Religion, et onde

[Madelenemie]

Hei!

 

 Tro er ikke viten, eller noe man vet sikkert, det er bare tro.

 

derfor blir alle debatter som skal motbevise en tro, komiske.

 

Man kan diskutere intoleranse også når de religiøse utviser denne, eller andre eks politisk orienterte, for de har vel en tro de også, enten den er blå eller rød, eller grønne.

 

Jeg er religiøs, og jeg vet ikke noe for sikkert, bare en følelsen i meg, og den er der, og jeg godtar den og den er en del av meg. 

 

Den kan ikke motbevises eller overbevises, den bare er der, ganske parallelt, med tvilen.

 

Det er i det minste en ærlighet vet en tro som rommer tvil, den er ikke absolutt og den gir rom for noe mer, og noe av alt det man ikke vet, i et universet med mindre stjerner i galaksene enn plankton i havet.

 

Å tro har både ydmykhet og stolthet i seg, det første en nødvendighet, det siste et gode for menneske der vi er i vårt hverdags slit og streven. :-)

[GodHatesUsAll]

Det jeg ikke begriper er hvordan man velger hva man skal tro på. Man kan jo velge å tro på absolutt alt mellom himmel og jord (!). 

Samtidig vet man at man blir påvirket av miljøet. Ble en født i Norge for 100 år siden, ble man sannsynligvis Kristen. Blir man født i Pakistan ender man sannsynligvis opp som muslim. Det er altså ingen tvil om at vi blir indoktrinert i troen. 

Tar vi utgangspunkt i de store religionene vet vi også at samtlige tekster er menneskeskrevet (ja, jeg vet at Mosebøkene er Guds ord - men også dette er det mennesker som påstår), og vi vet ganske mye i dag om rådene som valgte hvilke tekster som skulle brukes og hvilke som skulle forkastes. Vi vet også mye om mekanismene som styrte disse valgene. Samtidig vet vi hvordan religionene har blitt brukt til å underlegge seg hele folk, og dette med makt. 

 

Om ikke dette er nok er Guds ord fortsatt faste, men likefullt i stadig foranding der vi tilpasser religionene etter samfunnet vi lever i og hva det er akseptert for folket å tro på. Vi tilpasser altså religionen til oss, og ikke oss etter religionen - selv om bibelen fortsatt  brukes som en sannhetskilde. Vi kutter bare ut det vi ikke lenger liker.

 

Og likevel velger mange å tro på dette. 

 

Det synes jeg er ganske fascinerene med religionene.

 

Når det er sagt synes jeg er like vildt å inneha en fullstendig vitenskapelig vinkling til dette med religion. Hva er så galt med å si "jeg har ikke peiling!", uten dermed å bli ateist. Jeg er ikke ateist, men jeg tror ikke et fnugg på noen av bøkene, og jeg synes det er ganske utrolig at det i vår opplyste verden er mulig å kjøpe disse skriftene. Vi vet tross alt mye om dem.

 

Kanskje finnes det en Gud (eller en kraft eller hva man skal kalle dette ukjente), jeg vetta faen, men mennesker gjør feil og er ute etter makt - og disse bøkene er ikke bevis på noe annet enn som så. Finnes det en allmektig Gud er det nok få han skammer seg mer over enn svært mange religiøse, og han ler nok godt av bøkene vi har skrevet.

 

 

 

 

[Madelenemie]

Hei!

 

 

''Kanskje finnes det en Gud (eller en kraft eller hva man skal kalle dette ukjente), jeg vetta faen, men mennesker gjør feil og er ute etter makt - og disse bøkene er ikke bevis på noe annet enn som så. Finnes det en allmektig Gud er det nok få han skammer seg mer over enn svært mange religiøse, og han ler nok godt av bøkene vi har skrevet.

''

 

Og det har du rett i og det er viktig å være bevisst. Vi religiøse kommer etter og forstår gradvis mer, at bøkene våre tross alt er gamle og ikke kan tolkes bokstavelig, slik fåtallet fortsatt tror.

 

 

Og jeg er helt enig med deg i, fins det en Gud ler han høyt og godt av Koranen av Bibelen og av Tora, derfor bør og skal og MÅ religiøse og deres skrifter tåle kritiklk og karikaturer, for ingenting er mer hellig enn mennesker. 

 

I demokratiet skal religiøse tåle debatt, kritikk og at det stilles viktige spørsmål.

Tåler ikke en religion det, er den udemokratisk og farlig.

[GodHatesUsAll]

Hei!

 

 

''Kanskje finnes det en Gud (eller en kraft eller hva man skal kalle dette ukjente), jeg vetta faen, men mennesker gjør feil og er ute etter makt - og disse bøkene er ikke bevis på noe annet enn som så. Finnes det en allmektig Gud er det nok få han skammer seg mer over enn svært mange religiøse, og han ler nok godt av bøkene vi har skrevet.

''

 

Og det har du rett i og det er viktig å være bevisst. Vi religiøse kommer etter og forstår gradvis mer, at bøkene våre tross alt er gamle og ikke kan tolkes bokstavelig, slik fåtallet fortsatt tror.

 

 

Og jeg er helt enig med deg i, fins det en Gud ler han høyt og godt av Koranen av Bibelen og av Tora, derfor bør og skal og MÅ religiøse og deres skrifter tåle kritiklk og karikaturer, for ingenting er mer hellig enn mennesker. 

 

I demokratiet skal religiøse tåle debatt, kritikk og at det stilles viktige spørsmål.

Tåler ikke en religion det, er den udemokratisk og farlig.

 

Jeg kunne skrevet under på innlegget du skrev over (sånn bortsett fra at jeg ikke vil kalle meg religiøs).

Jeg tror alle de nye troene vi ser i dag er et resultat av at mange har begynt å tenke. De vil ikke lenger forholde seg til gamle bøker, men svært mange tror på ymse likevel. Energier, spøkelser, snåsamenn, englene til Martha, osv. De forsvinner bare ut av de faste rammene til kristendommen. 

 

En diffus tro på at det kan være noe mer enn vi ser ligger nok latent i de fleste av oss, og det kan jeg forstå. Det jeg ikke kan forstå er at det er mulig å tro på en av de store religionene, tatt i betraktning alt vi vet om dem i dag, og hvordan bøkene kom til. Da synes jeg rett og slett det utvises en manglende evne til kritisk tenking.

[ecbole]

Det jeg ikke begriper er hvordan man velger hva man skal tro på. Man kan jo velge å tro på absolutt alt mellom himmel og jord (!). 

 

Om å velge:

Det mest anstøtende som finnes er sånne fanatikere som skal stemple folk med andre oppfatninger og opplevdelser som sprø og sinnsledende, enda de ikke vet om vekommende takler livet sitt greit ellers. Sånne folk burde heller komme seg ned på jorden og la være å plante sine vrengebilder på andre og det de tror på.

 

Valg foregår ut fra mange ulike slags vurderinger. Selvfølgelig har beregninger fra andre mye å si. Noen eksempler:

 

En venn av meg var inntil for kort tid siden beinhard ateist. Han har alltid vært høyst normal fyr. Religion ville han bare slippe å ha noe med å gjøre. En dag fikk han det for seg at noen sa til ham at skulle gå til et sted som var like i nærheten av der han var. Så gikk han dit alene. Da han kom dit, opplevde han å få et syn som var ekstemt intenst. I et kraftig lys så han Jesus  og fortalte ham hva han skulle gjøre. Opplevelsen satte permanent spor i ham. Da opplevde han et vendepunkt, fra den dagen av levde han som en kristen.

 

En slik opplevelse har ikke jeg hatt. Det gikk veldig lang tid før forandring kom, og da hadde jeg nærmest gitt opp håpet. Uten å gå i detaljer: Ved forbønn kom det en opplevelse som var ekstremt intens rent fysisk, så intens at jeg i alle år etterpå kan kjenne ettervirkningene. Opplevelsen endret på temmelig mye. Jeg kan kort sagt ikke la være å tro.

 

Andre har en rent filosofi tilnærming, eller tro på at livet må være skapt og ikke blitt til helt av seg selv. Noen har vokst opp med en barnetro de finner god å fortsette å leve i. Andre har kommet inn i kristent fellesskap og så gradvis adoptert kristen tro Noen har gjennomgått alfa-kurs og blirtt kristne etter det. Felles for de fleste er vel at at de har søkt svar med stor interesse og ikke gitt opp.

 

Ellers:

Jeg ville heller kalt ditt livssyn agnostisisme enn ateisme.

[GodHatesUsAll]

Jeg vet om en som ble veldig religiøs etter å ha vært død i et par minutter. Sannsynligvis grenset religionen hans til fanatisme. Likefullt levde han et bedre liv som religiøs enn de siste årene før han ble religiøs (med store psykiske problemer, derav selvmordsforsøket som endte i at han var død i et par minutter og så lyset).

 

De fleste avskrev den voldsomme religionen som et resultat av den psykiske sykdommen, men skulle det være tilfellet er det vel uansett å foretrekke en psykisk sykdom som harmløs religiøs enn et kaotisk liv med full paranoia som stadig sendte ham på rømmen og som sørget for at han sov med øks under puta, og var en konstant trussel for seg selv. 

Men jeg har også sett det omvendte. En som ble så fanatisk i sin religion at hun nok aldri kommer ut av sin psykiske lidelse. Hvordan det hadde vært med henne uten den vanvittige religionen (og voldsomme skyldfølelse i forbindelse med tanker hun har og som ikke er tolerert i skriftene), er det ikke mulig å si, for hun opplevde noe traumatisk, og rømte i religionen. Kanskje hadde hun vært inn og ut av psykiatriske sykehus også uten at troen hadde styrt hennes liv. Ikke vet jeg.

 

 

 

[GodHatesUsAll]

Denne oppsummerer vel egentlig religionene ganske greit.