Å aldri få kontroll over hva andre tenker om meg..

[Gjest]

Hvordan kan jeg omprogrammere denne hjernen min til å akseptete at jeg aldri vil få kontroll over hva andre tenker om meg (negative ting)?

Det er så slitsomt og ødeleggende for min livskvalitet.

[Gjest]

Hvordan kan jeg omprogrammere denne hjernen min til å akseptete at jeg aldri vil få kontroll over hva andre tenker om meg (negative ting)?

Det er så slitsomt og ødeleggende for min livskvalitet.

Leste du svaret nhd ga på overskriften på tråden om å synes synd på legen. Jeg synes han kom med et veldig bra svar, men må si at jeg misunner han litt den evnen han har til å ikke bry seg om hva andre mener. Det svaret han gav må vi minne oss selv på stadig. Jeg merker selv at jeg bryr meg litt mindre etter at jeg ble psykisk bra.

[mariaflyfly]

"Aldri få kontroll over" høres langt mer pessimistisk ut enn "bry meg mindre om".

 

Jeg tror du veit svaret på dette selv, og jeg tror du veit at det krever kontinuerlig jobbing fra din egen side.

 

Skill mellom hva som er viktige ting og ikke-viktige ting. Oppfør deg slik at du selv vet at du er et bra menneske, og bestem deg for at det er bra nok. Du sier sjøl "Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg". Hvis du klarer å leve opp til dette, er det bra nok, og hva andre måtte mene om deg blir egentlig likegyldig.

[Madelenemie]

Leste du svaret nhd ga på overskriften på tråden om å synes synd på legen. Jeg synes han kom med et veldig bra svar, men må si at jeg misunner han litt den evnen han har til å ikke bry seg om hva andre mener. Det svaret han gav må vi minne oss selv på stadig. Jeg merker selv at jeg bryr meg litt mindre etter at jeg ble psykisk bra.

Hei!

 

 

Jeg leste svaret til nhd, tenkte " men sånn er det jo", aldri om jeg går rundt og tenker på hva andre tenker om meg?? 

 

Når jeg imidlertid blir gjort oppmerksom på et forhold, tenker jeg gjennom det, av og til må jeg oppklare noe, av og til må jeg beklage/ si unnskyld, så er jeg ferdig med det.

 

Det er altså enkelt, men jeg vet ikke forklaringen på hvordan det fungerer. Jo for min del tror jeg det har mye å gjøre med at jeg sjelden klarer å ha flere tanker om forskjellige temaer i hodet, derfor, det jeg har fokus på det tenker jeg på, når fokus ikke er på det lenger, tenker jeg ikke på det. Det er nok derfor jeg lager så mange lister for å minne meg selv om det jeg ikke har fokus på, det må også av og til gjøres.

 

Feks hører jeg ikke hva min mann sier når jeg arbeider, jeg hører en lyd, helt uten mening, jeg må stoppe helt med det jeg gjør for å forstå at lyden består av ord og satt sammen spør han meg om noe.

 

I følge min psykiater er dette en medfødt hjerneorganisk funksjon, som hun betegner som mer mandig fungering.

Samtidig tror jeg hun mener at når det blir så uttalt som hos meg da er det autisme.

Det er også i følge min psykiater bare en fordel. (men slik opplever jeg det ikke selv, jeg ville like å klare å ha flere tanker i hodet samtidig)

 

Hvis det har meg hjernefungering å gjøre tror jeg ikke det er så mye å gjøre med.

[Gjest]

Leste du svaret nhd ga på overskriften på tråden om å synes synd på legen. Jeg synes han kom med et veldig bra svar, men må si at jeg misunner han litt den evnen han har til å ikke bry seg om hva andre mener. Det svaret han gav må vi minne oss selv på stadig. Jeg merker selv at jeg bryr meg litt mindre etter at jeg ble psykisk bra.

Ja, jeg leste det, og jeg visste det dessuten fra før. Men hodet mitt vil aldri akseptere det..

[Gjest]

"Aldri få kontroll over" høres langt mer pessimistisk ut enn "bry meg mindre om".

 

Jeg tror du veit svaret på dette selv, og jeg tror du veit at det krever kontinuerlig jobbing fra din egen side.

 

Skill mellom hva som er viktige ting og ikke-viktige ting. Oppfør deg slik at du selv vet at du er et bra menneske, og bestem deg for at det er bra nok. Du sier sjøl "Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg". Hvis du klarer å leve opp til dette, er det bra nok, og hva andre måtte mene om deg blir egentlig likegyldig.

Første setningen var et godt råd. Skal prøve på det. Takk

[gullfisk]

Enig med andre her, du er veldig kategorisk. Hjernen din har ikke problemer med å akseptere det, den vil ALDRI. Du kan vel bli litt flinkere? 

"Kontroll" på hva andre tenker, være seg negative eller positive ting om deg, vil du aldri få, om du aksepterer det eller ikke. Du kan analysere og gruble resten av ditt liv, det finns ingen teknikker, tegn, evner, sensitivitet, forståelse av egne følelser eller fasit på det. Det vanskeligste å akseptere er sikkert at andre stort sett ikke tenker på deg i det hele tatt, og om de gjør det er det flyktig og helt nøytralt.

Men hvorfor synes hjernen din/du at det ville være så bra å vite akkurat hva andre tenker og føler? Hva skulle du ha brukt den informasjonen til? Og tror du virkelig at du ville fått så mye informasjon (at folk tenker masse negativt om deg?) Hvorfor tror du det?

[Gjest]

Enig med andre her, du er veldig kategorisk. Hjernen din har ikke problemer med å akseptere det, den vil ALDRI. Du kan vel bli litt flinkere? 

"Kontroll" på hva andre tenker, være seg negative eller positive ting om deg, vil du aldri få, om du aksepterer det eller ikke. Du kan analysere og gruble resten av ditt liv, det finns ingen teknikker, tegn, evner, sensitivitet, forståelse av egne følelser eller fasit på det. Det vanskeligste å akseptere er sikkert at andre stort sett ikke tenker på deg i det hele tatt, og om de gjør det er det flyktig og helt nøytralt.

Men hvorfor synes hjernen din/du at det ville være så bra å vite akkurat hva andre tenker og føler? Hva skulle du ha brukt den informasjonen til? Og tror du virkelig at du ville fått så mye informasjon (at folk tenker masse negativt om deg?) Hvorfor tror du det?

Kort sagt: jeg blir urolig når jeg ikke vet hvor jeg "har" andre. Jeg tenker ganske raskt og mye på at noe er galt npr jeg ikke vet, eller når jeg føler at noe er galt o.l.

[gullfisk]

Unnskyld hvis jeg maser, men for oss som ikke tenker slik er det rart, jeg er bare nysgjerrig: Man vet jo ikke "hvor man har andre", det kan man aldri vite. Nær familie, venner og kjæreste håper man vel at man kjenner følelsene til så nogenlunde, Men de kan ha en dårlig dag/jeg kan ha en dårlig dag uten at det forandrer forholdet. Men de aller fleste andre, de "har man ikke" overhodet noe sted tror jeg. I pasient/lege situasjonen: Kanskje tenker legen ingenting om deg, gjør bare det hun skal og ferdig. Kanskje tenker hun: "Stakkars pasient, hun har det nok vondt, håper jeg kan hjelpe henne" og gjør det hun skal og ferdig. Kanskje tenker hun : "Uff, kunne ønske jeg hadde færre av disse type pasientene, de er så slitsomme, jeg gjør meg fort ferdig" og gjør det hun skal og ferdig. På hvilken måte hadde det dempet din uro hvis du hadde visst hva hun tenkte? Resultatet for deg er jo likt? Resultatet for legen er også likt. Før siste tastetrykk på journalen var nok tankene hennes helt andre steder, og følelsene antageligvis aldri involvert. At du "føler noe er galt", hvorfor spiller det noe rolle? Er du urolig hele tiden, alltid når du er sammen med andre?

[Gjest]

''Unnskyld hvis jeg maser, men for oss som ikke tenker slik er det rart, jeg er bare nysgjerrig: Man vet jo ikke "hvor man har andre", det kan man aldri vite. Nær familie, venner og kjæreste håper man vel at man kjenner følelsene til så nogenlunde, Men de kan ha en dårlig dag/jeg kan ha en dårlig dag uten at det forandrer forholdet. Men de aller fleste andre, de "har man ikke" overhodet noe sted tror jeg. I pasient/lege situasjonen: Kanskje tenker legen ingenting om deg, gjør bare det hun skal og ferdig. Kanskje tenker hun: "Stakkars pasient, hun har det nok vondt, håper jeg kan hjelpe henne" og gjør det hun skal og ferdig. Kanskje tenker hun : "Uff, kunne ønske jeg hadde færre av disse type pasientene, de er så slitsomme, jeg gjør meg fort ferdig" og gjør det hun skal og ferdig. ''

 

 

Jeg forstår veldig godt dette. Og jeg _vet_ at det er slik det er. Men prøv å få følelsene til å forstå det også da... det er nærmest umulig. Har prøvd mange ganger. Som mariaflyfly sier - kanskje det kan hjelpe meg og mildne "symptomene" (følelsene, uroen) om jeg tenker litt annerledes. Jeg skal iallefall gi det et forsøk, jeg har erfaring med at sånt funker, demper der det ikke finnes noen alternativer.

 

 

 

 

''På hvilken måte hadde det dempet din uro hvis du hadde visst hva hun tenkte? Resultatet for deg er jo likt? Resultatet for legen er også likt. Før siste tastetrykk på journalen var nok tankene hennes helt andre steder, og følelsene antageligvis aldri involvert. At du "føler noe er galt", hvorfor spiller det noe rolle? Er du urolig hele tiden, alltid når du er sammen med andre?''

 

 

Skjønner ikke helt hva du mener med at resultatet for meg er likt? kan du utdype litt? Det hjelper dessuten å tenke at andre sikkert ikke er følelsesmessig involvert slik jeg tror de er. Men jeg greier liksom ikke stole på det - fordi jeg ikke _vet_.

 

Hvorfor det spiller noen rolle at jeg føler noe er galt? Fordi jeg ikke greier å slappe av - verken i kroppen eller i hodet. Jeg går nærmest konstant urolig og anspent. Det er kun når jeg har full kontroll (det inkl de dagene jeg greier å korrigere følelsene) at jeg ikke er urolig, og har det _bra_. Da har jeg det virkelig bra, og andre merker det også på meg (godt humør, ikke tung i sinn, er mer med i det som skjer rundt meg osv). Som sagt; det er ødeleggende for min livskvalitet å ha det sånn.

 

Jeg var derimot mye mer urolig før terapien. Jeg greier å dempe "ymptomene" til en viss grad som følge av terapi. Men jeg er liksom ikke helt kvitt det. Det ligger der i bakhodet hele tiden. Jeg har vært en enorm kontrollfreak - ikke bare i sosiale sammenhenger/relasjoner, men også i andre hverdagslige og praktiske ting. Det går bra mtp det siste, men når det kommer til relasjoner sliter jeg som sagt fortsatt. 

 

[gullfisk]

Resutatet for deg er det samme: Du gikk til legen med et problem, og hun fikset det uavhengig av hva hun måtte tenke om deg (om noe). Det spiller ingen rolle for deg om hun tenkte på deg eller svigermora si, hun gjorde jobben sin og det var derfor du var der.

[Black and pink]

Kanskje du er veldig selvopptatt? Jeg tror de aller fleste, utenom dine nærmeste, ikke bryr seg så mye. De tenker rett og slett ikke så mye på deg.

Kanskje det hjelper å se det slik?

[tonie]

Du kan aldri få kontroll over hva andre tenker, og du kan ikke bli likt av alle mennesker. Det du kan kontrollere til en viss grad er dine egne tanker omkring dette, og hvordan du reagerer på dem. Tror du vet dette godt fra før. Du kaster bort altfor mye tid på å gruble på disse tingene! Finn på noe annet å gjøre. Noe som får tankene dine bort fra dette her.

[Bella Dotte]

Man er gjerne veldig selvsentrert når man har angst. Jepp, jeg kjenner godt til det selv. Jeg er også til tider usikker på hva andre mon måtte mene om meg, burde jeg si unnskyld? Denne tråden er blant det som hjelper meg. Jeg trener også på å "eksponere" meg, med vilje utsette meg for lett pinlige situasjoner sammen med mennesker jeg er trygg på. Jeg blir tøffere av det.

 

Men jeg har fremdeles runder med "fylleangst" (helt edru) etter at jeg har vært sosial og lurer på hva i he***** jeg driver med, hvordan kunne jeg oppføre meg sånn osv. Men jeg tenker etter (lett metakognitivt, forstår jeg) om dette er noe jeg burde be om unnskyldning for eller forklare, og svaret er oftest nei. Jeg bruker min psykolog som forbilde, og han beklager i svært liten grad overfor meg, selv når jeg føler at han har fornærmet meg og jeg har sagt ifra at jeg ikke likte det. Likevel liker jeg ham. Jeg antar at det skal endel til for å støte mennesker som bryr seg om en, fra seg - og alle andre betyr lite for en, rent emosjonelt, iallfall.

[Nycora]

Kort sagt: jeg blir urolig når jeg ikke vet hvor jeg "har" andre. Jeg tenker ganske raskt og mye på at noe er galt npr jeg ikke vet, eller når jeg føler at noe er galt o.l.

Kanskje du kan prøve å gi mere f... i andre? Hva har det egentlig å si hva de tenker? Du får jo heller aldri vite det, med mindre noen sier noe til deg. Hvor mye bortkastet energi er det ikke å gå og gruble over dette? Energi du kan bruke på veldig mye annet!

 

Jeg sliter med at jeg leser i øynene og mimikken til folk at de ikke liker meg, de unngår meg, avskyr meg og er fiendtlige. Prøver å si til meg selv at dette er tull, det er ikke sånn. Likevel ser jeg det når jeg er ute, i butikker osv. Trener på å la det passere, ikke bry meg, men det resulterer igjen i at jeg blir veldig avvisende selv. Jeg går fort og tar ikke kontakt, slik vil jeg heller ikke være. Så prøver jeg en annen taktikk, jeg hilser, smiler og later som om jeg har det bra. Dette bruker jeg utrolig mye energi på og hele tiden forestille meg. Jeg vet jo hvordan jeg vil at andre skal være ovenfor meg, derfor bør jo jeg også være slik ovenfor alle andre? Bare det at jeg aldri kan styre hva andre tenker om meg, slike evner har dessverre ikke vi mennesker fått    .

[Bella Dotte]

Kanskje du kan prøve å gi mere f... i andre? Hva har det egentlig å si hva de tenker? Du får jo heller aldri vite det, med mindre noen sier noe til deg.

 

Og selv ikke da kan man være sikker - mennesker kan også lyve.

 

 

Jeg sliter med at jeg leser i øynene og mimikken til folk at de ikke liker meg, de unngår meg, avskyr meg og er fiendtlige. Prøver å si til meg selv at dette er tull, det er ikke sånn. Likevel ser jeg det når jeg er ute, i butikker osv. Trener på å la det passere, ikke bry meg, men det resulterer igjen i at jeg blir veldig avvisende selv.

 

Jeg kjenner også på den. Men er du klar over hvor surt et vanlig menneskeansikt ser ut når det er avslappet og eieren ikke tenker på noe spesielt? Ganske surt og avvisende, skal jeg si deg. De færreste går rundt og smiler hele tiden, og mange må smile litt for ikke å se sinte ut.

[Gjest]

Jeg takker for de mange svar jeg har fått. Setter stor pris på de.

Men vil jeg egentlig komme noe lengre i dette? Kanskje jeg bare må akseptere en gang for alle å ha det sånn - være kronisk engstelig eller hva jeg skal kalle det.

[Bella Dotte]

Jeg tror du alltid vil ha det sånn, det er en del av personligheten din å være sensitiv, men hvis du jobber videre med deg selv, kan det bli mye mindre av denne grublingen.

[Gjest]

Jeg tror du alltid vil ha det sånn, det er en del av personligheten din å være sensitiv, men hvis du jobber videre med deg selv, kan det bli mye mindre av denne grublingen.

Jeg er egentlig lei av å lete etter løsninger. Jeg tror at andre også er lei av det (meg). Jeg blir sprø av å holde på med det. Mye derfor også, begynner jeg å tenke i litt andre baner - akseptere at jeg aldri kan forandre på det. Jeg har strevd med det i årevis uten å ha kommet særlig lengre. Bortkastet tid, smerter og energi.

Dessuten; så lenge jeg er forsiktig med hva jeg sier og gjør går det greit. Da har jeg noenlunde god kontroll.

[Nicklusheletida]

Hvordan kan jeg omprogrammere denne hjernen min til å akseptete at jeg aldri vil få kontro som ikke handell over hva andre tenker om meg (negative ting)?

Det er så slitsomt og ødeleggende for min livskvalitet.

Da er du både en kontrollfreak og selvopptatt.  Finn noe å engasjere deg i som ikke handler om deg selv.