Gå til innhold

Hverdagsfilosofi om tilgivelse


Anbefalte innlegg

Ulike oppfatninger om tilgivelse kan få en til å undere. Her er noen slike:

 

1. Kan man tilgi noen uten å gi ugjerningspersonen fornyet tillit? Hvordan forklarer du det?

 

2. Av og til velger noen å ikke tilgi. Finnes det noen ganger fordeler ved å ikke tilgi?

 

3. Hvilke ulemper finnes ved å ikke tilgi utenom risiko for å bli bitter?

 

4. I følge islamsk tro kan en ugjerningperson slippe straff hvis offer tilgir. I vestlige land kan ikkenoen regne med straffefrihet hvis et offer tilgir. Noe skurrer med det muslimske synet, men det er vanskelig å forklarer hvor en eventuell logisk brist finnnes. Hvorfor mener du at det mislimsk synet på tilgivelse i tilfellet er feil?

 

5. Hva er eventuell forskjell mellom tilgivelse og unnskyldning?

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/392622-hverdagsfilosofi-om-tilgivelse/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Noen løse betrakninger:

 

1- Ja,  men det kommer jo an på hva som skal tilgis ? I mange situasjoner vil det ikke engang være aktuelt med noe fornyet tillit, da det ikke er sammenheng mellom tillit og tilgivelse. For eksempel en person kjører i fylla og skader eller dreper noen du er glad i. En tillit til denne personen har ingenting med tilgivelsesaspektet å gjøre. En en setting om feks svik eller utroskap, bør en fornyet tillit om ikke annet 'reetableres' etter en evt tilgivelse.

 

Noen ganger kan man jo tilgi en handling, men likevell ikke ønske noe videre tillit til personen ?

 

2- Fordeler.. jeg vet ikke om det er et valg bestandig. Altså det å velge å tilgi noen  er vel kanskje en prosess.  Hvis du nærer hat til en person, gruppe eller land for en krenkelse eller smerte de har påført deg, kan fravær av tilgivelse (hevntanker) være motivasjon til å sloss for det du mener er rett. Tveegget sverd selfølgelig. Men jeg går utfra at du mener i litt mindre skala enn i krigssituasjoner.

 

3- Ulemper.. den største ulempen er jo som du sier, bitterhet. Bruke masse tid og krefter, mørke tanker, søvnløse netter på å tenke ut hevn og ligge gnure på den urett som har blitt gjort mot deg. Igjen tror jeg dette er en prosess. Noen har vilje og evne til å tillgi 'ordentlig', andre har det ikke. Det begynner kasnkje med å bevist bestemme seg for prøve tilgi ?

 

4- her blander du religion og lovverk. Med Sharia er vel dette kanskje noe av det samme. Tviler dog på at det er slik at i alle muslimske land slipper man straff om et offer tilgir. Premissene du setter for spørsmålet er ikke gyldige :D

 

5- Unnskyldning som i 'jeg unnskylder deg' eller som i 'unnskyld, jeg gjorde en feil' ? Tilgivelse handler om å gjennopta en balanse til en annen person. feks ved utroskap, den som har tilgitt men likevel oppretholder en skjev balanse har ikke tilgitt i hjertet sitt :)

Noen løse betrakninger:

 

1- Ja,  men det kommer jo an på hva som skal tilgis ? I mange situasjoner vil det ikke engang være aktuelt med noe fornyet tillit, da det ikke er sammenheng mellom tillit og tilgivelse. For eksempel en person kjører i fylla og skader eller dreper noen du er glad i. En tillit til denne personen har ingenting med tilgivelsesaspektet å gjøre. En en setting om feks svik eller utroskap, bør en fornyet tillit om ikke annet 'reetableres' etter en evt tilgivelse.

 

Noen ganger kan man jo tilgi en handling, men likevell ikke ønske noe videre tillit til personen ?

 

2- Fordeler.. jeg vet ikke om det er et valg bestandig. Altså det å velge å tilgi noen  er vel kanskje en prosess.  Hvis du nærer hat til en person, gruppe eller land for en krenkelse eller smerte de har påført deg, kan fravær av tilgivelse (hevntanker) være motivasjon til å sloss for det du mener er rett. Tveegget sverd selfølgelig. Men jeg går utfra at du mener i litt mindre skala enn i krigssituasjoner.

 

3- Ulemper.. den største ulempen er jo som du sier, bitterhet. Bruke masse tid og krefter, mørke tanker, søvnløse netter på å tenke ut hevn og ligge gnure på den urett som har blitt gjort mot deg. Igjen tror jeg dette er en prosess. Noen har vilje og evne til å tillgi 'ordentlig', andre har det ikke. Det begynner kasnkje med å bevist bestemme seg for prøve tilgi ?

 

4- her blander du religion og lovverk. Med Sharia er vel dette kanskje noe av det samme. Tviler dog på at det er slik at i alle muslimske land slipper man straff om et offer tilgir. Premissene du setter for spørsmålet er ikke gyldige :D

 

5- Unnskyldning som i 'jeg unnskylder deg' eller som i 'unnskyld, jeg gjorde en feil' ? Tilgivelse handler om å gjennopta en balanse til en annen person. feks ved utroskap, den som har tilgitt men likevel oppretholder en skjev balanse har ikke tilgitt i hjertet sitt :)

 

1. Jeg trodde det var mulig å tilgi noen uten å gi fornyet tillit.

Det behøver vel ikke være en selvmotsigelse?

2. "Men jeg går utfra at du mener i litt mindre skala enn i krigssituasjoner."

Ja.

"fravær av tilgivelse (hevntanker) være motivasjon til å sloss for det du mener er rett."

Nå ble dette vanskelig.

Eksempel: A har påført B er stort økonomisk tap, men vegrer seg for å rette opp dette til tross for gode muligheter til å gjøre det. Kan da B føre erstatningsrettsak mot A og samtidig ha tilgitt A for uretten?

Tilgivelse fordrer vel ikke at skyld erkjennes?

3. "Det begynner kasnkje med å bevist bestemme seg for prøve tilgi ?"

Det trodde jeg også, en slags erkjennelse av behovet for å legge en urett bak seg. Og kanskje unngå at det begges om tanker om hevn?

4. Spørsmålet var uklart formulert, beklager.

I noen muslimske land med sharia som del av landets lovgivning, kan straff ettergis hvis offeret tilgir.

Her i Norge er jo vi vandt med at det ikke skjer.

Jeg klarer bare ikke å førge den muslimske tankegangen, langt mindre å forklare overfor en muslim at deres påfunn umulig er holdbar rent logisk.

5. "Unnskyldning som i 'jeg unnskylder deg' eller som i 'unnskyld, jeg gjorde en feil' ? "

som i 'unnskyld, jeg gjorde en feil'.

I utgangspunktet trodde jeg ikke det var noen forskjell på det uttrykket og be om tilgivelse, at det var ord som var synonyme og derfor kunne brukes av alle. Men det er visst ikke alle enige i.

Jens Brun-Pedersen i HEF omtaler dette slik i i VL.no: "Tilgivelse er for noen humanister et religiøst begrep. Noen vil mene at tilgivelse ofte fungerer som et påskudd til ikke å ta selvkritikk, eller at det fører til slik unnlatelse. Altså unnlate å gjøre noe aktivt for at noe ikke skal gjenta seg. Jeg må likevel innrømme at jeg selv nok har bedt om tilgivelse, i alle fall om unnskyldning."

Der fallt jeg av lasset. En ting er å ha aversjoner mot religoner og at de derfor ikke vil bruke ordet tilgivelse. Da kunne de vel bare bruke ordet unnskyld i stedet og så blir ingenting misforstått. Men HEF har ikke nevnt tilgivelse eller unnskyldning i det hele tatt i sitt manifest. Og da blir dette litt uklart.

Jeg trodde ikke at det å be om unnskyldning gav større risiko for gjentagelse eller at det kunne stå i veien for selvkritikk. For når man ber om unnskyldning så er vel det indirekte en erkjennelse av skyld/godta selvkritikk og at man vil unngå gjentagelse?

 

Siste setning hos deg: "Tilgivelse handler om å gjennopta en balanse til en annen person. feks ved utroskap, den som har tilgitt men likevel oppretholder en skjev balanse har ikke tilgitt i hjertet sitt :)"

 

Man kan kanskje bestemme seg for tilgivelse og opptre slik, mens emosjonene til å begynne med stritter imot?

 

AnonymBruker

Hei!

Det er en viktig diskusjon dere har her.

Jeg anbefaler Mestringsbok ved Posttraumatisk stresslidelse (utgitt av Stiftelsen Psyliatrisk Opplysning), kapittel 30 Forsoning og tilgivelse. Der står det mye viktig. Jeg er dessverre ikke i form i dag til å lese eller komme med innspill, men kommer tilbake senere. Ville tipse om det kapittelet i boken.  Kanskje noen av dere også har den?
(De har også utgitt gode mestringsbøker for andre psykiske lidelser).

 



Anonymous poster hash: 39dfa...11c

Ulike oppfatninger om tilgivelse kan få en til å undere. Her er noen slike:

 

1. Kan man tilgi noen uten å gi ugjerningspersonen fornyet tillit? Hvordan forklarer du det?

Ja, det tror jeg er mulig. Selv er jeg en tilhenger av intensjonsetikk, dvs at om en handling regnes som en ugjerning i større grad tillegges intensjonen bak heller en resultatet av handlingen. For meg er tilgivelse knyttet til forståelse. Jeg har selv vært utsatt for psykisk/fysisk vold, som jeg har tilgitt selv om jeg ikke har fått noen beklagelse. Dette fordi jeg har forstått at handlingen ikke var gjort med overlegg. Jeg tror ikke denne personen har innsikt i at h*n mobber/er voldelig/oppleves truende. Jeg bebreider ikke denne personen for hvordan h*n var mot meg. H*n har hatt en vond oppvekst som har satt sine spor, og burde fått hjelp/behandling. Men det er klart, det er _ikke_ rom for fornyet tillit. 

Endret av homuncula

4. I følge islamsk tro kan en ugjerningperson slippe straff hvis offer tilgir. I vestlige land kan ikkenoen regne med straffefrihet hvis et offer tilgir. Noe skurrer med det muslimske synet, men det er vanskelig å forklarer hvor en eventuell logisk brist finnnes. Hvorfor mener du at det mislimsk synet på tilgivelse i tilfellet er feil?

Vet ikke om jeg nødvendigvis syns det er feil? Strafferett fungerer jo slik her, at hvis A stjeler fra B, blir A bare straffet hvis B anmelder. Hvis B er moren til A f.eks., og velger å tilgi og trekke anmeldelsen, blir ikke A dømt eller straffet, selvom man har bevis, kanskje tilståelse osv. Blir det så annerledes?

Annonse

Strafferett fungerer jo slik her, at hvis A stjeler fra B, blir A bare straffet hvis B anmelder. Hvis B er moren til A f.eks., og velger å tilgi og trekke anmeldelsen, blir ikke A dømt eller straffet, selvom man har bevis, kanskje tilståelse osv. Blir det så annerledes?

Dette er avhengig av alvorlighetsgraden. Påtalemyndigheten kan ta ut straffesak i saker uten at det foreligger anmeldelse hvis saken er alvorlig.

Ja, det tror jeg er mulig. Selv er jeg en tilhenger av intensjonsetikk, dvs at om en handling regnes som en ugjerning i større grad tillegges intensjonen bak heller en resultatet av handlingen. For meg er tilgivelse knyttet til forståelse. Jeg har selv vært utsatt for psykisk/fysisk vold, som jeg har tilgitt selv om jeg ikke har fått noen beklagelse. Dette fordi jeg har forstått at handlingen ikke var gjort med overlegg. Jeg tror ikke denne personen har innsikt i at h*n mobber/er voldelig/oppleves truende. Jeg bebreider ikke denne personen for hvordan h*n var mot meg. H*n har hatt en vond oppvekst som har satt sine spor, og burde fått hjelp/behandling. Men det er klart, det er _ikke_ rom for fornyet tillit. 

 

Intensjonsetikk har mye for seg. Straffeloven er jo litt bygd på det - høyere straffer for fortsett og enda mer for overlegg.

 

Godt  du kom deg ut av den vanskelige situasjonen og kunne tilgi. Du hadde altså en slags forklaring å holde deg til.

 

Har opplevd noe lignende i voksen alder fra en voksen person. Men der måtte denne personen (som var det mange ville kallt ressurssterk) vite fullt ut konsekvensene av egne handlinger, fordi han innrømte løgnene sine overfor en annen da jeg ikke var der. Han bad aldri om unnskyldning. Noe forklaring til hvorfor han handlet slik kom jeg aldri på, bortsett fra at det måtte ha med hans personlighet å gjøre. Tilliten var fullstendig ødelagt; i langt tid var jeg redd for å treffe på vedkommende igjen.

 

Det er da man kan lure på hva tilgivelse egentlig er. Det er ikke lett å definere. Adhemar skriver: "Tilgivelse handler om å gjennopta en balanse til en annen person. feks ved utroskap, den som har tilgitt men likevel oppretholder en skjev balanse har ikke tilgitt i hjertet sitt". Noe balanse er temmelig usannsynlig i det tilfellet jeg nevnte. Men jeg bærer ikke nag, hadde aldri hevntanker og har ingen ønske om å oppnå noe i forhold til det som skjedde. Kanskje det er nok for å tilgi?

 

Hei!

Det er en viktig diskusjon dere har her.

Jeg anbefaler Mestringsbok ved Posttraumatisk stresslidelse (utgitt av Stiftelsen Psyliatrisk Opplysning), kapittel 30 Forsoning og tilgivelse. Der står det mye viktig. Jeg er dessverre ikke i form i dag til å lese eller komme med innspill, men kommer tilbake senere. Ville tipse om det kapittelet i boken.  Kanskje noen av dere også har den?

(De har også utgitt gode mestringsbøker for andre psykiske lidelser).

 

Anonymous poster hash: 39dfa...11c

 

(min utheving/bold) Psykiatri har jeg veldig lite peiling på. Man kan vel forestille seg at tilgivelse kan skape forsoning mellom mennesker som motvekt til hevn. Men om det ikke blir forsoning mellom folk, kan det kanskje bli forsoning i forhold til uønskede hendelser, at man kan legge det bak seg og konsentrere seg om framtiden.

4. I følge islamsk tro kan en ugjerningperson slippe straff hvis offer tilgir. I vestlige land kan ikkenoen regne med straffefrihet hvis et offer tilgir. Noe skurrer med det muslimske synet, men det er vanskelig å forklarer hvor en eventuell logisk brist finnnes. Hvorfor mener du at det mislimsk synet på tilgivelse i tilfellet er feil?

Vet ikke om jeg nødvendigvis syns det er feil? Strafferett fungerer jo slik her, at hvis A stjeler fra B, blir A bare straffet hvis B anmelder. Hvis B er moren til A f.eks., og velger å tilgi og trekke anmeldelsen, blir ikke A dømt eller straffet, selvom man har bevis, kanskje tilståelse osv. Blir det så annerledes?

 

En anmeldelse kan være motivert ut fra ønske om rettferdighet, trygghet mot gjentagelse, at tapte verdier blir tilbakeført til eier eller for å tilfredstille forsikringsselskapets krav om anmeldelse før utbetaling av forsikring. Hvis B er mor A, tror sannsynligvis B at det kan være håpløst å oppnå noen av de målene som kunne motivere til anmeldelse. Forsikringsselskapet vil også gå til regressøksmål mot tyven, og det kan i sin tur ramme A indirekte.

 

Å trekke en anmeldelse kan altså være motivert ut fra andre kriterier enn tilgivelse. Et offer for oppklart biltyveri kan trekke sitt økonomiske krav hos Statens Innkrevingssentral hvis de opplyser at domfelte ikke er "søkegod", altså i stand til å betale idømt erstatning.

 

Har grublet mer på dette med islam og straff. La oss tenke på et voldstilfelle i Norge. Det er begått både mot et eller flere voldsoffer og mot samfunnet. Straff blir da gitt både av hensyn til trygghet og rettferdighet for voldsoffer, av almennpreventive hensyn (virke avskrekkende for de som kan blir fristet til å gjøre det samme), gi trygghet til almennheten og for at den voldelige skal "betale" noenlunde tilsvarende ulempe som er påført andre (altså en slags rettferdighet).

Hvis voldsoffer tilgir i et muslimsk land med sharialovgivning og det fører til straffefritak, kan islam ikke ha tatt hensyn til almennpreventive hensyn, gitt trygghet til almennheten og til at den voldelige skal "betale" noenlunde tilsvarende ulempe som er påført andre. Slik sett kan et voldsoffers tilgivelse true rettspleien til et muslimsk styrt samfunn. Voldsofre kan trues til "tilgivelse" og slik slippe straff. Altså enda en utfordring. Så kan kanskje muslimer si: Skal aldri et samfunn tilgi en voldelig person? Ikke lett å svare på.

Men det er ikke samfunnet som skal tilgi, verken i Norge eller under sharia. Det er eventuelt offeret. Hvis en mann banker opp kona, og hun tilgir, blir det ingen straffesak hvis ikke politiet vet om det og anset saken så grov at de anmelder (av de grunner du oppgir). I praksis for han da straffefrihet ved tilgivelse.

Det er et prinsipp at når man har sonet sin straff, skal man ikke straffes ytterligere. Det betyr på ingen måte at man er tilgitt. Jeg er enig at å trekke en anmeldelse ikke betyr tilgivelse, men det KAN bety det. Grunnen til at den 'paragrafen' i sharia skurrer for oss, tror jeg er at straffelovgivning og juss er en ting, tilgivelse er noe annet, det handler om følelser. Og det virker jo moralsk feil, det kan bli et stort press på offeret for å "tilgi". i kristendom er det i hvertfall slik at hvis man tilgir stor urett er det bra, man skal tilgi. vondt for dem som ikke klarer det.

I grunnen en interessant tråd du startet.

Ulike oppfatninger om tilgivelse kan få en til å undere. Her er noen slike:

 

1. Kan man tilgi noen uten å gi ugjerningspersonen fornyet tillit? Hvordan forklarer du det?

 

2. Av og til velger noen å ikke tilgi. Finnes det noen ganger fordeler ved å ikke tilgi?

 

3. Hvilke ulemper finnes ved å ikke tilgi utenom risiko for å bli bitter?

 

4. I følge islamsk tro kan en ugjerningperson slippe straff hvis offer tilgir. I vestlige land kan ikkenoen regne med straffefrihet hvis et offer tilgir. Noe skurrer med det muslimske synet, men det er vanskelig å forklarer hvor en eventuell logisk brist finnnes. Hvorfor mener du at det mislimsk synet på tilgivelse i tilfellet er feil?

 

5. Hva er eventuell forskjell mellom tilgivelse og unnskyldning?

Interessant.

 

Jeg bruker begrepene annerleses enn deg. For meg er ikke unnskyldning og tilgivelse synonymer, det er to ulike begreper som beskriver ulike ting.

 

Å unnskylde kan brukes som høflighetsfrase ("Unnskyld, vet du hvor jeg finner..."), men kan også innebøre å beklage noe ("Unnskyld at jeg kommer for sent"). I tillegg kan det brukes for å rette opp et hendelsesforløp man innser at man ikke skulle gjort ("Unnskyld, jeg skulle ikke svart deg så krast som jeg gjorde"). Man bekrefter med andre ord høyt at man har tråkket feil.

 

Begrepet tilgivelse er - for meg - sterkere, og handler mer om å ta ansvar for en hendelse og hendelsens effekt og konsekvenser. Tilgivelse innebærer en prosess der man søker å kunne gjøre seg ferdig med og legge noe bak seg (uten at det nødvendigvis betyr at man glemmer - man nøytraliserer heller hendelsen og lar den ikke lenger bety noe for nåtid og fremtid). Tilgivelse kan gis begge begge veger ("Kan du tilgi meg"/ "Jeg tilgir deg").

 

I mange tilfeller tror jeg det er lettere å tilgi om man har fått en unnskyldning på forhånd. Likevel tror jeg at det er minst like viktig (for en selv) å kunne tilgi i situasjoner der en unnskyldning ikke foreligger. I det første tilfellet kan nok begge greie å legge hendelsen bak seg og leve videre (feks etter utroskap), mens i den andre vil en tilgivelsesprosess for seg selv være viktig for selv å kunne leve videre (feks etter et overgrep). Kanskje har man ikke lenger en relasjon til vedkommende som har gjort noe vondt heller, uten at det har redusert behovet for å fjerne hendelsen fra eget hode.

 

---Ut fra dette er svarene på dine spørsmål som følger:

 

1. Ja det kan man. Man tilgir (dvs legger en hendelse bak seg og går videre), men stoler ikke på at det samme kan skje igjen. I slike tilfeller kan man velge å skjerme seg fra at vedkommende evt skal kunne gjenta handlingen (feks etter en turbulent barndom: man har kontakt med foreldre, men velger å gå om de gjentar et dårlig mønster).

 

2. Ja det vil jeg tro, og dette handler nok først og fremst om hvordan man greier å leve med det som har skjedd. Å skulle tilgi er en krevende prosess for mange, og dersom en person ikke er plaget med hendelsen vil det kanskje være like greit å ikke rote mer i det som har skjedd, men bare leve videre.

 

3. Kanskje at man generaliserer hendelsen fordi man ikke har "kausalforklart" hendelsen i eget hode, og derfor urettmessig kan komme til å anta at også andre kan finne på å gjøre det man er utsatt for tidligere? 

 

4. Her tror jeg du mikser litt. Jeg er ikke kjent med det muslimske synet på tilgivelse som du refererer her.

 

5. Se overfor.

5. En unnskyldning er noe man gir, eller som Kayia presist utrykker det, man annerkjenner høyt at man har gjort noe galt. "Unnskyld, jeg skulle ikke ha gjort det". Mottakeren av budskapet kan tilgi, og dermed godta unnskyldningen eller ikke. Å tilgi, det er noe andre gjør (jeg ligger unna det å skulle tilgi seg selv, det er jo også mulig). "Unnskyld, kan du tilgi meg?" Kayia roter litt, man gir ikke tilgivelse begge veier, den ene tilgir, og gir dermed den andre tilgivelse. Man kan si: "Jeg krever en (offentlig) beklagelse/unnskyldning fra deg", og kanskje få det, men hvis man sier:"jeg krever at du tilgir meg", er det ingen garanti for at det skjer, selvom motparten kanskje ønsker å tilgi.

Å få en unnskyldning vil nok ofte gjøre tilgivelse lettere ja. 

 

2. Hvis noen har gjort noe utilgivelig mot deg, kan det vel være greit å ikke tilgi. Man skal ikke finne seg i hva som helst. La oss si mannen din slår deg. Hvis du tilgir og lever som før, utsetter du deg jo for faren for at det skal skje igjen. Forlater du han på flekken og aldri tilgir, får han ikke muligheten til å skade deg mer. En fordel. Enkelte ting er utilgivelige. 

Samfunnet vårt er basert på normer og regler, og det er almennpreventivt at visse ting man man ikke regne med å bli tilgitt for: overgrep mot barn, vold, drap, utroskap osv. 

Annonse

Å tilgi, det er noe andre gjør (jeg ligger unna det å skulle tilgi seg selv, det er jo også mulig). "Unnskyld, kan du tilgi meg?" Kayia roter litt, man gir ikke tilgivelse begge veier, den ene tilgir, og gir dermed den andre tilgivelse.

Her har jeg nok forklart meg dårlig - vi er nemlig helt enige. Det jeg prøver å si er at initiativet til tilgivelsen kan komme fra begge. La oss si at Liv har vært utro mot Per. Her kan Per si  "jeg tilgir deg" og Liv kan si "unnskyld, kan du tilgi meg?", men tilgivelsen er det selvsagt bare den forulempede (Per) som kan gi :)

Endret av Kayia
Madelenemie

Ulike oppfatninger om tilgivelse kan få en til å undere. Her er noen slike:

 

1. Kan man tilgi noen uten å gi ugjerningspersonen fornyet tillit? Hvordan forklarer du det?

 

2. Av og til velger noen å ikke tilgi. Finnes det noen ganger fordeler ved å ikke tilgi?

 

3. Hvilke ulemper finnes ved å ikke tilgi utenom risiko for å bli bitter?

 

4. I følge islamsk tro kan en ugjerningperson slippe straff hvis offer tilgir. I vestlige land kan ikkenoen regne med straffefrihet hvis et offer tilgir. Noe skurrer med det muslimske synet, men det er vanskelig å forklarer hvor en eventuell logisk brist finnnes. Hvorfor mener du at det mislimsk synet på tilgivelse i tilfellet er feil?

 

5. Hva er eventuell forskjell mellom tilgivelse og unnskyldning?

Hei!

 

 

Jeg syns ordet tilgivelse skurrer. Se frem, ikke-se seg tilbake, overse, heve seg over, er for meg bedre ord.

 

Mange "tror" jeg har tilgitt mine overgripere,  jeg har ikke tilgitt noen ting. At jeg velger en fredslinje, gjør jeg utelukkende for mine barn, konfrontasjonen er ikke lenger unna enn at de bare skal bli voksne og være sterke nok i seg selv til å tåle. Jeg verner om dem, jeg har aldri tilgitt noen!!

 

Det fins ting man kan gå videre fra, for sin egen del, det fins et sinne man kan heve seg over, lære seg å mestre for sin egen del, men det fins ingen god og rimelig eller ekte grunn til å tilgi alltid.

 

Nå mener jeg i de tilfeller der overgriperne ikke ser sin skyld, ikke ber om unnskyldning og i stor grad lyver og benekter. Hadde noen gjort meg vondt og oppriktig angret ville jeg nok lett tilgitt. 

 

De som lever lever således fordi jeg vil gi meg selv et godt liv, jeg har ingen gode ønsker for de som gjorde meg vondt. Jeg er kristen om min tenkning går på tvers av det bibelske, men jeg forbeholder meg retten til å rettlede forfatterne av Bibelen og andre religiøse skrifter, skrevet av menn som var fullammet og mette og viste lite om brutaliteten som fins i denne verden og det nådeløse hatet enkelte voksne kan ha og utvise mot barn.

Jeg syns ordet tilgivelse skurrer. Se frem, ikke-se seg tilbake, overse, heve seg over, er for meg bedre ord.

 

Mange "tror" jeg har tilgitt mine overgripere,  jeg har ikke tilgitt noen ting.

 

Jeg tror ikke man er pålagt å tillgi noe som helst. Jerg vil tro at en sak som overgrep vil medføre store vansker med tilgivelse, og for å være ærlig, tror jeg ikke det er nødvendig for 'selvet' å tillgi heller.

 

Det jeg derimot tror er helt essensielt er å forsone seg med det som har skjedd, akseptere at det har skjedd og at det er ingenting du kan gjøre med det. Altså, komme videre uten å bruke større deler av livet på mørke tanker, hat, hevn. Og da kommer det du sier om 'komme videre'.

 

Tilgivelse er vel også ofte brukt i religiøs sammenheng, da menneskene skal tillgi hverandre for allskens gjerninger for i det hele tatt mota Guds tilgivelse for egne 'synder' (gåsetegn da jeg ikke holder det for sant at mennesker kan synde mot noen Gud).

 

Den bakenforliggende mekanismen (forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere ..) kan jeg relatere til. Det er jo svært praktiske grunner til at vi ikke skal søke hevn mot hverken medmennesker (eller fra tidligere tider - mot de geisterlige eller adel/landeiere). Vi ser jo hvordan det går med stammefolk som ikke er så opptatt med dette tillgivelsesgreiene, de surres inn i åreslange blodfeider som til syvende og sist ikke gagner noen.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...