Ekspertsvar Er det viktig å ha en diagnose?

[PandaAmanda]

Mange av dere som skriver her har fått en diagnose. Hvor viktig er det?

 

Jeg har ingen diagnose. Jeg er "bare" utsatt for overgrep som barn. Jeg vet at PTSD er en slags diagnose og jeg antar at jeg har nok symptomer til å komme i denne kategorien, men jeg har aldri blitt vurdert og syns ikke selv at det har vært viktig heller.

 

Jeg forstår at jeg dissosierer en del. Betyr det at jeg har en dissosiativ lidelse? Er det relevant å vite det?

 

Mine største hverdagsproblemer bunner i et behov for stor kontroll. Hvis jeg opplever situasjoner jeg ikke kan kontrollere blir jeg redd og sint. Jeg ser (mest i ettertid) at jeg reagerer uforholdsmessig sterkt på tilsynelatende små avvik fra en avtale eller plan, men det føles litt som om verden raser litt når noe uventet skjer.

Dette er vel en direkte konsekvens av min følelse av å ikke ha kontroll da jeg ble utsatt for overgrep? Det er ikke nødvendigvis en egen "psykdom"?

 

Det som gir meg best følelse av kontroll er å kontrollere mitt eget inntak av mat. Jeg trenger denne kontrollen. Jeg er redd for at noen skal ta den fra meg, fordi jeg føler at det gjør meg friskere, sterkere og i bedre stand til å takle hverdagen når jeg kjenner at jeg kan kontrollere dette. Det gir meg mestringsfølelse og bedre selvtillit.

I perioder tillater jeg meg selv kun visse matvaregrupper, i andre perioder kan det gå på mengden mat jeg kan innta.

Nå har jeg gått mye ned i vekt siden i høst og har akkurat kommet dit at endel rundt meg begynner å stille spørsmålstegn. Jeg må planlegge svar og kjenner at jeg bekymrer meg for at noen skal få meg til å si fra meg denne kontrollen, som jeg virkelig trenger å ha.

Betyr det at jeg har en spiseforstyrrelse?

 

Hvem stiller psykiske diagnoser? Må man ha en diagnose for å få riktige medisiner, dersom man skal medisineres?

Er det ikke en viss fare for at man begynner oppleve etter de klassiske symptomene en diagnose innehar, dersom man få en diagnose svart på hvitt?

 

Er det like greit å ikke ha noen psykisk diagnose?

[PandaAmanda]

Jeg ser at spørsmålsformuleringen min i tittelen ble ganske feil.

 

Jeg mener ikke om det er viktig å HA en diagnose, men hvorvidt det er viktig med utredning og eventuell diagnostisering av de psykiske problemene man evt. måtte ha?

[Bella Dotte]

Skjønte veldig godt hva du mente. Selv har jeg "bare" Asperger, men jeg kjenner godt igjen behovet for oversikt - og kontroll, som nok ikke har gitt seg utslag i et strengt matregime (nesten dessverre, kan man vel si, i mitt tilfelle) - dette har jeg i stor grad fått nettopp gjennom å få et navn/en merkelapp på det som jeg følte ikke stemte med meg. Nå skjønner jeg bedre hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, og jeg har større forutsetninger for å takle det og finne mer hensiktsmessige strategier.

Endret 4. juli 2013 av Bella Dotte

[PandaAmanda]

Nå skjønner jeg bedre hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, og jeg har større forutsetninger for å takle det og finne mer hensiktsmessige strategier.

 

Ja, det er jo selvfølgelig hensikten! En diagnose kan gi en større forståelse av egne utfordringer og handlingsmønstre og gjøre det enklere å behandle/endre det. Hvorfor klarte jeg ikke å tenke ut det selv...

 

Takk :-)

Da skjønner jeg også hvorfor jeg ikke har behov for noen diagnoseutredning. Etterhvert som jeg har fått mer kunnskap om senvirkninger forklares også mange av mine utfordringer.

[frosken]

 

Mange av dere som skriver her har fått en diagnose. Hvor viktig er det?

 

Jeg har ingen diagnose. Jeg er "bare" utsatt for overgrep som barn. Jeg vet at PTSD er en slags diagnose og jeg antar at jeg har nok symptomer til å komme i denne kategorien, men jeg har aldri blitt vurdert og syns ikke selv at det har vært viktig heller.

 

Jeg forstår at jeg dissosierer en del. Betyr det at jeg har en dissosiativ lidelse? Er det relevant å vite det?

 

Mine største hverdagsproblemer bunner i et behov for stor kontroll. Hvis jeg opplever situasjoner jeg ikke kan kontrollere blir jeg redd og sint. Jeg ser (mest i ettertid) at jeg reagerer uforholdsmessig sterkt på tilsynelatende små avvik fra en avtale eller plan, men det føles litt som om verden raser litt når noe uventet skjer.

Dette er vel en direkte konsekvens av min følelse av å ikke ha kontroll da jeg ble utsatt for overgrep? Det er ikke nødvendigvis en egen "psykdom"?

 

Det som gir meg best følelse av kontroll er å kontrollere mitt eget inntak av mat. Jeg trenger denne kontrollen. Jeg er redd for at noen skal ta den fra meg, fordi jeg føler at det gjør meg friskere, sterkere og i bedre stand til å takle hverdagen når jeg kjenner at jeg kan kontrollere dette. Det gir meg mestringsfølelse og bedre selvtillit.

I perioder tillater jeg meg selv kun visse matvaregrupper, i andre perioder kan det gå på mengden mat jeg kan innta.

Nå har jeg gått mye ned i vekt siden i høst og har akkurat kommet dit at endel rundt meg begynner å stille spørsmålstegn. Jeg må planlegge svar og kjenner at jeg bekymrer meg for at noen skal få meg til å si fra meg denne kontrollen, som jeg virkelig trenger å ha.

Betyr det at jeg har en spiseforstyrrelse?

 

Hvem stiller psykiske diagnoser? Må man ha en diagnose for å få riktige medisiner, dersom man skal medisineres?

Er det ikke en viss fare for at man begynner oppleve etter de klassiske symptomene en diagnose innehar, dersom man få en diagnose svart på hvitt?

 

Er det like greit å ikke ha noen psykisk diagnose?

 

Dersom du har mottatt hjelp for dine vansker i spesialisthelsetjenesten, så står det også en diagnose i din journal etc.

[Pårørende]

Denne typen problemstillinger finnes det vel ikke noe ja - nei svar på. Det at det settes en diagnose kan etter mitt syn ha både fordeler og ulemper.

 

Diagnoser i seg selv er verdt en refleksjon. Noen - kanskje helst somatiske - diagnoser kan stilles relativt sikkert ved hjelp av prøver, og er ikke gjenstand for særlig store diskusjoner. Hvis bukspyttkjertelen min min produserer for lite insulin, vil få betvile at jeg har diabetes. Så kan man riktig nok diskutere årsaker og tiltak.

 

Litt annerledes synes det å være med diagnoser i psykiatrien da disse ikke i samme grad kan "påvises" med faktiske funn, men settes på bakgrunn av kvalifisert vurdering av sammenstilling av symptomer. ABB-rettssaken er vel et godt eksempel på at kompetente fagfolk ikke alltid er enige. Det samme kan vi tenke når vi vet at ulike diagnoser kan fordele seg ulikt i forhold til visse fagmiljøer og tidsperioder. Jeg synes heller ikke psykiatrien kan påberope seg full objektivitet - også her vil man til en viss grad se mer av det man ser etter. For min del er det derfor viktig å ha i bakhodet at en diagnose heller bør fungere som et slags verktøy i behandlingen, en antakelse om noen sammenhenger, men ikke som en sannhet om et menneske, hugget i stein.

 

Fordelene med diagnoser synes jeg er innlysende i forhold til forskning og (til en viss grad) behandling. For noen tror jeg også det kan hjelpe til å skille "det syke" fra seg selv som person, og for noen fungerer en diagnose som er forklaring på hvorfor de opplever visse utfordringer. Men om diagnoser alltid er nødvendige? Nei, jeg vil tro at det i mange tilfeller ikke er så viktig å finne den helt eksakte merkelappen, så lenge man gjør fremskritt med den behandlingsformen man får.

 

Ulempene med diagnoser er jeg godt kjent med her hjemmefra. En diagnose kan oppleves vanskelig på mange vis. Når det gang på gang blir brukt ord som "alvorlig psykisk sykdom", "kronisk" osv i forbindelse med diagnosen er det ikke lett for en ung sjel å bevare et håp for fremtiden eller å se hvilke muligheter man har i livet. Og som jeg skrev i et annet innlegg, diagnoser kan (ihvertfall for ungdom som er i en periode hvor opplevelsen av hvem man er er usikker nok i seg selv) påvirke hvordan man ser seg selv, og dermed få en selvforsterkende effekt. Jeg mener også at diagnoser kan brukes til ansvarsfraskrivelse.

 

Jeg skjønner at diagnostisering er viktig i forhold til kunnskapsutvikling og effektiv og riktig behandling (så langt det finnes en fasit på det). Men i vår hverdag skulle jeg ønske at diagnoser i mindre grad ble betraktet som udiskutable og identitets-dannende sannheter, og i større grad som et arbeidsverktøy for behandleren. 

 

Så må jeg bare si det... jeg skulle gjerne ønske meg et mer lydhørt og ydmykt helsevesen. Også når det gjelder diagnostisering. Av og til lurer jeg på om helsepersonell aner rekkevidden det kan få for et menneske å få en slik merkelapp. 

[PandaAmanda]

Dersom du har mottatt hjelp for dine vansker i spesialisthelsetjenesten, så står det også en diagnose i din journal etc.

Det har jeg ikke - i alle fall ikke som voksen.

Jeg gikk en kort periode til en psykolog hos BUP i min hjemkommune i regi av Barnevernet da jeg var 15. Jeg har utskrift av journalen min derfra (det var ikke stort) og der står det som konklusjon: "Svært traumatiske opplevelser (so) som har satt dype spor i hennes videre utvikling."

[PandaAmanda]

Denne typen problemstillinger finnes det vel ikke noe ja - nei svar på. Det at det settes en diagnose kan etter mitt syn ha både fordeler og ulemper.

 

Diagnoser i seg selv er verdt en refleksjon. Noen - kanskje helst somatiske - diagnoser kan stilles relativt sikkert ved hjelp av prøver, og er ikke gjenstand for særlig store diskusjoner. Hvis bukspyttkjertelen min min produserer for lite insulin, vil få betvile at jeg har diabetes. Så kan man riktig nok diskutere årsaker og tiltak.

 

Litt annerledes synes det å være med diagnoser i psykiatrien da disse ikke i samme grad kan "påvises" med faktiske funn, men settes på bakgrunn av kvalifisert vurdering av sammenstilling av symptomer. ABB-rettssaken er vel et godt eksempel på at kompetente fagfolk ikke alltid er enige. Det samme kan vi tenke når vi vet at ulike diagnoser kan fordele seg ulikt i forhold til visse fagmiljøer og tidsperioder. Jeg synes heller ikke psykiatrien kan påberope seg full objektivitet - også her vil man til en viss grad se mer av det man ser etter. For min del er det derfor viktig å ha i bakhodet at en diagnose heller bør fungere som et slags verktøy i behandlingen, en antakelse om noen sammenhenger, men ikke som en sannhet om et menneske, hugget i stein.

 

Fordelene med diagnoser synes jeg er innlysende i forhold til forskning og (til en viss grad) behandling. For noen tror jeg også det kan hjelpe til å skille "det syke" fra seg selv som person, og for noen fungerer en diagnose som er forklaring på hvorfor de opplever visse utfordringer. Men om diagnoser alltid er nødvendige? Nei, jeg vil tro at det i mange tilfeller ikke er så viktig å finne den helt eksakte merkelappen, så lenge man gjør fremskritt med den behandlingsformen man får.

 

Ulempene med diagnoser er jeg godt kjent med her hjemmefra. En diagnose kan oppleves vanskelig på mange vis. Når det gang på gang blir brukt ord som "alvorlig psykisk sykdom", "kronisk" osv i forbindelse med diagnosen er det ikke lett for en ung sjel å bevare et håp for fremtiden eller å se hvilke muligheter man har i livet. Og som jeg skrev i et annet innlegg, diagnoser kan (ihvertfall for ungdom som er i en periode hvor opplevelsen av hvem man er er usikker nok i seg selv) påvirke hvordan man ser seg selv, og dermed få en selvforsterkende effekt. Jeg mener også at diagnoser kan brukes til ansvarsfraskrivelse.

 

Jeg skjønner at diagnostisering er viktig i forhold til kunnskapsutvikling og effektiv og riktig behandling (så langt det finnes en fasit på det). Men i vår hverdag skulle jeg ønske at diagnoser i mindre grad ble betraktet som udiskutable og identitets-dannende sannheter, og i større grad som et arbeidsverktøy for behandleren. 

 

Så må jeg bare si det... jeg skulle gjerne ønske meg et mer lydhørt og ydmykt helsevesen. Også når det gjelder diagnostisering. Av og til lurer jeg på om helsepersonell aner rekkevidden det kan få for et menneske å få en slik merkelapp. 

Her skriver du veldig mye av det jeg tenkte da jeg startet tråden! Takk for innspill!

Jeg har fått flere somatiske diagnoser i kategorien "kronisk" og husker godt at det var vanskelig å forholde seg til denne håpløse ideen om "syk for alltid" man får av en slik diagnose.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva er en diagnose? Det er en kortversjon av problembeskrivelsen.

 

Siden ulike problemer/diagnoser ofte, men ikke alltid, skal ha ulik behandling både farmakologisk og psykoterapeutisk, er diagnostisering meget viktig.

[PandaAmanda]

Hva er en diagnose? Det er en kortversjon av problembeskrivelsen.

 

Siden ulike problemer/diagnoser ofte, men ikke alltid, skal ha ulik behandling både farmakologisk og psykoterapeutisk, er diagnostisering meget viktig.

Er det hensiktsmessig for meg, med mine utfordringer, å utredes mtp diagnose? Eller er overgrepsbakgrunnen forklaring nok med tanke på behandling?

Hvor går man i så fall?

Jeg har en fastlege, men jeg har aldri vært hos han. Han vet ingenting om meg og mitt, så det føles helt unaturlig å starte der, men det er kanskje det som er meningen går jeg ut ifra?

(Jeg har ingen annen lege jeg går til heller.)

Hva sier man da? "Hei du, jeg skulle gjerne hatt en psykisk utredning jeg. Kan du fikse det?"

[frosken]

Er det hensiktsmessig for meg, med mine utfordringer, å utredes mtp diagnose? Eller er overgrepsbakgrunnen forklaring nok med tanke på behandling?

Hvor går man i så fall?

Jeg har en fastlege, men jeg har aldri vært hos han. Han vet ingenting om meg og mitt, så det føles helt unaturlig å starte der, men det er kanskje det som er meningen går jeg ut ifra?

(Jeg har ingen annen lege jeg går til heller.)

Hva sier man da? "Hei du, jeg skulle gjerne hatt en psykisk utredning jeg. Kan du fikse det?"

Går du i noen form for behandling? Hvis ikke, ønsker du behandling?

[PandaAmanda]

Går du i noen form for behandling? Hvis ikke, ønsker du behandling?

Jeg går i samtaleterapi i regi av et incestsenter.

[frosken]

Er du fornøyd med dette eller ønsker du annen behandling?

 

Jeg tenker at det ikke gir så mye mening å gå gjennom en utredning dersom du ikke har noe behov/ønske om behandling.

[frosken]

Denne typen problemstillinger finnes det vel ikke noe ja - nei svar på. Det at det settes en diagnose kan etter mitt syn ha både fordeler og ulemper.

 

Diagnoser i seg selv er verdt en refleksjon. Noen - kanskje helst somatiske - diagnoser kan stilles relativt sikkert ved hjelp av prøver, og er ikke gjenstand for særlig store diskusjoner. Hvis bukspyttkjertelen min min produserer for lite insulin, vil få betvile at jeg har diabetes. Så kan man riktig nok diskutere årsaker og tiltak.

 

Litt annerledes synes det å være med diagnoser i psykiatrien da disse ikke i samme grad kan "påvises" med faktiske funn, men settes på bakgrunn av kvalifisert vurdering av sammenstilling av symptomer. ABB-rettssaken er vel et godt eksempel på at kompetente fagfolk ikke alltid er enige. Det samme kan vi tenke når vi vet at ulike diagnoser kan fordele seg ulikt i forhold til visse fagmiljøer og tidsperioder. Jeg synes heller ikke psykiatrien kan påberope seg full objektivitet - også her vil man til en viss grad se mer av det man ser etter. For min del er det derfor viktig å ha i bakhodet at en diagnose heller bør fungere som et slags verktøy i behandlingen, en antakelse om noen sammenhenger, men ikke som en sannhet om et menneske, hugget i stein.

 

Fordelene med diagnoser synes jeg er innlysende i forhold til forskning og (til en viss grad) behandling. For noen tror jeg også det kan hjelpe til å skille "det syke" fra seg selv som person, og for noen fungerer en diagnose som er forklaring på hvorfor de opplever visse utfordringer. Men om diagnoser alltid er nødvendige? Nei, jeg vil tro at det i mange tilfeller ikke er så viktig å finne den helt eksakte merkelappen, så lenge man gjør fremskritt med den behandlingsformen man får.

 

Ulempene med diagnoser er jeg godt kjent med her hjemmefra. En diagnose kan oppleves vanskelig på mange vis. Når det gang på gang blir brukt ord som "alvorlig psykisk sykdom", "kronisk" osv i forbindelse med diagnosen er det ikke lett for en ung sjel å bevare et håp for fremtiden eller å se hvilke muligheter man har i livet. Og som jeg skrev i et annet innlegg, diagnoser kan (ihvertfall for ungdom som er i en periode hvor opplevelsen av hvem man er er usikker nok i seg selv) påvirke hvordan man ser seg selv, og dermed få en selvforsterkende effekt. Jeg mener også at diagnoser kan brukes til ansvarsfraskrivelse.

 

Jeg skjønner at diagnostisering er viktig i forhold til kunnskapsutvikling og effektiv og riktig behandling (så langt det finnes en fasit på det). Men i vår hverdag skulle jeg ønske at diagnoser i mindre grad ble betraktet som udiskutable og identitets-dannende sannheter, og i større grad som et arbeidsverktøy for behandleren. 

 

Så må jeg bare si det... jeg skulle gjerne ønske meg et mer lydhørt og ydmykt helsevesen. Også når det gjelder diagnostisering. Av og til lurer jeg på om helsepersonell aner rekkevidden det kan få for et menneske å få en slik merkelapp. 

Jeg synes du har svært mange gode poenger!

[PandaAmanda]

Er du fornøyd med dette eller ønsker du annen behandling?

 

Jeg tenker at det ikke gir så mye mening å gå gjennom en utredning dersom du ikke har noe behov/ønske om behandling.

Min plan er at dette er tilstrekkelig.

Men jeg er en som trenger mye informasjon og oppsøker gjerne informasjon gjennom litteratur. Vi har f.eks. snakket mye om dissosiasjon, noe jeg følte at jeg ikke visste nok om fra før, så jeg har lest endel om det. Jeg forstår at jeg dissosierer endel og jeg kan også kjenne meg igjen i endel av de andre elementene jeg har lest om dissosiering og dissosiativ lidelse. (Dette er bare et eksempel...)

Ellers tenker jeg at jeg i perioder kan ha symptomer uten at det betyr at jeg "har noe". Jeg kan i kortere eller lengre perioder ha et anstrengt forhold til mat og kropp, men det trenger ikke bety at jeg har en spiseforstyrrelse.

Vet ikke om du skjønner hva jeg mener...

Jeg lurer og grubler litt, men er usikker på om det er hensiktsmessig for meg å få en diagnose eller om det er bedre å bare prøve å jobbe med symptomene uten at det trenger å ha noe "navn".

[frosken]

Min plan er at dette er tilstrekkelig.

Men jeg er en som trenger mye informasjon og oppsøker gjerne informasjon gjennom litteratur. Vi har f.eks. snakket mye om dissosiasjon, noe jeg følte at jeg ikke visste nok om fra før, så jeg har lest endel om det. Jeg forstår at jeg dissosierer endel og jeg kan også kjenne meg igjen i endel av de andre elementene jeg har lest om dissosiering og dissosiativ lidelse. (Dette er bare et eksempel...)

Ellers tenker jeg at jeg i perioder kan ha symptomer uten at det betyr at jeg "har noe". Jeg kan i kortere eller lengre perioder ha et anstrengt forhold til mat og kropp, men det trenger ikke bety at jeg har en spiseforstyrrelse.

Vet ikke om du skjønner hva jeg mener...

Jeg lurer og grubler litt, men er usikker på om det er hensiktsmessig for meg å få en diagnose eller om det er bedre å bare prøve å jobbe med symptomene uten at det trenger å ha noe "navn".

Hva slags faglig bakgrunn har behandleren på incestsenteret? Har du gått der lenge? Dersom vedkommende har passende faglig bakgrunn, så synes jeg du skal ta dette temaet opp med vedkommende.

 

Dersom du mener at du får tilstrekkelig hjelp på incestsenteret, så ser jeg ikke helt for meg hvor du skulle få en mer omfattende utredning. Dersom du derimot lurer på om behandlingen du får er optimal, så synes jeg du skal snakke med fastlegen og diskutere hvilke alternativer som finnes. Noen fastleger er gode samtalepartnere, mens andre er ganske kjappe og overfladiske når det kommer til psykiske lidelser. Hvordan din fastlege evt. vil være å diskutere med, kan du vel ikke finne ut av uten å prøve:-)

[PandaAmanda]

Hva slags faglig bakgrunn har behandleren på incestsenteret? Har du gått der lenge? Dersom vedkommende har passende faglig bakgrunn, så synes jeg du skal ta dette temaet opp med vedkommende.

Jeg vet ikke hva slags faglig bakgrunn hun har, men jeg vet at hun har jobbet ved senteret i veldig mange år og antar at hun er kurset opp og ned i mente uten at hun kanskje har noen formell utdanning innen psykiatri. I tillegg har hun egenerfaring.

Hun kan ikke diagnostisere, men det kan jo selvfølgelig hende at hun har en mening om hvorvidt det er hensiktsmessig for meg eller ikke. Er det ok å spørre om sånt, eller vil jeg da fremstå som unaturlig opphengt i diagnoser?

Jeg har gått i samtaler siden april.

 

Dersom du mener at du får tilstrekkelig hjelp på incestsenteret, så ser jeg ikke helt for meg hvor du skulle få en mer omfattende utredning. Dersom du derimot lurer på om behandlingen du får er optimal, så synes jeg du skal snakke med fastlegen og diskutere hvilke alternativer som finnes. Noen fastleger er gode samtalepartnere, mens andre er ganske kjappe og overfladiske når det kommer til psykiske lidelser. Hvordan din fastlege evt. vil være å diskutere med, kan du vel ikke finne ut av uten å prøve:-)

Ja, det er vel egentlig så enkelt som det

Jeg føler meg forstått og etterhvert forholdsvis trygg. Men jeg vet ikke helt selv hva jeg trenger for tiden, så jeg syns det er vanskelig å vurdere.

Barna mine har samme fastlege som meg og jeg har vært hos ham på deres vegne noen ganger. Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å snakke med han om disse tingene, skal jeg være ærlig.

Men han er dyktig med barna

[frosken]

Jeg vet ikke hva slags faglig bakgrunn hun har, men jeg vet at hun har jobbet ved senteret i veldig mange år og antar at hun er kurset opp og ned i mente uten at hun kanskje har noen formell utdanning innen psykiatri. I tillegg har hun egenerfaring.

Hun kan ikke diagnostisere, men det kan jo selvfølgelig hende at hun har en mening om hvorvidt det er hensiktsmessig for meg eller ikke. Er det ok å spørre om sånt, eller vil jeg da fremstå som unaturlig opphengt i diagnoser?

Jeg har gått i samtaler siden april.

 

Ja, det er vel egentlig så enkelt som det

Jeg føler meg forstått og etterhvert forholdsvis trygg. Men jeg vet ikke helt selv hva jeg trenger for tiden, så jeg syns det er vanskelig å vurdere.

Barna mine har samme fastlege som meg og jeg har vært hos ham på deres vegne noen ganger. Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å snakke med han om disse tingene, skal jeg være ærlig.

Men han er dyktig med barna

Det er så avgjort ok å diskutere dette med behandleren på smi. Jeg synes også du bør ta det opp med fastlegen. Det er ikke gitt at den behandlingen du mottar vil vise seg å være optimal, og i såfall er det en fordel at fastlegen er informert og kan være med å vurdere om du bør gjøre noe i tillegg.

[PandaAmanda]

Det er så avgjort ok å diskutere dette med behandleren på smi

Ja... da skal jeg se om jeg tør ta dette opp med henne etter ferien. Men det kan jo også hende at det blåser over innen den tid

 

Jeg synes også du bør ta det opp med fastlegen. Det er ikke gitt at den behandlingen du mottar vil vise seg å være optimal, og i såfall er det en fordel at fastlegen er informert og kan være med å vurdere om du bør gjøre noe i tillegg.

Da lurer jeg på om noen har noen tips til hvordan man informerer fastlegen som man aldri har vært hos om slike ting? Han er ung og ganske nyutdannet og jeg tenker at det vil bli ubehagelig for han å skulle forholde seg til meg. Kjenner veldig tydelig at dette egentlig ikke kommer til å skje

Og! Tusen tusen takk for svar og engasjement, alle sammen! Setter så veldig stor pris på det!

Endret 4. juli 2013 av PandaAmanda

[frosken]

Ja... da skal jeg se om jeg tør ta dette opp med henne etter ferien. Men det kan jo også hende at det blåser over innen den tid

 

Da lurer jeg på om noen har noen tips til hvordan man informerer fastlegen som man aldri har vært hos om slike ting? Han er ung og ganske nyutdannet og jeg tenker at det vil bli ubehagelig for han å skulle forholde seg til meg. Kjenner veldig tydelig at dette egentlig ikke kommer til å skje

Og! Tusen tusen takk for svar og engasjement, alle sammen! Setter så veldig stor pris på det!

Neppe ubehagelig for ham å skulle forholde seg til deg - det er vel heller du som synes det er ubehagelig å fortelle ham det. Hvis du synes det er vanskelig å snakke om dette, så kan du henvende deg skriftlig i forkant av en time. Skriv et brev hvor du forklarer din bakgrunn og still de spørsmål du har, og si så at du kommer til å bestille en time hvor dere kan snakke nærmere om dette.