Er ikke diagnoser trendy lenger?

[Nøtteskall]

Når jeg var på et kurs for pasienter nå i vår så var flere av de som jobbet på sykehuset (sykepleiere og vernepleiere) i mot all den diagnosesettingen som blir gjort i dag. De mente visst at tiden var inne for å se "hele mennesket" og ikke ha fokuset så mye på diagnosen. De mente diagnosene særlig personlighetsforstyrrelsene bare var stigmatiserende og heller ikke var særlig nyttig 

 

Da jeg spurte psykologen på avdelingen om jeg kunne ha en personlighetsforstyrrelse fikk jeg vite at jeg ikke trengte en slik spesifikk diagnose da hoveddiagnosen min er paranoid psykose og at det ikke var noen vits å sette noen flere diagnoser på meg. Jeg ble litt overrasket. Er det ikke enklere å drive terapi hvis selve problemet blir konkret og tydelig ved hjelp av en diagnose eller flere?. Alt det som feiler meg blir puttet inn i psykosediagnosen min, men blir ikke dette litt utydelig?

 

Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg synes om det med diagnoser. Men meningen er jo at det skal være til hjelp. Til og med sosialfobi og BDD diagnosen er strøket ut siden jeg har vært psykotisk. Men jeg er jo ikke psykotisk nå lenger og har ikke slike problemer nå lenger. Men har fremdeles sosial angst/fobi og BDD som ikke står i journalen, Og det er jo det jeg må jobbe med..... eller? For alle de problemene jeg har blir "organisk paranoid lidelse" forklaringen på alt. Synes det er feil.  og det snakkes ikke om sosial fobi lenger. Blir forvirret av dette her.....jeg får liksom ikke lov til å ha en "mild" psykisk lidelse lenger. Alt blir forklart med "paranoia".

[Gjest]

Jeg tror diagnoser er viktig for behandlingen, og vi skulle sikkert hatt flere av dem.  Men jeg tror vi må endre litt syn på hva en diagnose er.  Vi tenker at når noen har en diagnose så er de syk, men har de ikke fått en diagnose så er de frisk.  Så enkelt tror jeg ikke det er.  For å få en diagnose må du oppfylle så og så mange kriterier.  Men det trenger ikke alltid å være så stor forskjell på den som mangler 1 av kriteriene som den som hadde det som skulle til.  Han kan slite mye pga sin lidelse den som manglet det ene kriteriet også.  Derfor trenger ikke flere diagnoser å være mer sykeliggjøring av pasienter, men tilrettelegge mer hjelp for de som trenger det. 

[Madelenemie]

Jeg tror diagnoser er viktig for behandlingen, og vi skulle sikkert hatt flere av dem.  Men jeg tror vi må endre litt syn på hva en diagnose er.  Vi tenker at når noen har en diagnose så er de syk, men har de ikke fått en diagnose så er de frisk.  Så enkelt tror jeg ikke det er.  For å få en diagnose må du oppfylle så og så mange kriterier.  Men det trenger ikke alltid å være så stor forskjell på den som mangler 1 av kriteriene som den som hadde det som skulle til.  Han kan slite mye pga sin lidelse den som manglet det ene kriteriet også.  Derfor trenger ikke flere diagnoser å være mer sykeliggjøring av pasienter, men tilrettelegge mer hjelp for de som trenger det. 

Hei!

 

 

Ja det tror jeg du har et poeng eller flere med å hevde.

 

Jeg selv ble urolig og rådvill, da en sykepleier sa til meg, "jeg forholder meg ikke til asperger syndrom, men til deg", det som uroet meg var om hun også skulle begynne med prat åm blå bakker, tankeballer m.m., det er enklere for meg om mennesker tar hensyn til min konkrete oppfattelse, av den grunn er det greit for de som skal hjelpe meg, være venn med meg osv... å vite at jeg oppfatter slettes ikke helt slik man forventer, ofte.

 

Så diagnosen er et godt arbeidsredskap kan man si både for andre og meg selv, det konkretiserer både hvem jeg er, hvordan snakke til meg, og hvordan jeg oppfatter, det gir trygghet når andre forholder seg til at slikt handikap har jeg. Det blir litt som om andre skulle si jeg bryr meg ikke om du sitter i rullestol eller har nøtteallergi, så serverer man kake med nøtter til nøtteallergikeren, og legger ut på joggetur med den som ikke kan gå, feks. Det blir jo vanskelig.

[Missimo]

Når jeg var på et kurs for pasienter nå i vår så var flere av de som jobbet på sykehuset (sykepleiere og vernepleiere) i mot all den diagnosesettingen som blir gjort i dag. De mente visst at tiden var inne for å se "hele mennesket" og ikke ha fokuset så mye på diagnosen. De mente diagnosene særlig personlighetsforstyrrelsene bare var stigmatiserende og heller ikke var særlig nyttig

Da jeg spurte psykologen på avdelingen om jeg kunne ha en personlighetsforstyrrelse fikk jeg vite at jeg ikke trengte en slik spesifikk diagnose da hoveddiagnosen min er paranoid psykose og at det ikke var noen vits å sette noen flere diagnoser på meg. Jeg ble litt overrasket. Er det ikke enklere å drive terapi hvis selve problemet blir konkret og tydelig ved hjelp av en diagnose eller flere?. Alt det som feiler meg blir puttet inn i psykosediagnosen min, men blir ikke dette litt utydelig?

Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg synes om det med diagnoser. Men meningen er jo at det skal være til hjelp. Til og med sosialfobi og BDD diagnosen er strøket ut siden jeg har vært psykotisk. Men jeg er jo ikke psykotisk nå lenger og har ikke slike problemer nå lenger. Men har fremdeles sosial angst/fobi og BDD som ikke står i journalen, Og det er jo det jeg må jobbe med..... eller? For alle de problemene jeg har blir "organisk paranoid lidelse" forklaringen på alt. Synes det er feil. og det snakkes ikke om sosial fobi lenger. Blir forvirret av dette her.....jeg får liksom ikke lov til å ha en "mild" psykisk lidelse lenger. Alt blir forklart med "paranoia".

Hm, synes det er nyttig med diagnoser jeg, så lenge man ikke overdiagnostiserer. Hvem er det som står i bresjen for slike holdninger? Forskere altså?

Synes det høres slitsomt ut å være deg.

Endret 13. mai 2013 av Missimo

[Missimo]

Jeg tror diagnoser er viktig for behandlingen, og vi skulle sikkert hatt flere av dem. Men jeg tror vi må endre litt syn på hva en diagnose er. Vi tenker at når noen har en diagnose så er de syk, men har de ikke fått en diagnose så er de frisk. Så enkelt tror jeg ikke det er. For å få en diagnose må du oppfylle så og så mange kriterier. Men det trenger ikke alltid å være så stor forskjell på den som mangler 1 av kriteriene som den som hadde det som skulle til. Han kan slite mye pga sin lidelse den som manglet det ene kriteriet også. Derfor trenger ikke flere diagnoser å være mer sykeliggjøring av pasienter, men tilrettelegge mer hjelp for de som trenger det.

Kunne ikke vært mer enig. Dette må være en slags motstrømning mot det noen mener er diagnosehysteri. Jeg skulle gjerne likt å vite hvem som står bak den bølgen.

[Marie Mel]

Det ser i alle fall ut til at voksne liker diagnoser, så de har et svar på hva som er årsaken til annerledes adferd. Så føler de vel mer at de da har fagkompetanse bak jobbingen videre.   

Så utløser diagnoser ressurser. Noen fikk fjernet en psykisk utviklingshemmed diagnose på et barn, da de mente at det var feil diagnose. Det angret de voksne på etterpå da det meste ble vanskeligere etterpå.

 

Så er det en annen side ved det å få en diagnose. Det må ikke være stagnerende for å jobbe godt videre. Og ofte er det samme jobb og forhold som gjøres uansett diagnose eller ikke.

 

Diagnoser kan altså være bekreftende og ressursutløsende, men også som en unnskyldende framfor å jobbe med utfordringene.

Endret 13. mai 2013 av Marie Mel

[Missimo]

Det ser i alle fall ut til at voksne liker diagnoser, så de har et svar på hva som er årsaken til annerledes adferd. Så føler de vel mer at de da har fagkompetanse bak jobbingen videre.

Så utløser diagnoser ressurser. Noen fikk fjernet en psykisk utviklingshemmed diagnose på et barn, da de mente at det var feil diagnose. Det angret de voksne på etterpå da det meste ble vanskeligere etterpå.

Så er det en annen side ved det å få en diagnose. Det må ikke være stagnerende for å jobbe godt videre. Og ofte er det samme jobb og forhold som gjøres uansett diagnose eller ikke.

Diagnoser kan altså være bekreftende og ressursutløsende, men også som en unnskyldende framfor å jobbe med utfordringene.

Det kan nok være begge deler ja, enig med det du skriver her. Men hvis jeg skulle veie for og imot vil jeg si at det er viktig å få en diagnose for rettighetene sin del og ikke minst fremgangsmåten ved behandling. Det å sette diagnoser utelukker da ikke å se hele mennesket. Lurer på om det blir litt sånn svart hvitt tenkning også i hjelpeapparatet.

[Marie Mel]

Jeg tenker som deg Missimo,

Dessuten liker jeg at profesjonelle uttaler seg om det vi andre ikke vet. Det finnes sikkert diagnoser som kan forveksles og medisiner som går til en diagnose og ikke til en annen. Hvis det ikke skal utredes, så blir ekspertisen flyttet nedover.

Endret 13. mai 2013 av Marie Mel

[Gjest]

 Lurer på om det blir litt sånn svart hvitt tenkning også i hjelpeapparatet.

Det har jeg også lurt på.  

 

Jeg tenkte litt på hjerte og kar sykdommer.  Jeg hørte at forkalkningene i årene har begynt når vi blir født. Så i ene enden har du det nyfødte barnet og i andre enden den eldre mannen som dør av hjerteinfarkt.  Men det er mange grader i prosessen i mellom der.  Når skal du kalle det en sykdom? Jeg tror ikke at enten er du syk eller så er du frisk.  Jeg tror det finnes mange grader mellom syk og frisk.

[Missimo]

Jeg tenker som deg Missimo,

Dessuten liker jeg at profesjonelle uttaler seg om det vi andre ikke vet. Det finnes sikkert diagnoser som kan forveksles og medisiner som går til en diagnose og ikke til en annen. Hvis det ikke skal utredes, så blir ekspertisen flyttet nedover.

Enig!

Vet at enkelte forskere er veldig imot diagnoser. En del av dem har ikke jobbet så mye i psykiatrien men mer med ren forsking. Det sier jo litt...

Min behandler har hjulpet meg enormt. Og jeg vet at han bruker diagnosen som utgangspunkt for beh. Men ikke bare. Han tenker hele mennesket også, og ikke svart-hvitt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Diagnoser er minst like aktuelle som de alltid har vært.

[cathlin]

Når jeg var på et kurs for pasienter nå i vår så var flere av de som jobbet på sykehuset (sykepleiere og vernepleiere) i mot all den diagnosesettingen som blir gjort i dag. De mente visst at tiden var inne for å se "hele mennesket" og ikke ha fokuset så mye på diagnosen. De mente diagnosene særlig personlighetsforstyrrelsene bare var stigmatiserende og heller ikke var særlig nyttig 

Så flott! Hvor i landet er dette?

[Missimo]

Diagnoser er minst like aktuelle som de alltid har vært.

Det synes jeg er helt ålreit :-)