Høysensitive mennesker

[stjernestøv]

Finnes høysensitive mennesker i psykiatrien, hvilke diagnose har de?

 

Eller er det en del av personligheten og ikke noen sykdom?

 

Kjenner meg igjen i dette men så har jeg en diagnose da, ellers minner det litt om asberger og folk med psykoselidelser kan jo også være sensitive.

[AnonymBruker]

Slik høysensitivitet er presentert er det IKKE en diagnose eller sykdom, men et karaktertrekk på linje med andre karaktertrekk. Altså en del av personligheten som er medfødt.

 

(Så er det vanskelige spørsmålet om man er født sånn eller blitt sånn. Det kan sikkert diskuteres til all evighet).

 

 

Anonymous poster hash: b5bf6...68d

[stjernestøv]

Ja leste at det var et karaktertrekk, men det virker jo som mange lider under det. Men det går vel på å lære seg å leve med det, takle det på gode måter som kan gjøre det til noe fint. Lurer på om det i det hele tatt blir tatt i betraktning i psykiatrien, eller om det blir sett på som sykdom der. Men er jo folk av alle slag som er høysensitive, det er jo interessant da. Jeg tror man er født sånn.

[Marie Mel]

Hva er høysensitiv? Snakker du om folk som er sensitive ovenfor lys, lyd, strøm og har alergier mot mye, eller handler det om sensitivitet ovenfor hva mennesker sier og følsomhet?

[stjernestøv]

Handler vel om alt det på en måte, holder på med denne boken nå som handler om nettopp det.

 

http://www.haugenbok.no/visverk.cfm?cid=244108

 

 

(men det går tregt med lesingen min, klarer ikke konse skikkelig)

[AnonymBruker]

 

Slik høysensitivitet er presentert er det IKKE en diagnose eller sykdom, men et karaktertrekk på linje med andre karaktertrekk. Altså en del av personligheten som er medfødt.

 

(Så er det vanskelige spørsmålet om man er født sånn eller blitt sånn. Det kan sikkert diskuteres til all evighet).

 

 

Anonymous poster hash: b5bf6...68d

 

Jeg har lest at 20% av befolkningen er høysensitive og at de er født slik.

I tillegg kan man bli enda mer sensitiv i tillegg, ved å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem (f.eks at en eller begge foreldrene er alkoholikere).

Det meste jeg har lest om dette emnet er på utenlandske sider.

 

Hva sier fagpersoner i Norge om høysensitivitet?

 

Anonymous poster hash: 3f169...b93

[Marie Mel]

Handler vel om alt det på en måte, holder på med denne boken nå som handler om nettopp det.

 

http://www.haugenbok.no/visverk.cfm?cid=244108

 

 

(men det går tregt med lesingen min, klarer ikke konse skikkelig)

Så det handler om at sårbarheten skal styrket. Selvfølelse og indre verdi på seg selv.  

 

Stjernestøv. Da handler det om dette? http://www.ekstraselvtillit.no/selvfolelse.html

[Missimo]

Finnes høysensitive mennesker i psykiatrien, hvilke diagnose har de?

 

Eller er det en del av personligheten og ikke noen sykdom?

 

Kjenner meg igjen i dette men så har jeg en diagnose da, ellers minner det litt om asberger og folk med psykoselidelser kan jo også være sensitive.

Jeg kjenner meg også igjen i dette. Har kommet frem til at det må ha en del med personligheten min å gjøre, at jeg er født svært sårbar. Det gjorde det selvsagt ikke bedre med en dysfunksjonell familie, mobbing og overgrep. Men jeg husker allerede som treåring, at jeg hadde mye angst og reagerte sterkt på ting rundt meg. Jeg var blant annet utrøstelig hvis jeg mistet ei dokke. Da gråt jeg hele dagen uten at det gikk an å trøste meg. Gråten tok liksom aldri ende.

 

Men det er jo nettopp sånn at man kan tenke; hva er høna og hva er egget?

[stjernestøv]

Så det handler om at sårbarheten skal styrket. Selvfølelse og indre verdi på seg selv.  

 

Stjernestøv. Da handler det om dette? http://www.ekstraselvtillit.no/selvfolelse.html

 

Tror ikke det er selvfølelse heller men det har med følelser å gjøre, at man ikke tåler så mange inntrykk og blir fort sliten.

[stjernestøv]

Jeg kjenner meg også igjen i dette. Har kommet frem til at det må ha en del med personligheten min å gjøre, at jeg er født svært sårbar. Det gjorde det selvsagt ikke bedre med en dysfunksjonell familie, mobbing og overgrep. Men jeg husker allerede som treåring, at jeg hadde mye angst og reagerte sterkt på ting rundt meg. Jeg var blant annet utrøstelig hvis jeg mistet ei dokke. Da gråt jeg hele dagen uten at det gikk an å trøste meg. Gråten tok liksom aldri ende.

 

Men det er jo nettopp sånn at man kan tenke; hva er høna og hva er egget?

 

Tror og jeg kom inn i verden som sårbar og ubeskyttet, tok inn alt av inntrykk og tålte det ikke. Gråt mye jeg og i oppveksten, kaoset rundt meg gjorde det heller ikke bedre. Men tror uansett jeg hadde vært svært sensitiv, til og med gode ting kunne overvelde meg. Det er vel en del av personligheten vår.

[Missimo]

Tror og jeg kom inn i verden som sårbar og ubeskyttet, tok inn alt av inntrykk og tålte det ikke. Gråt mye jeg og i oppveksten, kaoset rundt meg gjorde det heller ikke bedre. Men tror uansett jeg hadde vært svært sensitiv, til og med gode ting kunne overvelde meg. Det er vel en del av personligheten vår.

Husker en plass jeg var innlagt en gang; kontaktpersonen min der mente at jeg var høysensitiv. Men et dilemma ved å kalle noen høysensitiv kan jo være at personen ikke føler seg tatt på alvor om skadevirkningene av de traumer man har vært gjennom.

Men likevel tror jeg at høysensitivitet både disponerer for psykiske lidelser og dårlige erfaringer i livet. Høres litt negativt ut dette, men det er bare jeg som har problemer med å forstå at høysesnitivtet også kan være noe positivt.

[AnonymBruker]

Husker en plass jeg var innlagt en gang; kontaktpersonen min der mente at jeg var høysensitiv. Men et dilemma ved å kalle noen høysensitiv kan jo være at personen ikke føler seg tatt på alvor om skadevirkningene av de traumer man har vært gjennom.

Men likevel tror jeg at høysensitivitet både disponerer for psykiske lidelser og dårlige erfaringer i livet. Høres litt negativt ut dette, men det er bare jeg som har problemer med å forstå at høysesnitivtet også kan være noe positivt.

"

Sensitiv?

 

Det er din styrke og din svakhet!

Etter innlegget i går, “Breaking news”, ble det leserekord her på bloggen. Mange kommenterte; i kommentarfeltet, på facebooksiden til Litt lykkelig hver dag og på mail direkte til meg. Veldig gøy og givende å få sånn respons!

Jeg ønsker å følge opp temaet i dag; litt mer om dette med å være ekstra sensitiv (HSP, som det forkortes), og noe om hvordan det både er en stor ressurs OG et problem å være så hudløs som mange av oss er.

Nå blir jeg litt personlig her, og det er mulig dette kommer litt overraskende, men likevel: Jeg har ofte sagt til mannen min at jeg periodevis kan kjenne meg delvis arbeidsufør.

Med det mener jeg at det stresset og presset som følger med en 100% jobb, lett blir for mye for meg. I tillegg kommer jo alt som har med barn og familie å gjøre! Og alt med hjemmet, det sosiale livet og parforholdet.

Og hele tiden skal jeg håndtere egne bekymringer, tankeprosesser og følelser, både i forhold til jobben min, privatlivet og meg selv. Tilsammen nærmer jeg meg da en 300% stilling! Slik kan det kjennes.

Kreativt nok har jeg derfor og heldigvis skapt min egen arbeidsplass; med rutiner og oppgaver og arbeidstider tilpasset meg. Det er en fantastisk gave og mulighet å ha det slik.

Typisk for en Highly Sensitive Person er at h*n kan kjenne seg overveldet av stress, slite med å få til flere ting samtidig, kjenner behov for hvile og det å trekke seg tilbake, misliker høye lyder, tolker andre mennesker, bruker mye tid på tankekverning, oppfatter signaler lettere enn de fleste og blir lett berørt av stemninger, musikk, kunst, andre mennesker.

Det viser seg også, i forlengelsen av dette, at HSP`ere lettere kan bli utbrent. Det å bli sykmeldt eller trygdet er derfor ikke uvanlig blant ekstra sensitive mennesker. I tillegg kan det se ut som om det er en link mellom det å være HSP og det å ha ulike matintoleranser; er du først sensitiv emosjonelt og psykisk, ser det ut til at kroppen også lettere kan reagere på belastninger.

Så over til den lysere siden av det å være høy-sensitiv:

Sannsynligvis er du flink med andre mennesker; du har velutviklet empati, og derfor ingen problemer med å gjenkjenne følelser i andre og respondere godt på dem.

Du er en ressurs på arbeidsplassen fordi du lenge før gjennomsnittet kan sense dårlige stemninger og konflikter. Om du lærer deg å si fra om dette på en måte som både ivaretar deg og vedkommende som bør få vite det, er dette virkelig en gave til fellesskapet.

Ditt indre liv er antakelig rikt, kreativt og givende for deg selv, og for andre. Kanskje kan du skrive, male, lage musikk eller på andre måter uttrykke deg? Det vil glede både deg selv og ditt fremtidige publikum.

I andre kulturer blir det å være ekstra sensitiv sett på som noe verdifullt og flott. På steder i verden der man ikke nødvendigvis løper etter klokken eller er tvunget til å presse mange gjøremål inn i en liten time, er mennesker med høy sensitivitet og tilstedeværelse høyt aktet.

Når vi nå etterhvert lærer mer om HSP og hvilke muligheter og begrensninger det gir å være sånn, tror jeg vi vil oppleve større aksept og anerkjennelse for disse egenskapene. Det forutsetter først og fremst at DU starter med å være stolt av den DU er!

"

Fra bloggen http://littlykkelighverdag.no/post/26412565447/sensitiv

 

Anonymous poster hash: 3f169...b93

[stjernestøv]

Husker en plass jeg var innlagt en gang; kontaktpersonen min der mente at jeg var høysensitiv. Men et dilemma ved å kalle noen høysensitiv kan jo være at personen ikke føler seg tatt på alvor om skadevirkningene av de traumer man har vært gjennom.

Men likevel tror jeg at høysensitivitet både disponerer for psykiske lidelser og dårlige erfaringer i livet. Høres litt negativt ut dette, men det er bare jeg som har problemer med å forstå at høysesnitivtet også kan være noe positivt.

 

Vet ikke jeg, men den boken skal gi forklaringer på hvordan snu det til noe positivt. Orker ikke lese nå. Jeg har alltid blitt kaldt sårbar i psykiatrien "Du har en sårbarhet". Tror dette er høysensitiv, de kaller det vel sårbarhet i psykiatrien. Men ikke artig å ha det nei.

[AnonymBruker]

Husker en plass jeg var innlagt en gang; kontaktpersonen min der mente at jeg var høysensitiv. Men et dilemma ved å kalle noen høysensitiv kan jo være at personen ikke føler seg tatt på alvor om skadevirkningene av de traumer man har vært gjennom.

Men likevel tror jeg at høysensitivitet både disponerer for psykiske lidelser og dårlige erfaringer i livet. Høres litt negativt ut dette, men det er bare jeg som har problemer med å forstå at høysesnitivtet også kan være noe positivt.

Det er også positivt å være høysensitiv. Men jeg leste at det er for liten kunnskap om hs, og det er synd.

Jeg leste også om at man blir lett sliten av mange inntrykk (lyd m.m.) og man må være flink til å beskytte seg ved å trekke seg tilbake og få en pause for å ta seg igjen.

 

Jeg fant mye god info om hs her:

 

http://hsperson.no/om-h-ysensitivitet.html

http://www.hspforeningen.se/8101.html

 

Anonymous poster hash: 3f169...b93

[frosken]

 

"

Sensitiv?

 

Det er din styrke og din svakhet!

 

 

Så over til den lysere siden av det å være høy-sensitiv:

Sannsynligvis er du flink med andre mennesker; du har velutviklet empati, og derfor ingen problemer med å gjenkjenne følelser i andre og respondere godt på dem.

Du er en ressurs på arbeidsplassen fordi du lenge før gjennomsnittet kan sense dårlige stemninger og konflikter. Om du lærer deg å si fra om dette på en måte som både ivaretar deg og vedkommende som bør få vite det, er dette virkelig en gave til fellesskapet.

Ditt indre liv er antakelig rikt, kreativt og givende for deg selv, og for andre. Kanskje kan du skrive, male, lage musikk eller på andre måter uttrykke deg? Det vil glede både deg selv og ditt fremtidige publikum.

I andre kulturer blir det å være ekstra sensitiv sett på som noe verdifullt og flott. På steder i verden der man ikke nødvendigvis løper etter klokken eller er tvunget til å presse mange gjøremål inn i en liten time, er mennesker med høy sensitivitet og tilstedeværelse høyt aktet.

 

"

Fra bloggen http://littlykkelighverdag.no/post/26412565447/sensitiv

 

Anonymous poster hash: 3f169...b93

 

Jeg kjenner ikke til nøyaktige avgrensningskriterier for gruppen "høysensitive". Men de fleste jeg kjenner som opplever seg selv som usedvanlig sensitive for ulike typer belastninger, har som følge av sine vansker ikke utviklet disse positive sidene som trekkes frem i dette blogginnlegget. Ofte er de overfølsomme også i kommunikasjon med andre mennesker og det oppstår mange misforståelser og unødvendige konflikter som følge av det.

 

Forøvrig så virker det litt rart for meg at dette presenteres en del steder som en "nyhet", dvs. at man ikke før har kjent til at noen er vesentlig mer sensitive enn andre - og samtidig sies det at 20 % av befolkningen er nettopp høysensitive. Hva er det da man mener ikke er kjent?

[Missimo]

Vet ikke jeg, men den boken skal gi forklaringer på hvordan snu det til noe positivt. Orker ikke lese nå. Jeg har alltid blitt kaldt sårbar i psykiatrien "Du har en sårbarhet". Tror dette er høysensitiv, de kaller det vel sårbarhet i psykiatrien. Men ikke artig å ha det nei.

Av og lurer jeg på om det finnes måter å bli mer "hardhudet" på. Der jeg går i terapi, går det ut på mentalisering og gruppeterapi, for å takle mellommenneskelige relasjoner bedre. For jeg er svært sårbar på det punktet. Det å lære seg å mentalisere (se seg selv utenfra, og andre innenfra) har hjulpet meg en god del. Men det som er bakdelen er at det tar så forbaska lang tid.

 

Og nei; det er ikke artig. Det er forresten lett å glemme at kanskje andre også kunne ha reagert på de samme tingene som oss; kanskje på en annen måte, men likevel så er det vel ikke helt uforståelig at vi også reagerer på vanskeligheter. Det avhenger selvsagt også av bakgrunn.

[Missimo]

Jeg kjenner ikke til nøyaktige avgrensningskriterier for gruppen "høysensitive". Men de fleste jeg kjenner som opplever seg selv som usedvanlig sensitive for ulike typer belastninger, har som følge av sine vansker ikke utviklet disse positive sidene som trekkes frem i dette blogginnlegget. Ofte er de overfølsomme også i kommunikasjon med andre mennesker og det oppstår mange misforståelser og unødvendige konflikter som følge av det.

 

Forøvrig så virker det litt rart for meg at dette presenteres en del steder som en "nyhet", dvs. at man ikke før har kjent til at noen er vesentlig mer sensitive enn andre - og samtidig sies det at 20 % av befolkningen er nettopp høysensitive. Hva er det da man mener ikke er kjent?

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver frosken. På en eller annen måte så overskygger de negative sidene ved høysensitivitet de "positive". Kanskje fordi grublingen over hva andre synes og sårbarhet kan føre til konflikter, som du skriver. Når man er så avhengig av relasjoner, og det er veldig stor del av livet (vi er jo alle avhengig av godkjennelse og kjærlighet fra andre), så fører det ofte til depresjon det å ikke "takle" disse relasjonene.

[stjernestøv]

Av og lurer jeg på om det finnes måter å bli mer "hardhudet" på. Der jeg går i terapi, går det ut på mentalisering og gruppeterapi, for å takle mellommenneskelige relasjoner bedre. For jeg er svært sårbar på det punktet. Det å lære seg å mentalisere (se seg selv utenfra, og andre innenfra) har hjulpet meg en god del. Men det som er bakdelen er at det tar så forbaska lang tid.

 

Og nei; det er ikke artig. Det er forresten lett å glemme at kanskje andre også kunne ha reagert på de samme tingene som oss; kanskje på en annen måte, men likevel så er det vel ikke helt uforståelig at vi også reagerer på vanskeligheter. Det avhenger selvsagt også av bakgrunn.

 

AP gjør meg mer hardhudet, jeg har ikke grått siden jeg begynte med det sist og det er vel et og et halvt år siden. Jeg gråter veldig mye uten AP, men savner det på en måte. Savner å være meg. Men det jeg går på nå gjør meg mer mottakelig for inntrykk, tåler ikke så mye nå. Gråter du mye?

[frosken]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver frosken. På en eller annen måte så overskygger de negative sidene ved høysensitivitet de "positive". Kanskje fordi grublingen over hva andre synes og sårbarhet kan føre til konflikter, som du skriver. Når man er så avhengig av relasjoner, og det er veldig stor del av livet (vi er jo alle avhengig av godkjennelse og kjærlighet fra andre), så fører det ofte til depresjon det å ikke "takle" disse relasjonene.

Og nettopp her tror jeg at mange sensitive får litt "dobbelt opp". Først er de svært sårbare i forhold til hva andre sier og gjør i relasjonen, og når det så oppstår problemer som følge av dette, så rammes de også lett av skyldfølelse og selvforakt.

 

Har forresten du fått snakket ordentlig med behandlerne dine om hvordan du reagerte i helgen i forhold til at de er restriktive med benzo?

[Missimo]

AP gjør meg mer hardhudet, jeg har ikke grått siden jeg begynte med det sist og det er vel et og et halvt år siden. Jeg gråter veldig mye uten AP, men savner det på en måte. Savner å være meg. Men det jeg går på nå gjør meg mer mottakelig for inntrykk, tåler ikke så mye nå. Gråter du mye?

Jeg gråter en god del, men klarer liksom ikke gråte UT om du skjønner. Jeg går på AP, AD, u name it, og har blitt mer hardhudet av det. Før jeg startet på medisiner, så hadde jeg voldsomme svingninger. Jeg fikk gråtetokter flere ganger om dagen og skiftet mellom angst, depresjon og mer opptimistiske tanker, men de varte ikke særlig lenge. Men tross alt, savner jeg egentlig (litt) den jeg var, til tider. Jeg var i allefall mer levende, og det hadde jo også sine postivie sider også.