Ekspertsvar Funksjonssvikt i forhold til arbeidsliv og vilje

[AnonymBruker]

Hvorfor heter det seg at funksjonssvikt i arbeidslivet ikke har noe med vilje å gjøre?

 

Jeg undres. Hadde alle hatt samme vilje som polfarere og astronauter, ville da 20% av norges befolkning levd på ytesler fra NAV?

 

I NAV-systemet (og i medisin!) skiller de sterkt på disse to fenomenene. Jeg syns det virker kunstig, forvirrende, og ikke minst direkte feil.

 

Til eksempel blir man ikke deprimert fordi det er det viljen tilsier. Det betyr ikke at depresjon ikke påvirker viljen... symptomer på depresjon kan jo være mangel på energi og tiltak og tap av fremtidshåp - dette har vel absolutt noe med mangel på vilje å gjøre spør du meg.

 

Det er ikke sånn at "mangel på vilje" nødvendigvis innebærer at man heller vil bruke "arbeidstiden" på festing og andre morsomheter. Da er man jo rett og slett arbeidsuvillig.

 

Men det finnes mange måter å mangle vilje på. Så jeg forstår rett og slett ikke dette systemet, jeg.

Anonymous poster hash: e45ab...671

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvorfor heter det seg at funksjonssvikt i arbeidslivet ikke har noe med vilje å gjøre?

 

Jeg vet ikke hvor du har dette fra. Det har så absolutt med vilje å gjøre.

[AnonymBruker]

Hvorfor heter det seg at funksjonssvikt i arbeidslivet ikke har noe med vilje å gjøre?

 

Jeg vet ikke hvor du har dette fra. Det har så absolutt med vilje å gjøre.

 

Ja, ok, da mener vel du det da, og da er det kanskje slik vitenskapen sier at det er.

 

Det hjelper dog ikke på det faktum at NAV-ansatte rundt omkring i det ganske land hevder det motsatte...

 

Selv har jeg ikke opplevd en eneste lege som har ment noe annet heller.

 

På folkelig språk skiller man veldig sterkt på dette. Man er enten syk, eller så har man ikke vilje. De folk anser som syke får sympati, de som folk anser som ikke syke blir hetset.

 

Hva mener man egentlig da? Mener man noe annet med "vilje" enn hvordan begrepet er definert i den vitenskapelige grenen medisin? Eller er det rett og slett mangel på innsikt i de faktisk forhold?

Anonymous poster hash: e45ab...671

[Dorthe]

Ikke er jeg syk og vilje til å jobbe har jeg også.  Men jeg er ikke villig til å ta hvilken som helst jobb lenger, men det var jeg for 30 år siden.  Det hadde vært hyggelig å få en pensjon som man kunne leve av når jeg går av med alderspensjon.

[AnonymBruker]

Hvorfor heter det seg at funksjonssvikt i arbeidslivet ikke har noe med vilje å gjøre?

 

Jeg vet ikke hvor du har dette fra. Det har så absolutt med vilje å gjøre.

 

Så alle kan delta i arbeidslivet 100% hvis man bare "vil"?

Anonymous poster hash: b4303...618

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Så alle kan delta i arbeidslivet 100% hvis man bare "vil"?

Anonymous poster hash: b4303...618

 

Skriver jeg det?

[Tusen takk for hjelp]

Hvorfor heter det seg at funksjonssvikt i arbeidslivet ikke har noe med vilje å gjøre?

 

Jeg vet ikke hvor du har dette fra. Det har så absolutt med vilje å gjøre.

Hei!

Kan du utdype dette?

Tenker du på vilje fra både arbeidstaker og arbeidsgiver i forhold til tilrettelegging ved funksjonssvikt?

Kan du si mer om viljen til å gjøre ting, i forhold til å ha funksjonssvikt i arbeidslivet?

[AnonymBruker]

Skriver jeg det?

 

Det er ikke godt å forstå hva du mener da du vanligvis er så nedlatende og negativ til folk som er sykmeldt eller trygdet.

Anonymous poster hash: b4303...618

[Tusen takk for hjelp]

 

Så alle kan delta i arbeidslivet 100% hvis man bare "vil"?

Anonymous poster hash: b4303...618

 

Hei!

Jeg googlet funksjonssvikt i arbeidslivet og vilje, og fant denne artikkelen, der det står bl.a.:

"Det er et ubehagelig faktum at noen klienter i bestemte sammenhenger gir inntrykk av større vansker enn de egentlig har."

Men dette gjelder noen.

Kanskje det ovenfor nevnte som disse noen gjør, forårsaker at også andre blir mistenkt for å overdrive sine vansker?

http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=58711&a=2

[ISW]

Et faktum som vi alle bør huske på, er:

 

Det er arbeidet som gir deg mat på bordet og tak over hodet. Arbeid fører til kroner og øre, og kroner og øre bidrar til mestringsfølelse. Følelsen av å kunne forsørge seg selv er en av de sterkeste faktorene for tilfredshet, og slik har det vel vært siden tidenes morgen. Kunne du jakte, hadde du mat på bordet og du følte deg lykkelig.

 

Føler at 2013 har blitt litt vel mye Live, Love and Laugh. Noen dager ER bare ræva og noen dager har du ikke lyst til å gå på jobb, uten at det nødvendigvis bør tillegges en diagnose. 

 

Jeg har selv ganske markert angst, men har ikke hatt en dag borte fra jobb pga dette. Jeg VET at den dagen jeg ikke går på jobb og av den grunn lar tilstanden min bestemme i livet mitt, den dagen vil jeg etter alt å dømme føle meg skikkelig nedfor. Jeg kan ikke la det skje.

 

KAN du ikke jobbe, er det en annen sak, men da trenger du intensiv behandling. Etter det må du bare ut og jobbe, om ikke annet, jobb 10% og bygg deg opp. Jeg tror VELDIG mye følelser av utilstrekkelighet skyldes at man bare går hjemme og grubler over sine feil. Man blir ikke frisk av det.

[homuncula]

KAN du ikke jobbe, er det en annen sak, men da trenger du intensiv behandling. Etter det må du bare ut og jobbe, om ikke annet, jobb 10% og bygg deg opp. Jeg tror VELDIG mye følelser av utilstrekkelighet skyldes at man bare går hjemme og grubler over sine feil. Man blir ikke frisk av det.

Jeg er enig i at det for de fleste vil være bra for helsa å jobbe. Det er en kilde til mening og livskvalitet. Men tror det er mange som helt eller delvis ikke kan jobbe, uten at det betyr at de behøver intensiv behandling. Ikke alle sykdommer og helseplager kan behandles eller kureres, dessverre. 

 

Håper de som av ulike grunner faller utenfor arbeidslivet helt eller delvis fyller dagene sine med noe hyggeligere og nyttigere enn å gruble over sine "feil". Det er mange spennede mennesker å bli kjent med, fine bøker å lese, naturopplevelser, mestringsopplevelser og annet man kan ha glede av å fylle dagene sine med selv om man ikke fungerer i vanlig jobb.

 

Jeg er delvis arbeidsufør og prioriterer egenomsorg (trening, turer i skogen) og hvile (søvn, meditasjon, alenetid) de timene/dagene jeg "bare går hjemme". Dette gjør jeg nettopp _fordi_ jeg har arbeidsvilje. Jeg vil ta vare på den helsa jeg har igjen så jeg slipper å risikere å bli helt ufør.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Det er ikke godt å forstå hva du mener da du vanligvis er så nedlatende og negativ til folk som er sykmeldt eller trygdet.

Anonymous poster hash: b4303...618

 

Vi har alle et potensiale som vi kan utnytte om vi har vilje til det.

Potensialet er ulikt, så alle kan ikke jobbe 100% om de aldri så mye har vilje til det.

 

Det jeg mener er at mange kunne utnyttet sitt potensiale langt mer om de bare hadde vilje til å gjøre det. Med det mener jeg ikke at alle kan bli som Birgit Røkkum Skarstein, men mange kunne greid langt mer om de hadde hatt litt mer gøts og i noe større grad var villige til å ta på seg ubehag.

[Gjest]

Vi har alle et potensiale som vi kan utnytte om vi har vilje til det.

Potensialet er ulikt, så alle kan ikke jobbe 100% om de aldri så mye har vilje til det.

 

Det jeg mener er at mange kunne utnyttet sitt potensiale langt mer om de bare hadde vilje til å gjøre det. Med det mener jeg ikke at alle kan bli som Birgit Røkkum Skarstein, men mange kunne greid langt mer om de hadde hatt litt mer gøts og i noe større grad var villige til å ta på seg ubehag.

Det er vilje som gjør at jeg er delvis i jobb, selv om jeg ble anbefalt å begynne å tenke på full uføretrygd.  Men jeg er også heldig som fikk god støtte, flaks at jeg klarte å komme meg inn i arbeidslivet igjen uten at de visste jeg var syk.

 

Men vi har et arbeidsmarked som bare vil ha folk som kan gi 100%.  De vil ikke ha de som har nedsatt funksjon. Jeg tror flere ville være i delvis eller fullt arbeid hvis arbeidsmarkedet hadde plass til dem.  

 

En ting som irriterer meg er de som klager på alle som er uføretrygdet, men selv vil de bare ha 100% fungerende mennesker i arbeid.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er vilje som gjør at jeg er delvis i jobb, selv om jeg ble anbefalt å begynne å tenke på full uføretrygd.  Men jeg er også heldig som fikk god støtte, flaks at jeg klarte å komme meg inn i arbeidslivet igjen uten at de visste jeg var syk.

 

Men vi har et arbeidsmarked som bare vil ha folk som kan gi 100%.  De vil ikke ha de som har nedsatt funksjon. Jeg tror flere ville være i delvis eller fullt arbeid hvis arbeidsmarkedet hadde plass til dem.  

 

En ting som irriterer meg er de som klager på alle som er uføretrygdet, men selv vil de bare ha 100% fungerende mennesker i arbeid.

Meget gode poenger!

[AnonymBruker]

De aller fleste vil kunne klare å ha en lønnet stilling på over 0%.

 

Mange har det også; jeg leste at så mye som 1/3 av de uføretrygdede jobbet, mer eller mindre fra nav.no).

 

Jeg tror andelen kunne stige langt over 1/3 om arbeidsgivere hadde hatt en annen innstilling.

Anonymous poster hash: e45ab...671

[ISW]

Det er vilje som gjør at jeg er delvis i jobb, selv om jeg ble anbefalt å begynne å tenke på full uføretrygd.  Men jeg er også heldig som fikk god støtte, flaks at jeg klarte å komme meg inn i arbeidslivet igjen uten at de visste jeg var syk.

 

Men vi har et arbeidsmarked som bare vil ha folk som kan gi 100%.  De vil ikke ha de som har nedsatt funksjon. Jeg tror flere ville være i delvis eller fullt arbeid hvis arbeidsmarkedet hadde plass til dem.  

 

En ting som irriterer meg er de som klager på alle som er uføretrygdet, men selv vil de bare ha 100% fungerende mennesker i arbeid.

 

For å si det slik:

 

Jeg har MANGE medarbeidere som ikke jobber 100% stilling. Og jeg har vel "sett" flertallet av diagnosene i ICD-10 under kapittel F på jobben min i årene som har gått; personlighetsforstyrrelser, BP, depresjoner, ymse varianter av angst, psykoser, rusavhengighet, osv.

 

Jeg tilrettelegger arbeidet og arbeidstid, jeg har diskusjoner om ting føles for vondt for medarbeidere (selv om jeg presiserer at jeg ikke på noen måte kan behandle de ulike tilstandene - helsepersonell er jeg ikke), jeg har dialog med fastleger, NAV, legevakt, osv. Jeg har sett tidligere deprimerte mennesker gråte, men av lykke, for at de har fått en ny start og en ny sjanse i arbeidslivet.

 

Men ja. Jeg er enig i at det skjer vannvittig mye rart der ute. Jeg mener skylden må deles, et til tider tungrodd NAV, arbeidsgivere som ofte (feilaktig) leter etter den "perfekte" medarbeider uten å se at alle har ressurser så lenge de brukes riktig, enkeltpersoner selv som skaper seg et rigid bilde av hvordan jobben nødvendigvis MÅ være, og et åpenbart ikke helt ufeilbarlig helsevesen. 

 

Men, ikke skjær alle arbeidsgivere over en kam. Det finnes unntak der ute - jeg forsøker ikke å si at jeg utfører jobben min perfekt som arbeidsgiver. Og selv har jeg en angstlidelse. Men jeg prøver nå så godt jeg kan.

Endret 29. juni 2013 av issomethingwrong

[Gjest]

For å si det slik:

 

Jeg har MANGE medarbeidere som ikke jobber 100% stilling. Og jeg har vel "sett" flertallet av diagnosene i ICD-10 under kapittel F på jobben min i årene som har gått; personlighetsforstyrrelser, BP, depresjoner, ymse varianter av angst, psykoser, rusavhengighet, osv.

 

Jeg tilrettelegger arbeidet og arbeidstid, jeg har diskusjoner om ting føles for vondt for medarbeidere (selv om jeg presiserer at jeg ikke på noen måte kan behandle de ulike tilstandene - helsepersonell er jeg ikke), jeg har dialog med fastleger, NAV, legevakt, osv. Jeg har sett tidligere deprimerte mennesker gråte, men av lykke, for at de har fått en ny start og en ny sjanse i arbeidslivet.

 

Men ja. Jeg er enig i at det skjer vannvittig mye rart der ute. Jeg mener skylden må deles, et til tider tungrodd NAV, arbeidsgivere som ofte (feilaktig) leter etter den "perfekte" medarbeider uten å se at alle har ressurser så lenge de brukes riktig, enkeltpersoner selv som skaper seg et rigid bilde av hvordan jobben nødvendigvis MÅ være, og et åpenbart ikke helt ufeilbarlig helsevesen. 

 

Men, ikke skjær alle arbeidsgivere over en kam. Det finnes unntak der ute - jeg forsøker ikke å si at jeg utfører jobben min perfekt som arbeidsgiver. Og selv har jeg en angstlidelse. Men jeg prøver nå så godt jeg kan.

Nyansetter du også folk som er syke selv om du vet det?  Da synes jeg du er fantastisk.  Jeg har inntrykk av at det ikke er så mange som gjør det i dag.  Selv vet jeg at jeg ikke hadde kommet inn på arbeidsplassen hvis de visste jeg var syk.  Noe som kom frem etter at jeg fikk tilbakefall.  Jeg har blitt omplassert etterpå, og har aldri hatt problemer eller vært borte fra jobb der.  Har slitt psykisk, men ikke slik at det har gått ut over jobben, og heller ikke slik at kollega har merket noe.

 

Jeg synes det var veldig kjekt å lese det du skrev, og hadde det vært mange slike arbeisgivere er det ikke sikkert det hadde vært så mange uføretrygde.

[ISW]

Nyansetter du også folk som er syke selv om du vet det?  Da synes jeg du er fantastisk.  Jeg har inntrykk av at det ikke er så mange som gjør det i dag.  Selv vet jeg at jeg ikke hadde kommet inn på arbeidsplassen hvis de visste jeg var syk.  Noe som kom frem etter at jeg fikk tilbakefall.  Jeg har blitt omplassert etterpå, og har aldri hatt problemer eller vært borte fra jobb der.  Har slitt psykisk, men ikke slik at det har gått ut over jobben, og heller ikke slik at kollega har merket noe.

 

Jeg synes det var veldig kjekt å lese det du skrev, og hadde det vært mange slike arbeisgivere er det ikke sikkert det hadde vært så mange uføretrygde.

 

Ja, jeg ansetter folk som er syke i dag, absolutt.

 

En veldig klassisk situasjon er en person som har blitt rammet av nedskjæringer i jobben sin, havner utenfor arbeidslivet og blir deprimert. Slike personer innehar ofte enorm kompetanse, men har gjerne mistet troen på seg selv og sine evner (som følge av mistet jobb + depresjon), og trenger hjelp til å komme seg på beina igjen. Alternativet er ofte uføretrygd.

 

Når det er sagt, så må det jo, av hensyn til sikkerhet og arbeidsmiljø, gjennomføres en vurdering av vedkommendes skikkethet til arbeid. Jeg kan f.eks ikke ansette en person som er til alvorlig fare for seg selv eller andre.

 

Jeg høres kanskje brutal ut i det andre svaret på denne tråden og det er ikke meningen. Men det er bare så utrolig viktig å få sagt det - jobb står SÅ sentralt i et menneskes følelse av å lykkes. Det å kunne forsørge seg selv er nok vel så god behandling som antidepressiva iblant. Men jeg ser naturligvis at utfordringen for mange er å FÅ en jobb, ikke at de ikke vil ha en. Og frykten for å bli avvist i søknadsprosessen likeså. 

[Gjest]

Ja, jeg ansetter folk som er syke i dag, absolutt.

 

En veldig klassisk situasjon er en person som har blitt rammet av nedskjæringer i jobben sin, havner utenfor arbeidslivet og blir deprimert. Slike personer innehar ofte enorm kompetanse, men har gjerne mistet troen på seg selv og sine evner (som følge av mistet jobb + depresjon), og trenger hjelp til å komme seg på beina igjen. Alternativet er ofte uføretrygd.

 

Når det er sagt, så må det jo, av hensyn til sikkerhet og arbeidsmiljø, gjennomføres en vurdering av vedkommendes skikkethet til arbeid. Jeg kan f.eks ikke ansette en person som er til alvorlig fare for seg selv eller andre.

 

Jeg høres kanskje brutal ut i det andre svaret på denne tråden og det er ikke meningen. Men det er bare så utrolig viktig å få sagt det - jobb står SÅ sentralt i et menneskes følelse av å lykkes. Det å kunne forsørge seg selv er nok vel så god behandling som antidepressiva iblant. Men jeg ser naturligvis at utfordringen for mange er å FÅ en jobb, ikke at de ikke vil ha en. Og frykten for å bli avvist i søknadsprosessen likeså. 

Jeg er veldig glad jeg har en jobb å gå til.  Vet at uten jobb hadde jeg hatt enda større problemer. (Jeg er helt frisk nå med rett medisinering)  Men det vil alltid være noen som absolutt ikke kan fungere i jobb, og da er det viktig at de får best mulig livskvalitet hjemme.  Mesteparten vil likevel ha best livskvalitet hvis de har en jobb å gå til.  Får håpe at flere arbeidsgivere blir som deg, og gir de reduserte også en mulighet :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Min absolutt positive erfaring er at arbeidsgivere virkelig stiller opp og legger til rette for medarbeidere som er syke. Det er særdeles sjelden at jeg opplever det motsatte.

Dette gjelder de som allerede er ansatt. At det kan være vanskelig å komme inn i arbeidsmarkedet for de som ikke er helt friske, det ser jeg klart.