Feiltolkninger: skepsis-naivitet

[AnonymBruker]

Alle folker nok andre mennesker feil støtt og stadig. Noen mer enn andre. Tipper det er mer vanlig for endel tilstander blant personer med psykisk lidelse, meg selv inkludert.

 

Noe som jeg har blitt mer bevisst på i det siste, er forholdet mellom det jeg vil kalle skepsis og naivitet.

 

Er man for skeptisk til andre kan man tolke alt "i verste mening", ofte om seg som person, men også i annen forstand.

 

Er man for naiv tror man folk bare vil en vel, og kritikk går en hus forbi...

 

Det jeg har blitt bevisst, da, det er at jeg veksler mellom disse to tilstandene.

 

Jeg sitter for meg selv og grunner over alt det negative folk mener om meg. Men når jeg faktisk er sosial, så sier jeg til meg selv at jeg bare er "paranoid", og at ingen vil meg vondt. Så slik "overser" jeg ting som faktisk egentlig ikke er så hyggelig.

 

Det er som jeg ikke har noe grep om virkeligheten, men heller sirkulerer mellom disse to yttertilstandene... når folk faktisk sier / antyder noe negative om meg, så blir jeg jo nesten forbløffet, på et vis. Men når jeg får kommet meg alene igjen, så sitter jeg og grunner igjen, og da er "alt" negativt.

 

Jeg lurer jo veldig på hvorfor jeg er sånn som ovenfor beskrevet, og generelt hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Men det har jeg ikke fått en flik av et svar på i min 10 års fartstid i psykiatrien. Tror egentlig de misforstår totalt ang. meg, men det nytter jo ikke å rette opp i deres inntrykk, fordi hver gang jeg forsøker dette, så overtaler de meg til at det bare er "tankespinn", og at alt dette passer inn i den "gamle" modellen deres. Frustrerende. Så frustrerende at jeg nå kommer til å gi opp terapi for godt.

Anonymous poster hash: 28c00...324

[Bella Dotte]

Kjenner igjen den fra egen erfaring. Så dumt at du ikke har fått hjelp av terapi, da. Det hjalp meg. Men de jeg har snakket med har nok hatt en mer konstruktiv og lyttende tilnærming.

[motorPrøysen]

I bevissthetsfilosofi snakker man om "theory of mind" (teori om sinnet), evnen til å forstå andre menneskers tanker, følelser og intensjoner. Noen mener flere psykiske lidelser kan beskrives i forhold til dette: autisme skyldes en manglende teori om sinnet, mens psykoselidelser skyldes en teori om sinnet som har gått amok.

 

For meg høres det ut som din teori om sinnet er overaktiv. I sosialt samvær er man avhengig av en viss flyt — kroppsspråk, pauser i samtalen, øyekontakt osv. er som regel noe som går av seg selv; man oppfatter det ubevisst. Hvis man tenker for mye på det bryter flyten sammen. Det kan sammenlignes med f.eks. en tenniskamp: Hvis en spiller begynner å tenke bevisst over hver minste bevegelse han gjør i serven får han det ofte ikke til. Bevegelsen som han har utvikla gjennom lang trening, som vanligvis går av seg selv, ødelegges av tankene som bryter inn.

 

 

 

Jeg lurer jo veldig på hvorfor jeg er sånn som ovenfor beskrevet, og generelt hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Men det har jeg ikke fått en flik av et svar på i min 10 års fartstid i psykiatrien. Tror egentlig de misforstår totalt ang. meg, men det nytter jo ikke å rette opp i deres inntrykk, fordi hver gang jeg forsøker dette, så overtaler de meg til at det bare er "tankespinn", og at alt dette passer inn i den "gamle" modellen deres. Frustrerende. Så frustrerende at jeg nå kommer til å gi opp terapi for godt.

 

 

Det er nok mange grunner til at folk får dette problemet.  En ting er temperament, de som er analytisk anlagt på andre felt vil nok naturlig ha denne tendensen. Et annet moment som kan spille inn er en oppvekst der barnet lærer at det viktigste er hvordan man framstår, ikke hva som er sant, eller hva man føler. Barnet må da lære seg å tolke omgivelsene for å se hva som forventes og samtidig holde spontane følelser i sjakk og tilpasse adferden bevisst. Man blir en strateg i sosiale sammenhenger, og spriket mellom hva man føler inni seg og hva man uttrykker kan bli stort. (Jeg sier ikke at dette gjelder i ditt tilfelle, det veit jeg ingenting om.)

 

Noe som kanskje kan hjelpe deg er å få mer kontakt med sensasjoner i kroppen og følelsene som dukker spontant opp i samvær med andre, samt å la tankene komme og gå uten at du rives med av dem. Mindfulness og meditasjon utført jevnlig over tid kan hjelpe her.

 

Selvhjelpsbøker basert på acceptance and commitment therapy (ACT) kan også være verd å sjekke ut.  En av de mest kjente heter Lykkefellen.

 

Du kan også forsøke andre terapiformer enn de du har forsøkt til nå, som ACT eller psykodynamisk terapi.