Om ambivalens

[frosken]

Eh, nei det er ikke åpenbart?

Anonymous poster hash: 1fd84...69a

Jeg synes det er åpenbart.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er åpenbart.

 

Javel?

Anonymous poster hash: 1fd84...69a

[Madelenemie]

Den ikkeverbale kommunikasjonen er en stor og viktig del av det hele. Hvis man vrir seg på stolen kan man for eksempel sende ut signaler om at man har fått nok og kjeder seg, eller at man er utilpass på andre måter. Måten man bruker blikket kan sende ut signaler til en mulig partner og si noe om interesse. For eksempel.

 

Jeg er superduperambivalent akkurat nå. Kroppen er tante på nitti og hjernen er partyjente på19, og de vil ofte veldig forskjellige ting en fredagsettermiddag! Ofte er det hun kjedelige, prektige på 35+ som vinner, og så blir det TV og husvask. Da er egentlig ingen fornøyde, men lørdagen blir jo til å leve med.

Hei!

 

Ok men så forstår jeg hvorfor jeg misforstås.

 

Av og til har jeg fått spørsmål om jeg har det bra, kjeder meg, vil gå eller hva som er galt?

 

Dette kommer helt brått på, men min mann har sagt at når jeg snur meg rundt, lukker øynene, ser opp i taket, eller veldig ned i gulvet, så kan andre feiltolke dette. Det rare er at de som har feiltolket dette har vært PPT og BUP, de trodde feks jeg var lei av møtet?? Jeg svarte jeg hadde det bra, og det hadde jeg, men uten min manns kommentar hadde jeg ikke forstått hvorfor de spurte feks om jeg syns vi hadde hatt langt nok møte, eller om det gikk bra med meg osv...

 

Det som er bra er at de spurte og ikke antok noe feil, derfor er det viktigst å spørre, for i mitt tilfelle tok de jo helt feil, jeg hadde det bra, lyttet og syns absolutt ikke møte varte for lenge. Det kan bare være at jeg trenger å snu meg, eller at jeg oppdager noe feks i taket eller i et hjørnet, jeg er bare da litt opptatt med det, helt til jeg er tilbake, det pleier gå fort over. Jeg er ganske skjerpet på møter. Men jeg lukker øynene og det er vist noe som kan misforstås, men jeg sender ikke ut signaler med dette, jeg lukker øynene fordi jeg trenger å skjerme meg litt, tenke litt ekstra over noen ord feks.

 

Hvis andre skal basere seg så mye på signaler, som ikke er signaler, så misforstår de mye.

Heldigvis spurte de meg, ellers kunne de antatt noe feil. Ord er altså det viktige. 

Jeg tror det er for mye følerier og for lite ord, det lager bare problemer.

[Madelenemie]

Nonverbal kommunikasjon er også kommunikasjon, Madelenemie. Det er et eget, og viktig, språk.

Hei!

 

Nonverbal kommunikasjon er i stor grad tåpelig og alt for mye vektlagt.

 

Hadde man forholdt seg til det uttalte, og sluttet med disse gjettelekene så hadde det blitt mindre problemer.

 

Jeg ser ofte ikke på mennesker når jeg snakker med dem, bare av og til for å være høflig og fordi min psykiater har rådet meg til det, ser jeg opp og smiler, det er kun kort jeg ser opp, da jeg ikke både kan se andre inn i øynene og kommunisere ord, samt forstå andres ord.

 

Når jeg har oppdaget hvor feil mennesker kan oppfatte meg, så har jeg konkludert med at nonverbal kommunikasjon er nokså bortkastet. Feks ble en mann ofte redd for meg/hvis han ble alene med meg, han sa han følte seg som en dust foran meg, han forklarte noe som interesserte meg, faktisk i så stor grad interesserte det meg at jeg ble enda mer alvorlig/uttrykksløs (noe sånt, jeg vet ikke forklart av andre?), dette fordi jeg tenkte og lyttet og prøvde huske. Jeg var altså interessert, og jeg tenkte ikke noe dårlig om han. han hadde sagt til sin kone etter på at han ofte fikk panikk av å bli alene med meg, for det var umulig for han å lese noe av ansiktet mitt, jeg virket helt flat. Han viste ikke om det han sa hørtes meningsfylt ut, da det ikke kom et ord/lyd, ikke et smil ingenting sa han. Han konkluderte så feil, at jeg så ned på han og tenkte dårlig om han ( ?? det er altså så utrolig hva problemer enkelte lager for seg selv med disse feilaktige gjettelekene)

 

Det var etter dette at jeg kom på å legge inn visse lyder feks mm, jaha, jaså, sier du det (selv om jeg hører noe blir sagt) tjsi osv... Jeg har snakket igjennom dette med min psykiater, for meg er det helt bortkastet med lyder når jeg snakker, de virker forstyrrende, men hvis det misforstås å ikke legge inn lyder så må man jo justere seg. Likevel er det paranoide vrangforestillinger mennesker har når de blir redde for å snakke med andre bare fordi de ikke smiler eller lager lyder. Hadde mennesker forholdt seg til det som blir sagt ville verden vært enklere. 

 

Jeg hadde en gjest(samt flere) her i kveld, men jeg sovnet, heldigvis, tenker ikke han at han kjeder meg, han vet at jeg sovnet fordi jeg var trøtt, ikke fordi han er kjedelig, når jeg våknet var han borte. Sånn skjer ofte, eller mer at jeg bare går inn på rommet mitt, jeg sovner sjelden, men når jeg sovner tenker jeg ikke på å si hade. Jeg planla ikke å sove i kveld, det er dumt at jeg sovnet for nå er jeg våken :-(

Hvis gjestene skulle forholdt seg til nonverbal kommunikasjon ville de kunne tro at jeg går på rommet mitt fordi de kjeder meg, fordi min mann har forklart at jeg bare blir fortere sliten, så vet de grunnen.

Her er nok et eksempel på hvordan ord forklarer og hvordan gjetteleker (non-verbal kommunikasjon) bare misforstås.

[Bella Dotte]

Jeg husker du har snakket om dette flere ganger, og jeg har aldri kunnet forstå hvorfor dette på noen måte skal være nyttig for deg. Relasjonen med akkurat denne personen fremstår som så grenseløs og trigger frem akkurat det du skriver her. For de aller fleste er dette skadelig.

 

Gjennom at jeg oppnår god kontakt med denne personen, lærer jeg hvordan få bedre kontakt med andre personer. Han får meg til å slappe av og tørre å åpne meg, si ifra, snakke om følelser, tåle å eksponere meg og holde ut å være flau. Blant annet. Dette tar jeg med meg ut i andre sosiale sammenhenger og jeg modellerer meg tildels etter ham.

 

Opphenget på ham vil kunne fortsette i årevis, jeg vet det av tidligere erfaringer med oppheng på personer, ting eller ideer. For at jeg skal kunne klare å tenke på noe annet, må jeg enten nå en metning, eller det må brenne ut. Altså enten få bortimot fri tilgang over lengre tid, så mye at jeg går lei og tenker på det som så hverdagslig at det mister stråleglansen og nyhetens interesse, eller at kontakten blir brutt, da vil jeg komme over det i løpet av et år eller to (men det vil være et smertehelvete så lenge det pågår). 

 

Det ble faktisk mye bedre i sommer, i en periode da jeg fikk en time pr uke (normalt får jeg annenhver uke) og han var hos meg på hjemmebesøk og vi møttes på en kafé. Jeg tenkte like mye på ham, men jeg hadde ihvertfall ikke det samme behovet for å snakke om ham.

 

 Klarer du, eller har du, tatt opp akkurat dette temaet med din behandler, altså en utflytende og grenseløse relasjonen? Det er ikke en pasients oppgave i utgangspunktet, jeg bare undrer meg om din behandler har reflektert over dette.

 

Vi har snakket om det mange ganger, og det han sier, er stort sett varianter over at han ikke pleier å ha noen særlig stor avstand til dem han jobber sammen med.

 

 Hva kan du ellers fylle livet ditt med?

 

Jeg tenker at det er masse jeg har lyst til å gjøre. På sikt få meg en jobb, hvis det er mulig å sette sammen noe som er meningsfullt og som jeg både kan mestre og trives med, eller følge et undervisningsopplegg, om ikke annet et kurs over noen uker. Ellers fortsette med det jeg gjør og har nevnt av sosiale aktiviteter.

Endret 7. september 2013 av Bella Dotte

[Madelenemie]

Gjennom at jeg oppnår god kontakt med denne personen, lærer jeg hvordan få bedre kontakt med andre personer. Han får meg til å slappe av og tørre å åpne meg, si ifra, snakke om følelser, tåle å eksponere meg og holde ut å være flau. Blant annet. Dette tar jeg med meg ut i andre sosiale sammenhenger og jeg modellerer meg tildels etter ham.

 

Opphenget på ham vil kunne fortsette i årevis, jeg vet det av tidligere erfaringer med oppheng på personer, ting eller ideer. For at jeg skal kunne klare å tenke på noe annet, må jeg enten nå en metning, eller det må brenne ut. Altså enten få bortimot fri tilgang over lengre tid, så mye at jeg går lei og tenker på det som så hverdagslig at det mister stråleglansen og nyhetens interesse, eller at kontakten blir brutt, da vil jeg komme over det i løpet av et år eller to (men det vil være et smertehelvete så lenge det pågår). 

 

Det ble faktisk mye bedre i sommer, i en periode da jeg fikk en time pr uke (normalt får jeg annenhver uke) og han var hos meg på hjemmebesøk og vi møttes på en kafé. Jeg tenkte like mye på ham, men jeg hadde ihvertfall ikke det samme behovet for å snakke om ham.

 

 

Vi har snakket om det mange ganger, og det han sier, er stort sett varianter over at han ikke pleier å ha noen særlig stor avstand til dem han jobber sammen med.

 

 

Jeg tenker at det er masse jeg har lyst til å gjøre. På sikt få meg en jobb, hvis det er mulig å sette sammen noe som er meningsfullt og som jeg både kan mestre og trives med, eller følge et undervisningsopplegg, om ikke annet et kurs over noen uker. Ellers fortsette med det jeg gjør og har nevnt av sosiale aktiviteter.

Hei!

 

Jeg vet at kontakten med han har vært bra for deg.

 

Jeg har det jo sånn med min psykiater, men hun setter nok flere grenser :-)

 

Jeg modellerer meg også etter min psykiater, og jeg har trengt det. Imidlertid er det viktig for meg å klare meg helt selv, Også har jeg brukt mye tid på å sortere og forstå hvorfor disse følelsene har oppstått. Jeg er fremdeles forelsket i min psykiater og jeg tror den forelskelsen varer livet ut, det var hun som satte meg istand og hjalp meg med å få på plass min egen identitet.

Når den kom på plass, ble jeg rolig, lykkelig og trygg på kryss og tvers.

 

Jeg er likevel nå glad for at hun har satt grenser, jeg var ikke alltid glad der og da, men jeg ser at jeg har funnet tryggheten inni meg selv, jeg tror det ville vært mye vanskeligere/umulig, hvis hun alltid var der.

På sett og vis har jeg fått mye kontakt, mange svar og jeg syns hun er litt middelveien mellom å være alt for rigid på å sette grenser og å ikke sette grenser. Noen reagerer på at min psykiater tar i mot gaver, kort, brev (sendt privat) svarer meg på mail, gir meg sitt mobilnr, sender meg bilde fra Kina :-) osv...Men for henne er dette greit, hjemmebesøk, vil hun imidlertid ikke komme på, da hun syns rammene rundt våre samtaler gjør seg best og skjer minst mulig forstyrrende på sykehuset. Hun ville heller ikke bli med meg i operaen. 

Jeg syns fortsatt det er litt rart, men så fri, glad, satt på plass, sterk i meg selv, finner svar selv osv... som jeg er blitt så tror jeg hun har vist at grenser er viktig av andre grunner. kanskje for at jeg skulle bli selvstendig og sterk i meg selv, det er veldig godt å være så trygg, og heller ikke avhengig av min psykiater for å være lykkelig. Jeg kan helt slippe henne nå, det kjennes sånn, altså timene, hun vil alltid likevel være den som står meg nærmest, og ha en spesiell plass i mitt hjerte, derfor vil jeg skrive til henne :-) Det er bare deilig å bli helt trygg, likevel som nå få ha timer, bare mer sjeldent og sjelden er det de store problemer å snakke om, inni hjertet mitt er hun min mor, det vet hun ikke, og kanskje er det den siste rest av sorg i meg, men sorg er ikke farlig, det er bare vondt. Kanskje jeg skal si det til henne, kanskje blir det med sorgen som med andre troll, når de blir avdekket mister de sin makt?

Jeg hadde tenkt å ikke si noe, redd for å ødelegge noe, men så tenkte jeg, ingenting kan ødelegges mellom oss, hun har gjort meg hel og lykkelig, og ingenting av det rokkes det ved, men jeg har ikke helt bestemt meg. Jeg er redd hun skal bli ukomfortabel hvis hun får høre ordene.

 

Jeg tror litt grenser er viktig, for at du skal bli helt trygg i deg selv.

 

Jeg håper ikke du blir forelsket, for han er jo en gift mann, og dessuten som jeg har skrevet til deg før, det er mange hyggelige menn du ikke ser når du er så opptatt av han. :-)

[XbellaX]

Hei!

 

Nonverbal kommunikasjon er i stor grad tåpelig og alt for mye vektlagt.

 

Hadde man forholdt seg til det uttalte, og sluttet med disse gjettelekene så hadde det blitt mindre problemer.

 

Jeg ser ofte ikke på mennesker når jeg snakker med dem, bare av og til for å være høflig og fordi min psykiater har rådet meg til det, ser jeg opp og smiler, det er kun kort jeg ser opp, da jeg ikke både kan se andre inn i øynene og kommunisere ord, samt forstå andres ord.

 

Når jeg har oppdaget hvor feil mennesker kan oppfatte meg, så har jeg konkludert med at nonverbal kommunikasjon er nokså bortkastet. Feks ble en mann ofte redd for meg/hvis han ble alene med meg, han sa han følte seg som en dust foran meg, han forklarte noe som interesserte meg, faktisk i så stor grad interesserte det meg at jeg ble enda mer alvorlig/uttrykksløs (noe sånt, jeg vet ikke forklart av andre?), dette fordi jeg tenkte og lyttet og prøvde huske. Jeg var altså interessert, og jeg tenkte ikke noe dårlig om han. han hadde sagt til sin kone etter på at han ofte fikk panikk av å bli alene med meg, for det var umulig for han å lese noe av ansiktet mitt, jeg virket helt flat. Han viste ikke om det han sa hørtes meningsfylt ut, da det ikke kom et ord/lyd, ikke et smil ingenting sa han. Han konkluderte så feil, at jeg så ned på han og tenkte dårlig om han ( ?? det er altså så utrolig hva problemer enkelte lager for seg selv med disse feilaktige gjettelekene)

 

Det var etter dette at jeg kom på å legge inn visse lyder feks mm, jaha, jaså, sier du det (selv om jeg hører noe blir sagt) tjsi osv... Jeg har snakket igjennom dette med min psykiater, for meg er det helt bortkastet med lyder når jeg snakker, de virker forstyrrende, men hvis det misforstås å ikke legge inn lyder så må man jo justere seg. Likevel er det paranoide vrangforestillinger mennesker har når de blir redde for å snakke med andre bare fordi de ikke smiler eller lager lyder. Hadde mennesker forholdt seg til det som blir sagt ville verden vært enklere. 

 

Jeg hadde en gjest(samt flere) her i kveld, men jeg sovnet, heldigvis, tenker ikke han at han kjeder meg, han vet at jeg sovnet fordi jeg var trøtt, ikke fordi han er kjedelig, når jeg våknet var han borte. Sånn skjer ofte, eller mer at jeg bare går inn på rommet mitt, jeg sovner sjelden, men når jeg sovner tenker jeg ikke på å si hade. Jeg planla ikke å sove i kveld, det er dumt at jeg sovnet for nå er jeg våken :-(

Hvis gjestene skulle forholdt seg til nonverbal kommunikasjon ville de kunne tro at jeg går på rommet mitt fordi de kjeder meg, fordi min mann har forklart at jeg bare blir fortere sliten, så vet de grunnen.

Her er nok et eksempel på hvordan ord forklarer og hvordan gjetteleker (non-verbal kommunikasjon) bare misforstås.

 

Jeg er enig i at det meste blir mye enklere med direkte og tydelig tale, men tåpelig vil jeg nok ikke si det er. Det er en egen kunst.

[XbellaX]

Gjennom at jeg oppnår god kontakt med denne personen, lærer jeg hvordan få bedre kontakt med andre personer. Han får meg til å slappe av og tørre å åpne meg, si ifra, snakke om følelser, tåle å eksponere meg og holde ut å være flau. Blant annet. Dette tar jeg med meg ut i andre sosiale sammenhenger og jeg modellerer meg tildels etter ham.

 

Opphenget på ham vil kunne fortsette i årevis, jeg vet det av tidligere erfaringer med oppheng på personer, ting eller ideer. For at jeg skal kunne klare å tenke på noe annet, må jeg enten nå en metning, eller det må brenne ut. Altså enten få bortimot fri tilgang over lengre tid, så mye at jeg går lei og tenker på det som så hverdagslig at det mister stråleglansen og nyhetens interesse, eller at kontakten blir brutt, da vil jeg komme over det i løpet av et år eller to (men det vil være et smertehelvete så lenge det pågår). 

 

Det ble faktisk mye bedre i sommer, i en periode da jeg fikk en time pr uke (normalt får jeg annenhver uke) og han var hos meg på hjemmebesøk og vi møttes på en kafé. Jeg tenkte like mye på ham, men jeg hadde ihvertfall ikke det samme behovet for å snakke om ham.

 

 

Vi har snakket om det mange ganger, og det han sier, er stort sett varianter over at han ikke pleier å ha noen særlig stor avstand til dem han jobber sammen med.

 

 

Jeg tenker at det er masse jeg har lyst til å gjøre. På sikt få meg en jobb, hvis det er mulig å sette sammen noe som er meningsfullt og som jeg både kan mestre og trives med, eller følge et undervisningsopplegg, om ikke annet et kurs over noen uker. Ellers fortsette med det jeg gjør og har nevnt av sosiale aktiviteter.

 

 

 

"For at jeg skal kunne klare å tenke på noe annet, må jeg enten nå en metning, eller det må brenne ut." Eller evt slutte å gi det næring.

 

Dette liker du sikkert ikke høre men ut i fra hva du også tidligere har skrevet kan det lett fremstå som om vedkommende gjør deg en grandios bjørnetjeneste. 

 

Jeg synes tankene ang jobb høres flott ut, jeg håper virkelig NAV/behandler kan snekre sammen et godt opplegg for deg. Du har så mange ressurser jeg skulle ønske du kunne virkelig få tatt i bruk, du har så altfor mye å komme med til å ikke gjøre noe vettugt. Jeg er klar over at du har begrensninger, men likevel. Jeg krysser fingrene.

[Madelenemie]

Jeg er enig i at det meste blir mye enklere med direkte og tydelig tale, men tåpelig vil jeg nok ikke si det er. Det er en egen kunst.

Hei!

 

Ok.

 

Jeg lærer den ikke, og jeg syns det for det meste blir mye gjetteleker og særlig at "vanlige" mennesker tror de forstår en situasjon uten at noe er sagt tydelig. Jeg opplever dette ofte, særlig min mann, som nok er flinkere på å forstå mange situasjoner enn det jeg er, tror han vet mye rart som ikke er sagt, jeg mener han ikke kan vite noe sikkert som ikke er tydelig uttrykt med ord.

 

I tillegg har jeg oppdaget hvor feil andre kan oppfatte meg, da tenker jeg at det er litt som min psykiater sier "en velsignelse å ikke få med seg alt andre tror de gjør" og at "det er deilig med mennesker som forholder seg til det konkrete som er sagt". Min psykiater er like konkret som meg, hun pynter ikke på noe når han snakker til meg, av og til har jeg blitt såret også, og det er fint med sånn ærlighet og tydelighet og konkrethet. 

 

Men vi kan jo være uenige :-), jeg syns nonverbal kommunikasjon er bortkastet og noe som skaper unødvendig mange problemer for mennesker.

 

Jeg hadde en venn her som syns jeg hadde en god måte å ta imot komplimenter, jeg sier OK. derfor sier han det nå til sin kone, OK når hun sier feks deilig mat. Han syns dette er morsomt, men så korte måter å ta i mot komplimenter kan vist av andre bli oppfattet som en fornærmelse har de forklart meg, Jeg svarte OK, fordi jeg hørte hva han sa, og mer tenkte jeg ikke svare. Om han hadde rett vet jeg ikke, og det hele er en vurdering, derfor svarer jeg oftest OK.

[Bella Dotte]

"For at jeg skal kunne klare å tenke på noe annet, må jeg enten nå en metning, eller det må brenne ut." Eller evt slutte å gi det næring.

 

Dette liker du sikkert ikke høre men ut i fra hva du også tidligere har skrevet kan det lett fremstå som om vedkommende gjør deg en grandios bjørnetjeneste. 

 

Noe av problemet er at dette ikke bare er et oppheng, jeg tror det er en særinteresse sånn som aspergere gjerne har, og disse kverner man på og koser seg med år ut og år inn. Det sies at problemet med avhengighet ikke er at man ikke kan slutte, men man vil ikke slutte. Jeg elsker jo å tenke på ham, det gir meg mye glede og ro og spenning, og det er fantastisk å snakke med ham, og han vil snakke med meg, så jeg kan ikke se at å bryte kontakten vil være noen god løsning. Jeg trenger i alle fall en "hovedkontakt", og jeg regner med at jeg vil måtte lete en del til jeg finner en jeg har kjemi med, og dermed "falle for" den personen også.

 

Jeg synes tankene ang jobb høres flott ut, jeg håper virkelig NAV/behandler kan snekre sammen et godt opplegg for deg. Du har så mange ressurser jeg skulle ønske du kunne virkelig få tatt i bruk, du har så altfor mye å komme med til å ikke gjøre noe vettugt. Jeg er klar over at du har begrensninger, men likevel. Jeg krysser fingrene.

 

Takk for ros og oppmuntring. Det er bare vanskelig å finne noe, ofte må man selv foreslå noe konkret, og jeg mangler forestillingsevne.

Endret 7. september 2013 av Bella Dotte

[XbellaX]

Noe av problemet er at dette ikke bare er et oppheng, jeg tror det er en særinteresse sånn som aspergere gjerne har, og disse kverner man på og koser seg med år ut og år inn. Det sies at problemet med avhengighet ikke er at man ikke kan slutte, men man vil ikke slutte. Jeg elsker jo å tenke på ham, det gir meg mye glede og ro og spenning, og det er fantastisk å snakke med ham, og han vil snakke med meg, så jeg kan ikke se at å bryte kontakten vil være noen god løsning. Jeg trenger i alle fall en "hovedkontakt", og jeg regner med at jeg vil måtte lete en del til jeg finner en jeg har kjemi med, og dermed "falle for" den personen også.

 

 

Det er meget mulig du har rett, jeg kjenner lite til Asperger. Men det jeg vet er at for mennesker, uansett diagnose og "skavanker", så kan det bli en unødvendig tileggsbelasning å gå på cafè med sin behandler, eller få besøk av vedkommende, eller gjøre andre hyggelige ting, selv om det kanskje virker ok der og da for noen. Det gir næring til feks overopptatthet og ikke minst, hvordan skal du lære gi deg selv trygghet, kjærlighet og omsorg når din behandler gir deg det? Enhver dyktig og profesjonell behandler vil kunne klare gi deg hjelp/omsorg/trygghet men likevel innenfor grenser og rammer, du skal hjelpes til å bli bedre, ikke enda mer avhengig.

[Togli]

Hei!

 

Ok.

 

Jeg lærer den ikke, og jeg syns det for det meste blir mye gjetteleker og særlig at "vanlige" mennesker tror de forstår en situasjon uten at noe er sagt tydelig. Jeg opplever dette ofte, særlig min mann, som nok er flinkere på å forstå mange situasjoner enn det jeg er, tror han vet mye rart som ikke er sagt, jeg mener han ikke kan vite noe sikkert som ikke er tydelig uttrykt med ord.

 

I tillegg har jeg oppdaget hvor feil andre kan oppfatte meg, da tenker jeg at det er litt som min psykiater sier "en velsignelse å ikke få med seg alt andre tror de gjør" og at "det er deilig med mennesker som forholder seg til det konkrete som er sagt". Min psykiater er like konkret som meg, hun pynter ikke på noe når han snakker til meg, av og til har jeg blitt såret også, og det er fint med sånn ærlighet og tydelighet og konkrethet. 

 

Men vi kan jo være uenige :-), jeg syns nonverbal kommunikasjon er bortkastet og noe som skaper unødvendig mange problemer for mennesker.

 

Jeg hadde en venn her som syns jeg hadde en god måte å ta imot komplimenter, jeg sier OK. derfor sier han det nå til sin kone, OK når hun sier feks deilig mat. Han syns dette er morsomt, men så korte måter å ta i mot komplimenter kan vist av andre bli oppfattet som en fornærmelse har de forklart meg, Jeg svarte OK, fordi jeg hørte hva han sa, og mer tenkte jeg ikke svare. Om han hadde rett vet jeg ikke, og det hele er en vurdering, derfor svarer jeg oftest OK.

Non-verbal kommunikasjon er ikke noe man gjør bare fordi man ikke ønsker å være tydelig ved å bruke rene og konkrete ord. Non-verbal kommunikasjon er en utrolig viktig del av mellommenneskelig samspill, og noe jeg tror ligger delvis nedlagt i genene våre. Tenk bare på hvordan babyer kommuniserer før de har fått språk, og se hvordan dyrene kommuniserer med oss på sitt vis. Vi må tolke signalene de sender oss for å prøve å dekke deres behov.

 

Jeg vet at det er vanskelig for mennesker med asperger å forstå slike signaler, så sånn sett skjønner jeg hvorfor du synes det virker komplisert. For oss som ikke har asperger, så fungerer det nok bedre å tolke nonverbale signaler enn å bare sette vår lit til rene ord. Rene ord kan ofte såre og gjøre ting mer komplisert på den måten.  Eks: Jeg spør mine foreldre om de kan sitte barnevakt. De sier så og si aldri nei til dette da de ønsker at barnebarna alltid skal føle seg velkomne... Hvis de hadde sagt nei, at de ikke orka å sitte barnevakt, så ville jeg kanskje følt meg såra på mine barns vegne? Når de sier ja kan jeg av og til merke at de nå er slitne og synes det kan virke travelt å passe barnebarna, så derfor sørger jeg for å ikke spørre for ofte - men jeg blir ikke såra, for de sier jo ja med et smil

[Madelenemie]

Det er meget mulig du har rett, jeg kjenner lite til Asperger. Men det jeg vet er at for mennesker, uansett diagnose og "skavanker", så kan det bli en unødvendig tileggsbelasning å gå på cafè med sin behandler, eller få besøk av vedkommende, eller gjøre andre hyggelige ting, selv om det kanskje virker ok der og da for noen. Det gir næring til feks overopptatthet og ikke minst, hvordan skal du lære gi deg selv trygghet, kjærlighet og omsorg når din behandler gir deg det? Enhver dyktig og profesjonell behandler vil kunne klare gi deg hjelp/omsorg/trygghet men likevel innenfor grenser og rammer, du skal hjelpes til å bli bedre, ikke enda mer avhengig.

Hei!

 

Det du skriver er veldig viktig!

 

Man må bli trygg i seg selv, ikke finne tryggheten utenfor.

 

Det gjelder også oss med asperger :-) Og grenser er viktige, ikke for grensenes skyld, men for min del var de nødvendige for å gjøre meg trygg i meg selv, kjenne at jeg klarer meg helt fint jeg, alene, når jeg fikk/får så god drahjelp :-) jeg klarer meg uten min behandler også. Hadde jeg kunnet velge, hadde jeg valgt på et tidspunkt mer kontakt,, siden min psykiater har satt grenser har det vært begrensinger der, disse begrensingene har vært helt avgjørende og nødvendige for min utvikling og selvstendighet. Det betyr ikke at de har kjentes gode og uten savn og sorg, men jeg ville ikke i dag vært grensene foruten. 

 

Å vokse, endres, modnes, handler også om å tåle det vonde.

[Bella Dotte]

Det er meget mulig du har rett, jeg kjenner lite til Asperger. Men det jeg vet er at for mennesker, uansett diagnose og "skavanker", så kan det bli en unødvendig tileggsbelasning å gå på cafè med sin behandler, eller få besøk av vedkommende, eller gjøre andre hyggelige ting, selv om det kanskje virker ok der og da for noen. Det gir næring til feks overopptatthet og ikke minst, hvordan skal du lære gi deg selv trygghet, kjærlighet og omsorg når din behandler gir deg det? Enhver dyktig og profesjonell behandler vil kunne klare gi deg hjelp/omsorg/trygghet men likevel innenfor grenser og rammer, du skal hjelpes til å bli bedre, ikke enda mer avhengig.

 

Jeg var like overopptatt av sosionomen jeg gikk til for noen år siden, og der var det aldri snakk om hjemme- eller kafébesøk. Så jeg tror ikke det gjør den helt store forskjellen. Bortsett fra at det hjelper til å balansere nærheten jeg føler med virkelig nærhet.

 

Jeg har vokst opp med et usunt forhold til min mor, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til nærhet som ikke er invaderende, slik som psykologen min gir meg.

[Bella Dotte]

Jo, han er invaderende når han oppfører seg sånn at jeg ikke klarer å la være å tenke på ham. Det er han som gjør meg klengete. Og jeg blir flau fordi det åpenbart er jeg som vil mest.

[frosken]

Jo, han er invaderende når han oppfører seg sånn at jeg ikke klarer å la være å tenke på ham. Det er han som gjør meg klengete. Og jeg blir flau fordi det åpenbart er jeg som vil mest.

Jeg tror du har rett i at hans grenseløshet gjør deg klengete. Hans manglende ramme rundt behandlingen øker din opphengthet i ham. Du lures til å tro at han er en venn - og ikke kun en behandler - og du innretter livet ditt i forhold til å få mest mulig oppmerksomhet og kontakt fra ham. Hva i all verden skal være den terapeutiske verdien i at dere går på kafe, drikker alkohol sammen eller at han kommer på hjemmebesøk til deg? (Jeg skriver ut i fra hva jeg mener å huske at du har fortalt; selvfølgelig mulig at jeg roter litt med fakta. )

Jeg har liten tro på at dette gjør deg bedre i stand til å ha et godt liv i årene som kommer. Denne formen for avhengighetsrelasjoner bidrar ikke til vekst, tvert i mot.

[Bella Dotte]

Jeg tror du har rett i at hans grenseløshet gjør deg klengete. Hans manglende ramme rundt behandlingen øker din opphengthet i ham. Du lures til å tro at han er en venn - og ikke kun en behandler - og du innretter livet ditt i forhold til å få mest mulig oppmerksomhet og kontakt fra ham. Hva i all verden skal være den terapeutiske verdien i at dere går på kafe, drikker alkohol sammen eller at han kommer på hjemmebesøk til deg? (Jeg skriver ut i fra hva jeg mener å huske at du har fortalt; selvfølgelig mulig at jeg roter litt med fakta. )

Jeg har liten tro på at dette gjør deg bedre i stand til å ha et godt liv i årene som kommer. Denne formen for avhengighetsrelasjoner bidrar ikke til vekst, tvert i mot.

 

Du husker rett... Men jeg har fått det samme opphenget i alle som har hatt en tilsvarende rolle overfor meg, selv om de har allverdens rammer og grenser. Og han her sier at han ikke har støtt på samme problemstilling med noen av hans andre pasienter. Det er noe med meg som ikke er riktig normalt.

 

Hvis jeg lures til å tro at han er en venn, så juger han meg opp i trynet, for han har sagt at vi er venner, jeg ba tilogmed om bekreftelse på at det ikke bare er "et slags vennskap", og nei, det er det ikke, sa han, det er et ordentlig vennskap.

 

Jeg liker at han er hyggelig, og jeg vil ikke at han skal være u-hyggelig mot meg.

 

Kanskje det beste hadde vært om jeg kutter ut alt som har med psykologer og hjelpere av diverse slag å gjøre og heller prøver å innrette meg så godt jeg kan i livet på egen hånd? Jeg har jo fått mye hjelp nå og dignosen er på plass, det meste av informasjon finner man jo på nettet...

[frosken]

Du husker rett... Men jeg har fått det samme opphenget i alle som har hatt en tilsvarende rolle overfor meg, selv om de har allverdens rammer og grenser. Og han her sier at han ikke har støtt på samme problemstilling med noen av hans andre pasienter. Det er noe med meg som ikke er riktig normalt.

 

Hvis jeg lures til å tro at han er en venn, så juger han meg opp i trynet, for han har sagt at vi er venner, jeg ba tilogmed om bekreftelse på at det ikke bare er "et slags vennskap", og nei, det er det ikke, sa han, det er et ordentlig vennskap.

Hvis han ikke har opplevd at pasienter har blitt avhengige og opphengte i ham tidligere, så har han en relativt smal erfaringsbakgrunn som psykolog. Hans utsagn om at dere er venner tyder på nøyaktig det samme. Han bør få veiledning fra en terapeut som har mer erfaring i å jobbe med relasjoner enn han ser ut til å ha.

[Bella Dotte]

Hvis han ikke har opplevd at pasienter har blitt avhengige og opphengte i ham tidligere, så har han en relativt smal erfaringsbakgrunn som psykolog.

 

Hehe, kanskje han er smigret fordi noen endelig er blitt opphengt i ham...

[XbellaX]

 

"Kanskje det beste hadde vært om jeg kutter ut alt som har med psykologer og hjelpere av diverse slag å gjøre og heller prøver å innrette meg så godt jeg kan i livet på egen hånd? Jeg har jo fått mye hjelp nå og dignosen er på plass, det meste av informasjon finner man jo på nettet..."

 

Jeg tror du kan ha god nytte av terapi, men ikke denne typen terapi( /terapeut). Det er forøvrig første gang jeg opplever deg som åpen og imøtekommende til å diskutere relasjonen med din behandler, det er fint å oppleve. 

Når en behandler sier dere har et ordentlig vennskap, bør du løpe i en annen retning.  Profesjonaliteten hans er så godt som ikke-eksisterende. 

Jeg ser du skriver mennesker med asperger lett kan få et oppheng, det kan vi andre og, og spesielt når man er i en sårbar og hudløs tilstand, og kaver med livet.