NHD - psykisk syke og jobb

[Marie Mel]

Over halvparten av alle nordmenn i 30-årene som blir uføretrygdet har psykiske lidelser, viser en ny rapport. Forsker mener at mange av dem ville blitt friskere hvis de hadde vært i jobb.

 

Dette er skrevet 16. mai på forsning.no

http://www.forskning.no/kortnytt/357141

 

Om dere psykiatere kunne ha skrevet ut jobbtilbud i tilegg til medisiner og behandling, ville det ha fungert slik forskere sier?

 

Om det å bli verdsatt i arbeidslivet og alt det gir av sosialt nettverk, mestring, kontroll og økt selvfølelse osv.. er så viktig, så skulle jo psykiatere jobbet tett med NAV eller tilsvarende. (Kanskje det gjøres også......)

 

Bare morgen-drømmer litt her

 

[Gjest]

Det er ikke meg du spør, men jeg vil tro det kommer litt an på hvilken jobb en får også da.. trives man ikke i og med jobben, så vil vel det påvirke psyken negativt.

[stjernestøv]

Uføretrygdede burde hatt noe å gjøre, helt klart

[frosken]

Over halvparten av alle nordmenn i 30-årene som blir uføretrygdet har psykiske lidelser, viser en ny rapport. Forsker mener at mange av dem ville blitt friskere hvis de hadde vært i jobb.

 

Dette er skrevet 16. mai på forsning.no

http://www.forskning.no/kortnytt/357141

 

Om dere psykiatere kunne ha skrevet ut jobbtilbud i tilegg til medisiner og behandling, ville det ha fungert slik forskere sier?

 

Om det å bli verdsatt i arbeidslivet og alt det gir av sosialt nettverk, mestring, kontroll og økt selvfølelse osv.. er så viktig, så skulle jo psykiatere jobbet tett med NAV eller tilsvarende. (Kanskje det gjøres også......)

 

Bare morgen-drømmer litt her

 

Forskerne har helt sikkert rett i at mange ville ha hatt bedre liv i jobb enn utenfor, men arbeidslivet er ikke veldig interessert i å ansette folk som trenger den grad av fleksibilitet som ofte vil kreves for å få dette til.

 

Allerede på 60-tallet diskuterte Stortinget hvorvidt man skulle reservere visse stillinger i det offentlige for funksjonshemmede. Jeg tror den diskusjonen bør tas opp igjen. Riktignok finnes det et trainee-program for funksjonshemmede i offentlig virksomhet, men konkurransen om disse stillingene er så stor at det stort sett er de som allerede har jobb som ansettes .

[tjohei1]

Om ikke jobbtilbud så kunne det fantes et sted eller senter hvor man kan gjøre noen hobbyer eller studere/søke jobb og få støtte og oppmuntring på veien.

[AnonymBruker]

Forskerne har helt sikkert rett i at mange ville ha hatt bedre liv i jobb enn utenfor, men arbeidslivet er ikke veldig interessert i å ansette folk som trenger den grad av fleksibilitet som ofte vil kreves for å få dette til.

 

Allerede på 60-tallet diskuterte Stortinget hvorvidt man skulle reservere visse stillinger i det offentlige for funksjonshemmede. Jeg tror den diskusjonen bør tas opp igjen. Riktignok finnes det et trainee-program for funksjonshemmede i offentlig virksomhet, men konkurransen om disse stillingene er så stor at det stort sett er de som allerede har jobb som ansettes .

Ikke nok med det. Folk som har blitt friske igjen etter lang tids sykdom har også problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet.

Anonymous poster hash: 828f0...52c

[Marie Mel]

I min kommune finnes det ulike tilbud fra de som dropper ut av skolen og får holde på med hobbyer og samtaler i eget hus, til utvidede tilbud for ulike aldre. Alle er tiltak for å nå fram til arbeidsforberedende nav-kurs.

Jeg lurer på om ikke flere burde ta kontakt med helse og sosial sektoren i sine kommunee og bli kjent med de tilbud og folk som jobber med dette. Det forundrer ikke meg om det finnes prosjekter og faste tiltak der dere bor som dere ikke har hørt om. Det startes jo opp nye tilbud ganske ofte. 

  

Så finnes det private stiftelser og organisasjoner. Kirkens bymisjon har tilbud utover bare lavterskelstilbud. De yter veiledningshjelp med kvalifisert utdannet personell ovenfor familier, samtaler, jobbsøkning, hjelp til å finne leiligheter (slår kommunens resultater) og har egne program for de som skal ut i frihet etter soning.

Kirkens bymisjon bidrar på flere plan enn hva de er mest kjent for, uteliggere og narkomane. De kjører ekteskapskurs og kurs for skilte. Har fokus på samarbeid etter skilsmisser.

 

Frosken,

Samfunnet har et ansvar for tilrettelegging. Som samfunn må vi klare det. Det står ikke på viljen til politikere, men på gode gjennomførbare forslag. Det er litt inn i tiden med tverrfaglig samarbeid. Tenk på hva en psykiater, en utvikler, økonom og evt. andre kunne ha fått til sammen! Det må finnes lønnsomme tiltak som er bra for sjel og sinn og ulike diagnoser, og hvor en kan oppnå høy grad av å oppleve å være betydningsfull. Atl fra drivhusarbeid til andre jordnære tiltak. Steder for selv blå frosker

 

Koblere er viktig. Jeg tror det finnes flere tiltak enn hva folk har fått tak i.

(Jeg tror ikke du trenger å hoppe rundt i et drivhus.)

Endret 22. mai 2013 av Marie Mel

[AnonymBruker]

Jeg tenker veldig mange hadde hatt godt av å ha jobb på ordinære arbeidsplasser så man i størst mulig grad får delta i et normalt liv. Vet ikke om psykiatere er de beste til å foreslå passende jobber, de synes ofte kantinejobber og lignende superenkle jobber uten utfordninger for hodet er det beste. Det er mye idiotgjøring av psyke ute og går. 

Anonymous poster hash: 828f0...52c

[frosken]

  

Frosken,

Samfunnet har et ansvar for tilrettelegging. Som samfunn må vi klare det. Det står ikke på viljen til politikere, men på gode gjennomførbare forslag. Det er litt inn i tiden med tverrfaglig samarbeid. Tenk på hva en psykiater, en utvikler, økonom og evt. andre kunne ha fått til sammen! Det må finnes lønnsomme tiltak som er bra for sjel og sinn og ulike diagnoser, og hvor en kan oppnå høy grad av å oppleve å være betydningsfull. Atl fra drivhusarbeid til andre jordnære tiltak. Steder for selv blå frosker

 

 

Optimisme er en bra ting, men realisme er heller ikke å forakte;-) Dette er et tema som har blitt debattert i utallige sammenhenger siden andre verdenskrig, det er en problematikk som gjelder svært mange funksjonshemmede.  Det har blitt med mange vakre ord, mens andelen som faller utenfor arbeidslivet fortsatt er altfor stor.

[Marie Mel]

 

Jeg tenker veldig mange hadde hatt godt av å ha jobb på ordinære arbeidsplasser så man i størst mulig grad får delta i et normalt liv. Vet ikke om psykiatere er de beste til å foreslå passende jobber, de synes ofte kantinejobber og lignende superenkle jobber uten utfordninger for hodet er det beste. Det er mye idiotgjøring av psyke ute og går. 

Anonymous poster hash: 828f0...52c

 

Innenfor psykisk syke finnes det vel alle behov fra lite til mye oppfølging. Jeg mener ikke å stigmatisere noen.

[frosken]

 

Jeg tenker veldig mange hadde hatt godt av å ha jobb på ordinære arbeidsplasser så man i størst mulig grad får delta i et normalt liv. Vet ikke om psykiatere er de beste til å foreslå passende jobber, de synes ofte kantinejobber og lignende superenkle jobber uten utfordninger for hodet er det beste. Det er mye idiotgjøring av psyke ute og går. 

Anonymous poster hash: 828f0...52c

 

 

Jeg synes det er en tendens til enten-eller tenkning mht hva som kan være egnede arbeidsoppgaver. Enten går man for noe superenkelt slik du beskriver, eller  det er en tendens til å legge opp til laaaaaange utdanninger som ikke nødvendigvis er realistisk å verken gjennomføre eller å jobbe med i etterkant.

[Tusen takk for hjelp]

I min kommune finnes det ulike tilbud fra de som dropper ut av skolen og får holde på med hobbyer og samtaler i eget hus, til utvidede tilbud for ulike aldre. Alle er tiltak for å nå fram til arbeidsforberedende nav-kurs.

Jeg lurer på om ikke flere burde ta kontakt med helse og sosial sektoren i sine kommunee og bli kjent med de tilbud og folk som jobber med dette. Det forundrer ikke meg om det finnes prosjekter og faste tiltak der dere bor som dere ikke har hørt om. Det startes jo opp nye tilbud ganske ofte. 

  

Så finnes det private stiftelser og organisasjoner. Kirkens bymisjon har tilbud utover bare lavterskelstilbud. De yter veiledningshjelp med kvalifisert utdannet personell ovenfor familier, samtaler, jobbsøkning, hjelp til å finne leiligheter (slår kommunens resultater) og har egne program for de som skal ut i frihet etter soning.

Kirkens bymisjon bidrar på flere plan enn hva de er mest kjent for, uteliggere og narkomane. De kjører ekteskapskurs og kurs for skilte. Har fokus på samarbeid etter skilsmisser.

 

Frosken,

Samfunnet har et ansvar for tilrettelegging. Som samfunn må vi klare det. Det står ikke på viljen til politikere, men på gode gjennomførbare forslag. Det er litt inn i tiden med tverrfaglig samarbeid. Tenk på hva en psykiater, en utvikler, økonom og evt. andre kunne ha fått til sammen! Det må finnes lønnsomme tiltak som er bra for sjel og sinn og ulike diagnoser, og hvor en kan oppnå høy grad av å oppleve å være betydningsfull. Atl fra drivhusarbeid til andre jordnære tiltak. Steder for selv blå frosker

 

Koblere er viktig. Jeg tror det finnes flere tiltak enn hva folk har fått tak i.

(Jeg tror ikke du trenger å hoppe rundt i et drivhus.)

 

Over halvparten av alle nordmenn i 30-årene som blir uføretrygdet har psykiske lidelser, viser en ny rapport. Forsker mener at mange av dem ville blitt friskere hvis de hadde vært i jobb.

 

Dette er skrevet 16. mai på forsning.no

http://www.forskning.no/kortnytt/357141

 

Om dere psykiatere kunne ha skrevet ut jobbtilbud i tilegg til medisiner og behandling, ville det ha fungert slik forskere sier?

 

Om det å bli verdsatt i arbeidslivet og alt det gir av sosialt nettverk, mestring, kontroll og økt selvfølelse osv.. er så viktig, så skulle jo psykiatere jobbet tett med NAV eller tilsvarende. (Kanskje det gjøres også......)

 

Bare morgen-drømmer litt her

Fint innspill!

Jeg fant et dokument om Rehabilitering og habilitering

 

hos Helse og omsorgsdepartementet, men jeg greier ikke å finne ut om det som står i dokumentet er noe som er bestemt at skal gjøres eller ikke.

http://fremtidenshelsetjeneste.regjeringen.no/tema/rehabilitering-og-habilitering/detalj/

Det står bl.a.

"

Rehabilitering- eller habiliteringstiltak skal være en integrert del av pasientforløpet hos barn og voksne med ulike sykdommer og skader, for eksempel:

• barn og voksne med medfødte tilstander som gir funksjonsnedsettelse
• barn og voksne med omfattende kommunikasjons- og språkforstyrrelser
• mennesker med alvorlige skader etter sykdom og ulykker
• mennesker som har fått foretatt ortopediske og andre kirurgiske inngrep
• mennesker pasienter med revmatiske sykdommer
• mennesker med nevrologiske sykdommer, inkludert pasienter med hjerneslag
• mennesker med sykdommer i muskel-/skjelettsystemet
• mennsker med hjerte-/kar- og lungesykdommer
• kreftpasienter
• eldre med sammensatte lidelser
• mennesker med syns- og/eller hørselsvansker
• mennesker med psykiske lidelser
• mennesker med psykisk utviklingshemming
• mennesker med autismespekterforstyrrelser og andre omfattende utviklingsforstyrrelser
• mennesker med rusproblematikk

Diagnosen sier imidlertid ikke alt om den enkeltes re-/habiliteringsbehov. For hver av pasientgruppene gjelder det at noen greier seg med enkel opptrening som de styrer mest selv, mens andre må ha et bredt tilbud på grunn av for eksempel sykdommens alvorlighetsgrad og konsekvenser, kombinasjon av flere diagnoser, type jobb, bolig og/eller familiesituasjon."

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere som kunne gått inn i arbeidslivet igjen, dersom det bare hadde fantes reduserte stillinger. Men hele samfunnet, med fagforeningene i spissen, kjemper hardt for å skape kun heltidsstillinger. Det gjøre det vanskelig å komme på jobbintervju og si at jeg vil gjerne ha jobben men bare på halv tid.

 

Disse overlates til uføretrygd, eller tvinges inn på tiltak (vernede arbeidssteder) der man ikke føler verken mening eller interesse, fordi man egentlig er utdannet til noe helt annet, men som det altså ikke finnes stillinger for.

 

 

Anonymous poster hash: d7c7b...7cd

[motorPrøysen]

Jeg tror det er viktig for folk med en følelse av å tilhøre et felleskap og at de gjør noe som er utfordrende og skapende for dem selv, samt betyr noe for andre. Denne opplevelsen kan man få fra en jobb, men man behøver slett ikke å ha det. Noen jobber gjør folk sykere, både fysisk og psykisk. Dette hører man svært lite om for tida.

 

Jeg syns det er litt rart at så mange av dere som er uføretrygda etterlyser et tilbud fra det offentlige. På én måte er dere i en priviligert posisjon, sida dere disponerer tida deres friere enn de fleste andre. Dere kan bruke tid på hobbier, tilegne dere kunnskap, lære dere nye språk, gå på kafé midt på dagen, etc. etc. Hvis behovet for å gi noe tilbake til felleskapet er der kan dere engasjere dere i frivillig arbeid. Det er masse å velge mellom, og dere trenger ikke kommunen eller NAV til å fortelle dere hva dere skal gjøre!

 

Jeg skjønner selvsagt at den sykdommen som gjør dere uføretrygda i utgangspunktet kan legge hindringer i veien for noe av dette. Men likevel, forsøk å se det positive i å ha så mye tid til å disponere fritt — for akkurat det kan man faktisk se som et privilegium.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er viktig for folk med en følelse av å tilhøre et felleskap og at de gjør noe som er utfordrende og skapende for dem selv, samt betyr noe for andre. Denne opplevelsen kan man få fra en jobb, men man behøver slett ikke å ha det. Noen jobber gjør folk sykere, både fysisk og psykisk. Dette hører man svært lite om for tida.

 

Jeg syns det er litt rart at så mange av dere som er uføretrygda etterlyser et tilbud fra det offentlige. På én måte er dere i en priviligert posisjon, sida dere disponerer tida deres friere enn de fleste andre. Dere kan bruke tid på hobbier, tilegne dere kunnskap, lære dere nye språk, gå på kafé midt på dagen, etc. etc. Hvis behovet for å gi noe tilbake til felleskapet er der kan dere engasjere dere i frivillig arbeid. Det er masse å velge mellom, og dere trenger ikke kommunen eller NAV til å fortelle dere hva dere skal gjøre!

 

Jeg skjønner selvsagt at den sykdommen som gjør dere uføretrygda i utgangspunktet kan legge hindringer i veien for noe av dette. Men likevel, forsøk å se det positive i å ha så mye tid til å disponere fritt — for akkurat det kan man faktisk se som et privilegium.

Å tro at man er priviligert som kan disponere tida si som en selv vil mener jeg er en stor misoppfatning. Det er hverdagens plikter og oppgaver som gjør at en er inkludert i det gode selskap. Det er dette som gjør at en gleder seg til en helg med fri og avveksling. Når man er ufør går helg og hverdag ofte i ett. Folk blir isolerte. Å tro at å være ufør gjør at man kan kose og hygge seg mer på kafe og dyrke hobbyer? Nei, ofte er det ikke slik. 

Anonymous poster hash: 828f0...52c

[AnonymBruker]

Jeg synes det er en tendens til enten-eller tenkning mht hva som kan være egnede arbeidsoppgaver. Enten går man for noe superenkelt slik du beskriver, eller  det er en tendens til å legge opp til laaaaaange utdanninger som ikke nødvendigvis er realistisk å verken gjennomføre eller å jobbe med i etterkant.

Jeg har ikke opplevd at man legger opp til lange utdanninger, men det kan godt være det også skjer. Jeg bare lurer på hvilken lengde du mener laaaaange utdanninger har? Bachelor, master?

Anonymous poster hash: 828f0...52c

[motorPrøysen]

 

Å tro at man er priviligert som kan disponere tida si som en selv vil mener jeg er en stor misoppfatning. Det er hverdagens plikter og oppgaver som gjør at en er inkludert i det gode selskap. Det er dette som gjør at en gleder seg til en helg med fri og avveksling. Når man er ufør går helg og hverdag ofte i ett. Folk blir isolerte. Å tro at å være ufør gjør at man kan kose og hygge seg mer på kafe og dyrke hobbyer? Nei, ofte er det ikke slik. 

 

 

Du står fritt til å se det på den måten. (Føler du forresten at dette perspektivet på tingene har hjulpet deg i livet ditt?) Mitt poeng er at i tillegg til alt det negative som følger med det å være uføretrygda er det også noen positive sider man ikke skal glemme. Til tross for uføretrygd har du fortsatt fri vilje og det står i din makt å handle på en måte hvor du utnytter de positive sidene av situasjonen.

[AnonymBruker]

Du står fritt til å se det på den måten. (Føler du forresten at dette perspektivet på tingene har hjulpet deg i livet ditt?) Mitt poeng er at i tillegg til alt det negative som følger med det å være uføretrygda er det også noen positive sider man ikke skal glemme. Til tross for uføretrygd har du fortsatt fri vilje og det står i din makt å handle på en måte hvor du utnytter de positive sidene av situasjonen.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, men de positive sidene med å være ufør er vanskelig å få til å veie opp med de negative. Hva vet du forresten om meg og mitt liv? Har jeg i det hele tatt skrevet noe om at jeg er ufør eller hva jeg bedriver dagene med? Dessuten er noen så hjernevasket av psykiatriens idiotgjøring at de tar til takke med ting som egentlig er under deres verdighet og evner. 

Anonymous poster hash: 828f0...52c

[Marie Mel]

Optimisme er en bra ting, men realisme er heller ikke å forakte;-) Dette er et tema som har blitt debattert i utallige sammenhenger siden andre verdenskrig, det er en problematikk som gjelder svært mange funksjonshemmede.  Det har blitt med mange vakre ord, mens andelen som faller utenfor arbeidslivet fortsatt er altfor stor.

Vi har kommet lengre i dag enn etterkrigsårene, og ja, jeg er optimist når det gjelder å få til det vi kan få til.Jeg er enda verre, jeg har pågangsmot og utholdenhet. Jeg har erfart at det å gå jevnt steg for steg og "holde" jevnt temp fører fram uansett om en har det vondt under veis. (Fjelltur-erfaring.)

 

Jeg sitter derfor ca 3 ganger i uken og diskuterer tiltak innen helse og sosial i vår kommune. Det skorter ikke på vilje, samarbeid eller penger fra noen, men rett og slett gode forslag til gode sysselsettingstiltak. Hver gang noe i kommunen skal på anbud, konkurranseutsettes, selges eller kjøpes, så er diskusjonen der hva vi kan få til av tilrettelagte arbeidsplasser.

Jeg gjør min del. Avgjørelser over tid fører fram, selv om en ikke ser det der og da. Tid og kunnskap viser det. 

 

Jeg har altså blitt veldig overrasket over hvor mange helseprosjekter, tur grupper innen psykisk helse og samlingssteder det finnes. Er en friskere enn disse tiltakene, så øker jo tilbudene. Jeg får optimisme av slik kunnskap også.

[Marie Mel]

Fint innspill!

Jeg fant et dokument om Rehabilitering og habilitering

 

hos Helse og omsorgsdepartementet, men jeg greier ikke å finne ut om det som står i dokumentet er noe som er bestemt at skal gjøres eller ikke.

http://fremtidenshelsetjeneste.regjeringen.no/tema/rehabilitering-og-habilitering/detalj/

Det står bl.a.

"

Rehabilitering- eller habiliteringstiltak skal være en integrert del av pasientforløpet hos barn og voksne med ulike sykdommer og skader, for eksempel:

• barn og voksne med medfødte tilstander som gir funksjonsnedsettelse
• barn og voksne med omfattende kommunikasjons- og språkforstyrrelser
• mennesker med alvorlige skader etter sykdom og ulykker
• mennesker som har fått foretatt ortopediske og andre kirurgiske inngrep
• mennesker pasienter med revmatiske sykdommer
• mennesker med nevrologiske sykdommer, inkludert pasienter med hjerneslag
• mennesker med sykdommer i muskel-/skjelettsystemet
• mennsker med hjerte-/kar- og lungesykdommer
• kreftpasienter
• eldre med sammensatte lidelser
• mennesker med syns- og/eller hørselsvansker
• mennesker med psykiske lidelser
• mennesker med psykisk utviklingshemming
• mennesker med autismespekterforstyrrelser og andre omfattende utviklingsforstyrrelser
• mennesker med rusproblematikk

Diagnosen sier imidlertid ikke alt om den enkeltes re-/habiliteringsbehov. For hver av pasientgruppene gjelder det at noen greier seg med enkel opptrening som de styrer mest selv, mens andre må ha et bredt tilbud på grunn av for eksempel sykdommens alvorlighetsgrad og konsekvenser, kombinasjon av flere diagnoser, type jobb, bolig og/eller familiesituasjon."

Samhandlingsreformen er i stor grad gjennomført. Den skal innføres på flere plan, men helsevesenet i kommunene har kommet langt. I din artikkel står målene for 2008 - 2011.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stmeld/2008-2009/stmeld-nr-47-2008-2009-.html?id=567201

 

En av de nyere stortingsmeldingene heter Morgendagens omsorg og kom i april i år. Den skal overlappe dagens omsorgsplan (- 2015)  og skal vare til 2020.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stmeld/2012-2013/meld-st-29-20122013.html?id=723252