Ulovlig vennskap?

[Madelenemie]

Du ser på din psykiater som din venn og det forstår jeg godt ut i fra de følelsene du har i forhold til henne. Men hun er ikke en vanlig venn, hun ringer ikke til deg når hun er frustrert og lei seg, og hun kommer ikke hjem til deg i selskap. Hun holder de korrekte rammene for den kontakten dere har, og hun passer på at det primært er dine behov som ivaretas i kontakten mellom dere.

Hei!

 

Ja jeg forstår det, men det er ingen som ringer meg når de har problemer.

Husker ikke det nå i vertfall. Jeg er bedre til å gjøre noe praktisk, jeg liker ikke snakke mye.

 

Det er heller ikke "mine" venner som kommer hit, det er min manns venner.

 

Men korrekt hun passer på mine behov, men jeg spør av og til hvordan det går med hennes barn og barnebarn, samt ønsker hele hennes familie alt godt for høytidene. Det er av respekt for henne at jeg holder rettmessig avstand, fordi jeg elsker min psykiater.

 

Jeg tror ikke min psykiater er frustrert og lei seg, er veldig klok, og har lagt til rette for et godt liv, samt har et ordnet forhold til både sin egen tanke, sine følelser, barn og øvrig familie., Min psykiater har hatt sorg i hjerte, men det når yngre, nå over pensjonsalder. 

 

Jeg forstår at psykiatere ikke alle, er så, stabile, kloke, reflekterte, m.m. som min psykiater, hun er spesiell, og jeg var heldig som kom til henne, som har et så stort hjerte :-)

Men jeg takket den andre psykiateren for dette ca 5 år senere, eller 6/ 7 år var det kanskje.?

Han virket forundret, men jeg kan ha tolket han feil.

 

Han var den første som mente jeg burde utredes for asperger syndrom, noe jeg syns er merkelig, men i ettertid ser at han hadde rett i.

[Bella Dotte]

Madelenemie har noen gode poeng her! Det er i grunnen ikke nødvendig å lage kategorier som vanlige og uvanlige venner. Alle mennesker er forskjellige, det gjelder også for venner. Jeg må repektere at det er tider det ikke passer å ta kontakt. Jeg har ikke vært hjemme hos alle vennene mine, og alle vennene mine har ikke vært hjemme hos meg. Jeg gjør forskjellige ting med forskjellige folk. Men mine venner har alle de samme egenskapene som gjør at jeg er glad i dem: De er snille, modige, pålitelige, morsomme, smarte (men uten å være utspekulerte), åpne, reflekterte, kunnskapsrike, positive, tapre, sterke, omsorgsfulle, generøse, tålmodige, stødige (jeg trenger ikke veie ordene mine på gullvekt), særegne personligheter, og alle, bortsett fra min psykolog, er åpne med at de strever med ett eller annet.

[frosken]

Madelenemie har noen gode poeng her! Det er i grunnen ikke nødvendig å lage kategorier som vanlige og uvanlige venner. Alle mennesker er forskjellige, det gjelder også for venner. Jeg må repektere at det er tider det ikke passer å ta kontakt. Jeg har ikke vært hjemme hos alle vennene mine, og alle vennene mine har ikke vært hjemme hos meg. Jeg gjør forskjellige ting med forskjellige folk. Men mine venner har alle de samme egenskapene som gjør at jeg er glad i dem: De er snille, modige, pålitelige, morsomme, smarte (men uten å være utspekulerte), åpne, reflekterte, kunnskapsrike, positive, tapre, sterke, omsorgsfulle, generøse, tålmodige, stødige (jeg trenger ikke veie ordene mine på gullvekt), særegne personligheter, og alle, bortsett fra min psykolog, er åpne med at de strever med ett eller annet.

 

Jeg tror at det er viktig å være rimelig realistisk når det gjelder hva slags rolle en psykolog har i forhold til deg. Jeg mener også det er uprofesjonelt - og feilaktig - dersom en psykolog gir uttrykk for at terapien er et vennskap.

[Bella Dotte]

Det er "et slags vennskap", det er vi enige om. Jeg går strengt tatt ikke i terapi, men får det som så nedvurderende kalles støttesamtaler. Vet ikke om det har noe å si, da.

[frosken]

Det er "et slags vennskap", det er vi enige om. Jeg går strengt tatt ikke i terapi, men får det som så nedvurderende kalles støttesamtaler. Vet ikke om det har noe å si, da.

 

Jeg håper samtalene bidrar til at du i økende grad klarer å dekke dine behov utenfor behandlingsapparatet, og at du ikke lurer deg selv til å tenke at siden du har psykologen så trenger du ingen andre.

 

At følelsene du har i forhold til din psykolog er positive og av samme karakter som man kan finne i vennskap, gjør ikke at det er en symmetrisk relasjon eller at dere har samme typen rolle i forhold til hverandre. Han er godt betalt for å forsøke å hjelpe deg til å mestre ditt liv som best han kan, og jeg håper han innser det ansvaret han har som følge av sin stilling.

[Bella Dotte]

"Jeg håper samtalene bidrar til at du i økende grad klarer å dekke dine behov utenfor behandlingsapparatet,"

 

Det gjør de. Jeg føler meg både tryggere og gladere og mer kompetent og sosial på grunn av disse samtalene.

 

"og at du ikke lurer deg selv til å tenke at siden du har psykologen så trenger du ingen andre."

 

Det er selvfølgelig en fare her. Kontakten med psykologen er mindre krevende og like givende som kontakten med mine andre venner.

 

"At følelsene du har i forhold til din psykolog er positive og av samme karakter som man kan finne i vennskap, gjør ikke at det er en symmetrisk relasjon eller at dere har samme typen rolle i forhold til hverandre. Han er godt betalt for å forsøke å hjelpe deg til å mestre ditt liv som best han kan,"

 

Jeg er klar over at det er en asymmetrisk relasjon (det er tema i nesten hver eneste samtale), det plager meg, men jeg er også klar over at det er mye av grunnen til at det er ekstra enkelt og behagelig for meg å ha kontakt med ham.

 

"og jeg håper han innser det ansvaret han har som følge av sin stilling."

 

Det tror jeg definitivt at han gjør. Han er en voksen mann, erfaren og har både høy stilling og høy anseelse; han er skikkelig og ordentlig på alle måter; han kommer ikke til å risikere å bryte ned det han har bygd opp.

[Marie Mel]

 

"Jeg håper samtalene bidrar til at du i økende grad klarer å dekke dine behov utenfor behandlingsapparatet,"

 

Det gjør de. Jeg føler meg både tryggere og gladere og mer kompetent og sosial på grunn av disse samtalene.

 

"og at du ikke lurer deg selv til å tenke at siden du har psykologen så trenger du ingen andre."

 

Det er selvfølgelig en fare her. Kontakten med psykologen er mindre krevende og like givende som kontakten med mine andre venner.

 

"At følelsene du har i forhold til din psykolog er positive og av samme karakter som man kan finne i vennskap, gjør ikke at det er en symmetrisk relasjon eller at dere har samme typen rolle i forhold til hverandre. Han er godt betalt for å forsøke å hjelpe deg til å mestre ditt liv som best han kan,"

 

Jeg er klar over at det er en asymmetrisk relasjon (det er tema i nesten hver eneste samtale), det plager meg, men jeg er også klar over at det er mye av grunnen til at det er ekstra enkelt og behagelig for meg å ha kontakt med ham.

 

"og jeg håper han innser det ansvaret han har som følge av sin stilling."

 

Det tror jeg definitivt at han gjør. Han er en voksen mann, erfaren og har både høy stilling og høy anseelse; han er skikkelig og ordentlig på alle måter; han kommer ikke til å risikere å bryte ned det han har bygd opp.

 

Jeg finner denne samtalen fin. 

Tidligere i tråden er det brukt ordene "et slags vennskap". Det er jo ikke det samme som vennskap. En psykolog, prest, sjelesørger, veileder, lege osv.. er hjelpere som "pasienter" oppfatter som venner, og hjelperne ønsker å bidra til å hjelpe, som om de var venner.

Å si at vi her inne er venn med NHD er litt rett, men også feil. Å plassere en psykolog på en skala, så hjelper han med sin kunnskap mer enn venner kanskje kan klare, men venner har en annen funksjon.

 

Et svar i dialogen oppfatter jeg som avslørende:

"Det tror jeg definitivt at han gjør. Han er en voksen mann, erfaren og har både høy stilling og høy anseelse; han er skikkelig og ordentlig på alle måter; han kommer ikke til å risikere å bryte ned det han har bygd opp."

 

Her skorter det ikke på rosende ord og tillitt. Psykologen hadde desverre ikke vært den første som risikerte å bryte ned det som er bygd opp. Sørg for at det aldri får skje.  

[Madelenemie]

Jeg finner denne samtalen fin. 

Tidligere i tråden er det brukt ordene "et slags vennskap". Det er jo ikke det samme som vennskap. En psykolog, prest, sjelesørger, veileder, lege osv.. er hjelpere som "pasienter" oppfatter som venner, og hjelperne ønsker å bidra til å hjelpe, som om de var venner.

Å si at vi her inne er venn med NHD er litt rett, men også feil. Å plassere en psykolog på en skala, så hjelper han med sin kunnskap mer enn venner kanskje kan klare, men venner har en annen funksjon.

 

Et svar i dialogen oppfatter jeg som avslørende:

"Det tror jeg definitivt at han gjør. Han er en voksen mann, erfaren og har både høy stilling og høy anseelse; han er skikkelig og ordentlig på alle måter; han kommer ikke til å risikere å bryte ned det han har bygd opp."

 

Her skorter det ikke på rosende ord og tillitt. Psykologen hadde desverre ikke vært den første som risikerte å bryte ned det som er bygd opp. Sørg for at det aldri får skje.  

Hei!

 

Jeg forstår ikke hva du avslørte i Bella Dottes  dialog, lest det flere ganger, hva avslørte du?

 

Heller ikke dette forstod jeg " Psykologen hadde desverre ikke vært den første som risikerte å bryte ned det som er bygd opp. Sørg for at det aldri får skje." 

 

Hvordan skal Bella Dotte sørge for at psykologen hennes ikke bryter ned det han har bygd opp, det må da være hans ansvar alene.

[Marie Mel]

Hei Madelenemie,

 

Ordene som jeg har sitert (og du spør om), er veldig rosende og utelukkende flotte om denne psykiateren. Sammensatt slik de står er de veldig positive, og ordvalget er store fine ord om vedkommende. Det uttrykkes en stor tillitt til en stor mann. Og det uttrykkes mellom linjene at en liker denne personen veldig godt. Hun omtaler psykologen så flott, at det rett og slett ikke kan skje noe umoralskt i dette vi snakker om om et "slags vennskap". Han vil ikke ødelegge den tillitten som er bygd opp.

Det er lov å se opp til andre og omtale de pent.

 

Det er lov til å være stolt av å kjenne flinke, dyktige og velutdannede personer. En skal passe seg for hvor godt en liker tilittspersoner.

 

Se på ordene. Det jeg assosierer er nok ikke nødvendigvis hva du assosierer vedr. disse ordene.

 

"Det tror jeg definitivt at han gjør. Han er en voksen mann, erfaren og har både høy stilling og høy anseelse; han er skikkelig og ordentlig på alle måter; han kommer ikke til å risikere å bryte ned det han har bygd opp."

 

Han kan være alt dette med rette. Vanligvis omtaler vi ikke våre venner slik.

 

Så spør du om:

"Psykologen hadde desverre ikke vært den første som risikerte å bryte ned det som er bygd opp. Sørg for at det aldri får skje."

Nei, det er mange andre som har latt seg rive med i en sårbar posisjon av en så god person. Det er dette asymetriske forholdet i utdannelse, posisjon og kunnskap som kan misbrukes.

 

Juridis vil psykiateren måtte bære ansvaret for om et forhold skulle oppstå.

Så har den svake part, den sårbare som søker hjelp for noe, et ansvar for eget liv. Den som har hodet får bruke det

En trenger ikke rase inn i et forhold selv om den andre får skylden. En setter grenser for at en selv også blir skadet. (Bella Dotte sier ikke at hun er på vei inn i et forhold.)

Endret 27. mai 2013 av Marie Mel

[Bella Dotte]

Takk for utdyping, og for at du forstår.

Jeg tenker av og til "Look to Vågå". Jeg forstår hvordan fascinasjon for en som er "større" kan oppstå. Jeg vet også hvor morsomt det er å tøyse når man prater og hvor lett praten kan bli litt "på kanten". Jeg er samtidig klar over at min psykolog er ansvarsfull og godt gift og at jeg slett ikke er noe han "sikler" på. Jeg er uansett ikke tiltrukket til ham på den måten.

Noe av det viktigste sosionomen jeg gikk til, gjorde for meg, var å gi meg "lov til" å ha de følelsene jeg hadde. Jeg skammet meg sånn og trodde de var feil og at ingen hadde det sånn som jeg. Det eneste jeg ikke fikk lov til, var å uttrykke hvor begeistret jeg var for ham og det han gjorde for meg. Psykologen er annerledes ved at han aksepterer min beundring for ham. Det gjør det lettere for meg. Men jeg skammer meg likevel. Jeg skammer meg bare for de positive følelsene; sjalusien synes jeg på en måte at jeg "gjør opp for" ved at den gir meg smerter. Han er så perfekt og vellykket at jeg av og til nesten avskyr ham. Jeg tenker at det hadde vært lettere for meg å forholde meg til ham hvis han hadde avslørt noen "svakheter" eller "skavanker", men kanskje er det det eneste som holder meg fra å smelte til en liten pytt.

Endret 27. mai 2013 av Bella Dotte

[Madelenemie]

Hei Madelenemie,

 

Ordene som jeg har sitert (og du spør om), er veldig rosende og utelukkende flotte om denne psykiateren. Sammensatt slik de står er de veldig positive, og ordvalget er store fine ord om vedkommende. Det uttrykkes en stor tillitt til en stor mann. Og det uttrykkes mellom linjene at en liker denne personen veldig godt. Hun omtaler psykologen så flott, at det rett og slett ikke kan skje noe umoralskt i dette vi snakker om om et "slags vennskap". Han vil ikke ødelegge den tillitten som er bygd opp.

Det er lov å se opp til andre og omtale de pent.

 

Det er lov til å være stolt av å kjenne flinke, dyktige og velutdannede personer. En skal passe seg for hvor godt en liker tilittspersoner.

 

Se på ordene. Det jeg assosierer er nok ikke nødvendigvis hva du assosierer vedr. disse ordene.

 

"Det tror jeg definitivt at han gjør. Han er en voksen mann, erfaren og har både høy stilling og høy anseelse; han er skikkelig og ordentlig på alle måter; han kommer ikke til å risikere å bryte ned det han har bygd opp."

 

Han kan være alt dette med rette. Vanligvis omtaler vi ikke våre venner slik.

 

Så spør du om:

"Psykologen hadde desverre ikke vært den første som risikerte å bryte ned det som er bygd opp. Sørg for at det aldri får skje."

Nei, det er mange andre som har latt seg rive med i en sårbar posisjon av en så god person. Det er dette asymetriske forholdet i utdannelse, posisjon og kunnskap som kan misbrukes.

 

Juridis vil psykiateren måtte bære ansvaret for om et forhold skulle oppstå.

Så har den svake part, den sårbare som søker hjelp for noe, et ansvar for eget liv. Den som har hodet får bruke det

En trenger ikke rase inn i et forhold selv om den andre får skylden. En setter grenser for at en selv også blir skadet. (Bella Dotte sier ikke at hun er på vei inn i et forhold.)

Hei!

 

Takk for at du prøvde å forklare, jeg forstår fortsatt ikke.

 

Men det er mitt problem, jeg leser og leser, men skjønner ikke verken teksten i utgangspunket og forklaringen din maria mel :-)

 

Jeg forstår ikke at Bella Dotte forstår deg, men jeg forstår det fortsatt ikke? irriterende !!

[Bella Dotte]

Det er jo ikke sikkert at jeg forstår, da! Men det kjennes sånn ut akkurat nå, ihvertfall.

[Bella Dotte]

Vanligvis omtaler vi ikke våre venner slik.

 

Men vanligvis blir man ikke utfordret til å "forsvare og forklare" vennskap, heller.

Endret 27. mai 2013 av Bella Dotte

[Marie Mel]

Takk for utdyping, og for at du forstår.

Jeg tenker av og til "Look to Vågå". Jeg forstår hvordan fascinasjon for en som er "større" kan oppstå. Jeg vet også hvor morsomt det er å tøyse når man prater og hvor lett praten kan bli litt "på kanten". Jeg er samtidig klar over at min psykolog er ansvarsfull og godt gift og at jeg slett ikke er noe han "sikler" på. Jeg er uansett ikke tiltrukket til ham på den måten.

Noe av det viktigste sosionomen jeg gikk til, gjorde for meg, var å gi meg "lov til" å ha de følelsene jeg hadde. Jeg skammet meg sånn og trodde de var feil og at ingen hadde det sånn som jeg. Det eneste jeg ikke fikk lov til, var å uttrykke hvor begeistret jeg var for ham og det han gjorde for meg. Psykologen er annerledes ved at han aksepterer min beundring for ham. Det gjør det lettere for meg. Men jeg skammer meg likevel. Jeg skammer meg bare for de positive følelsene; sjalusien synes jeg på en måte at jeg "gjør opp for" ved at den gir meg smerter. Han er så perfekt og vellykket at jeg av og til nesten avskyr ham. Jeg tenker at det hadde vært lettere for meg å forholde meg til ham hvis han hadde avslørt noen "svakheter" eller "skavanker", men kanskje er det det eneste som holder meg fra å smelte til en liten pytt.

Bella Dotte,

Det ser ut som du skjønte hva jeg mente. Jeg syntes du forklarer godt hva du føler.

 

Fasinasjon av andre er en bra ting, og det kan være en utfordring. De fleste ønsker å strekke seg etter f. eks å snakke like behagelig som en rolig og flink person, eller vi finner andre egenskaper vi skulle tilegnet oss. Det er lett å forelske seg i dyktige mennesker som i tillegg bryr seg om en. De får komme inn i rom som en ikke åpner for alle andre og de forstår det som er der. Det er ingen ting å skamme seg over. En er heldig om en har en som en kan prate godt med. Så liker jeg det din sosionom forstår her   Det høres i alle fall fint ut å gi andre lov til å ha sine følelser, mens det settes noen klare grenser for hva du fikk si.

 

Det å forelske seg i de som en kan ha gode samtaler med og får forståelse hos er jo ikke rart. Det er det samme som de som forelsker seg i menn med hvite tenner, eller i de som har en spretten rumpe. 

Jeg har hørt venninner falle for gutter med fine negler. Det finner jeg faktisk mer rart

 

Det å åpne seg for andre er fint, men det krever også at en vet hvilket forhold en har til den andre. At en skjønner hvor sårbar en er og hvorfor en er sårbar. Behandlere kommer veldig nært, men de gjør det for å hjelpe. De er forståelsesfulle, men de gjør det for å hjelpe. osv..  

En må si tydelig til seg selv at det er en behandler   Ingen ting å hente, annet enn gode samtaler med mål om å utvikle seg selv.

[Bella Dotte]

 Ingen ting å hente, annet enn gode samtaler med mål om å utvikle seg selv.

 

Vet ikke hva man tror jeg ser for meg at jeg vil ha utenom samtaler og klemmer. Annet enn å beundre ham, være stolt over at jeg kjenner ham, modellere meg etter ham og tenke på ham? Det føles unaturlig at han "bare" er en behandler. Det er det jeg ikke får til å rime inne i hodet mitt.

[frosken]

Men vanligvis blir man ikke utfordret til å "forsvare og forklare" vennskap, heller.

 

 

Grunnen til at i allefall jeg utfordrer deg på dette, er fordi de aller fleste historier jeg har hørt om utflytende terapirelasjoner har endt med at pasienten føler seg dårlig behandlet i etterkant.

 

Jeg tror det er uklokt å ikke skille mellom hva et vennskap innebærer og hva en terapirelasjon innebærer. Venner blir ikke betalt for å snakke med deg. Det foreligger en gjensidighet i en vennskapsrelasjon som ikke er tilsvarende i en terapirelasjon.

[Bella Dotte]

Jeg synes dette er veldig vanskelig. Jeg er klar over at vi aldri ville ha møtt hverandre hvis han ikke var psykologen min. Jeg ville av meg selv aldri blitt kjent med en person som er så "høyt på strå". Jeg er dels stolt over å kjenne ham, dels lei meg fordi jeg kjenner ham bare fordi han er psykologen min, dels skamfull over at jeg er så hovmodig. Jeg har andre venner som ikke har fullført videregående engang, som jeg er veldig glad i og respekterer høyt, men det er likevel noe eget med denne her. Jeg vet at han liker meg og ikke gruer seg til å snakke med meg, men det er likevel litt ekkelt å tenke på at han ikke ville gjort det om han ikke hadde vært psykologen min. Jeg er klar over at alt er på mine premisser fordi han får betalt for å snakke med meg og hjelpe meg, og jeg synes både det er deilig å få så mye omsorg og oppmerksomhet, og guffent at han er min "slave" og at jeg ikke får gjort noe tilbake, annet enn å gi ham jobberfaring og kanskje en og annen morsom historie.

Det er deilig å ha noen som er så vidunderlig å se opp til, men samtidig minner det meg om hvor mangelfull jeg er. Så blir jeg lei meg fordi jeg har da virkelig andre verdier enn det, jeg ser mennesker for den de er og ikke hva de har oppnådd, og jeg vet at psykologen min heller ikke forakter meg fordi jeg er uføretrygdet og ikke har noen utdannelse eller familie osv. Jeg føler meg veldig viktig når jeg har hans oppmerksomhet, fordi jeg opplever ham som viktig, og når han bruker tid på meg, må jo jeg også være viktig, og siden jeg synes han er så smart og vi snakker så godt sammen, må jo jeg også være smart, tenker jeg.

Og så er det - som tittelen peker på - det "ulovlige" i dette. Mange miljøarbeidere gjør alle mulige forskjellige ting med sine brukere. Han her jobber litt i skjæringspunktet mellom terapi og miljøarbeid. Jeg er også litt i skjæringspunktet - jeg får litt mer goder enn jeg egentlig kanskje skulle hatt, bare fordi jeg har havnet der jeg har havnet. Hadde det vært helt normalt at psykologer var tilgjengelige 24/7 og ble med sine pasienter overalt og på alt mulig, ville jeg ikke syntes det var noe spesielt. Men jeg føler meg priviligert og spesiell på en god måte. Jeg elsker den følelsen.

Admin burde stenge meg ute fra slike tråder og jeg burde ta meg en bolle.

Endret 27. mai 2013 av Bella Dotte

[Marie Mel]

Bella Dotte,

Det fine er jo at du ser det du skriver. Vi liker deg jo. Så ligger det en utfordring i dette, så du ikke blir såret.

Det er ment som hjelp å si hvordan en skal se på en behandler

Ha en fin dag!