelig å bli tilsidesatt i så stor grad hver gang vi har barna hos oss.

Anonymous poster hash: 648dc...a03

Anonymous poster hash: 648dc...a03

[Ayia]

Vi er godt voksne, har hvert vårt barn på 8 år. Traff hverandre da barna var 3,5 år. Bor ikke sammen

 

Hans eks har fra starten styrt vårt forhold, ved å fortelle sitt barn, at h*n og faren ikke skal være hos meg når h*n er hos faren osv.

 

Jeg har også helt andre grenser for mitt barn enn hva min kjæreste har for sitt, så der blir det også litt krasj...

 

Min kjæreste tør ikke si nei til sitt barn.

 

Hvis han og jeg har avtalt å gjøre noe, og hans barn sier "det vil jeg ikke", blir det slik hans barn sier.. Det har hendt at vi har avtalt noe, som jeg har forberedt og klargjort. Når de kommer, viser det seg til sist, at hans barn har sagt "det vil jeg ikke", så de reiser hjem/blir ikke med eller vi må finne på noe annet.

 

Isteden for å tørre å sette grenser, tørre å ta opp kampen for sitt eget liv med eksen og hennes familie, velger min kjæreste å ikke være med oss når han har sitt barn hos seg annenhver uke.

 

Vi har nå vært sammen i 5 år, men føler jeg er "like langt" som da vi ble sammen og ikke skulle innvolvere barna.

 

Hva skal og kan jeg gjøre med dette? Er fryktelig glad i mannen, og vi har det supert når vi er uten barna, men jeg synes det er vanskelig å bli tilsidesatt i så stor grad hver gang vi har barna hos oss.

Det er ikke alltid like lett å være barn når mamma eller pappa får ny kjæreste som - sånn som det er hos dere - også har familie med barn og eks. Det er nok like mange varianter av hvordan man agerer etter brudd som det er samlivsbrudd, og den store vanskelige jobben for de voksne er å finne en måte å leve på som støtter opp under akkurat sine barns behov på best mulig måte.

 

Jeg gjetter at både du (og din eks?) har gjort dette i forhold til ditt barn, og at kjæresten din og eksen har gjort det i forhold til sitt.

 

Av den grunn tror jeg du tenker litt feil når du tenker at 

 

"Hans eks har fra starten styrt vårt forhold, ved å fortelle sitt barn ...etc"

"Min kjæreste tør ikke si nei til sitt barn"

"Isteden for å tørre å sette grenser, tørre å ta opp kampen for sitt eget liv med eksen og hennes familie, velger min kjæreste å ikke være med oss når han har sitt barn hos seg annenhver uke".

 

Kan det være at han prioriterer annerledes enn deg, og at dette egentlig handler om at dere har grunnleggende ulikt syn på spørsmål omkring barneoppdragelse, barns behov etter samlivsbrudd, formål med grensesetting eller syn på hvilke "kamper" som er de viktige i det daglige etc? 

 

Det er ikke sikkert han ikke tør ta kampen, det kan jo være at han ikke ønsker å ta kampen, sant?

 

Jeg skjønner imidlertid at dette påvirker forholdet mellom dere voksne, og at du kunne tenkt deg å samarbeide bedre med kjæresten din om å skape en ny familie sammen. Samtidig høres det ut som dere tenker såpass ulikt om dette at jeg lurer på om dere heller skal være aksepterende i forhold til den andres valg enda en tid framover, og la hverandre møte sine ungers behov på den måten man tror er best.

 

Jeg tror heller ikke det er lurt av deg å sammenligne ditt barn og måten du gjør det på med hans barn og måten han gjør det på. Unger er forskjellige, og du må nesten bare stole på at han kjenner sitt barn og dette barnets behov, tenker jeg. Det eneste du vil oppnå ved å si at "han er i grepet til  sin eks" eller "setter feil grenser" er å skyve han fra deg - altså det motsatte av det du ønsker.

  

Det eneste temaet jeg syns du kan ta opp med han ut fra det du skriver er hans hang til å endre eller bryte avtaler. Ikke bland barnet inn i dette, for det er han, ikke barnet, som tar dette valget. Fortell han at du forbereder deg og gleder deg til dere skal gjøre noe sammen, og at du derfor både føler deg skuffet og lei deg når avtaler brytes. Si at du derfor ønsker at inngåtte avtaler opprettholdes for framtiden, og at han må tenke over hvorvidt han ønsker å snakke med sitt barn om dette (type "dersom vi har sagt at vi skal være der kan vi ikke bryte den avtalen") eller om han velger å være sammen med deg kun når han ikke er sammen med sitt barn. Og husk: Dersom han velger det siste kan du ikke annet enn å akseptere valget hans ;-)

 

La tiden jobbe for dere. Vis barnet alltid at det er velkomment hos deg og ditt barn, og vis begge at du har lyst til å være sammen med både faren og barnet.

 

Lykke til

[AnonymBruker]

Hei igjen...

Nå har han begynt å sette seg opp på ekstrajobbing de kveldene i uken vi har mulighet til å se hverandre. Han sover hos seg og jeg hører ikke noe særlig fra ham.

 

Jeg elsker denne mannen, men han frustrerer meg mer og mer ved at han prioriterer meg bort.

 

Vi er aldri ute på noe sammen, for da har han enten ikke råd eller har ikke tid. Har vært slutt en gang, og da var det både langturer og festing på ham.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Prøver å legge opp til så mye som mulig tid sammen med ham, men han unngår meg hvis han kan

 

Anonymous poster hash: 1f402...f02

[Lillemus]

 

Hei igjen...

Nå har han begynt å sette seg opp på ekstrajobbing de kveldene i uken vi har mulighet til å se hverandre. Han sover hos seg og jeg hører ikke noe særlig fra ham.

 

Jeg elsker denne mannen, men han frustrerer meg mer og mer ved at han prioriterer meg bort.

 

Vi er aldri ute på noe sammen, for da har han enten ikke råd eller har ikke tid. Har vært slutt en gang, og da var det både langturer og festing på ham.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Prøver å legge opp til så mye som mulig tid sammen med ham, men han unngår meg hvis han kan

 

Anonymous poster hash: 1f402...f02

 

Det der hadde jeg ikke orket. Spør rett ut om han er interessert i å fortsette et forhold med deg, for meg høres det ut som han er i ferd med å trekke seg bort, men ikke tør si det til deg.

[songbirdy]

 

Vi er godt voksne, har hvert vårt barn på 8 år. Traff hverandre da barna var 3,5 år.

 

Bor ikke sammen

 

Hans eks har fra starten styrt vårt forhold, ved å fortelle sitt barn, at h*n og faren ikke skal være hos meg når h*n er hos faren osv.

 

Vi var en del sammen likevel etter et års tid, men siste 1,5 året har det begynt det å bli mer og mer problematisk, fordi hans barn tydelig ikke er bekvem med å dele pappa og oppmerksomheten h*n får ved å være eneste barnet.

 

Jeg har også helt andre grenser for mitt barn enn hva min kjæreste har for sitt, så der blir det også litt krasj...

Min 8 åring får ikke være oppe til 22 på en hverdag og 23 i helger og ferier.

Min 8 åring må spørre om lov til å forsyne seg, takke pent for det h*n får osv.

Mitt barn får ikke bestemme bort sunne middager, fordi det ikke er like godt som usunn mat etc... (for å nevne noe)

 

Min kjæreste tør ikke si nei til sitt barn. Minner ikke på å takke, har ikke grenser osv. Det er barnet som i størst grad bestemmer, og er i ferd med å bli en liten voksen, som får ta del i den voksne verden, uten å forstå at h*n ikke er annet enn et barn, som ikke har noe med alt de voksne sier og gjør..

 

 Hvis han og jeg har avtalt å gjøre noe, og hans barn sier "det vil jeg ikke", blir det slik hans barn sier.. Det har hendt at vi har avtalt noe, som jeg har forberedt og klargjort. Når de kommer, viser det seg til sist, at hans barn har sagt "det vil jeg ikke", så de reiser hjem/blir ikke med eller vi må finne på noe annet.

Han har ikke sagt dette til meg før de kommer, men ventet til det så og si er klart til å reise på det vi har planlagt.

 

Isteden for å tørre å sette grenser, tørre å ta opp kampen for sitt eget liv med eksen og hennes familie, velger min kjæreste å ikke være med oss når han har sitt barn hos seg annenhver uke. Da unngår han konflikt med barnet og sin eksfamilie og slipper å bli tatt med på familiekontoret for å høre hvordan hans eks vil at vi skal leve våre liv.

 

Vi har nå vært sammen i 5 år, men føler jeg er "like langt" som da vi ble sammen og ikke skulle innvolvere barna.

 

Hva skal og kan jeg gjøre med dette? Er fryktelig glad i mannen, og vi har det supert når vi er uten barna, men jeg synes det er vanskelig å bli tilsidesatt i så stor grad hver gang vi har barna hos oss.

Anonymous poster hash: 648dc...a03

Anonymous poster hash: 648dc...a03

 

 

Hei. Jeg tror du trenger å ta et par bevisste skritt tilbake og kikke på forholdet deres. Du må rett og slett ta en pause, og prøve å se hvordan ting er utenfra. La være å ta kontakt med han på samme måte som han unngår deg. Tenk nøye gjennom hva som egentlig foregår.

Er du egentlig så glad i han som du "tror"? Hvis svaret etter nøye overveielse er "ja", så må du ta en ordentlig opprydning.

For hvorfor bor dere fremdeles adskilt hvis dere elsker hverandre og ønsker å satse på hverandre? Det må da være en fremtid i forholdet deres? Ellers er det ikke noe å satse på vel, samme hvor mye dere elsker hverandre?

 

Hensynet til barna er viktig og bra at dere tenker sånn, men 5 år er lang tilvenning, og nå er de store nok til å takle det ok (om dere gjør ting på en bra måte), og dere kan forklare, og avklare ting i sammen med dem.

 

Jeg syns ikke det er et godt signal at han trekker seg vekk når dere har anledning til å være sammen.

 

Jeg tror også, som deg, at han er konfliktsky og velger minste motstands vei ovenfor barnet sitt og ekskona/familien. Derfor går det ut over deg og deres forhold. Og ikke minst så gjør han barnet sitt en STOR bjørnetjeneste ved å føye h*n i alt.

 

Jeg tror ikke jeg hadde orket å ha det slik. Bedre alene, selv om det er tøft å være vekke fra en man er glad i. Men elsker han deg, og vil HA deg, så gjør han det som skal til for å være sammen med deg.