Ekspertsvar Overdreven opptatthet av sykdom/symptomer ? /NHD

[frosken]

Den senere tid har jeg lest en god del innlegg på dol som jeg oppfatter representerer en overdreven opptatthet av sykdom/symptomer. Jeg får inntrykk av at enkelte bruker mye tid på å lete frem informasjon av ulik kvalitet om sykdom, undersøkelser og hjelpeordninger. Tilsvarende gis mange oppfordringer om å oppsøke lege og legevakt. Jeg ser for meg at denne formen for nettaktivitet kan bidra til økt helseangst og en litt meningsløs opptatthet av legeundersøkelser etc.

 

Såvidt meg bekjent er mange i befolkningen allerede overforbrukere av helsetjenester sett fra helsetjenestens perspektiv. Det blir kostbart for samfunnet dersom undersøkelser nærmest er noe man kan bestille hos legen fordi man har fått et eller annet tips (av ymse kvalitet) om at man bør sjekke alt mulig. For de som utvikler eller forverrer sin helseangst vil redusert livskvalitet være resultatet.

 

Jeg tror det er viktig å være litt mer edru i sine forventninger til helsevesenet samt å vende fokus i litt andre retninger enn sykdom og symptomer. Jeg synes selvfølgelig det er konstruktivt når folk har reelle problemer som de får fornuftige råd i forhold til av andre her på dol, men alle rådene som skyter "langt over mål" tror jeg bidrar negativt.

 

Dette gjelder ikke spesielt for forum for psykiatri noe mer enn andre fora på dol, men jeg har valgt å poste innlegget her i håp om synspunkter også fra NHD.

[stjernestøv]

Jeg tror man må være litt obs på symptomer med tanke på tilbakefall, da kan man ta det med rota.

[ISW]

Jeg tror nok mange sykdommer man frykter ofte er av det akutte slaget, og gjerne med relativt diffust symptombilde, som kan forvirre både helsepersonell og pasient. Mange av disse sykdommene har også symptomer som angsttilstander kan skape.

 

Eksempler er hjerteinfarkt, hjertearytmier, hjerneslag, (som ved symptomer som kan ligne omtrent alltid vil behandles som øyeblikkelig hjelp), men også tilstander som MS og ulike typer kreft, der undersøkelsene sjelden har veldig god sensitivitet og er nokså tidkrevende og kostbare.

 

Angsttilstander kan jo skape brystsmerter, hjertebank, hodepine, nummenhet, og en rekke slike uspesifikke symptomer som gjerne kan katastrofetolkes til å være fatale. Legen, på sin side, ønsker jo ikke å avfeie en pasient som hypokonder dersom det skulle feile han noe alvorlig, og henviser gjerne til spesialister eller sykehus.

 

På et forum som dette, kan ikke vi pasienter "diagnosere" symptomer til å være ingenting, og derfor har vi neppe særlig valg foruten å be vedkommende oppsøke lege. Legen har kanskje ikke 100% kunnskap og kan tvile på seg selv, men dette gjelder jo oss andre i mye større grad.

 

Men prinsipielt er jeg enig med deg. Cyberchondria har jo nesten blitt en diagnose i seg selv, og det er sterkt uheldig å belaste både helsevesen og pasient med undersøkelser som både er dyre og risikofylte.

 

Selv forsvarer jeg meg iblant med at jeg betaler en halv million i året i skatt, så jeg har ikke dårlig samvittighet. Jeg spøker nå, selvsagt forstår jeg alvoret. Jeg føler meg nokså flink som har holdt meg unna legevakten i nesten ett år nå :-)

[Nøtteskall]

Jeg har slitt med helseangst og vært redd for alle mulighetens sykdommer. Lest på nett, vært overbevist om at jeg har feilet et eller annet, stilt diagnoser på meg selv og vært overbevist om at jeg snart skal dø. Dette slet jeg lenge med, MEN for meg var det slik i starten at jeg ikke våget å dra til legen... jeg var så redd for at de skulle stille en forferdelig diagnose på meg, derfor led jeg i ensomhet. Fikk ikke sove om natta osv. Men da jeg etter hvert fikk gode råd om å dra til legen ble det motsatt jeg hadde endelig fått motet til å dra til legen. Jeg oppsøkte den ene spesialisten etter den andre. For andre, var vel dette sløsing av helsevesenet. Men for meg da var det utrolig godt å komme så langt at jeg våget å søke hjelp.

Jeg benytter meg fremdeles kanskje litt for flittig av helsevesenet, men jeg sover i hvert fall godt om natta. Er ikke det det viktige? Enn å gå rundt i konstant angst ?. Jeg synes ikke alt skal handle om penger. Vi bor i verdens rikeste land og bør la mennesker få bruke helsevesenet så lenge mulighetene er der for det.

Koster det virkelig så mye at vi ikke har råd til det?

[frosken]

Jeg tror man må være litt obs på symptomer med tanke på tilbakefall, da kan man ta det med rota.

Det er sikkert fornuftig å være obs på kjente symptomer på kronisk sykdom slik at man kan forebygge dårlige perioder.

[frosken]

Jeg tror nok mange sykdommer man frykter ofte er av det akutte slaget, og gjerne med relativt diffust symptombilde, som kan forvirre både helsepersonell og pasient. Mange av disse sykdommene har også symptomer som angsttilstander kan skape.

 

Eksempler er hjerteinfarkt, hjertearytmier, hjerneslag, (som ved symptomer som kan ligne omtrent alltid vil behandles som øyeblikkelig hjelp), men også tilstander som MS og ulike typer kreft, der undersøkelsene sjelden har veldig god sensitivitet og er nokså tidkrevende og kostbare.

 

Angsttilstander kan jo skape brystsmerter, hjertebank, hodepine, nummenhet, og en rekke slike uspesifikke symptomer som gjerne kan katastrofetolkes til å være fatale. Legen, på sin side, ønsker jo ikke å avfeie en pasient som hypokonder dersom det skulle feile han noe alvorlig, og henviser gjerne til spesialister eller sykehus.

 

På et forum som dette, kan ikke vi pasienter "diagnosere" symptomer til å være ingenting, og derfor har vi neppe særlig valg foruten å be vedkommende oppsøke lege. Legen har kanskje ikke 100% kunnskap og kan tvile på seg selv, men dette gjelder jo oss andre i mye større grad.

 

Men prinsipielt er jeg enig med deg. Cyberchondria har jo nesten blitt en diagnose i seg selv, og det er sterkt uheldig å belaste både helsevesen og pasient med undersøkelser som både er dyre og risikofylte.

 

Selv forsvarer jeg meg iblant med at jeg betaler en halv million i året i skatt, så jeg har ikke dårlig samvittighet. Jeg spøker nå, selvsagt forstår jeg alvoret. Jeg føler meg nokså flink som har holdt meg unna legevakten i nesten ett år nå :-)

Jeg mener så avgjort ikke at du skal ha dårlig samvittighet for å ha brukt helsevesenet når du har oppfattet det som nødvendig:-) Poenget mitt er mer at jeg i det siste har lest mange kommentarer hvor det ikke er den som har startet tråden som virker preget av overdreven sykdomsopptatthet, men hvor den som svarer overdriver i sine svar. Det er jo neppe noe poeng at de som allerede har helseangst skal bli enda dårligere som følge av "foring" over nettet - eller at folk som i utgangspunktet har et nøkternt forhold til symptomer skal bli "oppildnet" av andre.

[frosken]

Jeg har slitt med helseangst og vært redd for alle mulighetens sykdommer. Lest på nett, vært overbevist om at jeg har feilet et eller annet, stilt diagnoser på meg selv og vært overbevist om at jeg snart skal dø. Dette slet jeg lenge med, MEN for meg var det slik i starten at jeg ikke våget å dra til legen... jeg var så redd for at de skulle stille en forferdelig diagnose på meg, derfor led jeg i ensomhet. Fikk ikke sove om natta osv. Men da jeg etter hvert fikk gode råd om å dra til legen ble det motsatt jeg hadde endelig fått motet til å dra til legen. Jeg oppsøkte den ene spesialisten etter den andre. For andre, var vel dette sløsing av helsevesenet. Men for meg da var det utrolig godt å komme så langt at jeg våget å søke hjelp.

Jeg benytter meg fremdeles kanskje litt for flittig av helsevesenet, men jeg sover i hvert fall godt om natta. Er ikke det det viktige? Enn å gå rundt i konstant angst ?. Jeg synes ikke alt skal handle om penger. Vi bor i verdens rikeste land og bør la mennesker få bruke helsevesenet så lenge mulighetene er der for det.

Koster det virkelig så mye at vi ikke har råd til det?

Hver enkelt må ha lov til å velge løsninger som fungerer for en selv. Det jeg reagerer negativt på er en tendens til å "pushe" andre til å bli overdrevent opptatt av sykdom/symptomer. Tenker at det er viktig å være realistisk også i sine svar til andre.

[AnonymBruker]

Hmmmm... enig med deg. Har du noen eksempler på slike svar? Jeg har svart innimellom når det gjelder slike ting hvor jeg har beskrevet at jeg kjenner det f.eks. på samme måte og hva jeg har gjort da får å få de bedre.

Anonymous poster hash: 6e230...acb

[Løvemamma]

Jeg tror man må være litt obs på symptomer med tanke på tilbakefall, da kan man ta det med rota.

 

Men når det ikke er noen rot er det vesentlig at vi ikke skal begynne å grave i tilfelle vi kan finne en.

 

Synes forøvrig Frosken har veldig viktige refleksjoner. 

[Pårørende]

 

Jeg tror det er viktig å være litt mer edru i sine forventninger til helsevesenet samt å vende fokus i litt andre retninger enn sykdom og symptomer. 

Det er jeg helt enig i.

Jeg tror det ligger en fare i at noen pasienter blir alt for for fokusert på at alt må drøftes med profesjonelle, i stede for  at man lærer seg å leve med litt "slark" og at alt ikke har psykisk eller fysisk sykdom å gjøre.

Min erfaring som pårørende er at det å ha for mye tid til å dyrke eller utforske sin egen psykdom på nettet faktisk kan gjøre vondt verre, at diagnoser kan bli konstituerende for hvordan man ser seg selv, og dermed hva man tillater seg. Jeg tror ikke noen blir bedre fungerende av å knytte identiteten sinn opp mot en diagnose. Som mennesker er vi så mye mer. Andre, og friskere sider kan med fordel få litt oppmerksomhet:)

Som pårørende har jeg også lært å senke forventningene til helsevesenet betraktelig. Når det kommer til stykket er det det private nettverket som for de fleste er stabilt over tid. Hvilken behandling man får i helsevesenet er like personavhengig som i alle andre bransjer.  

[stjernestøv]

Men når det ikke er noen rot er det vesentlig at vi ikke skal begynne å grave i tilfelle vi kan finne en.

 

Synes forøvrig Frosken har veldig viktige refleksjoner. 

 

Tenkte mest på de som har en kronisk sykdom i bunn.

[Løvemamma]

Tenkte mest på de som har en kronisk sykdom i bunn.

Nå var det vel ikke først og fremst de kronisk syke dette gjelder her. De har jo allerede en adekvak medisinsk oppfølging i forhold til sin sykdom.

[stjernestøv]

Nå var det vel ikke først og fremst de kronisk syke dette gjelder her. De har jo allerede en adekvak medisinsk oppfølging i forhold til sin sykdom.

 

Ok, da beklager jeg så meget  

[Mann1986ak]

Må huske på at leger kan ta feil. De fleste har vel fått med seg mennesker som har dratt fra legen i god tro om det ikke er noe alvorlig og så falle om. Samme gjelder legevakta, hvor de har blit sendt hjem med paracet og død av hjerte noen timer senre for eks. Da det desverre er så mange tragiske episoder med dette så kan en vel ikke unga å bruke helsevesnet både offentlig og privat. Vi lever tross alt en gang så hvem vil ikke minimere risikoen for noe alvorlig og få behandling. Nå har jeg diagnosen angst som jeg ikke tror på, så er vel derfor jeg tenker slik :-)

[Colette]

Den senere tid har jeg lest en god del innlegg på dol som jeg oppfatter representerer en overdreven opptatthet av sykdom/symptomer. Jeg får inntrykk av at enkelte bruker mye tid på å lete frem informasjon av ulik kvalitet om sykdom, undersøkelser og hjelpeordninger. Tilsvarende gis mange oppfordringer om å oppsøke lege og legevakt. Jeg ser for meg at denne formen for nettaktivitet kan bidra til økt helseangst og en litt meningsløs opptatthet av legeundersøkelser etc.

 

Såvidt meg bekjent er mange i befolkningen allerede overforbrukere av helsetjenester sett fra helsetjenestens perspektiv. Det blir kostbart for samfunnet dersom undersøkelser nærmest er noe man kan bestille hos legen fordi man har fått et eller annet tips (av ymse kvalitet) om at man bør sjekke alt mulig. For de som utvikler eller forverrer sin helseangst vil redusert livskvalitet være resultatet.

 

Jeg tror det er viktig å være litt mer edru i sine forventninger til helsevesenet samt å vende fokus i litt andre retninger enn sykdom og symptomer. Jeg synes selvfølgelig det er konstruktivt når folk har reelle problemer som de får fornuftige råd i forhold til av andre her på dol, men alle rådene som skyter "langt over mål" tror jeg bidrar negativt.

 

Dette gjelder ikke spesielt for forum for psykiatri noe mer enn andre fora på dol, men jeg har valgt å poste innlegget her i håp om synspunkter også fra NHD.

 

Dette innlegget støtter jeg fullt ut, og jeg har tenkt de samme tankene selv.  Synes det har blitt mye mer av dette etter omleggingen av forumet.  Rart at ikke NHD har gitt deg en tilbakemelding på dette, men jeg mener at han tidligere har uttalt at overopptatthet av symptomer kun bidrar til å sementere allerede eksisterende plager.  Hvis jeg ikke husker feil.

[AnonymBruker]

 

På et forum som dette, kan ikke vi pasienter "diagnosere" symptomer til å være ingenting, og derfor har vi neppe særlig valg foruten å be vedkommende oppsøke lege. Legen har kanskje ikke 100% kunnskap og kan tvile på seg selv, men dette gjelder jo oss andre i mye større grad.

 

Men prinsipielt er jeg enig med deg. Cyberchondria har jo nesten blitt en diagnose i seg selv, og det er sterkt uheldig å belaste både helsevesen og pasient med undersøkelser som både er dyre og risikofylte.

 

Selv forsvarer jeg meg iblant med at jeg betaler en halv million i året i skatt, så jeg har ikke dårlig samvittighet. Jeg spøker nå, selvsagt forstår jeg alvoret. Jeg føler meg nokså flink som har holdt meg unna legevakten i nesten ett år nå :-)

Jeg ser ikke noe galt i å råde folk til å snakke med legen sin, eller å ta en telefon til legevakta for å forklare om sine symptomer slik at legevakta kan vurdere om det er grunn til legeundersøkelse.

Flere opplever å ha et ansvar når de gir råd.

 

Jeg har selv skrevet et innlegg der jeg spurte om råd mot en trasig plage, og fikk et svar med link fra noen som foreslo en diagnose. På 2. eller 3. linje i linken, leste jeg:" ....med døden til følge"

Legevakten fikk besøk av meg den kvelden. Jeg kan le av meg selv i ettertid . (Jeg har sykdomsangst av og til).

 

Jeg vet hvordan det er selv, og jeg tenker over dette når jeg svarer andre. Å foreslå at det er noe farlig, kan skremme opp den som spør om råd.

 

 

Anonymous poster hash: 299ba...bae

[frosken]

 

Jeg ser ikke noe galt i å råde folk til å snakke med legen sin, eller å ta en telefon til legevakta for å forklare om sine symptomer slik at legevakta kan vurdere om det er grunn til legeundersøkelse.

Flere opplever å ha et ansvar når de gir råd.

 

 

Jeg mener vel egentlig at dersom man ikke vet noe om det det spørres om, så kan det ofte være greit å la være å svare. I noen tilfeller er det snakk om symptomer som "alle" vet at krever legetilsyn umiddelbart, men det gir jo ingen mening for øvrig å anbefale folk å ringe legevakten når symptomene er uklare og udramatiske.

[frosken]

Dette innlegget støtter jeg fullt ut, og jeg har tenkt de samme tankene selv.  Synes det har blitt mye mer av dette etter omleggingen av forumet.  Rart at ikke NHD har gitt deg en tilbakemelding på dette, men jeg mener at han tidligere har uttalt at overopptatthet av symptomer kun bidrar til å sementere allerede eksisterende plager.  Hvis jeg ikke husker feil.

Jeg synes også det er mange flere slike innlegg enn tidligere.

[frosken]

 

Jeg tror det ligger en fare i at noen pasienter blir alt for for fokusert på at alt må drøftes med profesjonelle, i stede for  at man lærer seg å leve med litt "slark" og at alt ikke har psykisk eller fysisk sykdom å gjøre.

Min erfaring som pårørende er at det å ha for mye tid til å dyrke eller utforske sin egen psykdom på nettet faktisk kan gjøre vondt verre, at diagnoser kan bli konstituerende for hvordan man ser seg selv, og dermed hva man tillater seg. Jeg tror ikke noen blir bedre fungerende av å knytte identiteten sinn opp mot en diagnose. Som mennesker er vi så mye mer. Andre, og friskere sider kan med fordel få litt oppmerksomhet:)

Som pårørende har jeg også lært å senke forventningene til helsevesenet betraktelig. Når det kommer til stykket er det det private nettverket som for de fleste er stabilt over tid. Hvilken behandling man får i helsevesenet er like personavhengig som i alle andre bransjer.  

Mange gode poenger:-)

[AnonymBruker]

Jeg mener vel egentlig at dersom man ikke vet noe om det det spørres om, så kan det ofte være greit å la være å svare. I noen tilfeller er det snakk om symptomer som "alle" vet at krever legetilsyn umiddelbart, men det gir jo ingen mening for øvrig å anbefale folk å ringe legevakten når symptomene er uklare og udramatiske.

Jeg har i hvertfall blitt beroliget av en telefon til legevakten, flere ganger, når jeg har hatt symptomer som kunne ha vært symptomer på noe alvorlig.

 

Mange ganger skriver også brukere her om symptomer som kan være vanskelig for folk som ikke er helsepersonell å vite om er del av et symptombilde på noe alvorlig, eller om det er angst + ufarlige plager.

Anonymous poster hash: 299ba...bae