Pårørende Skrevet 22. juli 2013 Skrevet 22. juli 2013 Hvor dårlige er de som bor i bofellesskap for psykisk syke? Blander man mennesker med rusproblemer og psykiatri? Er det mest vanlig at mennesker bor der på lang sikt (sånn som i HVPU-boliger) eller er det mer tenkt som en kortvarig/midlertidig løsning? Betaler man husleie eller regnes det som institusjonsopphold? Det er mye mulig dette er er spørsmål det er vanskelig å besvare, i og med at det sannsynligvis er store forskjeller fra kommune til kommune. Men hører gjerne fra de som vet noe. 0 Siter
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2013 Skrevet 22. juli 2013 Her er det slik.<br /><br />Fikk bolig etter flere innleggelser for psykoser i psykiatrien.<br /><br />Jeg er veldig dårlig når jeg er psykotisk. Men kan være veldig normal når jeg ikke er psykotisk. Da kan vel ingen gjette at jeg trenger å bo i en slik bolig.<br /><br />Får oppfølging av medisiner.<br /><br />Det er base her, med felles stue og kjøkken (har eget kjøkken også). Som vi kan bruke når vi vil være sosiale. Det blir også laget felles mat en gang i uka.<br /><br />Det regnes ikke som institusjonsopphold. Det er en vanlig bolig, og alle her får trygd så vi må selvsagt betale husleie. Husleie på ca 7000Anonymous poster hash: 71ace...9ad 0 Siter
FjellOgDalar Skrevet 22. juli 2013 Skrevet 22. juli 2013 Jeg bodde i en sånn servicebolig i fem år, men nå er jeg glad jeg endelig har fått kjøpt mitt eget. Måten det fungerte på var at alle leide sine egne leiligheter av kommunen. Disse var ens private sone - ikke noe institusjonsrom. Selv hadde jeg en toroms på 60kvm, men det var ulik str. på leilighetene der. Det var en personalbase der hvor alle hadde hadde to hovedkontakter. Hvordan man benyttet seg av dette, kunne man i nokså høy grad styre selv - med mindre man var på et eller annet tvangsvedtak. Personlig fikk jeg bistand med kontakt med det offentlige (NAV osv), samtaler, noe praktisk hjelp til renhold. Men jeg (med fare for å høres selvrettferdig ut) ble nok regnet som en av de mer høytfungerende brukerne der. Der var en fellesleilighet som var åpen fra 10 - 21.30 hvor alle kunne treffes. Noen ganger spleiset man på mat og lagde middager eller noe annet godt sammen. Akkurat dette kunne være hyggelig selv om alle var forskjellige. Da gjorde den enkelte det den fikset, så vi delte oppgaver og fikk til et godt resultat. Klientellet vil jeg si var relativt variert, men gjennomgående var det mange svært psyke folk i behov av et høyere omsorgsbehov enn jeg hadde da jeg bodde der. En periode var det stort problem med mye rusmisbruk (dvs tyngre saker), og dette tok det sin tid å få kommunen til å åpne øynene for. En del beboere (ikke bare mine ord) kunne nok vel så gjerne gått under HVPU, men det er jo glidende overganger. Dessverre er det jo også slik at påtrykket er større enn antallet boliger. Dette avstedkommer lett et sted der de dårligste kommer først fordi det rett og slett ikke finnes annet - på tross av at tanken er at man skal komme videre. I alle fall fra den type bolig jeg leide. Imidlertid tror jeg nok flere kommer til å bo der til evig tid om ikke noe radikalt skjer. Men nå finnes det ulike typer serviceboliger med ulikt omsorgsnivå. Om du er interessert i å vite litt om hva som finnes, ville jeg kontaktet Boligkontoret i kommunen for å forhøre meg. Om man klarer seg noenlunde greit selv med å ta medisiner, holde orden i boligen, fungere i hverdagen (komme til avtaler, gå på jobb om man har en, pleie vennskap og interesser, handle og ordne seg med mat), mener man skal tenke seg grundig om. Jeg har det bedre med å bo i egen leilighet, og motta tjenester fra den psykiatriske hjemmetjenesten. De bidrar stort sett med det samme som da jeg bodde i servicebolig. Forskjellen er at jeg ikke har svært psyke mennesker rundt meg på alle bauger og kanter (med noen unntak selvsagt). 0 Siter
Pårørende Skrevet 22. juli 2013 Forfatter Skrevet 22. juli 2013 Takk for informative svar:) Jeg vet ikke om min datter vil kvalifisere for et sånt type tilbud, men hun er ikke klar for å bo alene. Hun tenker selv hun vil prøve å flytte ut om et år (da er hun 21 år), og jeg regner med at det er en del venting i forhold til eventuelt å få en plass. Vi har en kontaktperson i kommunen som skal utrede behovet for bistand i bolig, så det får være første skritt. Det er akkurat dette med å være så mye sammen med andre som har det vanskelig, at det kan være litt både og kanskje. Og at hvis det er en del rusing, så vil hun nok være i faresonen. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.