NHD: Separasjonsangst som voksen.

[Bella Dotte]

Ønsker konkrete råd når man savner noen så mye at det gjør vondt og man ikke får gjort det man skal.

 

Min kontakt i kommunen spurte meg forleden om jeg håndterte familiekonflikten jeg er i - min mor prøver stadig å kontakte meg selv om jeg har bedt henne la være og min bror vil ikke ha kontakt med meg selv om jeg vil, sikkert fordi jeg ikke har kontakt med vår mor. Jeg måtte da få en forklaring på hva "håndtere" betyr, for jeg må jo bare forholde meg til det. Hun presiserte da: "om jeg ikke er lei meg for at det er sånn". Jeg synes jo det er litt trist og dumt, men jeg går ikke rundt og er lei meg for det.

 

Det fikk meg til å innse at jeg ikke håndterer savnet av psykologen min. Jeg lengter så ofte så sterkt etter å se ham og snakke med ham at jeg får vondt. Jeg sliter av og til med å få gjort det jeg skal, hvis det skal skje når jeg er i en "bølgedal". Jeg ser ikke på ham som en slags potensiell kjæreste, og jeg bekymrer meg ikke for at det skal tilstøte ham noe når jeg ikke er i nærheten, det er heller ikke sånn at jeg ikke klarer å ta avgjørelser på egen hånd. Det er bare så vannvittig deilig å prate med ham og få se ham, at jeg lengter (sinnsykt) etter det når jeg ikke gjør det.

 

1) Hvorfor blir jeg så knyttet til denne personen?

2) Hva kan jeg gjøre for å bryte avhengigheten?

 

Håper at jeg ikke må kutte kontakten helt. Det samme vil skje med neste person som skal hjelpe meg.

[xxløvetannxx]

Jeg kan dessverre ikke komme med hverken råd eller forklaring til deg, men vil du skal vite at jeg har noenlunde samme følelser rundt tidligere behandler. Plagsomt, vondt og utidig. Du er i hvert fall ikke alene om det.

[AnonymBruker]

1) Kanskje fordi han gir deg bl.a mye trygghet og nærhet

2) Kanskje du etterhvert kan bli kjent med nye mennesker som kommer til å bety mye for deg og som vil kjennes nær på samme måte som du kanskje opplever trygghet og nærhet fra ham.

Anonymous poster hash: a9cd2...2fb

[frosken]

Ønsker konkrete råd når man savner noen så mye at det gjør vondt og man ikke får gjort det man skal.

 

Min kontakt i kommunen spurte meg forleden om jeg håndterte familiekonflikten jeg er i - min mor prøver stadig å kontakte meg selv om jeg har bedt henne la være og min bror vil ikke ha kontakt med meg selv om jeg vil, sikkert fordi jeg ikke har kontakt med vår mor. Jeg måtte da få en forklaring på hva "håndtere" betyr, for jeg må jo bare forholde meg til det. Hun presiserte da: "om jeg ikke er lei meg for at det er sånn". Jeg synes jo det er litt trist og dumt, men jeg går ikke rundt og er lei meg for det.

 

Det fikk meg til å innse at jeg ikke håndterer savnet av psykologen min. Jeg lengter så ofte så sterkt etter å se ham og snakke med ham at jeg får vondt. Jeg sliter av og til med å få gjort det jeg skal, hvis det skal skje når jeg er i en "bølgedal". Jeg ser ikke på ham som en slags potensiell kjæreste, og jeg bekymrer meg ikke for at det skal tilstøte ham noe når jeg ikke er i nærheten, det er heller ikke sånn at jeg ikke klarer å ta avgjørelser på egen hånd. Det er bare så vannvittig deilig å prate med ham og få se ham, at jeg lengter (sinnsykt) etter det når jeg ikke gjør det.

 

1) Hvorfor blir jeg så knyttet til denne personen?

2) Hva kan jeg gjøre for å bryte avhengigheten?

 

Håper at jeg ikke må kutte kontakten helt. Det samme vil skje med neste person som skal hjelpe meg.

Jeg synes det er bra at du stiller deg selv denne typen spørsmål, både i denne tråden og den du startet for noen dager siden.

 

Snakker du mye om nettopp dette med din terapeut?

[Bella Dotte]

Jeg kan dessverre ikke komme med hverken råd eller forklaring til deg, men vil du skal vite at jeg har noenlunde samme følelser rundt tidligere behandler. Plagsomt, vondt og utidig. Du er i hvert fall ikke alene om det.

 

Takk for medfølelse. Det suger noe skikkelig. På et vis godt å høre at det ikke bare er meg.

[Bella Dotte]

 

1) Kanskje fordi han gir deg bl.a mye trygghet og nærhet

2) Kanskje du etterhvert kan bli kjent med nye mennesker som kommer til å bety mye for deg og som vil kjennes nær på samme måte som du kanskje opplever trygghet og nærhet fra ham.

 

1) Det skal være visst at han gjør.

2) Jeg kjenner jo allerede mange mennesker som jeg er veldig glad i og finner på koselige ting med. Men det er han jeg aller helst og oftest og mest vil være sammen med.

[Bella Dotte]

Jeg synes det er bra at du stiller deg selv denne typen spørsmål, både i denne tråden og den du startet for noen dager siden.

 

Snakker du mye om nettopp dette med din terapeut?

 

Takk, frosken. Jeg er litt redd for å spamme ned forumet.

 

Vi snakker mye om dette, det er vel nesten det som er hovedtemaet. Han mener at dette bare er en fase, og at det er naturlig at man ser opp til osv en som hjelper en. Han sier stadig vekk at han skal snakke med kollegaer osv og prøve å finne ut av det, men jeg venter fremdeles. Tror ikke han forstår hvor mye jeg lider.

[Madelenemie]

Ønsker konkrete råd når man savner noen så mye at det gjør vondt og man ikke får gjort det man skal.

 

Min kontakt i kommunen spurte meg forleden om jeg håndterte familiekonflikten jeg er i - min mor prøver stadig å kontakte meg selv om jeg har bedt henne la være og min bror vil ikke ha kontakt med meg selv om jeg vil, sikkert fordi jeg ikke har kontakt med vår mor. Jeg måtte da få en forklaring på hva "håndtere" betyr, for jeg må jo bare forholde meg til det. Hun presiserte da: "om jeg ikke er lei meg for at det er sånn". Jeg synes jo det er litt trist og dumt, men jeg går ikke rundt og er lei meg for det.

 

Det fikk meg til å innse at jeg ikke håndterer savnet av psykologen min. Jeg lengter så ofte så sterkt etter å se ham og snakke med ham at jeg får vondt. Jeg sliter av og til med å få gjort det jeg skal, hvis det skal skje når jeg er i en "bølgedal". Jeg ser ikke på ham som en slags potensiell kjæreste, og jeg bekymrer meg ikke for at det skal tilstøte ham noe når jeg ikke er i nærheten, det er heller ikke sånn at jeg ikke klarer å ta avgjørelser på egen hånd. Det er bare så vannvittig deilig å prate med ham og få se ham, at jeg lengter (sinnsykt) etter det når jeg ikke gjør det.

 

1) Hvorfor blir jeg så knyttet til denne personen?

2) Hva kan jeg gjøre for å bryte avhengigheten?

 

Håper at jeg ikke må kutte kontakten helt. Det samme vil skje med neste person som skal hjelpe meg.

Hei!

 

 

Jeg har selv skrevet om at å elske noen er svært vondt!

 

Det rommer savn og sorg, og ensomhet og smerte og tårer (på innsiden-tårer, kjennes som bloddråper) og fortvilelse.

 

Det er både likheter og ulikheter i våre saker, men savnet, kjærligheten, separasjons-angsten har likhetstrekk.

 

Jeg har litt lite tid nå til å skrive utfyllende om dette, men jeg vil skrive til deg at grunnen til at jeg fant det vanskelig med deg, var at du virket for lite løsningsorientert i forhold til "Hva gjør man med dette?".

 

For min del er det blitt litt et "problem" når noe blir problemer, setter jeg meg sjelden ned og er lei meg, jeg forsøker løse problemet. Dette problemet klarer jeg ikke løse, men jeg har forsøkt og forsøker stadig nye ting, i ensomhet.

 

Jeg har ikke snakket med min psykiater om min intense kjærlighet, om savnet og lengselen og sorgen og forelskelsen osv... Dette fordi jeg selv ikke ville like å høre andre elske meg slik, jeg ville følt ubehag/usikkerhet.

Jeg vil bevare det fine som er, og ikke gi henne jeg elsker sorg.

 

Nå vet min psykiater at jeg liker henne, for har skrevet dette i mail til meg.

 

Imidlertid har jeg nå forstått at det min psykiater vekket i meg er at jeg nå vet: 

 

1) Hva en mor er.

 

2) At jeg savner en mor.

 

3) At jeg trenger en mor.

 

4) At jeg aldri vil få en mor.

 

5) At smerten ved dette er formidabel, og at den må jeg finne en måte å håndtere.

 

Jeg er voksen, jeg er selv mor, jeg har et godt liv, jeg elsker og klemmer og kysser og hører, hvor pen jeg er, hvor flott jeg er, hvor godt jeg lukter, hvor myk jeg er, av mine små (for de har en mamma). Der i de ordene som jeg selv aldri har sagt til noen, kommer lengselen og savnet og sorgen frem. etter det jeg aldri har hatt, kjent, men ønsker og hadde trengt.

 

For meg er dette noe jeg aldri vil få, jeg er voksen, og en moden kvinne, savnet og sorgen som er verre enn den verste krig, blir min alene, for de jeg kjenner har en mor, kjenner ikke sorgen og savnet og vet ikke hvordan det er. Jeg tror det er en form for Pstd, både av den omsorgsvikt jeg har levd under, men også det smertefulle å leve alene som liten, ikke ha noen trygghet, aldri våkne uten å være redd.

 

Jeg tar meg sammen, hver dag og hvert minutt i blant, tårene som sjelden kommer, men som er der på innsiden er kun mine, og i de, hemmelighet min sorg er, prøver jeg å finne en løsning, bli enda sterkere.

Jeg MÅ hver dag, stå ansikt  til ansikt med savnet etter en mor fordi mine egne barn minner meg om det. 

Jeg sier det er godt å få gjøre og være det jeg selv aldri fikk eller viste om, men etter at jeg traff min psykiater fikk jeg et fysisk forhold til den mor jeg ikke har hatt.

 

Derfor vurderer jeg å søke meg selv inn på traume-senteret, mest fordi jeg ikke finner ut av en god måte å håndtere den daglige påminnelsen om. Jeg ser meg ikke tilbake, tenker aldri og sjelden på det som har vært, men i ordene mitt barn daglig sier, kommer også mitt eget savn frem. Det er konkret:

 

Jeg savner en mamma, en som lukter godt og er trygg, en som har gode råd og er varm, en som jeg kan kjøpe gaver til og skrive kort til... det er vel derfor jeg gir alt det jeg gir til min psykiater så får jeg dekket det ønsket og savnet.

 

Om traume-senteret er noe for meg, aner jeg ikke, kanskje bør jeg ringe å spørre, snakke med dem, jeg som ikke tåler andres gråt særlig, dvs mer furting og hvis/når man ikke er konstruktiv nok.

Av å voksne opp alene, kan man bli hard, for man har lært at tårer hjelper ikke, jeg lurer på hvor gammel jeg var siste gang jeg gråt? Jeg var nok liten, for ingen kom.

 

Jeg kan i det minste være den mor jeg aldri har hatt for mine, heldigvis har min psykiater lært meg mye, og det minner meg om hvor viktig hun er for meg, selv om ikke er min mamma, hvor takknemlig jeg er, selv om hun ble hjelpen på veien, og ikke løsningen på å få dekket et grunnleggende savn. Jeg/ vi må selv fine løsningene, de er smertefulle ofte, jeg har ikke funnet løsningen enda.

 

Til nå tar jeg meg bare sammen, gråter på innsiden og smiler til min mann, luker i hagen, baker og ler, når han av og til ser og spør "er du lei deg", svarer jeg "sliten", for jeg er så sliten inni meg og på kryss og tvers, at kanskje man ikke alltid bør ta seg sammen, ikke vet jeg.

 

Håper du finner en løsning, håper jeg finner den selv snart.

[Bella Dotte]

Det er smertefullt å lese ditt innlegg. Kjenner meg altfor mye igjen i det. Min psykolog er - eller har mange trekk fra - den faren jeg aldri hadde, og den faren som jeg mistet. Og han kan bare være dette i meget begrenset grad. Det er en stor sorg for meg og det blir mye frustrasjon av det.

 

Det virker som du prøver å drukne sorgen i arbeid? Det er du isåfall ikke den første som gjør.

[Ayia]

Imidlertid har jeg nå forstått at det min psykiater vekket i meg er at jeg nå vet: 

 

1) Hva en mor er.

 

2) At jeg savner en mor.

 

3) At jeg trenger en mor.

 

4) At jeg aldri vil få en mor.

 

5) At smerten ved dette er formidabel, og at den må jeg finne en måte å håndtere.

 

Jeg er voksen, jeg er selv mor, jeg har et godt liv, jeg elsker og klemmer og kysser og hører, hvor pen jeg er, hvor flott jeg er, hvor godt jeg lukter, hvor myk jeg er, av mine små (for de har en mamma). Der i de ordene som jeg selv aldri har sagt til noen, kommer lengselen og savnet og sorgen frem. etter det jeg aldri har hatt, kjent, men ønsker og hadde trengt.

Jeg er nok en gang svært imponert over din selvinnsikt Madelenemie, men også over din enestående evne til å formidle! Dine presise, kloke og samtidig varme beskrivelser gir leseren en innsikt i hvordan du opplever verden og følelsene dine som treffer - iallefall denne leseren - midt i magen.

[Madelenemie]

Jeg er nok en gang svært imponert over din selvinnsikt Madelenemie, men også over din enestående evne til å formidle! Dine presise, kloke og samtidig varme beskrivelser gir leseren en innsikt i hvordan du opplever verden og følelsene dine som treffer - iallefall denne leseren - midt i magen.

Hei!

 

Takk. Hyggelig av deg å skrive.

 

Jeg skriver min egen søknad for traumesenteret, jeg vet ikke om de forstår eller tar meg inn, men jeg er kan man si mottagelig for en veiledning som går på en ny start. Jeg vil videre, klarer ikke dette med savnet, selv om det slemme  er begravd og "glemt" i vertfall ikke noe jeg vil snakke om. Derfor vet jeg ikke om de vil ta meg inn, når jeg er så "låst" på fortiden, jeg trenger IKKE å snakke i detaljer om fortiden, vet ikke hva opplegget der går ut på, jeg trenger bare hjelp til tankemessing omprogrammering. Jeg har kjørt meg fast, og kommer ikke videre selv.

 

Men jeg kan få og trenger veiledning på hvordan hanskes med å komme ut av savnet og sorgen, nå bør jeg klare meg selv, har alltid klart meg, men så kommer min psykiater med sin kjærlighet og jeg blir fylt av lengsel og savn fordi jeg nå vet mer, jeg er forelsket.

 

Jeg mener jeg bare trenger en liten hjelp over en kneik, men den kneika heter ikke bare slitenhet og autisme, den heter svik og omsorgsvikt og tap og smerte, og vondt og ondt. Jeg vil ikke snakke om noe av det der, for da gråter man, jeg vil ikke gråte, derfor må jeg finne måten å tenke som er gangbar for meg og min familie. Min mann skal ikke se meg gråte, for gråt hjelpe ingen ting.

 

Takk igjen.

[frosken]

Hei!

 

Takk. Hyggelig av deg å skrive.

 

Jeg skriver min egen søknad for traumesenteret, jeg vet ikke om de forstår eller tar meg inn, men jeg er kan man si mottagelig for en veiledning som går på en ny start. Jeg vil videre, klarer ikke dette med savnet, selv om det slemme  er begravd og "glemt" i vertfall ikke noe jeg vil snakke om. Derfor vet jeg ikke om de vil ta meg inn, når jeg er så "låst" på fortiden, jeg trenger IKKE å snakke i detaljer om fortiden, vet ikke hva opplegget der går ut på, jeg trenger bare hjelp til tankemessing omprogrammering. Jeg har kjørt meg fast, og kommer ikke videre selv.

 

Men jeg kan få og trenger veiledning på hvordan hanskes med å komme ut av savnet og sorgen, nå bør jeg klare meg selv, har alltid klart meg, men så kommer min psykiater med sin kjærlighet og jeg blir fylt av lengsel og savn fordi jeg nå vet mer, jeg er forelsket.

 

Jeg mener jeg bare trenger en liten hjelp over en kneik, men den kneika heter ikke bare slitenhet og autisme, den heter svik og omsorgsvikt og tap og smerte, og vondt og ondt. Jeg vil ikke snakke om noe av det der, for da gråter man, jeg vil ikke gråte, derfor må jeg finne måten å tenke som er gangbar for meg og min familie. Min mann skal ikke se meg gråte, for gråt hjelpe ingen ting.

 

Takk igjen.

Du unnlater å bruke den opplagte muligheten, nemlig å snakke med din psykiater om de tingene du strever med. Det synes jeg er synd.

[Bella Dotte]

Det er edelt, men dumt - enig med frosken. Din psykiater har både erfaringen og profesjonaliteten til å takle slikt for sin egen del, og kanskje til å hjelpe deg. Jeg har ikke stor tro på at *noen andre* kan fikse eller engang forstå det.

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Okey. Da tenker jeg videre, jeg har spurt om jeg kan skrive brev i sommer, til hytten hennes, men så er det ikke lett når jeg har bestemt meg, da må jeg endre min egen bestemmelse, og det er til tider komplisert når det er veldig bestemt. Det ble veldig bestemt/og avgjort den saken en natt på mitt kontor, det føltes som i tråd med min personlighet. Min mann sier jeg er både litt reservert og formell, selv syns jeg ikke det, men siden han jeg er gift med oppfatter meg komisk formell i hverdagen så er det mulig jeg er det, litt mer enn andre? (sa du at jeg virker formell eller var det en annen?)

 

Men traumer har jeg i vertfall, flere av, men det lar man vel best ligge.(jeg mener best ikke snakke om tror jeg, på den andre side er jeg nå så satt på plass at jeg takler bedre følelser, også de vonde, for jeg vet jo de er forbigående og man har jo kontroll på dem)(tror du snakker mer om følelser med din psykolog, vi snakker mer om ant sekunder øyekontakt og mer konkrete ting om du forstår, feks eksakt setning man sier på telefon osv...pluss mye annet, feks praktiske og konkrete råd, lister osv..)

[Madelenemie]

Du unnlater å bruke den opplagte muligheten, nemlig å snakke med din psykiater om de tingene du strever med. Det synes jeg er synd.

Hei!

 

 

Faktisk snakker vi lite om følsomme områder. Feks da hun spurte meg om noe personlig/ intimt/privat, reagerte jeg delvis med å være taus, rotete og kremtete. Jeg hoster også når ting blir det jeg oppfatter som komplisert. (ikke alltid men det hender, eller jeg snur meg)

 

Jeg skrev så mail til henne etter timen da skrev jeg " er det vanlig at mennesker med asperger syndrom syns det er vanskelig å snakke om intime ting?" til det fikk jeg følgende svar av min psykiater " JA!!!!!!!!!!!" 

 

Det hender vi har tatt utgangspunkt i skrevne tekster, da er det litt lettere, jeg har imidlertid flere ganger feks sagt at på timen skal du svare på følgende spørsmål, og ikke spørsmål feks 3,5 og 8, de skal du svare på på mail. En gang glemte min psykiater seg og begynte å lese et punkt hun hadde fått beskjed om å ikke lese (for privat/intimt) jeg utbrøt da "nei nei nei, det skal du ikke lese", da smiler hun og sier "Å ja stemmer, det skulle vi ta på mail".

 

Slik at vi har vår ordning og løsning.