NHD - Hva bør man kunne forvente av en student med AD/HD?

[natolars]

Hei!

 

Jeg er en 35 år gammel/ung mann som fikk diagnosen AD/HD (F90.8) i voksen alder. Hovedsaklig sliter jeg med oppmerksomhetssvikt, men også med noen impulsive trekk. Dette har ført til en rekke akademiske nederlag, selv om jeg regnes som ressurssterk intellektuelt sett.

 

Jeg går for tiden på AAP/attføring og kjemper en aldri så liten kamp med NAV når det gjelder forlengelse av stønad til skolegang. Saksbehandleren min (som er økonom) er noe skeptisk til forlengelse av støtte til skolegang og spurte om jeg ikke kunne ta opp studielån og skaffe meg en deltidsjobb slik som andre studenter. Det virker som at kompetansenivået på NAV er noe varierende mht hva en relativt kjent diagnose innebærer. En venninne av meg som har alvorlige problemer med SF og har hatt det over halve livet har fått beskjed av NAV at hun skal få bruke den tiden hun trenger på å gjøre seg ferdig med utdannelsen.

 

Jeg liker ikke å bruke min AD/HD som unnskyldning, men det er jo et faktum at studenter med samme diagnose sliter med studieprogresjon. NAV har et tiltak som heter SMS (Studier Med Støtte) som forhåpentligvis kunne kommet meg og samfunnet tilgode. Saksbehandleren min hadde aldri hørt om SMS, enda det er et tiltak i regi av NAV.

 

Jeg har gjort en ganske så god innsats (synes jeg selv), mht til å finne det beste behandlingstilbudet til meg slik at jeg kan klare å fullføre skolegangen. Jeg har blant annet kontaktet Nasjkomp, ADHD Norge, Helse Nord og Helse Midt-Norge. NAV har ikke løftet en finger for å hjelpe meg med dette.

 

Det beste tilbudet for voksne/studenter med AD/HD viser seg å være på NTNU i Trondheim og jeg har bedt om å få studere videre der. Men som sagt; NAV er skeptiske. Alternativet vil da, etter all sannsynlighet, være at jeg blir uføretrygdet. Ung ufør, siden jeg har slitt i mange år (Jeg har en tilleggsdiagnose; enda flere tidligere).

 

Jeg har på ingen måte lyst til å bli uføretrygdet og jeg synes det blir helt bak mål å kutte støtte til skolegang. Med skolegang har jeg iallfall en teoretisk mulighet til å få meg en jobb jeg trives med, en meningsfull tilværelse, og ikke minst betale skatt. Uføretrygd vil jo bare føre til utgifter for NAV, uten at de (og samfunnet) får noe tilbake. Å være passiv stønadsmottaker gjøre bare ting verre for min egen del.

 

Jeg er bare litt interessert i å høre din vurdering av denne situasjonen; du har helt sikkert vært borti samme problemstilling flere ganger. Jeg vil ikke bli uføretrygdet; jeg har jobbet knallhardt med meg selv i mange år; jeg er motivert til å stå på videre, men det er frustrerende å kjempe en kamp både med seg selv og med NAV. Jeg vil ikke bruke diagnosen som en unnskyldning eller sovepute, men jeg har dessverre ikke kapasitet til å studere i samme tempo som de fleste andre studenter.

 

Noen gode råd? Er jeg urimelig/storforlangende eller har jeg et poeng når jeg hevder at fortsatt støtte til skolegang vil lønne seg for alle parter på lang sikt?

 

Mvh

[Pårørende]

Hvordan har studieprogresjonen din vært så langt? Hvor mange år har du vært student og hvor mye har du fullført?

[frosken]

Hei!

 

Jeg er en 35 år gammel/ung mann som fikk diagnosen AD/HD (F90.8) i voksen alder. Hovedsaklig sliter jeg med oppmerksomhetssvikt, men også med noen impulsive trekk. Dette har ført til en rekke akademiske nederlag, selv om jeg regnes som ressurssterk intellektuelt sett.

 

Jeg går for tiden på AAP/attføring og kjemper en aldri så liten kamp med NAV når det gjelder forlengelse av stønad til skolegang. Saksbehandleren min (som er økonom) er noe skeptisk til forlengelse av støtte til skolegang og spurte om jeg ikke kunne ta opp studielån og skaffe meg en deltidsjobb slik som andre studenter. Det virker som at kompetansenivået på NAV er noe varierende mht hva en relativt kjent diagnose innebærer. En venninne av meg som har alvorlige problemer med SF og har hatt det over halve livet har fått beskjed av NAV at hun skal få bruke den tiden hun trenger på å gjøre seg ferdig med utdannelsen.

 

Jeg liker ikke å bruke min AD/HD som unnskyldning, men det er jo et faktum at studenter med samme diagnose sliter med studieprogresjon. NAV har et tiltak som heter SMS (Studier Med Støtte) som forhåpentligvis kunne kommet meg og samfunnet tilgode. Saksbehandleren min hadde aldri hørt om SMS, enda det er et tiltak i regi av NAV.

 

Jeg har gjort en ganske så god innsats (synes jeg selv), mht til å finne det beste behandlingstilbudet til meg slik at jeg kan klare å fullføre skolegangen. Jeg har blant annet kontaktet Nasjkomp, ADHD Norge, Helse Nord og Helse Midt-Norge. NAV har ikke løftet en finger for å hjelpe meg med dette.

 

Det beste tilbudet for voksne/studenter med AD/HD viser seg å være på NTNU i Trondheim og jeg har bedt om å få studere videre der. Men som sagt; NAV er skeptiske. Alternativet vil da, etter all sannsynlighet, være at jeg blir uføretrygdet. Ung ufør, siden jeg har slitt i mange år (Jeg har en tilleggsdiagnose; enda flere tidligere).

 

Jeg har på ingen måte lyst til å bli uføretrygdet og jeg synes det blir helt bak mål å kutte støtte til skolegang. Med skolegang har jeg iallfall en teoretisk mulighet til å få meg en jobb jeg trives med, en meningsfull tilværelse, og ikke minst betale skatt. Uføretrygd vil jo bare føre til utgifter for NAV, uten at de (og samfunnet) får noe tilbake. Å være passiv stønadsmottaker gjøre bare ting verre for min egen del.

 

Jeg er bare litt interessert i å høre din vurdering av denne situasjonen; du har helt sikkert vært borti samme problemstilling flere ganger. Jeg vil ikke bli uføretrygdet; jeg har jobbet knallhardt med meg selv i mange år; jeg er motivert til å stå på videre, men det er frustrerende å kjempe en kamp både med seg selv og med NAV. Jeg vil ikke bruke diagnosen som en unnskyldning eller sovepute, men jeg har dessverre ikke kapasitet til å studere i samme tempo som de fleste andre studenter.

 

Noen gode råd? Er jeg urimelig/storforlangende eller har jeg et poeng når jeg hevder at fortsatt støtte til skolegang vil lønne seg for alle parter på lang sikt?

 

Mvh

 

Hvor langt er du kommet mht studier? Er du langt unna en grad? Hva slags studier er det du vil ta ved ntnu? Hvor mange studiepoeng mener du at du kan klare å produsere pr år?

 

Nav støtter sjelden studier på masternivå, dersom det er gitt støtte til en bachelor må de fleste finansiere mastergraden selv.

 

Nav sine tiltak skal være både hensiktsmessige og nødvendige. Dersom studieprogresjonen er svært lav, så vil universitetsstudier neppe kunne sies å være et hensiktsmessig tiltak. I såfall kan arbeidstrening være en bedre løsning med tanke på å komme i jobb senere.

[natolars]

Jeg fullførte ikke videregående pga problemene mine, så i 1999 fikk jeg støtte til to år med utdanning (1999-2001). Ett år for å oppnå generell studiekompetanse og ett år på universitet.

 

Nå var det flere uheldige konsekvenser som gjorde at jeg ikke fortsatte etter de to årene. Jeg måtte vente et helt år på å få psykoterapi, til tross for at poliklinikken konkluderte med at jeg hadde "psykiske problemer av alvorlig karakter". Da har man egentlig rett på behandling innen tre mnd, men så var kapasiteten "sprengt", Jeg klarte å oppnå generell studiekompetanse med et nødskrik; jeg måtte slutte i en del fag fordi jeg ikke taklet arbeidsmengden og at mine angst/depresjonsproblemer ble verre. Derfor måtte jeg slutte etter første semester på universitet.

 

Årene etter var preget av psykoterapi. Jeg hadde flere angstdiagnoser som jeg har jobbet hardt med å bli kvitt og er helt symptomfri nå. Depresjoner kom og gikk likevel jevnlig. Det ble arbeidsutprøving her og der i arbeid som ikke sa noe om evnene mine i det hele tatt.

 

I 2010 begynte jeg på universitet; det gikk greit selv om jeg bare klarte å lese en brøkdel av pensum. Jeg "surfet" endel på allmennkunnskapen jeg har; jeg er interessert i politikk og ser omtrent bare dokumentarer på TV. På den måten har jeg lært mye; jeg klarer bedre å følge med når det er både bilde, tekst og tale.

 

Høsten 2011 gikk jeg inn i en alvorlig depresjon, sykemeldt og gikk for første gang gjennom en svært grundig utredning på mitt lokale DPS. Der ble det konkludert med AD/HD og "andre spesifikke affektive lidelser". Jeg skulle egentlig vært ferdig med min bachelor våren 2013, men fikk innvilget ett år ekstra til våren 2014. Jeg begynte med sentralstimulerende som hjalp, men der stoppet også all hjelp.

 

Jeg ba om henvisning til poliklinikk, noe behandlende overlege glemte å sende inn. Det oppsto svært mye kaos i forbindelse med denne henvisningen, så det tok et helt år fra jeg ba om hjelp til den kom på plass. Ventetiden på den lokale poliklinikken er relativt kort; 2 mnd. Derfor kunne jeg hatt et behandlingstilbud i god tid før semesterstart høsten 2012, slik at jeg kunne fått jobbet med struktur i studier og hverdag, håndtering av stress, osv. Dessverre fikk jeg ikke et tilbud før nå; altså på slutten av vårsemesteret 2013. Det er vel unødvendig å si hvordan skoleåret har gått.

 

Av ulike grunner har jeg måttet byttet studium og vil ikke være ferdig med en bachelor før våren 2015. Dvs at hvis jeg får innvilget ett ekstra år, så blir det fem år på skole. Jeg måtte som sagt vente et helt år på hjelp og jeg vil føle det som en "dobbel straff" hvis NAV avslår søknaden om et ekstra år. At overlegen glemte å sende henvisningen og alt kaoset som oppsto rundt denne er ikke noe jeg kan lastes for.

 

Hele poenget med AAP/attføring er jo at man skal komme seg i arbeid etter endt utdanning og jeg har ikke råd til å finansiere siste året selv pga gjeld. Saksbehandleren min er knallhard med "tre år med skolegang; max fire år". Nå står det imidlertid på NAV's egne nettsider at NAV skal gi videre stønad til utdanning hvis det å kutte stønaden setter klienten i en usikker situasjon når det gjelder både jobb og økonomi. Dessverre virker det som at jeg kan enkelte deler av regelverket bedre enn saksbehandler og det virker også som om at saksbehandlere tolker og praktiserer lovverket ulikt (jfr. mitt første innlegg). Med den diagnosen jeg har fått, så sier det seg selv at jeg vil bruke mer tid enn andre på utdanning. Dessverre fikk jeg diagnosen altfor sent, til tross for at "konsentrasjonsproblemer og lavt arbeidstempo/kapasitet" ble kommentert samtlige skoleår fra 1. til 9. klasse.

[natolars]

Jeg mangler 90 studiepoeng for å oppnå en bachelorgrad.

 

Jeg har skal studere pedagogikk/rådgivning og har valgt NTNU pga det opplegget de har for studenter med AD/HD (Helse Midt-Norge anbefalte dette). Det er ingenting i veien med selve intellektet mitt og dette er noe jeg skal klare med veiledning/mentor, kurs i studieteknikk, etc. Jeg har aldri fått tilbud om det og man oppnår de beste resultatene med kombinasjonen medisinering og terapi/coaching. Man kan ikke gi opp fordi en pille ikke løste alle problemene.

 

http://www.nav.no/Arbeid/Arbeidss%C3%B8ker/Inntektssikring/Attf%C3%B8ringspenger/Attf%C3%B8ringspenger/Rundskriv+om+yrkesrettet+attf%C3%B8ring.1073743386.cms?kapittel=11

 

Edit: Beklager, jeg mangler 120 poeng for å oppnå en bachelorgrad.

Endret 18. mai 2013 av natolars

[frosken]

Jeg fullførte ikke videregående pga problemene mine, så i 1999 fikk jeg støtte til to år med utdanning (1999-2001). Ett år for å oppnå generell studiekompetanse og ett år på universitet.

 

Nå var det flere uheldige konsekvenser som gjorde at jeg ikke fortsatte etter de to årene. Jeg måtte vente et helt år på å få psykoterapi, til tross for at poliklinikken konkluderte med at jeg hadde "psykiske problemer av alvorlig karakter". Da har man egentlig rett på behandling innen tre mnd, men så var kapasiteten "sprengt", Jeg klarte å oppnå generell studiekompetanse med et nødskrik; jeg måtte slutte i en del fag fordi jeg ikke taklet arbeidsmengden og at mine angst/depresjonsproblemer ble verre. Derfor måtte jeg slutte etter første semester på universitet.

 

Årene etter var preget av psykoterapi. Jeg hadde flere angstdiagnoser som jeg har jobbet hardt med å bli kvitt og er helt symptomfri nå. Depresjoner kom og gikk likevel jevnlig. Det ble arbeidsutprøving her og der i arbeid som ikke sa noe om evnene mine i det hele tatt.

 

I 2010 begynte jeg på universitet; det gikk greit selv om jeg bare klarte å lese en brøkdel av pensum. Jeg "surfet" endel på allmennkunnskapen jeg har; jeg er interessert i politikk og ser omtrent bare dokumentarer på TV. På den måten har jeg lært mye; jeg klarer bedre å følge med når det er både bilde, tekst og tale.

 

Høsten 2011 gikk jeg inn i en alvorlig depresjon, sykemeldt og gikk for første gang gjennom en svært grundig utredning på mitt lokale DPS. Der ble det konkludert med AD/HD og "andre spesifikke affektive lidelser". Jeg skulle egentlig vært ferdig med min bachelor våren 2013, men fikk innvilget ett år ekstra til våren 2014. Jeg begynte med sentralstimulerende som hjalp, men der stoppet også all hjelp.

 

Jeg ba om henvisning til poliklinikk, noe behandlende overlege glemte å sende inn. Det oppsto svært mye kaos i forbindelse med denne henvisningen, så det tok et helt år fra jeg ba om hjelp til den kom på plass. Ventetiden på den lokale poliklinikken er relativt kort; 2 mnd. Derfor kunne jeg hatt et behandlingstilbud i god tid før semesterstart høsten 2012, slik at jeg kunne fått jobbet med struktur i studier og hverdag, håndtering av stress, osv. Dessverre fikk jeg ikke et tilbud før nå; altså på slutten av vårsemesteret 2013. Det er vel unødvendig å si hvordan skoleåret har gått.

 

Av ulike grunner har jeg måttet byttet studium og vil ikke være ferdig med en bachelor før våren 2015. Dvs at hvis jeg får innvilget ett ekstra år, så blir det fem år på skole. Jeg måtte som sagt vente et helt år på hjelp og jeg vil føle det som en "dobbel straff" hvis NAV avslår søknaden om et ekstra år. At overlegen glemte å sende henvisningen og alt kaoset som oppsto rundt denne er ikke noe jeg kan lastes for.

 

Hele poenget med AAP/attføring er jo at man skal komme seg i arbeid etter endt utdanning og jeg har ikke råd til å finansiere siste året selv pga gjeld. Saksbehandleren min er knallhard med "tre år med skolegang; max fire år". Nå står det imidlertid på NAV's egne nettsider at NAV skal gi videre stønad til utdanning hvis det å kutte stønaden setter klienten i en usikker situasjon når det gjelder både jobb og økonomi. Dessverre virker det som at jeg kan enkelte deler av regelverket bedre enn saksbehandler og det virker også som om at saksbehandlere tolker og praktiserer lovverket ulikt (jfr. mitt første innlegg). Med den diagnosen jeg har fått, så sier det seg selv at jeg vil bruke mer tid enn andre på utdanning. Dessverre fikk jeg diagnosen altfor sent, til tross for at "konsentrasjonsproblemer og lavt arbeidstempo/kapasitet" ble kommentert samtlige skoleår fra 1. til 9. klasse.

 

Ser at det har vært mange uheldige omstendigheter.

 

For å starte i en litt annen ende; hva gjør at du mener at du nå skal klare å bli ferdig med bachelor i løpet av 2 år? Hvor mange studiepoeng har du igjen?

 

Er du sikker på at du vil få studier med støtte på ntnu? Vet at de ved f.eks. uio ikke har tilstrekkelig med plasser til alle som søker.

 

Dersom du skal få nav med på å finansiere et så langt løp, tror jeg du må klare å overbevise dem om at du vil klare det denne gangen. Hva har foregått det siste året - har du produsert noen studiepoeng overhodet? Og hva vil bli annerledes fremover?

 

Håper dette kommer til å gå i orden for deg :-)

[natolars]

Ser at det har vært mange uheldige omstendigheter.

 

For å starte i en litt annen ende; hva gjør at du mener at du nå skal klare å bli ferdig med bachelor i løpet av 2 år? Hvor mange studiepoeng har du igjen?

 

Er du sikker på at du vil få studier med støtte på ntnu? Vet at de ved f.eks. uio ikke har tilstrekkelig med plasser til alle som søker.

 

Dersom du skal få nav med på å finansiere et så langt løp, tror jeg du må klare å overbevise dem om at du vil klare det denne gangen. Hva har foregått det siste året - har du produsert noen studiepoeng overhodet? Og hva vil bli annerledes fremover?

 

Håper dette kommer til å gå i orden for deg :-)

 

Se min "edit" i posten over. :-)

 

PS! Jeg produserte 30 studiepoeng høstsemesteret 2012; utrolig nok. Karaktersnittet vil jeg ikke snakke om. ;-)

[frosken]

Det som jeg synes er litt bekymringsfullt med din plan, er at du hittil har hatt dårlig studieprogresjon mens du nå ser ut til å tenke at du skal klare full progresjon. Er du sikker på at dette er realistisk?

 

Om du får avslag fra nav på mer enn fire års studier, så tror jeg kanskje at du heller bør fokusere på hvordan du da skal klare å finansiere siste året selv enn å sloss alt for mye med nav. Det er sjelden at noen får mer enn fire år nå for tiden. Hvis du ikke har mulighet til å få studielån siste året, så kan du kanskje jobbe mye i sommerferien og spare deg opp en del midler. Det er heller ikke alltid at man blir mindre effektiv student av å ha en liten jobb  ved siden av.

[natolars]

Det som jeg synes er litt bekymringsfullt med din plan, er at du hittil har hatt dårlig studieprogresjon mens du nå ser ut til å tenke at du skal klare full progresjon. Er du sikker på at dette er realistisk?

 

Om du får avslag fra nav på mer enn fire års studier, så tror jeg kanskje at du heller bør fokusere på hvordan du da skal klare å finansiere siste året selv enn å sloss alt for mye med nav. Det er sjelden at noen får mer enn fire år nå for tiden. Hvis du ikke har mulighet til å få studielån siste året, så kan du kanskje jobbe mye i sommerferien og spare deg opp en del midler. Det er heller ikke alltid at man blir mindre effektiv student av å ha en liten jobb  ved siden av.

 

Da jeg begynte på universitetet i 2010 var man ukjent med diagnosen AD/HD; den diagnosen kom ikke før årsskiftet 2011/2012. Jeg var sykemeldt stort omtrent hele det skoleåret. Jeg mangler én eksamen fra høstsemesteret 2011; når jeg tar den har jeg 90 studiepoeng. Det blir altså 90 studiepoeng på fire semester; vanligvis tar man 120 poeng i løpet av den tiden.

 

Derfor synes jeg ikke at 120 poeng de neste fire semesterne er urealistisk, hvis jeg får den nødvendige oppfølgingen. Når man ikke får den nødvendige oppfølgingen som man faktisk har krav på, så vil man heller ikke oppnå ønsket progresjon. Poenget mitt er at jeg har problemer med å godta at én offentlig instans sier nei til flere ytterligere skolegang, fordi en annen offentlig instans har sviktet. Alternativet blir jo som sagt ung ufør og det vil koste NAV omtrent like mye som å la meg gå på skole.

 

Det kan godt hende at noen blir en mer effektiv student av å ha en liten jobb ved siden av, med da tror jeg du har liten innsikt i hva AD/HD innebærer. Det er ikke uten grunn at kun 24% av voksne med AD/HD er yrkesaktive. http://tidsskriftet.no/article/2085105

 

Mitt mål er å bli en av de yrkesaktive, men jeg klarer ikke det alene.

[frosken]

Da jeg begynte på universitetet i 2010 var man ukjent med diagnosen AD/HD; den diagnosen kom ikke før årsskiftet 2011/2012. Jeg var sykemeldt stort omtrent hele det skoleåret. Jeg mangler én eksamen fra høstsemesteret 2011; når jeg tar den har jeg 90 studiepoeng. Det blir altså 90 studiepoeng på fire semester; vanligvis tar man 120 poeng i løpet av den tiden.

 

Derfor synes jeg ikke at 120 poeng de neste fire semesterne er urealistisk, hvis jeg får den nødvendige oppfølgingen. Når man ikke får den nødvendige oppfølgingen som man faktisk har krav på, så vil man heller ikke oppnå ønsket progresjon. Poenget mitt er at jeg har problemer med å godta at én offentlig instans sier nei til flere ytterligere skolegang, fordi en annen offentlig instans har sviktet. Alternativet blir jo som sagt ung ufør og det vil koste NAV omtrent like mye som å la meg gå på skole.

 

Det kan godt hende at noen blir en mer effektiv student av å ha en liten jobb ved siden av, med da tror jeg du har liten innsikt i hva AD/HD innebærer. Det er ikke uten grunn at kun 24% av voksne med AD/HD er yrkesaktive. http://tidsskriftet.no/article/2085105

 

Mitt mål er å bli en av de yrkesaktive, men jeg klarer ikke det alene.

 

Jeg har hatt flere medstudenter med adhd som har fungert godt i studiesituasjonen. De jeg har studert med har hatt vanlig studielån, men de har vært heldigere enn deg med at deres vansker har blitt kartlagt i løpet av ungdomsskolen.

 

Jeg kan ikke helt skjønne at uføretrygd skal være det eneste alternativet til universitetsstudier? Et annet alternativ vil vel være arbeidspraksis og gjennom det kvalifisere seg for arbeidslivet?

 

Uansett, jeg håper som sagt at dette ordner seg for deg.

[natolars]

Det er praktisk talt umulig å få seg jobb som ufaglært innenfor det feltet jeg vil jobbe: Man trenger både et teoretisk og praktisk grunnlag. Uansett ville det være NAV som måtte finansiere arbeidspraksisen og jeg kan love deg at det koster mer enn AAP-penger til meg. Praksisplassen tar seg godt betalt.

 

Hvorfor skal jeg gi opp før man har prøvd de målrettede psykologiske/pedagogiske tiltakene jeg har krav på? (f.eks. http://hist.no/sms/ )

 

Du skriver lenger oppe at du tror "jeg må klare å overbevise dem om at du vil klare det denne gangen". Det er vanskelig å klare det når hjelpen man har krav på ikke kommer på plass. Ville du sagt det samme til en som hadde sterk dysleksi, men ikke fikk hjelp? "Denne gangen må du overbevise NAV om at du klarer å lære deg å lese på egenhånd."

 

Jeg har relativt sterke evner (ifølge arbeidspsykolog) og disse evnene vil jeg lære meg å bruke fullt ut. Jeg vil ta utdanning, komme meg langt vekk fra NAV, få meg jobb og betale skatt. :-)

Endret 18. mai 2013 av natolars

[cathlin]

Hei,

 

Du kan prøve å argumentere hvordan situasjonen din er annerledes nå, med hensyn til at du kommer til å klare å gjennomføre studiene, enn den var tidligere.

 

Ikke gi opp:-)

 

Hvis nav ikke vil støtte deg med et 5. år, se heller andre muligheter, som å heller bruke litt lengre tid og jobbe ved siden av, fremfor å søke uføretrygd.

 

Det er ikke alle steder som tilbyr SMS, så jeg syns ikke det er rart at NAV ikke er oppdatert på det. Det er også variabelt hvor mye NAV egentlig "bryr seg", så jeg tror man må regne med å ordne opp og finne frem til ting selv i all hovedsak.

[natolars]

Hei,

 

Du kan prøve å argumentere hvordan situasjonen din er annerledes nå, med hensyn til at du kommer til å klare å gjennomføre studiene, enn den var tidligere.

 

Ikke gi opp:-)

 

Hvis nav ikke vil støtte deg med et 5. år, se heller andre muligheter, som å heller bruke litt lengre tid og jobbe ved siden av, fremfor å søke uføretrygd.

 

Det er ikke alle steder som tilbyr SMS, så jeg syns ikke det er rart at NAV ikke er oppdatert på det. Det er også variabelt hvor mye NAV egentlig "bryr seg", så jeg tror man må regne med å ordne opp og finne frem til ting selv i all hovedsak.

 

Hei, og takk for oppmuntrende ord :-). Jeg har ikke gitt opp; jeg føler at det er for seint å gi opp nå. Da har jo alt arbeidet vært forgjeves. :-P

 

NTNU, HiST og etpar andre institusjoner i Sør-Trøndelag tilbyr SMS, men et slikt tilbud finnes ikke her jeg bor. Sånn sett kan man "unnskylde" NAV-kontoret i en knøttliten kommune.

 

Jeg er også av den oppfatningen at det er variabelt hvor mye NAV "bryr seg", men de er faktisk lovpålagt å informere deg om alle dine rettigheter og stønader du har krav på. Der har de en laaang vei å gå. :-) Personlig mener jeg at kompetansenivået hos NAV er variabelt. Når det gjelder utfallet av saken din, så kommer det litt an på saksbehandleren. Kan man lovverket?; bruker man skjønn?; osv....

Klisjéen "du skal være bra frisk for å kunne være syk" har mye sannhet i seg. Likevel; jeg har lært endel av å finne ut av ting selv, og det synes jeg er positvt. :-) Dessverre har ikke alle klienter ressurser til å finne ut av ting selv, så da er man igjen avhengig av saksbehandler.

 

Kanskje jeg burde finne meg en jobb i NAV-systemet? ;-)

[natolars]

Tips til andre i samme situasjon:

 

https://innsida.ntnu.no/wiki/-/wiki/Norsk/Tilbud+for+deg+med+ADHD

[cathlin]

Hei, og takk for oppmuntrende ord :-). Jeg har ikke gitt opp; jeg føler at det er for seint å gi opp nå. Da har jo alt arbeidet vært forgjeves. :-P

 

NTNU, HiST og etpar andre institusjoner i Sør-Trøndelag tilbyr SMS, men et slikt tilbud finnes ikke her jeg bor. Sånn sett kan man "unnskylde" NAV-kontoret i en knøttliten kommune.

 

Jeg er også av den oppfatningen at det er variabelt hvor mye NAV "bryr seg", men de er faktisk lovpålagt å informere deg om alle dine rettigheter og stønader du har krav på. Der har de en laaang vei å gå. :-) Personlig mener jeg at kompetansenivået hos NAV er variabelt. Når det gjelder utfallet av saken din, så kommer det litt an på saksbehandleren. Kan man lovverket?; bruker man skjønn?; osv....

Klisjéen "du skal være bra frisk for å kunne være syk" har mye sannhet i seg. Likevel; jeg har lært endel av å finne ut av ting selv, og det synes jeg er positvt. :-) Dessverre har ikke alle klienter ressurser til å finne ut av ting selv, så da er man igjen avhengig av saksbehandler.

 

Kanskje jeg burde finne meg en jobb i NAV-systemet? ;-)

Ja, du virker ryddig, så kanskje du skulle begynt å jobbe i NAV

 

Det virker noen ganger tilfeldig hvem som får hva. Kan gi et uskyldig eksempel. Jeg sendte en gang en søknad om å få dekket en utgift (relativt lav engangsutgift). Jeg kom på etter at jeg postla søknaden at jeg hadde glemt frimerke, og sende så en ny, identisk søknad. Denne gangen med frimerke på konvolutten. Etter en stund kom det brev fra NAV med avslag. Brydde meg ikke så mye om det. Så gikk det et par uker, og plutselig kom det et nytt brev fra NAV, og denne gangen hadde de innvilget den eksakt samme søknaden. Jepp. Moralen er derfor: Det lønner seg å glemme frimerke når man poster brev til NAV

[frosken]

Tips til andre i samme situasjon:

 

https://innsida.ntnu.no/wiki/-/wiki/Norsk/Tilbud+for+deg+med+ADHD

Det ser ut som om ntnu har et usedvanlig godt oppfølgningstilbud til folk med adhd; tilbudet ser fullverdig ut selv uten evt. deltakelse i sms-opplegget. Dette synes jeg er et svært godt argument for deg i forhold til nav. Jeg er enig med deg i at med et så godt støtteopplegg, så øker sannsynligheten for å klare normal studieprogresjon voldsomt.

 

Dersom du nå har vedtak om aap ett år til og nav setter seg på bakbeina med å ville gi vedtak på siste året, så hadde jeg gått i gang med det kommende året - og så søkt på nytt når du er ferdig med dette. Av og til gir nav seg på et senere tidspunkt selv om de har vært steile tidligere. Dersom du ønsker det, så finnes det sannsynligvis flinke folk ved ntnu som kan hjelpe til i forhold til nav når du har begynt å studere der. (Jeg kjenner ikke detaljene i hva de tilbyr ved ntnu, men svært mye virker likt med hva de tilbyr ved UiO, så derfor regner meg med at de også har erfarne sosionomer som en del av tilbudet til studenter?)