Å bli avvist av psykiatrien til tross for alvorlig sykdom!

[IsteSitron]

Jeg ble innlagt på torsdagen på somatisk etter jeg hadde tatt litt for mange tabletter. 

Etter mange timer på akuttmottaket fikk jeg endelig snakke med en lege som forstod meg, hun forstod at jeg hadde det vanskelig og tok seg virkelig tid til å høre på meg. 

Da jeg endelig kom på avdeling fikk jeg prate med en psykiater noen timer senere. 

Jeg fortalte det som det var at jeg hadde mistet kontroll og at jeg hadde mange rare tanker og stemmer. 

Jeg sa at jeg trengte hjelp før det kanskje skjedde enda en gang, og at jeg kanskje ikke overlevde. 

Jeg var redd at jeg igjen skulle se svart og ikke ha kontroll på grunn av sykdommen slik at jeg kunne finne på å gjøre andre alvorlige ting. 

Jeg ba om hjelp og jeg måtte virkelig kjempe for å få hjelp. 

Først hadde psykiateren tenkt å sende meg hjem igjen, men jeg sa virkelig til henne at jeg trengte hjelp og hun besluttet sammen med overlegen å sende meg til dps. 

Da jeg kom frem til dps på fredagen trodde jeg virkelig at jeg skulle få hjelp. 

Jeg var virkelig syk og gikk rundt i gangene og pratet med meg selv og hadde skikkelig angst og kunne se spøkelser. 

Jeg trodde det var noe galt med speilet, noe personalet avkreftet. 

Jeg var virkelig syk og trengte hjelp. 

Personalet som jobbet i helgen forstod meg virkelig, og jeg trodde at jeg endelig skulle få den hjelpen jeg behøvde. 

Så kom mandagen og jeg fikk en behandler. 

En klinisk sosionom. 

Jeg fikk prate i noen minutter før hun plutselig utropte " jeg kan se du har det veldig vanskelig, men jeg tenker at du kan reise hjem. "

Jeg forklarte at jeg ikke hadde noen oppfølgning hjemme og at jeg var redd jeg kom til å finne på noe mens jeg var syk. 

Hun ville ikke høre på meg, men lovte meg at jeg skulle få snakke med akutt teamet før jeg gikk. 

Etter jeg hadde ventet en stund fikk jeg plutselig beskjed om at jeg ikke skulle få snakke med dem likevel. 

Alt var bare møkk den dagen. 

Jeg følte meg virkelig avvist, ikke en gang nav ville høre på meg den dagen. 

Det er da jeg forstod at du må være frisk for å være på sykehus. 

Jeg følte meg så avvist at da jeg skulle ta toget hjemover vurderte jeg og heller hoppe foran det, men jeg klarte heldigvis å la være. 

Er det virkelig slik at syke mennesker ikke skal få hjelp? 

Jeg begynner virkelig å lure på hvorfor jeg i h.... betaler skatt når jeg ikke får hjelp for skattepengene. 

Jeg kan virkelig ikke stole på helsevesenet lengre. 

Når jeg ønsker hjelp, da blir jeg bare kastet ut av døren så fort dem har mulighet til å gjøre det, men ønsker  jeg ikke hjelp, da får jeg hjelp til den store gullmedaljen. 

Da skal dem ha meg innesperret i flere måneder med fotfølging og streng kontroll. 

Men ber jeg om hjelp, da løfter dem ikke en eneste finger for å gi meg den hjelpen jeg trenger. 

Jeg føler meg virkelig som et forlatt menneske, jeg føler meg rett og slett avvist og krenket på det groveste. 

Er det et sted jeg ikke vil be om hjelp fra lengre, så er det sykehuset. 

Jeg har funnet ut at det ikke er vits i å be om hjelp lengre, jeg blir jo bare avvist uansett. 

Neste gang det står om liv og helse, hvis det skulle skje en gang, så tar jeg heller sjansen på å ikke be om hjelp, så får det gå som det går, med livet i behold eller ikke!

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har du blitt tilbudt, og har du gjennomført regelmessig og langvarig poliklinisk behandling?

[IsteSitron]

Har du blitt tilbudt, og har du gjennomført regelmessig og langvarig poliklinisk behandling?

 

Har nettopp blitt tilbudt polikliniske samtaler.. men har ikke peiling på hvor lang ventetid det tar for å få plass.. ble henvist for litt over en uke siden.. 

[frosken]

''Men ber jeg om hjelp, da løfter dem ikke en eneste finger for å gi meg den hjelpen jeg trenger.

''

 

Det er ikke gitt at du alltid trenger det du selv ønsker. Av og til vil jeg tro at du trenger hjelp til å innse at dine handlinger får konsekvenser, og det ikke er slik at helsevesenet fungerer som et sikkerhetsnett som til enhver tid vil fange deg opp når du utagerer.

 

Såvidt jeg har forstått, så har du vært svært mye på institusjon siden slutten av ungdomsårene dine. Forhåpentligvis har du fått hjelp som gjør at du nå har bedre forutsetninger for å klare deg i hverdagen hjemme. I tillegg har du høyst sannsynlig lært deg en god del uvaner som følge av å ha vært heltidspasient i så stor grad.

 

Hvordan gikk det med forsøket på å få et sted å bo? Har du funnet en leilighet?

 

Mens du venter på et poliklinisk tilbud, så kan du holde jevnlig kontakt med fastlegen din. I tillegg ble det vel også søkt på hjemmebaserte tjenester, og disse pleier å kunne komme  i gang umiddelbart.

 

Jeg håper for din del at du klarer å flytte i leilighet og komme i gang med poliklinisk behandling og annen aktivitet på dagtid. Alternativet kan fort bli utrolig mange drakamper mellom deg og helsevesenet; det kan virke som om du svært ofte ønsker det motsatte av det de mener er det beste for deg.

 

Lykke til.

[rose23]

Det lureste du gjør om du ønsker å bli innlagt er å kalle legen "jævla ....", spytte på gulvet og protestere. Vips- Innlagt!

[IsteSitron]

''Men ber jeg om hjelp, da løfter dem ikke en eneste finger for å gi meg den hjelpen jeg trenger.

''

 

Det er ikke gitt at du alltid trenger det du selv ønsker. Av og til vil jeg tro at du trenger hjelp til å innse at dine handlinger får konsekvenser, og det ikke er slik at helsevesenet fungerer som et sikkerhetsnett som til enhver tid vil fange deg opp når du utagerer.

 

Såvidt jeg har forstått, så har du vært svært mye på institusjon siden slutten av ungdomsårene dine. Forhåpentligvis har du fått hjelp som gjør at du nå har bedre forutsetninger for å klare deg i hverdagen hjemme. I tillegg har du høyst sannsynlig lært deg en god del uvaner som følge av å ha vært heltidspasient i så stor grad.

 

Hvordan gikk det med forsøket på å få et sted å bo? Har du funnet en leilighet?

 

Mens du venter på et poliklinisk tilbud, så kan du holde jevnlig kontakt med fastlegen din. I tillegg ble det vel også søkt på hjemmebaserte tjenester, og disse pleier å kunne komme  i gang umiddelbart.

 

Jeg håper for din del at du klarer å flytte i leilighet og komme i gang med poliklinisk behandling og annen aktivitet på dagtid. Alternativet kan fort bli utrolig mange drakamper mellom deg og helsevesenet; det kan virke som om du svært ofte ønsker det motsatte av det de mener er det beste for deg.

 

Lykke til.

 

Jeg tror du leste litt feil her.. det var IKKE utagering som var årsak til innleggelsen, men en overdose. 

Nei, jeg fikk ikke leiligheten jeg søkte på.. derfor er jeg litt stresset for tiden...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Overdose er en form for utagering.

[IsteSitron]

Det lureste du gjør om du ønsker å bli innlagt er å kalle legen "jævla ....", spytte på gulvet og protestere. Vips- Innlagt!

 

Haha.. jeg synes jeg ser det for meg.. Vel er jeg syk, men jeg er ikke en trassunge på 2 år:D

[IsteSitron]

Overdose er en form for utagering.

 

Ok, da er det jeg som missforstod

[Bella Dotte]

Såvidt jeg har forstått, så har du vært svært mye på institusjon siden slutten av ungdomsårene dine. Forhåpentligvis har du fått hjelp som gjør at du nå har bedre forutsetninger for å klare deg i hverdagen hjemme. I tillegg har du høyst sannsynlig lært deg en god del uvaner som følge av å ha vært heltidspasient i så stor grad.

 

Dette er jo strålende. Hva er det man får med seg fra institusjonsopphold - lærer man å bli selvstendig eller lærer man å bli hjelpetrengende? Skal det brukes mot pasienten at han/hun har fått hjelp tidligere? Svaret ditt henger ikke på greip, frosken. Synd, for du kommer ofte med gode innspill!

[Madelenemie]

Dette er jo strålende. Hva er det man får med seg fra institusjonsopphold - lærer man å bli selvstendig eller lærer man å bli hjelpetrengende? Skal det brukes mot pasienten at han/hun har fått hjelp tidligere? Svaret ditt henger ikke på greip, frosken. Synd, for du kommer ofte med gode innspill!

Hei!

 

 

 Av institusjonsopphold lærer man ofte en ting, og det er at voksne ikke bryr seg!

 

Dette er min erfaring og min fosterdatters. Min fosterdatter har nå avsluttet en juridisk eksamen, hun tenker sette fokus på det hun og mange og jeg ble utsatt for, hun er en sterk kvinne og ikke syk, så hun har muligheten i seg, Gud vet bare hvor stolt jeg er av henne.

 

På ungdomshjemmet jeg var ble jeg sparket av en voksen mann til jeg mistet bevisstheten dvs ikke som følge av volden, men redselen, det satt fra 2-4 andre voksne i rommet.

 

På barnehjemmet var det langt bedre, men min fosterdatters beretning tilsier at også der skjer det mange overgrep. Man er sårbar og kun det som barn eller ungdom i institusjon, man lærer lite tror jeg, annet enn at verden er vond.

 

Det fins sikkert gode institusjoner men Heggeli og Larkollen er ikke blant dem.

[frosken]

Dette er jo strålende. Hva er det man får med seg fra institusjonsopphold - lærer man å bli selvstendig eller lærer man å bli hjelpetrengende? Skal det brukes mot pasienten at han/hun har fått hjelp tidligere? Svaret ditt henger ikke på greip, frosken. Synd, for du kommer ofte med gode innspill!

 

Av langvarige institusjonsopphold lærer man seg gjerne både noe man har nytte av _og_ man lærer seg institusjonsatferd som er mindre nyttig. Dette fører dessverre ofte til en lite konstruktiv kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell.  Hyppig utagering er en ikke sjelden bivirkning av langvarig institusjonalisering.

[Madelenemie]

Av langvarige institusjonsopphold lærer man seg gjerne både noe man har nytte av _og_ man lærer seg institusjonsatferd som er mindre nyttig. Dette fører dessverre ofte til en lite konstruktiv kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell.  Hyppig utagering er en ikke sjelden bivirkning av langvarig institusjonalisering.

Hei!

 

Mulig du har rett, men hva da med misbruk og mishandling av voksne mot barn og unge i institusjon, hva fører det til?

 

Tror du ikke det er store mørketall?

 

Hvor mange tror du tok de to selvmordene på min institusjon videre? Hvem forårsaket dem? Hadde de ressursterke familier i ryggen disse barna? Snaret er: nei.

 

 

Jeg tror ikke mange har fått mye god bagasje som har vært på institusjon, jeg tro ut i fra min egen erfaring, de er skadet, av voksne, Hvor omfattende og skadelig deres videre atferdsmønster er og blir avhenger tror jeg mye av evnen til logisk tenking, og andre intellektuelle evner.

 

Jeg kjenner en bitteliten verden en fra Heggel barnehjem i Oslo og en fra larkollen, de som jobbet der skadet barn!

Ingen har stilt dem til ansvar da de fleste, jeg er et unntak, er døde, rusmisbrukere, psykisk syke m.m. 

De jeg vet om. Om de var født syke, tror jeg ikke, når voksne møter en med, anklageleser, ny mishandling og misbruk, hvordan skal man klare seg da?

 

Mange barn i institusjon beskytter institusjonen, det er alt de har, selv om den ødela for dem.

Det heter tror jeg "Stockholmssyndromet". 

[frosken]

 

 

Hei!

 

Mulig du har rett, men hva da med misbruk og mishandling av voksne mot barn og unge i institusjon, hva fører det til?

 

Tror du ikke det er store mørketall?

 

Hvor mange tror du tok de to selvmordene på min institusjon videre? Hvem forårsaket dem? Hadde de ressursterke familier i ryggen disse barna? Snaret er: nei.

 

 

Jeg tror ikke mange har fått mye god bagasje som har vært på institusjon, jeg tro ut i fra min egen erfaring, de er skadet, av voksne, Hvor omfattende og skadelig deres videre atferdsmønster er og blir avhenger tror jeg mye av evnen til logisk tenking, og andre intellektuelle evner.

 

Jeg kjenner en bitteliten verden en fra Heggel barnehjem i Oslo og en fra larkollen, de som jobbet der skadet barn!

Ingen har stilt dem til ansvar da de fleste, jeg er et unntak, er døde, rusmisbrukere, psykisk syke m.m.

De jeg vet om. Om de var født syke, tror jeg ikke, når voksne møter en med, anklageleser, ny mishandling og misbruk, hvordan skal man klare seg da?

 

Mange barn i institusjon beskytter institusjonen, det er alt de har, selv om den ødela for dem.

Det heter tror jeg "Stockholmssyndromet".

 

Det er få ting jeg synes er verre enn overgrep mot barn i institusjon. Jeg håper og tror det har skjedd bedringer når det gjelder behandlingen av de yngste de siste årene. Mange av de tidligere "institusjonsbarna" har blitt tilkjent erstatninger som følge av det de ble utsatt for, nettopp fordi samfunnet har vurdert det slik at de ble utsatt for overgrep.

 

Slik jeg ser det, så er det ikke helt dette som er temaet i denne tråden. Mitt budskap til trådstarter, som såvidt jeg vet er i tyveårene, er at veien ut av institusjonslivet kan være vanskelig og jeg forsøker å si noe om at behandlernes forsøk på å begrense antallet innleggelser kan være både konstruktivt og riktig. Dersom enhver utagering fører til en ny innleggelse, så fungerer dette nærmest som en form for belønning av destruktiv atferd. Dersom man kommer inn i en slik sirkel, så kan det blir svært vanskelig å finne bedre løsninger - og det oppstår mange vonde maktkamper underveis.

Endret 16. mai 2013 av frosken

[Madelenemie]

 

 

 

 

Det er få ting jeg synes er verre enn overgrep mot barn i institusjon. Jeg håper og tror det har skjedd bedringer når det gjelder behandlingen av de yngste de siste årene. Mange av de tidligere "institusjonsbarna" har blitt tilkjent erstatninger som følge av det de ble utsatt for, nettopp fordi samfunnet har vurdert det slik at de ble utsatt for overgrep.

 

Slik jeg ser det, så er det ikke helt dette som er temaet i denne tråden. Mitt budskap til trådstarter, som såvidt jeg vet er i tyveårene, er at veien ut av institusjonslivet kan være vanskelig og jeg forsøker å si noe om at behandlernes forsøk på å begrense antallet innleggelser kan være både konstruktivt og riktig. Dersom enhver utagering fører til en ny innleggelse, så fungerer dette nærmest som en form for belønning av destruktiv atferd. Dersom man kommer inn i en slik sirkel, så kan det blir svært vanskelig å finne bedre løsninger - og det oppstår mange vonde maktkamper underveis.

 

Hei!

 

Jeg skjønte egentlig det, men da jeg ved et par anledninger traff barn jeg har bodd på institusjon med, friske barn, ble jeg overrasket over hvor syke de var blitt/ hvor langt nede i slikt som rus de var kommet... det har blitt til tanker i meg.

Men siden var funksjonsfriske og hadde venner og jeg var autistisk og på sidelinjen så klarte jeg meg altså best.

 

Meg kunne man ikke vente så mye av, men det ser ut som jeg har klart meg best.

 

det skjer langt flere overgrep enn man til nå erkjenner og vil vite om.

 

Det er vel omtrent som den katolske kirke man bare flytter rundt på overgrepene  ofte trenger man ikke gjøre det en gang. Det trenger ikke være seksuelle overgrep heller , men emosjonelle.

 

Erstatningene barn i Norge har fått er latterlige,. og ikke erstatninger, men et hån mot deres barndom og det svik de ble utsatt for, det tror jeg samtlige er enige med meg om. 30 000 kr hva er det for erstaning for en ødelagt barndom?

 

Jeg tror man må være svært sterk eller autist for å overleve i en norsk institusjon for barn.

Jeg uttaler meg på vegne av flere jeg kjenner.

[frosken]

Hei!

 

Jeg skjønte egentlig det, men da jeg ved et par anledninger traff barn jeg har bodd på institusjon med, friske barn, ble jeg overrasket over hvor syke de var blitt/ hvor langt nede i slikt som rus de var kommet... det har blitt til tanker i meg.

Men siden var funksjonsfriske og hadde venner og jeg var autistisk og på sidelinjen så klarte jeg meg altså best.

 

Meg kunne man ikke vente så mye av, men det ser ut som jeg har klart meg best.

 

det skjer langt flere overgrep enn man til nå erkjenner og vil vite om.

 

Det er vel omtrent som den katolske kirke man bare flytter rundt på overgrepene  ofte trenger man ikke gjøre det en gang. Det trenger ikke være seksuelle overgrep heller , men emosjonelle.

 

Erstatningene barn i Norge har fått er latterlige,. og ikke erstatninger, men et hån mot deres barndom og det svik de ble utsatt for, det tror jeg samtlige er enige med meg om. 30 000 kr hva er det for erstaning for en ødelagt barndom?

 

Jeg tror man må være svært sterk eller autist for å overleve i en norsk institusjon for barn.

Jeg uttaler meg på vegne av flere jeg kjenner.

 

Synet på hva som er akseptabel måte å behandle barn på, har endret seg mye de senere årene. Jeg tror derfor det er vanskeligere å mishandle barn på institusjon i dag enn det var for noen år siden. Det betyr ikke at jeg tror at det ikke forekommer overhodet, bare at jeg tror (og håper) at de fleste behandles godt.

 

Jeg er svært kritisk til dårlig behandling av barn. Synes allikevel det kan være grunn til å minne om at mange av institusjonsbarna var blitt utsatt for omsorgssvikt av ulike typer også før de kom til institusjonene. Dermed ble sviket dobbelt, og skadevirkningene selvfølgelig store. Dessverre.

 

De jeg kjenner som jobber i barne- og ungdomsinstitusjoner i dag, er svært opptatt av hvordan gi barna den hjelpen de trenger.

[frosken]

 

 

Erstatningene barn i Norge har fått er latterlige,. og ikke erstatninger, men et hån mot deres barndom og det svik de ble utsatt for, det tror jeg samtlige er enige med meg om. 30 000 kr hva er det for erstaning for en ødelagt barndom?

 

 

 

Det stor variasjon mht hvor store erstatninger som er blitt tilkjent. Noen har fått utbetalt rundt 1 million, andre har blitt avspist med omtrent ingenting.

[Madelenemie]

Det stor variasjon mht hvor store erstatninger som er blitt tilkjent. Noen har fått utbetalt rundt 1 million, andre har blitt avspist med omtrent ingenting.

Hei!

 

Har aldri lest om millionerstatninger. Hvem har fått det?

 

Og jeg håper som deg det er blitt bedre, men jeg er ikke sikker, og når jeg ser oppfatningen til nordmenn på overgrep mot barn, holdninger i Øygårdsaken, ja så blir jeg usikker, dessverre.

 

Jeg leser loggene, og de er ikke særlig oppløftende, de viser makltforholdet, enten det er i sosialdemokratoet eller den katolkse kirke, det er verre når det skjer overgrep i statsforvaltningen, derfor burde alle disse barn hatt millionerstatninger og overgreperne millioner i fengselstraff.

[frosken]

Hei!

 

Har aldri lest om millionerstatninger. Hvem har fått det?

 

.

 

Det står mye om temaet på nettet. Et eks. http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/61-millioner-i-erstatninger-til-tidligere-barnehjemsbarn-2492507.html

[AnonymBruker]

Til trådstarter: 

 

Utifra det du forteller, høres det ut som den kliniske sosionomen du snakket med ikke klarte å bedømme situasjonen riktig.  En klinisk sosionom er heller ikke den som skal vurdere suicidalfare, det er det kun lege eller psykolog som skal gjøre. Jeg synes det du forteller høres nokså hårreisende ut. Hadde det vært meg tror jeg nesten jeg ville vurdert å melde det til fylkeslegen.

 

Dessverre er det altfor vanskelig å bli innlagt i dag, og man blir oftest sluppet ut altfor tidlig. Det handler ikke om faglighet, men om penger. Jeg har jobbet i psykiatrien i en årrekke, og sett endringene som har skjedd.

 

Har du snakket med fastlegen din om det som skjedde? Hvis fastlegen er enig i at du burde være innlagt en periode, så kan han/hun søke for deg igjen. Det går jo an å forsøke ihvertfall. Det er veldig leit å høre at du må vente lenge på psykologtime i en slik situasjon som du er i.

 

Skulle ønske du ville sende innlegget ditt til en avis (du kan si at du vil være anonym). Det trengs mange slike historier for å vekke opp politikerne.

 

- Hilsen en som har jobbet i psykiatrien

Anonymous poster hash: da210...176