Psykisk terror fra fruen (småbarnsforeldre)

[Durrr]

Natt til tirsdag samt morgen står min frue opp for å gi vår 5mnd gamle datter mat. Dette fordi det er første dag på jobb for meg, etter lengre tids arbeidsledighet.

Det blir en veldig fin dag, men madammen insisterer på å gi vår datter mat iløpet av dagen.

Jeg deltar jeg også, så vi ligger ca likt i "arbeidsmengde" med gullet vårt. Siste måltid er omsider (etter 2 timer) gitt av undertegnede klokken 01, og jeg holder meg våken til 03.00

Vi våkner til klokken 06.30, baby er sulten. Jeg skifter bleie og mor ordner mat. Mor kommer inn på soverommet og setter ammeflaska på hennes nattbord, som er på motsatt side av sengs hvor baby ligger.

Så spør hun meg i et veldig rolig, trøtt og søtt toneleie; "jeg kan ta henne jeg" hvorpå jeg svarer; "hadde du orket det?"

I det jeg svarer "feil" bryter helvete løs. Nå er hun ikke søt og snill lengre. Jeg tar imot dritt der jeg sitter og forsøker holde hodet kaldt. Forklarer henne i et rolig toneleie at hun ikke kan legge slike "feller", og ikke mene det hun spør om. Jeg sier også at jeg ikke orker krangling på morgenen. Det stikk motsatte skjer. Jeg får huden full, og hun forsetter med å rakke ned på meg som far, og at jeg ikke tar meg av vår datter. Videre argumentering fra hennes side mens vi krangler avdekker en hel bråte med ting som ikke har noe konkret med denne situasjonen å gjøre.

Kanskje jeg er en egoist, sier til henne at jeg svarte i det minste ærlig. Så sier jeg; "jeg tar henne nå" og da reagerer hun med å sette seg på bakbeina og nekter meg gi dattera vår mat. For det skal hun gjøre. Går til frontalangrep på henne og sier "du er jo kun ute etter å krangle, samme hva utfallet hadde blitt / blir" noe hun sier seg enig i.

Jeg nekter la meg overkjøre og konfronterer henne med at "dette er akkurat som psykologen vår sa til deg, du bruker krangel til å kontrollere en situasjon til din fordel". Hun fråder nesten nå, og svarer ved å herme etter som en 5-åring.

Det ender med at hun motvillig kaster flaska mot meg og avslutter med å si at jeg er; "akkurat som alle andre." På dette tidspunktet har hun rukket å trykke på alle knappene mine og jeg synker ned til hennes nivå. Jeg kaller henne ei kaldhjerta kjerring og sier "må du tenke over hvor elendig du behandler meg" og hun svarer kontant; "jeg skjønner ikke hvorfor du ikke bare gjør det slutt da vel, du har hatt sjansen mange ganger."

Hva skal jeg gjøre? Dette har skjedd flere ganger før, og når hun har begynt og får meg til å tippe over så klarer jeg ikke holde kjeft. Noe hun utnytter.

Idet jeg går utav soverommet sier jeg; "jeg blir å ta opp dette med din mor. Du kan ikke holde på slik (moren gir gode råd når jeg er rådvill og ikke forstår meg på dattera hennes) og igjen svarer hun; "hvorfor det? Så du kan få litt sympati, hæh?"

Jeg får aldri mulighet til å stikke fra en krangel da hun alltid styrer den, samma hva som blir sagt eller gjort. Dette er ren og skjær terror som tærer noe vanvittig på meg, det å bli forulempet av sin bedre halvdel nesten konstant. Gode dager er gode, dårlige dager, verre.

Har forsøkt å få henne til å takke ja til familieterapi, og tilogmed true med at jeg går fra henne dersom hun ikke aksepterer. Noe hun fnøser av og sier "ja så gå fra meg da". Jeg får aldri moment i en krangel og får heller ikke styrt den i positiv retning uansett hvor hardt jeg prøver. Som regel ender det med at hun sier det er slutt, og fortsetter som om ingenting er skjedd.

Er det noen her med lignende erfaringer? Jeg føler meg forulempet og kneblet. Hadde hun sett at jeg hadde skrevet dette ville jeg nok ha blitt "drept".

Jeg er ute etter synspunktene deres og gjerne at dere deler av erfaringer, hvordan dere taklet ting etc.

Endret 31. juli 2013 av Durrr

[man]

Det er svært beklagelig at du ikke gikk fra henne før du gjorde henne gravid.

Slike mødre lager barn med psykiske vansker.

Hun har sannsynligvis en borderline personlighetsforstyrrelse, og borderline mødre får borderline døtre.

 

Hvis du har muligheten til å få hovedomsorgsretten for din datter, bør du ta henne med deg og flytte fra moren.

 

Om det ikke er realistisk, bør du be barnevernet om å hjelpe dere.

[laban]

Lag en fast ukeplan hvor dere bestemmer hvem som har hovedansvaret om natten, avhengig av om du skal på jobb dagen etter (hun har permisjon?) eller ikke, og følg den uten diskusjon. Dere kan godt bytte på rutinene fra uke til uke hvis det gjør ordningen mer "rettferdig", men bestem på forhånd hvem som tar ansvaret. Å krangle kl. 3 om natten fører ikke til noe positivt, særlig når nivået er som du beskriver. Jeg vil ikke analysere hvem av dere som er verst, dere virker umodne og lite konstruktive begge to.

Jeg synes den som ikke skal jobbe, kan ta litt mer av nattestyret når det er hverdag dagen etter, men da mot at hun får sove f.eks. natt til søndag. Hvis du liker å være oppe om kvelden (jeg skjønner ikke helt hvorfor du "holdt deg våken" til kl. 3 hvis babyen sovnet kl. 1?), kan jo moren legge seg tidlig og heller ta det som evt. kommer mellom 4 og 6 om morgenen. Men poenget er at dere må bestemme dette mens dere er rolige og våkne, ikke på sparket i halvsøvne.

Hvis gullungen er 5 mnd, blir det antakelig snart færre runder med mat om natten, så dere får forsøke å være voksne de månedene som gjenstår. Jeg har riktignok en følelse av at dette handler om noe mer, så familieterapi høres ut som en god ide.

Å trekke inn svigermor i forholdet deres er å be om bråk, for å nevne ett eksempel på lavmålet dere befinner dere på. Man blir utkjørt av lite søvn, men nå er dere foreldre og kan ikke la hver eneste bagatell utarte til diskusjon om dere skal gå fra hverandre. Dere har påtatt dere ansvar for ca. 20 år framover, og det betyr mindre søvn, mindre egentid, mindre penger til eget forbruk og økt behov for å kunne blåse i bagateller - get used to it. Dere har sikkert ingen planer om å lære datteren deres at konflikter løses med skriking og kasting av gjenstander. Ta konsekvensen av det.

[laban]

Slike mødre lager barn med psykiske vansker.

Hun har sannsynligvis en borderline personlighetsforstyrrelse, og borderline mødre får borderline døtre.

Den var vel en anelse bastant & forenklet, eller hva?

[Karamellis]

Strengt, men fornuftig av Laban. (Det lengste innlegget) Og mens datteren deres er så liten, bør du først og fremst klare å tenke på hva som er best for henne. Hva er det?

 

Er forholdet deres bra av og til? Var det slik du beskriver før dere fikk barn? Det er utrolig slitsom med små barn, og det kan tære på selv det beste forhold. Det er ikke uten grunn at mange går fra hverandre før barnet er fyllt ett år. Vil du bli en del av den statistikken, eller elsker du dama di? Snakk med henne når hun er uthvilt om muligheten for familieterapi. Liker hun at dere krangler på den måten?

[Gjest Xtra]

Å trekke inn svigermor i forholdet deres er å be om bråk, for å nevne ett eksempel på lavmålet dere befinner dere på. Man blir utkjørt av lite søvn, men nå er dere foreldre og kan ikke la hver eneste bagatell utarte til diskusjon om dere skal gå fra hverandre. Dere har påtatt dere ansvar for ca. 20 år framover, og det betyr mindre søvn, mindre egentid, mindre penger til eget forbruk og økt behov for å kunne blåse i bagateller - get used to it. Dere har sikkert ingen planer om å lære datteren deres at konflikter løses med skriking og kasting av gjenstander. Ta konsekvensen av det.

 

Amen!