Ekspertsvar "Jobbe med seg selv"

[AnonymBruker]

"Du må jobbe med deg selv" er en talemåte jeg hører mye som psykiatrisk pasient. Når jeg har det bedre, og følgelig fungerer bedre, får jeg skryt for at jeg jobber så bra med meg selv for tiden... det språket er også ofte å finne her inne.

 

Men jeg aner faktisk ikke hva man mener med dette...

 

Hva må jeg gjøre, eller ikke gjøre, for å jobbe med meg selv?

 

Sett at jeg har en dårlig dag og ikke gjør alt det jeg forventer av meg selv. Jeg antar at jeg da ikke ville jobbet med meg selv. Hvis jeg derimot har en god dag, og får gjort mer enn jeg forventer av meg selv, eller i alle fall mer enn vanlig, ja, da ville vel psykiatrien sagt at jeg jobbet bra med meg selv.

 

Hva betyr dette? Er det snakk om et slags jobb-samarbeid mellom meg selv og meg selv? Siden _jeg_ jobber med _meg selv_...

 

Kan man si at "å jobbe med seg selv" = "være konstruktiv"?

 

Jeg kan kanskje skjønne talemåten om man (f.eks.) står foran speilet og presser seg selv til å fortelle seg selv, høyt, hvor bra man er. Men slike øvelser er vel bare en liten del av det "dere" mener med "å jobbe med seg selv"?

 

Jeg har f.eks. fått skryt for å jobbe bra med meg selv når jeg har fått en liten opptur med mer energi og motivasjon, som har ført til et bedre funksjonsnivå hva gjelder fysisk og sosial aktivitet...

 

Men jeg antar jeg egentlig ikke jobbet med meg selv da, tross skrytet, da dette var et produkt av en "opptur", og ikke noe jeg presset frem tross laber sinnsstemning?

 

Jeg tror ikke mennesket gjør noe som helst mot sin vilje, jeg. Om en straff-fange i gamle dager ble tvunget til å hogge stein, så hadde jo fangen fortsatt et valg mellom å hogge eller bli pisket. Om fangen da begynte å hogge, så var jo det noe denne ville, tatt forholdene i betraktning.

 

Og alt mennesket foretar seg oppstår i en kontekst av noe større...

 

Jeg liker ikke å vaske huset. Jeg har så mange ting som må flyttes på, for så flyttes tilbake. Det er ikke lystbetont. Jeg vasker jo likevel huset, av og til. Jeg gjør det likevel ikke mot min vilje - alternativet er jo skittent hus, noe jeg ikke ønsker - så jeg har jo da lyst til å vaske, forholdene tatt i betraktning. Husvask er noe jeg nok gjør en liten stund etter jeg ser at det er nødvendig. Jeg kvier meg for å begynne. Men jeg føler på INGEN måte at jeg presser meg til å vaske hus, ALDRI. Jeg gjør bare det jeg har lyst til - siden jeg en stund etter husvask trengs får lyst til dette.

 

Det går ikke an å gjøre noe mot sin vilje/lyst.

 

Når vekkerklokken ringer om morgenen og jeg må opp etter 4 timer søvn, så føles det ikke akkurat godt å stå opp, selv om jeg står opp. Dette er slettes ikke noe jeg presser meg selv til, det er faktisk noe jeg har lyst til og vil - fordi alternativet er f.eks. å komme for sent til en terapitime.

 

Det er sånn dere alle er. Ikke kom her og snakk om at man gjør noe mot sin vilje, og "jobber med seg selv"...

 

Det dreier seg kun om en talemåte som mange har begynt å tro speiler en virkelighet... men i virkeligheten er det helt feil.

 

Personer som på forskjellige vis er en "suksess", er fortsatt en sukess i mine øyne - det jeg skriver ovenfor sier jo at det dreier seg om folk som har lyst til / vil mer "konstruktive" ting. Personer som ikke er "suksessrike", som for eksempel en narkotikalanger eller en korrupt politiker - de ser jeg ikke på som noen "suksess", av den enkle grunn at de ikke har lyst til / vil disse tingene jeg mener er "gode".

 

Men alle handler likevel 100% etter hva de ønsker å oppnå - i mer eller mindre langsiktig perspektiv.

 

Beklager om dette høres kverulerende ut! Det er absolutt ikke meningen. Greia er at jeg ikke klarer å sitte og se på folk som har vrangforestillinger.

 

Det er akkurat det det er snakk om; vrangforestillinger.

 

Og ja - mange går på jobb selv om de ikke har lyst. Det er ikke det dette dreier seg om. I et totalperspektiv har de lyst - det medfører jo store tap å la være. Det kan være ting som dårligere økonomi, lavere sosial status og mer kjedsomhet.

 

En kan si at alle er "beregnende vesener" sånn sett.

 

Forskjellen mellom dette og en "beregnende psykopat" er at psykopaten beregner feil, psykopaten skjønner ikke hva som er det fornuftige - om man banker opp noen kan man havne i fengsel - dette er ikke faktorer som psykopaten klarer å ta hensyn til.

 

Dette høres kanskje ut som jeg "tilgir" psykopater, men nei, slettes ikke. De har likevel en stor mangel, som jeg misliker dem for, det er evnen til å beregne på en måte som er til større skader for andre. Jeg føler også at jeg har rett til å mislike psykopater - det er jo nemlig det som fører til et bedre liv for folk rundt meg - og dermed meg selv.

 

"Jobbe med seg selv" er det mest flåsete jeg hører...

Anonymous poster hash: e1e7a...955

[Bella Dotte]

Dette synes jeg var veldig interessant, kanskje fordi jeg er en av dem som bruker uttrykket "jobbe med seg selv" ofte. Selv kan jeg ikke fordra "hva er det verste som kan skje".

 

Du har noen gode poeng i at når man er i en god periode, går alt så mye lettere, og det kan se ut for utenforstående at man har "jobbet med seg selv".

 

Det du sier om "beregnende vesener" er ekstra spennende, fordi jeg har liten tro på altruisme - alt vi gjør, er for egen vinning. Hvis vi er snille mot andre, kan vi regne med at de er snille mot oss en annen gang.

 

Jeg fikk i alle år råd om å utsette meg for det jeg var redd for - sosiale situasjoner - men det gikk stort sett bare helt rævva, fordi jeg ikke ante hvordan jeg skulle bære meg at. Så jeg ble mer og mer engstelig. Da jeg omsider fikk en diagnose som kunne hjelpe meg - Asperger syndrom - fikk jeg noe å forholde meg til. Bare det å finne ut at det var masse jeg ikke forsto, som de fleste andre tok for gitt, ga meg en innfallsvinkel til å prøve å sette meg inn i alt det som hadde gått meg hus forbi. Jeg trodde det var jeg som gjorde noe feil hver gang jeg opplevde at det gikk til helvete, men mine behandlere kunne fortelle meg at det for det første alltid er minst to personer i en samtale, og det er ikke sikkert at de jeg snakker med har så god sosial kompetanse heller. Jeg fikk snakke om barndommen min, og skjelte i det stille ut foreldrene mine. Jeg har lest mange bøker og artikler og deltatt i mange diskusjoner omkring temaet kommunikasjon, og jeg har lært masse i løpet av de siste årene. Jeg har trent på å tåle og takle mine og andres positive og negative følelser, å utsette behovstilfredsstillelse, tenke meg om før jeg snakker, være til stede i samtalen, stille oppfølgingsspørsmål uten at det blir et forhør, vise interesse og ta andres perspektiv, men samtidig hevde mine interesser, be om hjelp, trøst og oppmerksomhet, si ja og nei uten å behøve å forklare eller unnskylde meg, akseptere ja og nei fra andre uten å kreve forklaringer.

 

Alt dette (og mer til) kaller jeg å jobbe med seg selv. Jeg vet at vi er forskjellige, og jeg er selv svært følsom for "rette" og "feil" uttrykk. Men da vet du ihvertfall hva jeg mener når jeg bruker det.

 

 

Jeg tror ikke mennesket gjør noe som helst mot sin vilje, jeg. Om en straff-fange i gamle dager ble tvunget til å hogge stein, så hadde jo fangen fortsatt et valg mellom å hogge eller bli pisket. Om fangen da begynte å hogge, så var jo det noe denne ville, tatt forholdene i betraktning.

 

Har du også sett (traileren til) 12 years a slave? En replikk derfra: "I don't wanna survive - I wanna live." issomethingwrong skrev tidligere i kveld i en annen tråd:

 

 

Du skal leve. Ikke bare overleve.

 

For barn som blir mobbet eller seksuelt misbrukt, for kvinner som blir mishandlet av sine ektemenn, for altfor mange grupper, handler det bare om å overleve. Man gjør det som skal til for å overleve. De som er heldige, kommer ut av dette. Men de tar med seg overlevelsesstrategien inn i den nye tilværelsen, hvor den er irrasjonell og ubrukelig. De fleste trenger hjelp til å endre strategi, og begynne å leve. Flinke behandlere kan gjøre en stor innsats her, og det kan også venner og bekjente.

 

Beklager rotete innlegg, men her var det mye jeg ville ha fram...

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hva som er problemet ditt, eller hva du mener med dette innlegget.

Hvis man sier at man jobber med seg selv, så betyr det helt enkelt at man aktivt går inn for å forbedre noe. Hvis terapeuten synes han ser en framgang så er det vel ikke galt av han å si noe positivt og roser deg fordi du faktisk har tatt tak i angsten din og utfordret deg selv, og JA muligens "jobbet med deg selv". Dette vil han jo selvsagt si uavhengig om du tilfeldigvis var i en veldig god periode.

Dette er jo ren dagligtale som folk flest ikke lager store filosofiske utredninger om. Hva som er fri vilje og ikke er vel uvesentlig.

Jeg prøver også å jobbe med meg selv ved å gå aktivt inn for å forbedre angsten min. Jeg trenger jo ikke å gjøre det, men velger det.

Anonymous poster hash: 63077...c7d

[AnonymBruker]

Dette synes jeg var veldig interessant, kanskje fordi jeg er en av dem som bruker uttrykket "jobbe med seg selv" ofte. Selv kan jeg ikke fordra "hva er det verste som kan skje".

 

Du har noen gode poeng i at når man er i en god periode, går alt så mye lettere, og det kan se ut for utenforstående at man har "jobbet med seg selv".

 

Det du sier om "beregnende vesener" er ekstra spennende, fordi jeg har liten tro på altruisme - alt vi gjør, er for egen vinning. Hvis vi er snille mot andre, kan vi regne med at de er snille mot oss en annen gang.

 

Jeg fikk i alle år råd om å utsette meg for det jeg var redd for - sosiale situasjoner - men det gikk stort sett bare helt rævva, fordi jeg ikke ante hvordan jeg skulle bære meg at. Så jeg ble mer og mer engstelig. Da jeg omsider fikk en diagnose som kunne hjelpe meg - Asperger syndrom - fikk jeg noe å forholde meg til. Bare det å finne ut at det var masse jeg ikke forsto, som de fleste andre tok for gitt, ga meg en innfallsvinkel til å prøve å sette meg inn i alt det som hadde gått meg hus forbi. Jeg trodde det var jeg som gjorde noe feil hver gang jeg opplevde at det gikk til helvete, men mine behandlere kunne fortelle meg at det for det første alltid er minst to personer i en samtale, og det er ikke sikkert at de jeg snakker med har så god sosial kompetanse heller. Jeg fikk snakke om barndommen min, og skjelte i det stille ut foreldrene mine. Jeg har lest mange bøker og artikler og deltatt i mange diskusjoner omkring temaet kommunikasjon, og jeg har lært masse i løpet av de siste årene. Jeg har trent på å tåle og takle mine og andres positive og negative følelser, å utsette behovstilfredsstillelse, tenke meg om før jeg snakker, være til stede i samtalen, stille oppfølgingsspørsmål uten at det blir et forhør, vise interesse og ta andres perspektiv, men samtidig hevde mine interesser, be om hjelp, trøst og oppmerksomhet, si ja og nei uten å behøve å forklare eller unnskylde meg, akseptere ja og nei fra andre uten å kreve forklaringer.

 

Alt dette (og mer til) kaller jeg å jobbe med seg selv. Jeg vet at vi er forskjellige, og jeg er selv svært følsom for "rette" og "feil" uttrykk. Men da vet du ihvertfall hva jeg mener når jeg bruker det.

 

 

Har du også sett (traileren til) 12 years a slave? En replikk derfra: "I don't wanna survive - I wanna live." issomethingwrong skrev tidligere i kveld i en annen tråd:

 

 

For barn som blir mobbet eller seksuelt misbrukt, for kvinner som blir mishandlet av sine ektemenn, for altfor mange grupper, handler det bare om å overleve. Man gjør det som skal til for å overleve. De som er heldige, kommer ut av dette. Men de tar med seg overlevelsesstrategien inn i den nye tilværelsen, hvor den er irrasjonell og ubrukelig. De fleste trenger hjelp til å endre strategi, og begynne å leve. Flinke behandlere kan gjøre en stor innsats her, og det kan også venner og bekjente.

 

Beklager rotete innlegg, men her var det mye jeg ville ha fram...

 

 

Takk for svar Bella Dotte! Godt å høre at det i det minste er noen som ikke forkaster tankegangen min...

 

Jeg må jo si jeg blir imponert over alle tingene du gjør for å bedre din egen situasjon - det må ikke noen misforstå meg på...

 

Du er selvsagt fri til å kalle det for å "jobbe med seg selv", slik mange andre ville gjort.

 

Jeg syns bare det skurrer med det du kaller altruisme - at du ikke tror på altruisme, noe jeg heller ikke gjør.

 

Ingen mennesker er like selv om alle er beregnende - i en vid forstand av dette begrepet, selvsagt. Man trenger ikke innføre konsepter om at man gjør noe for andre utelukkende for andres skyld, at man i det hele tatt gjør ting uten å ville det (i et totalperspektiv), eller som jeg begynte innlegget med, at man "jobber med seg selv" - for å skille menneskene fra hverandre slik at det er noen du ser opp til og beundrer for hva de gjør, og noen du ikke er fullt så begeistret for.

 

Tror forresten jeg kan ha et snev av Asperger selv, jeg henger meg jo opp i slike uvesentligheter! :-P

 

(Jeg mener jo selvsagt ikke det er uvesentligheter, jeg tror det er veldig viktig å i størst grad unngå et språk som skurrer med den virkelighetsforståelsen man har. Men selvsagt, hvis folk faktisk tror på altruismen og at man gjør ting uten å ville det i et totalperspektiv - da gir vel kanskje begrepet "å jobbe med seg selv mening...)

 

(Skjønner forøvrig ikke hvordan det er mulig å tenke at man kan gjøre ting uten at man vil det i et totalperspektiv...)

Anonymous poster hash: 44ad1...133

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hva som er problemet ditt, eller hva du mener med dette innlegget.

Hvis man sier at man jobber med seg selv, så betyr det helt enkelt at man aktivt går inn for å forbedre noe. Hvis terapeuten synes han ser en framgang så er det vel ikke galt av han å si noe positivt og roser deg fordi du faktisk har tatt tak i angsten din og utfordret deg selv, og JA muligens "jobbet med deg selv". Dette vil han jo selvsagt si uavhengig om du tilfeldigvis var i en veldig god periode.

Dette er jo ren dagligtale som folk flest ikke lager store filosofiske utredninger om. Hva som er fri vilje og ikke er vel uvesentlig.

Jeg prøver også å jobbe med meg selv ved å gå aktivt inn for å forbedre angsten min. Jeg trenger jo ikke å gjøre det, men velger det.

Anonymous poster hash: 63077...c7d

 

Det handler om at man må tenke over hvordan man snakker. Det er veldig viktig.

Anonymous poster hash: 44ad1...133

[Gjest]

Jeg har også ofte lurt på hva det vil si å jobbe med seg selv. Nå føler jeg meg frisk, men det er ikke på grunn av at jeg har jobbet med meg selv. Det er på grunn av at jeg har fått rett medisiner. Når jeg har hatt bedre perioder er det bare på grunn av at jeg har hatt en bedre periode, ikke for ar jeg har jobbet med meg selv. Derimot har jeg jobbet med å komme meg ut i et arbeid som igjen har gitt meg et bedre liv. Jeg har jobbet med mange konkrete ting for å få det bedre. Kan godt tenke meg å f høre hva det egentlig vil si å jobbe med seg selv.!

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 19 Jul 2013 - 23:03, said:

Det handler om at man må tenke over hvordan man snakker. Det er veldig viktig.

Anonymous poster hash: 44ad1...133

Jeg synes ikke det er så veldig viktig jeg Hvis man skriver faglitteratur om emnet så er det viktig. Men ikke sånn i dagligtalen. Jeg kan si masse om slikt til venninner jeg. Man kan "plappre" om mye rart uten å mene så utrolig mye med det. Er det virkelig så viktig? Anonymous poster hash: 63077...c7d

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er så veldig viktig jeg Hvis man skriver faglitteratur om emnet så er det viktig. Men ikke sånn i dagligtalen. Jeg kan si masse om slikt til venninner jeg. Man kan "plappre" om mye rart uten å mene så utrolig mye med det. Er det virkelig så viktig? Anonymous poster hash: 63077...c7d

 

Det blir litt som tungetalen til pinsevennene... de ser jo på det som Guds ord, men det er jo i realiteten bare svada...

Anonymous poster hash: 44ad1...133

[AnonymBruker]

Jeg har også ofte lurt på hva det vil si å jobbe med seg selv. Nå føler jeg meg frisk, men det er ikke på grunn av at jeg har jobbet med meg selv. Det er på grunn av at jeg har fått rett medisiner. Når jeg har hatt bedre perioder er det bare på grunn av at jeg har hatt en bedre periode, ikke for ar jeg har jobbet med meg selv. Derimot har jeg jobbet med å komme meg ut i et arbeid som igjen har gitt meg et bedre liv. Jeg har jobbet med mange konkrete ting for å få det bedre. Kan godt tenke meg å f høre hva det egentlig vil si å jobbe med seg selv.!

 

Syns det virker som de oppfordrer til å tenke vekk de vonde tankene... man kan bestemme seg for å besøke en venn, for å trene seg på det sosiale, men man kan ikke ville angsten vekk direkte. Det er jo et hån mot psykisk syke.

Anonymous poster hash: 44ad1...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 19 Jul 2013 - 23:23, said:

Det blir litt som tungetalen til pinsevennene... de ser jo på det som Guds ord, men det er jo i realiteten bare svada...

Anonymous poster hash: 44ad1...133

objektivt sett så er det vel svada, men ikke subjektivt. For de som er i pinnsemenigheten kan troen bære dem over alt vondt i livet de måtte føle. For noen

vil det være positivt men for andre ikke. Sånn er det jo med alt annet også, hjernen er alene, og man vil aldri helt eksakt forstå andre mennesker. Man kan ikke forvente at alle andre skal ha samme definisjoner for alt som blir sagt. Utsagn blir alltid tolket forskjellig. Noe man selvsagt prøver å unngå i faglig sammenheng. Men jeg tror ikke du skal forvente for mye av folk. Men du kan jo bruke en terapeut, men de har som oftest like mange tolkninger og meninger som alle andre. Anonymous poster hash: 63077...c7d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det å jobbe med seg selv også kan omfatte det å forsøke bli snillere med seg selv. Lære meg selv å akseptere at noen dager fungerer jeg dårligere enn andre dager. Og dersom om gjennomføringsevnen disse dagene er dårligere enn de dagene jeg fungerer bedre, så er jeg mer tjent med å tenke "godt nok", fremfor å arrestere meg selv for at jeg kunne gjort sånn og sånn bedre.

Det er et forbannet slit å være perfeksjonist.

 

Anonymous poster hash: 17230...40f

[AnonymBruker]

Det er et forbannet slit å være perfeksjonist.

 

Anonymous poster hash: 17230...40f

 

Lemme rephrase that; det er en solid drittjobb med rævva overtidsbetaling...

Anonymous poster hash: 17230...40f

[AnonymBruker]

Er det ikke bedre om alle snakker samme språk da?

 

I det gamle testamente står det om Babels tårn. Folk snakket opprinnelig samme språk, og bygde Babels tårn fordi de ville opp til himmelen. Noe Gud ikke likte, og gav de forskjellig språk slik at de ikke forstod hverandre. Da stoppet arbeidet med tårnet opp.

 

Jeg er ikke religiøs, men dette er jo en fin lignelse! Skal man fremover, må man bli enige om hvordan man skal kommunisere.

Anonymous poster hash: 44ad1...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 19 Jul 2013 - 23:42, said:

Er det ikke bedre om alle snakker samme språk da?

I det gamle testamente står det om Babels tårn. Folk snakket opprinnelig samme språk, og bygde Babels tårn fordi de ville opp til himmelen. Noe Gud ikke likte, og gav de forskjellig språk slik at de ikke forstod hverandre. Da stoppet arbeidet med tårnet opp.

Jeg er ikke religiøs, men dette er jo en fin lignelse! Skal man fremover, må man bli enige om hvordan man skal kommunisere.

Anonymous poster hash: 44ad1...133

Menneskeheten vil aldri lære seg et felles språk. Vi må finne oss i lære oss flere språk. Først da kan vi forstå hverandre Anonymous poster hash: 63077...c7d

[AnonymBruker]

Menneskeheten vil aldri lære seg et felles språk. Vi må finne oss i lære oss flere språk. Først da kan vi forstå hverandre Anonymous poster hash: 63077...c7d

 

Man vil aldri forstå et annet menneske med mindre man spør om hva den andre egentlig mener med ting som kan misforstås.

 

Sånn det er nå går alle rundt og snakker om å jobbe med seg selv. Men som det kommer frem av svarene her er det jo endel som ikke føler seg sikre på hva som menes med dette.

Et annet eksempel. De fleste kan bruke setningen "alt er relativt" og tenke på Einstein. Men de aller fleste aner jo ingenting om relativitetsteori. Det de mener kan være "smaken er som baken". Dette er et godt folkelig ord, mener jeg. Det er ikke tvil om tolkning.

 

"Jobbe med seg selv", derimot. Pasienter begynner jo å tro at de må tvinge seg selv til å tenke anderledes enn de negative tankene sine - at de faktisk kan dette. De vil feile. Det er ikke bra å sette folk i terapi til umulige oppgaver.

Anonymous poster hash: 44ad1...133

[Bella Dotte]

Det handler om at man må tenke over hvordan man snakker. Det er veldig viktig.

 

Jeg synes ikke det er så veldig viktig jeg Hvis man skriver faglitteratur om emnet så er det viktig. Men ikke sånn i dagligtalen. Jeg kan si masse om slikt til venninner jeg. Man kan "plappre" om mye rart uten å mene så utrolig mye med det. Er det virkelig så viktig?

 

Så klart, når man prater med venner, og alle er trygge på hverandre, er det ikke nøye akkurat hvilke ord man bruker. Men det er viktig hvis den man snakker med er veldig sårbar og tilstanden kan forverres hvis man snakker sleivete. Min psykolog har fortalt meg at han i starten strevde litt fordi han syntes han måtte tenke seg ekstra om for å ikke såre meg eller gjøre meg urolig. Nå sier han at han kan snakke fritt med meg uten å passe på hva han sier så veldig nøye.

Endret 19. juli 2013 av Bella Dotte

[AnonymBruker]

Det er også viktig hvis den man snakker med er veldig sårbar og tilstanden kan forverres hvis man snakker sleivete. Min psykolog har fortalt meg at han i starten strevde litt fordi han syntes han måtte tenke seg ekstra om for å ikke såre meg eller gjøre meg urolig. Nå sier han at han kan snakke veldig fritt med meg uten å passe på hva han sier så veldig nøye.

 

Dette er 100% off-topic, men jeg kom til å tenke på noe.

 

Er det riktig av en terapeut å oppføre seg på en spesiell måte slik at pasienten skal føle seg tryggere?

 

På et vis kan det vel bli det, da oppførselen til terapeut da kan være urealistisk, slik at pasienten får et feil bilde av mennesker - virkeligheten.

 

Selv vokste jeg opp i et hjem hvor alt var lov, så lenge alle hadde det bra. Man skulle ikke hisse seg opp, foreldrene mine var pasifister. Du kan tenke deg hvilket sjokk jeg fikk da jeg måtte ut av denne boblen da jeg startet på skolen. Det var da problemene mine kom.

Anonymous poster hash: 44ad1...133

[Bella Dotte]

 

Dette er 100% off-topic, men jeg kom til å tenke på noe.

 

Er det riktig av en terapeut å oppføre seg på en spesiell måte slik at pasienten skal føle seg tryggere?

 

På et vis kan det vel bli det, da oppførselen til terapeut da kan være urealistisk, slik at pasienten får et feil bilde av mennesker - virkeligheten.

 

Selv vokste jeg opp i et hjem hvor alt var lov, så lenge alle hadde det bra. Man skulle ikke hisse seg opp, foreldrene mine var pasifister. Du kan tenke deg hvilket sjokk jeg fikk da jeg måtte ut av denne boblen da jeg startet på skolen. Det var da problemene mine kom.

 

Her tar du opp to forskjellige problemstillinger, tror jeg, og begge off topic

 

Hva psykologer velger av metoder og innfallsvinkler, vil være preget av deres kunnskap, erfaring og personlighet, samt inntrykket av pasienten og hans eller hennes reaksjoner. For meg synes jeg det funket bra, det fikk meg til å bli tryggere slik at jeg etterhvert tålte mer.

 

Selv har jeg vokst opp med sinte men overbeskyttende foreldre, det var ikke til særlig hjelp når man skulle ut og klare seg i verden.

 

Jeg er ikke i tvil om hvem jeg synes har vært den flinkeste "oppdrageren".

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er mye riktig i utsagnet: "Det viktige er ikke hvordan en har det, men hvordan en tar det". Om en unntar de ekstreme situasjoner, synes jeg dette passer godt på det jeg ser i min praksis.

 

Å jobbe med seg selv, er å jobbe med hvordan en tar det.