Ekspertsvar Vil ikke ha medikamenter

[Gjest Anonym bruker]

Jeg ble for noen år siden diagnosert som depressiv og ble satt på medikamenter. De hjalp ikke noe særlig og jeg byttet legemiddel et par ganger og ble satt på stadig sterkere doser. Ingen ting hjalp og en dag bare kuttet jeg ut medikamentene. Etter et par dager følte jeg meg mye bedre og har egentlig hatt det veldig bra siden. Noen dårlige perioder har jeg jo hatt, men vil heller ha det enn medikamentene som gjorde meg mentalt/følelsesmessig "nummen".

Nå har jeg fått det verre og verre igjen i en lengre periode, og jeg er litt redd for hvor dette går. Jeg vil ikke bli satt på medisinering og lurer derfor på om det finnes noe annet man kan gjøre, eller om det finnes noen legemidler som ikke ødelegger meg mentalt?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kognitiv psykoterapi?

[ISW]

Det finnes jo mange medisiner som ikke gir denne "nummenheten"?

 

Man har jo ikke forsøkt ut alle muligheter bare man har forsøkt et SSRI. Medikamenter som Remeron og Tolvon gir jo fin energi og motivasjon, Wellbutrin og Aurorix hever jo også stemningsleiet med få bivirkninger og skal ikke gi bivirkninger som "nummenhet", impotens og slike ting som SSRI kan gi. 

 

Kognitiv terapi har jo ingen bivirkninger. I og med at du tydeligvis har gjentatte depresjoner ville det nok være lurt å snakke med en spesialist. Et sitat fra hjemmesiden til Psykia:

 

"Atypiske reaksjoner på antidepressiva ("lykkepiller")
Ofte har pasientene med bipolare lidelser mottatt behandling tidligere med medikamenter mot depresjon (SSRI) før de får stilt riktig diagnose hos en spesialist. Mange av disse pasientene beskriver negative opplevelser ved slik medisinering, at den ikke har ønsket effekt, at de blir mer engstelige, at de føler seg følelsesmessig avflatet og får mye bivirkninger."

 

Tenkte bare å gi deg et par råd, jeg er på ingen måte noen ekspert, kun pasient :-)

Endret 21. august 2013 av issomethingwrong

[TulleKoppen]

Kognitiv terapi har jo ingen bivirkninger.

 

Det der er jeg slettes ikke enig i. Alle kontakt med helsevesen kan gi "bivirkninger" (les: uheldige effekter). Selv bare det å få en diagnose kan ha stor effekt på ens liv.

 

Ikke nødvendigvis bare positiv.

 

Går man i terapi blir man møtt på en veldig spesiell måte, som er unormal i forhold til annen dagligdags sosial kontakt.

 

Det umiddelbare eksempelet er at man kan bli mindre selvstendig.

[ISW]

Det der er jeg slettes ikke enig i. Alle kontakt med helsevesen kan gi "bivirkninger" (les: uheldige effekter). Selv bare det å få en diagnose kan ha stor effekt på ens liv.

 

Ikke nødvendigvis bare positiv.

 

Går man i terapi blir man møtt på en veldig spesiell måte, som er unormal i forhold til annen dagligdags sosial kontakt.

 

Det umiddelbare eksempelet er at man kan bli mindre selvstendig.

 

Jeg er helt uenig (men da snakker jeg bare av personlig erfaring).

 

Jeg er ekstremt åpen om mine problemer. Mange av vennene mine, og samboer/familie/arbeidsgiver vet helt klart at jeg har angst og at jeg går til behandling for det. 

 

Den eneste situasjonen som er litt ubehagelig er når jeg snakker med venner av meg som er helsepersonell, spesielt psykologer. Da må jeg veie ordene mine litt, fordi det blir uheldig både for meg og for dem hvis jeg på en måte gir inntrykk av at jeg trenger deres profesjonelle hjelp. Det er ikke intensjonen.

 

Jeg har en psykiater som er utrolig jovial og grei, og fastlegen min må være verdens snilleste menneske. Om det er fordi jeg betaler timene selv, om det er at jeg er samarbeidsvillig eller om det er at jeg ikke har en dømmende innfallsvinkel til situasjonen vet jeg ikke, men jeg har uansett aldri møtt en ubehagelighet i det norske helsevesen. Men jeg kan jo bare snakke for meg selv.

[TulleKoppen]

Jeg er helt uenig (men da snakker jeg bare av personlig erfaring).

 

Jeg er ekstremt åpen om mine problemer. Mange av vennene mine, og samboer/familie/arbeidsgiver vet helt klart at jeg har angst og at jeg går til behandling for det. 

 

Den eneste situasjonen som er litt ubehagelig er når jeg snakker med venner av meg som er helsepersonell, spesielt psykologer. Da må jeg veie ordene mine litt, fordi det blir uheldig både for meg og for dem hvis jeg på en måte gir inntrykk av at jeg trenger deres profesjonelle hjelp. Det er ikke intensjonen.

 

Jeg har en psykiater som er utrolig jovial og grei, og fastlegen min må være verdens snilleste menneske. Om det er fordi jeg betaler timene selv, om det er at jeg er samarbeidsvillig eller om det er at jeg ikke har en dømmende innfallsvinkel til situasjonen vet jeg ikke, men jeg har uansett aldri møtt en ubehagelighet i det norske helsevesen. Men jeg kan jo bare snakke for meg selv.

 

Skjønner ikke argumentasjonen din her, jeg. Det spiller da ingen rolle hvor åpen du er om situasjonen, eller om du ikke møter ubehageligheter...

 

En diagnose vil i mange tilfeller føre til at man stiller lavere krav til seg selv. Man føler i større grad at man har rett til det.

 

En isolert person som føler seg veldig ensom kan bli "hektet" på oppmerksomheten man få i terapi.

 

Ja, du tar nok grundig feil. Uansett er det en feilslutning å komme med individuelle erfaringer som motargumenter når jeg snakker om "kan" - jeg har aldri påstått at dette gjelder alle.

[ISW]

Skjønner ikke argumentasjonen din her, jeg. Det spiller da ingen rolle hvor åpen du er om situasjonen, eller om du ikke møter ubehageligheter...

 

En diagnose vil i mange tilfeller føre til at man stiller lavere krav til seg selv. Man føler i større grad at man har rett til det.

 

En isolert person som føler seg veldig ensom kan bli "hektet" på oppmerksomheten man få i terapi.

 

Ja, du tar nok grundig feil. Uansett er det en feilslutning å komme med individuelle erfaringer som motargumenter når jeg snakker om "kan" - jeg har aldri påstått at dette gjelder alle.

 

Jeg synes ikke det. Men kanskje det skyldes at diagnosen min muligens er mindre alvorlig enn din?

 

Jeg er ikke ensom eller isolert. Jeg har en fantastisk familie, samboer som jeg er glad i og massevis av venner. Oppmerksomheten jeg får i terapi vet jeg meget godt at ikke er at behandleren er vennen min, han er betalt for å gjøre en jobb og han har yrkesstolthet. Med andre ord er det hans jobb å hjelpe meg til å bli frisk. På samme måte som når du spiser ute - det er servitørens jobb å servere deg god mat og en hyggelig opplevelse, din jobb å betale og få noe ut av tiden - vedkommende er ikke vennen din.

 

Jeg legitimerer ikke dårlige prestasjoner gjennom diagnosen min. Jeg vet at jeg må jobbe dobbelt så hardt iblant, og det er greit. Noen mennesker har alvorlige handicap, men greier likevel å gjøre en jobb og å nyte livet. Jeg har en (stort sett) velfungerende hjerne, en sunn kropp*, et bra sted å bo, penger i banken, en god utdannelse, gode sosiale forhold og en god jobb. Det vil si, jeg har fått utlevert samt opparbeidet meg alt jeg trenger for å oppnå mine mål og gleder, og ikke F om jeg setter meg ned og lar meg selv henfalle bare fordi jeg er "stemplet" med en diagnose.

 

Når jeg iblant er sliten, så sier jeg det heller som det er: "Nå trenger jeg en halvtime på sofaen med The Big Bang Theory på TV før jeg orker å lage mat" - og det er greit. Bedre det, enn å føle seg som noe dårlig menneske fordi man har angst. 

 

* = edit: Nåja, et halvt år med Remeron har vel modifisert denne sannheten litt. Men trener 5 ganger i uken nå så det kommer seg. :-)

Endret 21. august 2013 av issomethingwrong

[TulleKoppen]

Jeg synes ikke det. Men kanskje det skyldes at diagnosen min muligens er mindre alvorlig enn din?

 

Jeg er ikke ensom eller isolert. Jeg har en fantastisk familie, samboer som jeg er glad i og massevis av venner. Oppmerksomheten jeg får i terapi vet jeg meget godt at ikke er at behandleren er vennen min, han er betalt for å gjøre en jobb og han har yrkesstolthet. Med andre ord er det hans jobb å hjelpe meg til å bli frisk. På samme måte som når du spiser ute - det er servitørens jobb å servere deg god mat og en hyggelig opplevelse, din jobb å betale og få noe ut av tiden - vedkommende er ikke vennen din.

 

Jeg legitimerer ikke dårlige prestasjoner gjennom diagnosen min. Jeg vet at jeg må jobbe dobbelt så hardt iblant, og det er greit. Noen mennesker har alvorlige handicap, men greier likevel å gjøre en jobb og å nyte livet. Jeg har en (stort sett) velfungerende hjerne, en sunn kropp*, et bra sted å bo, penger i banken, en god utdannelse, gode sosiale forhold og en god jobb. Det vil si, jeg har fått utlevert samt opparbeidet meg alt jeg trenger for å oppnå mine mål og gleder, og ikke F om jeg setter meg ned og lar meg selv henfalle bare fordi jeg er "stemplet" med en diagnose.

 

Når jeg iblant er sliten, så sier jeg det heller som det er: "Nå trenger jeg en halvtime på sofaen med The Big Bang Theory på TV før jeg orker å lage mat" - og det er greit. Bedre det, enn å føle seg som noe dårlig menneske fordi man har angst. 

 

* = edit: Nåja, et halvt år med Remeron har vel modifisert denne sannheten litt. Men trener 5 ganger i uken nå så det kommer seg. :-)

 

Hvorfor tar du dette personlig? Det kan du jo spørre deg selv om.

 

Til informasjon snakker jeg om noe generelt, altså ikke om deg, og ikke om meg, som kan gjelde, men ikke for alle.

[ISW]

Hvorfor tar du dette personlig? Det kan du jo spørre deg selv om.

 

Til informasjon snakker jeg om noe generelt, altså ikke om deg, og ikke om meg, som kan gjelde, men ikke for alle.

 

Jeg tar ingenting som skjer på dette forumet personlig.

 

Men når du sitter og påstår at kognitiv terapi har alvorlige bivirkninger, så representerer du et syn som ikke spesielt mange deler. Og implisitt advarer du mot noe som har gitt beviselige resultater i tiår uten skadelige effekter. Det er ikke helt lurt.

[TulleKoppen]

Jeg tar ingenting som skjer på dette forumet personlig.

 

Men når du sitter og påstår at kognitiv terapi har alvorlige bivirkninger, så representerer du et syn som ikke spesielt mange deler. Og implisitt advarer du mot noe som har gitt beviselige resultater i tiår uten skadelige effekter. Det er ikke helt lurt.

 

Hvorfor dreier du saken inn på din egentlig situasjon, da, og virker til å føle deg krenket av mine (helt generelle) uttalelser?

 

Ordet "alvorlig" har jeg faktisk aldri brukt.

 

Nei, kanskje ikke mange (pasienter) deler dette synet, men det er i alle fall slik det er, og det er ganske velkjent blant fagfolk.

 

Jo, det er faktisk ganske lurt. En bør alltid vurdere bivirkning opp mot virkning.

[ISW]

Hvorfor dreier du saken inn på din egentlig situasjon, da, og virker til å føle deg krenket av mine (helt generelle) uttalelser?

 

Nei, kanskje ikke mange (pasienter) deler dette synet, men det er i alle fall slik det er, og det er ganske velkjent blant fagfolk.

 

 

Vet du hva? Dette bryr jeg meg ikke videre om. Du får gjerne ha din mening, så får jeg ha min.

 

Ha en fortsatt fin dag

[sur kjerring]

Skjønner ikke argumentasjonen din her, jeg. Det spiller da ingen rolle hvor åpen du er om situasjonen, eller om du ikke møter ubehageligheter...

 

En diagnose vil i mange tilfeller føre til at man stiller lavere krav til seg selv. Man føler i større grad at man har rett til det.

 

En isolert person som føler seg veldig ensom kan bli "hektet" på oppmerksomheten man få i terapi.

 

Ja, du tar nok grundig feil. Uansett er det en feilslutning å komme med individuelle erfaringer som motargumenter når jeg snakker om "kan" - jeg har aldri påstått at dette gjelder alle.

 

Men det høres da ut som om du snakker om egen erfaring?

[TulleKoppen]

Men det høres da ut som om du snakker om egen erfaring?

 

Jeg kommer med eksempler på hva som kan skje. Eksempler utgjør ikke hele bildet, ellers ville de ikke være eksempler.

 

Det som ofte kan skje er at pasienten går i terapi for å oppnå innsikt i sin situasjon og psyke, uten å forsøke å foreta endringer i situasjonen som gjør en syk. Det er ganske velkjent at dette er mer til skade enn positivt. Det sementerer situasjonen, kall det en "sovepute".

 

NB! Dette er _sakelig_ argumentasjon, og gjelder ingen spesielle personer.

 

 

Vet du hva? Dette bryr jeg meg ikke videre om. Du får gjerne ha din mening, så får jeg ha min.

 

Ha en fortsatt fin dag

 

Ja, vær så god. Men det handler ikke om min eller din personlige mening, det handler om vitenskapelige funn.

[frosken]

Det der er jeg slettes ikke enig i. Alle kontakt med helsevesen kan gi "bivirkninger" (les: uheldige effekter). Selv bare det å få en diagnose kan ha stor effekt på ens liv.

 

Ikke nødvendigvis bare positiv.

 

Går man i terapi blir man møtt på en veldig spesiell måte, som er unormal i forhold til annen dagligdags sosial kontakt.

 

Det umiddelbare eksempelet er at man kan bli mindre selvstendig.

 

Dette er viktige momenter å være klar over. Det er ikke slik at "jo mer terapi, jo bedre"  gjelder i alle sammenhenger.

[ISW]

Dette er viktige momenter å være klar over. Det er ikke slik at "jo mer terapi, jo bedre"  gjelder i alle sammenhenger.

 

Det har jeg heller aldri påstått.

 

Men hvis du sliter med angst eller depresjon, så tar du ikke skade av kognitiv terapi.

[frosken]

 

 

Men når du sitter og påstår at kognitiv terapi har alvorlige bivirkninger, så representerer du et syn som ikke spesielt mange deler. Og implisitt advarer du mot noe som har gitt beviselige resultater i tiår uten skadelige effekter. Det er ikke helt lurt.

 

Han sa da vitterlig at:  "Alle kontakt med helsevesen kan gi "bivirkninger" (les: uheldige effekter). Selv bare det å få en diagnose kan ha stor effekt på ens liv."

 

Dette anser jeg for å være korrekt. Terapi er ikke nødvendigvis bivirkningsfritt, og det å påpeke dette er ikke det samme som å advare folk mot behandling.

[frosken]

Det har jeg heller aldri påstått.

 

Men hvis du sliter med angst eller depresjon, så tar du ikke skade av kognitiv terapi.

 

Du _kan_ være av de som ikke utvikler deg i positiv retning som følge av terapien, men selv ville jeg nok ha prøvd kognitiv terapi om jeg slet med angst eller depresjon.

 

Kognitiv terapi - som all annen samtaleterapi - gjøres innenfor en relasjon mellom to personer. En slik relasjon kan bidra svært konstruktivt i mange menneskers liv, men ikke i alles. Har du aldri truffet noen som man nærmest på hundre meters avstand skjønner at har begynt i terapi? Har du aldri truffet noen som f.eks. har blitt overdosert av "ta vare på deg selv-mentalitet"? 

 

Terapi kan ha bivirkninger akkurat som annen behandling kan det. Bivirkningene er av en helt annen karakter enn de man kan få av medikamenter, men de kan ha stor innvirkning på menneskers utvikling videre.

[AnonymBruker]

Jeg kommer med eksempler på hva som kan skje. Eksempler utgjør ikke hele bildet, ellers ville de ikke være eksempler.

 

Det som ofte kan skje er at pasienten går i terapi for å oppnå innsikt i sin situasjon og psyke, uten å forsøke å foreta endringer i situasjonen som gjør en syk. 

 

Det kan være slik at en ikke klarer å gjøre endringer i situasjonen.

Anonymous poster hash: 8de1a...545

[TulleKoppen]

 

Det kan være slik at en ikke klarer å gjøre endringer i situasjonen.

Anonymous poster hash: 8de1a...545

 

 

Tror de fleste klarer å gjøre litt (gradvis). Jeg tror at er man så syk at man ikke klarer (i egentlig forstand av ordet), så ser man ikke sin egen sykdom.

 

Å føle at man ikke klarer er noe helt annet!