Om ambivalens

[Bella Dotte]

Jeg tror du kan ha god nytte av terapi, men ikke denne typen terapi( /terapeut).

 

Men hva, da?

 

Faresignalet er ikke at du får de følelsene du får, men at hans grenseløshet hindrer deg i å utnytte disse følelsene på konstruktivt vis. Det du opplever, er slettes ikke unikt for Aspergere. Det er en helt normal positiv overføring, ikke ulik en forelskelse. En dyktig terapeut vil la den overføringen få utspille seg i et trygt, klart avgrenset terapeutisk rom. Ikke gi den unødig oppmerksomhet, men tematisere den om han mener det vil gagne deg og terapien.

 

Det tok lang tid før jeg fikk svart på denne. Jeg har lest og lest men det blir for uklart for meg. Kan du forklare litt nærmere hva du mener? (Jeg vet hva overføring og motoverføring betyr, men hvordan, rent konkret, skal vi gjøre dette?)

 

 

For meg høres det ut som om han har latt sin egen grenseløshet, ev. sin motoverføring, stå i veien for din terapi. Det er slettes ikke bare seksuelle relasjoner mellom behandler og pasient som kan være skadelig for terapien. Jeg ville ha snakket om mangelen på grenser med ham, helst også med en annen behandler, om du har tilgang på dette. Jeg har selv vært utsatt for "grenseløs" terapi, og jeg innså ikke at behandlingen var skadelig for meg før jeg diskuterte det med en annen.

 

Kan du fortelle hva denne andre personen sa til deg, og hvordan forsto du at det var skadelig for deg? Hva gjorde din behandler med/mot deg?

[cabret]

Det tok lang tid før jeg fikk svart på denne. Jeg har lest og lest men det blir for uklart for meg. Kan du forklare litt nærmere hva du mener? (Jeg vet hva overføring og motoverføring betyr, men hvordan, rent konkret, skal vi gjøre dette?)

Jeg må nesten innlede med en rekke forbehold: Jeg er ingen terapeut, kan ikke påberope meg noen form for ekspertise, vet ikke hvilken "skole" din behandler opererer innenfor og har andre diagnoser enn deg (BPII, GAD, noe uspesifisert personlighetsproblematikk). Om NHD føler behov for å gripe inn, må han gjerne gjøre det.

 

Jeg har både gått i kognitiv og psykodynamisk terapi; fokuset på overføring var sterkere i sistnevnte. Tanken er jo (dette vet du sikkert, men jeg trenger å følge mitt eget resonnement!) at vi formes av tidligere erfaringer, og at interpersonelle mønstre kan dukke opp i terapien ved at forholdet mellom behandler og pasient antar en bestemt karakter. En dyktig terapeut vil identifisere disse mønstrene; hva skyldes pasientens antagonistiske holdning? Den nesten forelskede beundringen? Er det en tvillingsjel pasienten søker etter? Ønsker pasienten en betingelsesløs omsorg som kan kompensere for mangelen på slike opplevelser tidligere i livet?

 

I mange terapier blir overføringen i seg selv underordnet; kanskje kan den danne grunnlaget for en positiv relasjon mellom pasient og behandler, men om man er begynt i terapi for å kvitte seg med en enkel fobi, trenger man neppe å se så inngående på slike relasjonelle mønstre. I andre terapier er det helt vesentlig å la relasjonsscenarier stå sentralt, f.eks. i psykodynamisk behandling av personlighetsproblematikk.

 

Du har, så vidt jeg husker, beskrevet din behandling som en form for støtteterapi; jeg kan lite om Asperger og vet ikke hvilke konkrete mål dere har satt dere. Kanskje ville det normalt være liten grunn til å tematisere en overføring i denne formen for terapi. Men slik jeg har tolket det, spiller denne terapeuten en enormt viktig rolle i ditt liv; det virker som om du har fått et "oppheng" som gjør at du selv mellom timene bruker (for) mye energi på å lengte etter terapeuten, fantasere om ham etc. Det i seg selv gir verken intellektuell eller emosjonell innsikt som du kan nyttiggjøre deg utenfor terapirommet.

 

Om du hadde hatt en god terapeut, mener jeg bestemt at han burde ha intervenert idet han så at denne fascinasjonen begynte å ta i overkant stor plass. Kanskje kunne han forsiktig ha spurt deg om dine tanker og følelser rundt det at hadde fått en så sentral rolle i ditt liv. Om han følte at du var mottakelig mot denslags samtale, kunne han ha fått deg til å tenke gjennom hvorvidt rollefordelingen som var oppstått, minnet om andre relasjonserfaringer du har gjort deg, eller relasjonserfaringer du savner. Så kunne dere i fellesskap skape større innsikt som du kunne tatt med deg ut i det virkelige liv.

 

Uansett om man mener at et slikt fokus på overføring har noe for seg eller ikke, fremstår det som rimelig åpenbart at det behandleren din *ikke* skulle ha gjort, var å la rammene skli ut. Nettopp i en slik fase hvor følelsene blir overveldende, er det viktig å holde fast ved de eksisterende, regelmessige rammene: avslutning til samme tidspunkt hver gang, ingen møter utenfor terapirommet, slettes ikke kafébesøk. Rammene bidrar jo også til å minne deg på at dette *ikke* er en vanlig vennerelasjon. Trygge rammer gjør det mindre skummelt å la irrasjonelle, overdrevne, ubalanserte ønsker og behov komme til uttrykk – så du kan gjøre deg kjent med dem og lære deg å håndtere disse i hverdagen.

 

"... hvordan, rent konkret, skal vi gjøre dette"? Dette spørsmålet i seg selv er vel et tegn på at terapeuten din har gått ut av sin rolle. Du har ikke ansvaret for denne prosessen. Jeg tror det er for sent å få noen form for sunn terapi ut av dette, men om du selv tematiserer problemstillingen, ("Jeg føler at dette terapeutiske forholdet har blitt så tett at det går ut over min daglige funksjon, og jeg lurer på hva du konkret ønsker å oppnå med terapien generelt, og mer spesielt med kafébesøkene/hjemmebesøkene/etc.", f.eks.) kan du i minste få til en ordenlig avslutning.

 

Ble det noe klarere? Hvis ikke, får du si ifra

 

Kan du fortelle hva denne andre personen sa til deg, og hvordan forsto du at det var skadelig for deg? Hva gjorde din behandler med/mot deg?

 

Jeg hadde snakket med et par venner i forkant før jeg snakket med den andre behandleren min; begge var helt klare på at de syntes adferden var helt uakseptabel. Jeg mente innledningsvis at de bare ikke skjønte hvor helst spesielt dette forholdet var, at de var rigide, ikke klarte å sette seg i mitt sted. Men det ble sådd en tvil i meg, slik at jeg til slutt stilte min andre behandler et spørsmål om hva h*n ville ha syntes om en av hans pasienter fortalte … osv. H*n skjønte selvfølgelig at det var meg det var snakk om, og ble åpenbart sint; det overrasket og skremte meg. (Jeg trodde først det var rettet mot meg, men det var det ikke.)

 

Av forskjellige årsaker ønsker jeg ikke å komme med for mange detaljer, men grenseoverskridelsene det dreide seg om, kom svært gradvis. Det begynte med kommentarer om at jeg var så mye mer oppegående enn andre pasienter h*n hadde hatt, at vi til tross for ulike roller hadde mye felles, at jeg kanskje ville ha utbytte av å snakke med h*n i en annen setting, f.eks. på kafé osv.

[Bella Dotte]

Tusen takk for en svært grundig gjennomgang, jeg setter stor pris på at du tok deg tid til dette.

Jeg er jo faktisk blant hans mer oppegående pasienter - han jobber i hovedsak med psykisk utviklingshemmede. Og hjemmebesøk er en del av hans vanlige rutine; jeg hadde lyst på det fordi det for meg tvertimot var noe svært uvanlig.

Han sier av og til noe ala at vi har mye felles - men det er alltid jeg som tar initiativet til "ukonvensjonell" kontakt. (Noen ganger fantaserer jeg om at det egentlig er han som manipulerer meg til å ta initiativ, mens han bare spiller tilbakeholden, men jeg er nesten sikker på at dette bare er et utslag av mitt oppblåste ego.)

Hans bakgrunn er innenfor en bestemt gren av psykologien (vil ikke si hvilken akkurat nå), ikke kognitiv, men vi jobber litt kognitivt; støttesamtaler er et begrep vi bruker, men jeg synes vi har en ganske psykodynamisk tilnærming. Han har pratet en del om overføring, men jeg er ikke så sikker på om jeg helt "kjøper" den teorien; jeg tror helt nye typer følelser også kan oppstå, ikke bare repriser av gamle, selv om det selvfølgelig er visse mønstre man kan se gjenta seg gjennom livet.

Vi har ikke satt noen konkrete mål, det dukker stadig opp problemstillinger som vi tar tak i, det er ikke spesielt strukturert, for det er så mange ting jeg vil snakke om. Hovedmålet er at jeg skal kunne fungere optimalt og forhindre depresjon.

Jeg synes jeg er ganske åpen overfor ham mht hva jeg tenker om ham, og har sagt flere ganger at jeg selv synes jeg er litt i overkant opptatt av ham, at det til tider er plagsomt; det eneste han sier da er at det er "overføring" og normalt og at det er en "fase". Og jeg "får lov" å tenke på ham. Jeg er ikke klar for å "konfrontere" ham og ønsker ikke å avslutte, men jeg vil prøve å få i gang en dialog om hva dette opphenget gjør med meg, hvorfor det har oppstått, hvilken funksjon det har, og hvordan jeg kan får en slutt på det.

[cabret]

Jeg ser jo at rammene i utgangspunktet er forskjellige, så jeg skal ikke prøve å tre mine tolkninger ned over hodet på deg Likevel mener jeg du bør ta til deg tilbakemeldingene du har fått fra flere – jeg kan ikke skjønne at denne terapien kan gagne deg.

 

Han sier av og til noe ala at vi har mye felles - men det er alltid jeg som tar initiativet til "ukonvensjonell" kontakt. (Noen ganger fantaserer jeg om at det egentlig er han som manipulerer meg til å ta initiativ, mens han bare spiller tilbakeholden, men jeg er nesten sikker på at dette bare er et utslag av mitt oppblåste ego.)

 

Om det er deg eller han som tar initiativ, er vel i grunnen ikke det avgjørende. Det er helt normalt at pasienten i faser ønsker mer kontakt enn det som er mulig og ønskelig innenfor profesjonelle rammer. Det er uansett hans ansvar å sette ned foten når dere beveger dere over i en privat relasjon.

 

Han har pratet en del om overføring, men jeg er ikke så sikker på om jeg helt "kjøper" den teorien; jeg tror helt nye typer følelser også kan oppstå, ikke bare repriser av gamle, selv om det selvfølgelig er visse mønstre man kan se gjenta seg gjennom livet.

Jeg mener selvfølgelig ikke at alle følelser i en terapeutisk setting kan reduseres til overføring. Men jeg kan jo nevne at jeg i min situasjon var svært opptatt av å finne "bevis" for at mine følelser ikke var resultatet av en overføring, men derimot var oppstått fordi jeg følte jeg hadde funnet en "sjelevenn". I mitt hode var det et argument for at det var helt greit at den terapeutiske relasjonen hadde utviklet seg til noe annet. Nå som disse følelsene ikke er der lenger, ser jeg at jeg tok feil. Ikke ulikt det jeg av og til har opplevd i normallivet: En forelskelse går over, og jeg innser at veldig mange av de kvaliteter og egenskaper jeg har tillagt personen jeg forelsker meg i, har oppstått på grunn av mine projiseringer og et ønske om at den andre skulle være nettopp sånn. 

 

Følgende mener jeg er terapeutens ansvar, men siden han tydeligvis ikke tar det ansvaret: Kan du selv velge å ikke benytte muligheten du har til å møte ham "ukonvensjonelt"? Eventuelt bruke dette til å åpne en dialog om at du ikke vet om disse uklare grensene hjelper deg; at det kanskje virker "symptomlindrende" der og da, men at du lurer på hva effekten vil være på lang sikt, om det hindrer deg i din personlige vekst etc.?

[Bella Dotte]

Jeg kan se for meg at jeg kan klare meg uten denne her, for jeg hadde levd i over 40 år uten å kjenne ham, og jeg har "kommet over" andre som jeg mot min vilje har mistet kontakten med - men jeg føler at det vil bli et visst tap, at han tilfører meg noe, at han er like verdifull som mine andre venner og bekjente. Og siden han er velvillig innstilt og regner seg som en venn, hvorfor skulle jeg ikke si ja takk til det?

Kanskje hvis jeg blir mer kjent med ham, vil jeg oppdage irriterende sider og bli mindre besatt. Slikt har skjedd før, hver gang jeg har hatt et oppheng på noen.

[XbellaX]

"XbellaX, on 08 Sept 2013 - 18:29, said:

Jeg tror du kan ha god nytte av terapi, men ikke denne typen terapi( /terapeut).

 

"Men hva, da?" 

 

 

Må presisere at jeg mener ikke det trenger være noe feil med behandlingsformen, det er behandleren jeg reagerer ganske kraftig på. Hva slags behandling som er riktig for deg skal ikke jeg uttale meg om. Beklager at jeg ordla meg så krøkkete. 

 

Jeg håper inderlig du finner ut av dette, på en eller annen måte. Krysser fingrene for deg. 

[Bella Dotte]

Han er en person som ikke er så "glad i" eller flink med alvorlige problemer og problemstillinger, han liker bedre fest og moro og fjas og tøys, men der er han suveren. Ikke rart jeg har likt å henge med ham. Han klarer ikke å hjelpe eller støtte meg på de tingene som er virkelig vanskelige og gjør vondt; han kan gi emosjonell støtte, men klarer ikke å sette seg inn i vanskene jeg har, og kommer med merkelige umulige råd. Jeg opplever ikke at han er oppriktig med meg når han går tilbake på ting, og det uten engang å være ærlig med at han har ombestemt seg eller ikke snakket sant tidligere.

 

Vi hadde avtalt at vi skulle snakke om dette opphenget sist, men det ble ikke så mye fokus på det, isteden en del andre ting, han presenterte noen oppsiktsvekkende innspill som jeg følte meg både fornærmet og stolt over å få ta del i, og han har tråkket på meg da jeg var på mitt mest sårbare. Jeg reagerer da i kjent stil, med å bli den mest klengete dramakjerringa ever.

 

Jeg vil ikke si at han er psykopat, men en del av hans oppførsel ligner på hvordan en psykopat driver på: Får meg opp, så ned, hele livet mitt dreier seg om ham, jeg forsvarer ham og lengter etter ham, han får meg til å tro at han liker meg, og så sier han ting som tyder på at han avskyr meg.

 

Vi har satt opp en time til, men jeg ønsker ikke å fortsette hos ham. Jeg vil ikke ha noe med ham å gjøre privat heller. Dette kommer til å gjøre vondt, lenge, jeg kommer til å savne ham og tenke at det var jo så utrolig bra når det var bra. I klassisk overgrepsofferstil. Helvete.

[frosken]

Han er en person som ikke er så "glad i" eller flink med alvorlige problemer og problemstillinger, han liker bedre fest og moro og fjas og tøys, men der er han suveren. Ikke rart jeg har likt å henge med ham. Han klarer ikke å hjelpe eller støtte meg på de tingene som er virkelig vanskelige og gjør vondt; han kan gi emosjonell støtte, men klarer ikke å sette seg inn i vanskene jeg har, og kommer med merkelige umulige råd. Jeg opplever ikke at han er oppriktig med meg når han går tilbake på ting, og det uten engang å være ærlig med at han har ombestemt seg eller ikke snakket sant tidligere.

 

Vi hadde avtalt at vi skulle snakke om dette opphenget sist, men det ble ikke så mye fokus på det, isteden en del andre ting, han presenterte noen oppsiktsvekkende innspill som jeg følte meg både fornærmet og stolt over å få ta del i, og han har tråkket på meg da jeg var på mitt mest sårbare. Jeg reagerer da i kjent stil, med å bli den mest klengete dramakjerringa ever.

 

Jeg vil ikke si at han er psykopat, men en del av hans oppførsel ligner på hvordan en psykopat driver på: Får meg opp, så ned, hele livet mitt dreier seg om ham, jeg forsvarer ham og lengter etter ham, han får meg til å tro at han liker meg, og så sier han ting som tyder på at han avskyr meg.

 

Vi har satt opp en time til, men jeg ønsker ikke å fortsette hos ham. Jeg vil ikke ha noe med ham å gjøre privat heller. Dette kommer til å gjøre vondt, lenge, jeg kommer til å savne ham og tenke at det var jo så utrolig bra når det var bra. I klassisk overgrepsofferstil. Helvete.

Din terapirelasjon har tydeligvis plutselig fått et annet preg enn det du har skrevet om her inne gjennom lang tid. Jeg får ikke ordentlig tak på hva som egentlig har skjedd (kanskje du med vilje skriver ganske kryptisk for å beskytte deg selv?), men du virker uansett ganske såret. Er det slik at du har tilgang til to psykologer? I såfall kan du kanskje drøfte det som har skjedd med den andre psykologen?

[Bella Dotte]

Ja, jeg har en fast og en vikar. Men jeg har lite lyst til å "baksnakke" den faste mer enn jeg allerede har gjort... verken her eller til vikaren... Ja, han sa flere ting som såret meg. Jeg føler for å såre ham tilbake. Dette er et kjent mønster for meg. Jeg blir aggressiv og har også lyst til å ødelegge ting i butikken, dytte til folk og skrike stygge ord på bussen. Jeg er ikke så veldig moden.

[frosken]

Ja, jeg har en fast og en vikar. Men jeg har lite lyst til å "baksnakke" den faste mer enn jeg allerede har gjort... verken her eller til vikaren... Ja, han sa flere ting som såret meg. Jeg føler for å såre ham tilbake. Dette er et kjent mønster for meg. Jeg blir aggressiv og har også lyst til å ødelegge ting i butikken, dytte til folk og skrike stygge ord på bussen. Jeg er ikke så veldig moden.

Det er bra at du prøver å holde styr på reaksjonene dine. Jeg synes imidlertid det ikke vil være baksnakking om du snakker med den andre psykologen dersom du også har kontakt med ham. Det å snakke om sine følelser vedr. terapi og terapeut kan være viktig.