Ekspertsvar "Få svar" i terapien

[la cerveza mas fina]

Slik jeg har forstått det er endel mennesker ute etter å "få svar" i terapien - svar på hvorfor de har blitt som de har blitt, f.eks. Hvorfor de sliter. Hvorfor de gjør som de gjør.

 

Mange får jo disse svarene. Men er det egentlig slik at det de sitter igjen med er ekte/virkelig/sant, eller er det bare noe som _føles_ slik?

 

Det er helt sikkert helt riktig å gi folk et "standpunkt" i mange av disse sakene. Det er ikke det jeg sier.

 

Ang. forklaringer på hvorfor man "har blitt som man har blitt" med tanke på hendelser/oppvekst, så tror jeg det er lite egentlig sanne svar å hente.

 

Bør man likevel gi pasientene disse "svarene"?

[Gjest]

Slik jeg har forstått det er endel mennesker ute etter å "få svar" i terapien - svar på hvorfor de har blitt som de har blitt, f.eks. Hvorfor de sliter. Hvorfor de gjør som de gjør.

 

Mange får jo disse svarene. Men er det egentlig slik at det de sitter igjen med er ekte/virkelig/sant, eller er det bare noe som _føles_ slik?

 

Det er helt sikkert helt riktig å gi folk et "standpunkt" i mange av disse sakene. Det er ikke det jeg sier.

 

Ang. forklaringer på hvorfor man "har blitt som man har blitt" med tanke på hendelser/oppvekst, så tror jeg det er lite egentlig sanne svar å hente.

 

Bør man likevel gi pasientene disse "svarene"?

Jeg har aldri hatt inntrykk av at behandlerne kommer med svaret.  Det er mer at du får hjelp til å finne svaret selv.  Hjelp til å tenke annerledes.  Hjelp til å se ting fra andre vinkler. Hjelp til å komme videre. Men det kan jo være forskjell på behandlerne hvordan de jobber.

Endret 12. juni 2013 av toyan

[la cerveza mas fina]

Jeg har aldri hatt inntrykk av at behandlerne kommer med svaret.  Det er mer at du får hjelp til å finne svaret selv.  Hjelp til å tenke annerledes.  Hjelp til å se ting fra andre vinkler. Hjelp til å komme videre. Men det kan jo være forskjell på behandlerne hvordan de jobber.

 

Ja, men jeg lurer på om det de kommer frem til faktisk er virkelig, eller om det bare føles slik.

 

Er veldig skeptisk mot det å forstå seg selv godt. Jeg tror mange tar veldig feil om seg selv.

[Gjest]

Ja, men jeg lurer på om det de kommer frem til faktisk er virkelig, eller om det bare føles slik.

 

Er veldig skeptisk mot det å forstå seg selv godt. Jeg tror mange tar veldig feil om seg selv.

Hvis du graver for mye i fortid tror jeg nok at du kan oppfatte ting du har opplevd på en feil måte. I ekstreme tilfeller så har jo behandlere fått pasienten til å tro de har opplevd ting som aldri har skjedd.  I dag jobber de jo mer med å  fokuserer på nåtid og fremtid i behandlingen og ikke så mye på hvorfor.

[la cerveza mas fina]

Hvis du graver for mye i fortid tror jeg nok at du kan oppfatte ting du har opplevd på en feil måte. I ekstreme tilfeller så har jo behandlere fått pasienten til å tro de har opplevd ting som aldri har skjedd.  I dag jobber de jo mer med å  fokuserer på nåtid og fremtid i behandlingen og ikke så mye på hvorfor.

 

Ja, har forstått det sånn. Men tror det er mye som henger igjen fra den gamle "tradisjonen" med å grave i barndommen for å finne den ene årsaken til alle problemene man har... og ikke minst tror jeg endel folk også er av den oppfatning, at man absolutt må finne "årsakene".

 

Nei, bra det har blitt mer slutt på dette iaf. Jeg tror som sagt de fleste tar grove feil ang. seg selv, også folk som ikke er pasienter i psykiatrien. Det er vanlig med "rasjonalisering", og med dette mener jeg ikke bare alternative forklaringer som kan stille en i et bedre lys, men også helt motsatt - jeg tror folk mange ganger forklarer egenskaper ved dem selv på en måte som i ett perspektiv vil være negativt, for kanskje å unngå å innrømme ovenfor seg selv at de sliter med ditt og datt. Man liker jo ikke å være "svak"...

[Gjest]

Ja, har forstått det sånn. Men tror det er mye som henger igjen fra den gamle "tradisjonen" med å grave i barndommen for å finne den ene årsaken til alle problemene man har... og ikke minst tror jeg endel folk også er av den oppfatning, at man absolutt må finne "årsakene".

 

Nei, bra det har blitt mer slutt på dette iaf. Jeg tror som sagt de fleste tar grove feil ang. seg selv, også folk som ikke er pasienter i psykiatrien. Det er vanlig med "rasjonalisering", og med dette mener jeg ikke bare alternative forklaringer som kan stille en i et bedre lys, men også helt motsatt - jeg tror folk mange ganger forklarer egenskaper ved dem selv på en måte som i ett perspektiv vil være negativt, for kanskje å unngå å innrømme ovenfor seg selv at de sliter med ditt og datt. Man liker jo ikke å være "svak"...

Jeg har hatt anledning til å snakke om fortid når jeg har hatt behov for det, men vi har aldri fokusert så mye på det.  Jeg har derfor følt meg ferdig med mange ting jeg har opplevd som kunne gnage ganske mye på meg før. Fokuset har alltid vært nåtid og fremtid.

 

Jeg tenkte litt på det å huske rett hva som har skjedd før.  Perioder har jeg gått sjelden i behandling.  Når jeg da kommer så sier jeg ofte at det har gått bra hvis jeg har en god dag, og dårlig hvis jeg har en dårlig dag. Selv om det ikke trenger å være slik.  Det er bare at jeg husker best det positive på en god dag og det negative på en dårlig dag.  

[la cerveza mas fina]

Jeg tenkte litt på det å huske rett hva som har skjedd før.  Perioder har jeg gått sjelden i behandling.  Når jeg da kommer så sier jeg ofte at det har gått bra hvis jeg har en god dag, og dårlig hvis jeg har en dårlig dag. Selv om det ikke trenger å være slik.  Det er bare at jeg husker best det positive på en god dag og det negative på en dårlig dag.  

 

Ja, det er dette jeg snakker om. Vi kan ikke måle hvordan andre har det. Det er vanskelig å sammenligne om vi har de samme forståelser av begrepene som hverandre. Det å forstå ting "korrekt" er uansett en slags ferdighet på lik linje med å lese og regne, og det sier seg jo selv at alle ikke er like gode.

 

Og, i terapi, så har man i alle fall tidligere gått ganske hardt inn for å analysere seg selv. Det tror jeg ikke er lurt. Det blir som å kaste seg over en lærebok i kvantefysikk for en ungdomsskoleelev som akkurat har lært om naturens byggesteiner.

 

Det som må til, er spontanitet og innlevelse.

 

Nyere terapiformer tar kanskje mer sikte på å gripe fatt i forståelsen som kommer ut av det? Tidligere var det vel sånn at man skulle "nitenke" for å forstå noe. I Freuds psykoanalyse så skulle pasienten ligge på en divan og skravle som en foss om seg selv. Dette har kanskje også noe med spontanitet og innlevelse å gjøre? Men hele begrepet "analyse" er så feil i forhold til det med å forstå seg selv, at jeg mister enhver tro.

 

Analyse er noe man gjør utenfra og inn. F.eks. sitte på tribunen på et fotballarena og tenke. Foreta spørreundersøkelser man selv ikke deltar i. Kjemiske eksperimenter i en lukket beholder. Analyse av noe er ikke noe man foretar "innenifra"...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har et meget godt poeng.

Det er faktisk gjort en del studier på sammenhengen mellom det personer i terapi sier de har opplevd og hva som er de faktiske forhold. Sannheten er at det er meget lite samsvar utenom det som er helt faktabasert - "Da jeg var 10 år, var familien på ferietur til Bergen".

På softe/myke opplevelser som hvorvidt en ble sett, fikk sitte på fanget, fikk omsorg, ble behandlet rettferdig i forhold til søsken osv, er det særdeles lite samsvar.

 

En annen og like viktig sak er at det å "forstå hvorfor en har blitt som en har blitt" ikke har det minste effekt på symptomlette og bedring av funksjonsevne.

[la cerveza mas fina]

Du har et meget godt poeng.

Det er faktisk gjort en del studier på sammenhengen mellom det personer i terapi sier de har opplevd og hva som er de faktiske forhold. Sannheten er at det er meget lite samsvar utenom det som er helt faktabasert - "Da jeg var 10 år, var familien på ferietur til Bergen".

På softe/myke opplevelser som hvorvidt en ble sett, fikk sitte på fanget, fikk omsorg, ble behandlet rettferdig i forhold til søsken osv, er det særdeles lite samsvar.

 

En annen og like viktig sak er at det å "forstå hvorfor en har blitt som en har blitt" ikke har det minste effekt på symptomlette og bedring av funksjonsevne.

 

Ja, det med å ha "feil" opplevelser har jeg stor tro på at det forekommer mye av. (Ikke bare i psykiatrien.)

 

Jeg har selv gått i terapi, og tanken på at jeg kan ha sagt noe "feil" gnager endel på meg. Jeg mener ikke å heve meg selv opp ang. dette eller noe, men jeg mener det er positivt å ha tvil omkring hvordan man opplever ting. Jeg har sett nok av folk som tviholder på sin forståelse av hva det skulle være. Jeg blir litt skremt av dette, faktisk, jeg føler ikke at jeg kan stole på at vedkommende forteller sannheten og/eller har det minste snev av "objektiv" forståelse...

 

Nei, så dette med å "forstå" hvordan man har blitt har ikke effekt nei. Det føles helt sikkert veldig godt for folk da. Hvis man sliter med skam og skyldfølelser kan man kanskje lette på dette. Men det er nok som du sier, og det kan jeg tippe har med å gjøre at man rett og slett ikke _kan_ få noen objektiv forståelse av dette, og dermed får man jo en "sikkerhet" som er basert på noe som i bunn og grunn kan være helt feil.

 

Det blir litt som å fortelle noen med dårlig selvtillit at de kan bli hva som helst her i verden?

 

Men jeg tror det i en viss grad kan være konstruktivt faktisk. Pasienter som har opplevd overgrep i barndommen føler sikkert ofte skyld, og dette har de sikkert godt av å bli kvitt. Men i slike tilfeller er det jo veldig åpenbart hva som er det "objektive" svaret, så det kan nok ikke sammenlignes med det generelle.

[Nøtteskall]

Ja, det med å ha "feil" opplevelser har jeg stor tro på at det forekommer mye av. (Ikke bare i psykiatrien.)

 

Jeg har selv gått i terapi, og tanken på at jeg kan ha sagt noe "feil" gnager endel på meg. Jeg mener ikke å heve meg selv opp ang. dette eller noe, men jeg mener det er positivt å ha tvil omkring hvordan man opplever ting. Jeg har sett nok av folk som tviholder på sin forståelse av hva det skulle være. Jeg blir litt skremt av dette, faktisk, jeg føler ikke at jeg kan stole på at vedkommende forteller sannheten og/eller har det minste snev av "objektiv" forståelse...

 

Nei, så dette med å "forstå" hvordan man har blitt har ikke effekt nei. Det føles helt sikkert veldig godt for folk da. Hvis man sliter med skam og skyldfølelser kan man kanskje lette på dette. Men det er nok som du sier, og det kan jeg tippe har med å gjøre at man rett og slett ikke _kan_ få noen objektiv forståelse av dette, og dermed får man jo en "sikkerhet" som er basert på noe som i bunn og grunn kan være helt feil.

 

Det blir litt som å fortelle noen med dårlig selvtillit at de kan bli hva som helst her i verden?

 

Men jeg tror det i en viss grad kan være konstruktivt faktisk. Pasienter som har opplevd overgrep i barndommen føler sikkert ofte skyld, og dette har de sikkert godt av å bli kvitt. Men i slike tilfeller er det jo veldig åpenbart hva som er det "objektive" svaret, så det kan nok ikke sammenlignes med det generelle.

Man kan vel aldri få helt svar på hvorfor man har blitt som man har blitt, for fortid er fortid. Men man kan jo "lage" seg et svar på det, på den måten at man blir enig med seg selv om hvordan man vil huske ting. For å få ro i "sjela" rett og slett.  F.eks så har jeg tenkt mye på hvorfor jeg har fått de psykiske lidelsene jeg har fått og har laget meg teorier om det som ikke kan avkreftes av noen måte, men som jeg i terapien tenker er størst sannsynlighet for at det ble som det ble. Jeg liker å ha kontrollen og slippe å gruble så mye over ting, like greit å ta et valg hvordan jeg vil tenke og forholde meg til min fortid. En behandler jeg gikk til var flink på den måten å stille spørsmål slik at jeg fikk gruble (i litt mer kontrollerte former). Man kan velge å ha de mest positive minnene i fokus i stede for de mest negative.

[la cerveza mas fina]

Man kan vel aldri få helt svar på hvorfor man har blitt som man har blitt, for fortid er fortid. Men man kan jo "lage" seg et svar på det, på den måten at man blir enig med seg selv om hvordan man vil huske ting. For å få ro i "sjela" rett og slett.  F.eks så har jeg tenkt mye på hvorfor jeg har fått de psykiske lidelsene jeg har fått og har laget meg teorier om det som ikke kan avkreftes av noen måte, men som jeg i terapien tenker er størst sannsynlighet for at det ble som det ble. Jeg liker å ha kontrollen og slippe å gruble så mye over ting, like greit å ta et valg hvordan jeg vil tenke og forholde meg til min fortid. En behandler jeg gikk til var flink på den måten å stille spørsmål slik at jeg fikk gruble (i litt mer kontrollerte former). Man kan velge å ha de mest positive minnene i fokus i stede for de mest negative.

 

Ja dette er sikkert en god ting det, er ikke det jeg sier. Det er den derre klokketroen på at sånn og sånn er det, som man tidligere forsøkte å fremskaffe i terapi og som endel tror er hensikten med terapien og godt for en, jeg er "ute" etter.

 

Det å forholde seg til "usikkerheten" på en eller annen måte er bra, og heller ikke noe man kommer unna engang.

 

En må bare ikke bli for "innbitt". Det er mye man ikke vil få vite. Det er sunt å ha tvil.

 

I Bibelen er det jo en ligning med "å bygge slottet sitt på sandgrunn". Jeg liker å tenke på det i forbindelse med dette. Det er greit å kjenne fortiden sin, og forstå den godt. Men da må "fundamentet" være godt - stein. Sitter man i en terapisituasjon og graver og nitenker på hvorfor og hvordan får man kun et sandfundament!