Psykiatrien i Norge

[ISW]

Jeg lurer litt, ikke ut fra egne erfaringer (har aldri møtt psykiatrien bortsett fra den privatpraktiserende, og det er det kanskje litt annerledes, har heller ingen tung psykisk lidelse) men ut fra hva jeg blant annet leser her.

 

Er konsensus at "mission accomplished" er når pasienten ikke lengre er til fare for seg selv eller andre? Grunnen til at jeg spør, er at det virker som om mange her (spesielt de med bipolare tilstander) tilsynelatende har fått behandling slik at de er utenfor livsfare men fortsatt går og hangler med mange restsymptomer, som forhindrer et meningsfullt arbeide og livsførsel?

 

Settes det konkrete behandlingsmål som pasient og behandler samarbeider om (f.eks ved bipolare tilstander å komme fullt tilbake i jobb, og ved schizofreni/schizoaffektive lidelser å kunne ha en deltidsjobb og drive sosiale aktiviteter?)

 

Er fokuset på å overleve for stort, og fokuset på å faktisk leve for lite? Er det derfor vi får enorme køer av pasienter som aldri blir helt friske?

 

Jeg bare lurer..

Endret 20. september 2013 av issomethingwrong

[Bella Dotte]

Det er ihvertfall et stort fokus på "selvmordsforebygging", dvs pumping/sying, og så rett ut på gata igjen. Dessverre. Mye mindre på hjelp til hvordan få et liv verdt å leve for.

Endret 20. september 2013 av Bella Dotte

[ISW]

Det er ihvertfall et stort fokus på "selvmordsforebygging", dvs pumping/sying, og så rett ut på gata igjen. Dessverre. Mye mindre på hjelp til hvordan få et liv verdt å leve for.

 

Det er akkurat det jeg mener.

[motorPrøysen]

Legens/pykologens hovedansvar må være å minske pasientens lidelsestrykk, alt annet er sekundært. (Selvsagt untatt ekstreme tilfeller der pasienten mishandler egne barn e.l.). Deltagelse i arbeidslivet kan være et middel for å gi pasienten et bedre liv, men trenger slett ikke være det.

 

Der det er en større vei å gå er oppfølging av de med lidelser der medisinering anses som sentral, som bipolar og schizofreni. Ideelt sett burde disse bli fulgt opp over tid av én psykiater som også bedriver psykoterapi. Slik det er i dag er dette for tilfeldig i norsk psykiatri — noen pasienter for god oppfølging, andre ikke.

[ISW]

Legens/pykologens hovedansvar må være å minske pasientens lidelsestrykk, alt annet er sekundært. (Selvsagt untatt ekstreme tilfeller der pasienten mishandler egne barn e.l.). Deltagelse i arbeidslivet kan være et middel for å gi pasienten et bedre liv, men trenger slett ikke være det.

 

Der det er en større vei å gå er oppfølging av de med lidelser der medisinering anses som sentral, som bipolar og schizofreni. Ideelt sett burde disse bli fulgt opp over tid av én psykiater som også bedriver psykoterapi. Slik det er i dag er dette for tilfeldig i norsk psykiatri — noen pasienter for god oppfølging, andre ikke.

 

Når det gjelder deltakelse i arbeidslivet, så er jo det en helt egen diskusjon, men det vil jo innebære en enorm gevinst både for individet og samfunnet. Som jeg tidligere har påpekt - da spesielt i tilfellet kroniske stemningslidelser, arbeid gir mestringsfølelse og mestringsfølelse er essensielt for å dempe en depresjon. Ref dr. Thomas Joiner, som vel er en av verdens fremste eksperter på suicidalitet, så er det å ta sitt eget liv ofte sett på av pasienten som en altruistisk handling, man betrakter seg som en byrde for samfunnet, og man gjør derfor noen en "tjeneste" ved å dø. En feiltolkning, selvsagt. Men jeg tror det å gå på uføretrygd sterkt bygger opp under denne følelsen hos en deprimert person.

 

Derfor mener jeg at prosessen med å forebygge at mennesker tar sitt eget liv, ikke bør avsluttes ved å få pasienten til å innse at dette er en dårlig ide. Det forebygges jo ved å bygge livskvaliteten, og en hjørnestein her er vel nettopp det å se på seg selv som en ressurs fremfor en byrde.

Endret 20. september 2013 av issomethingwrong

[motorPrøysen]

Som regel er deltagelse i arbeidslivet sunt for psykisk helse, ikke uenig der. Mitt poeng er at det allerede er et meget stort bevissthet om og fokus på dette, i den grad at eventuelle negative effekter av visse typer jobber underkommuniseres.

 

Man risikerer også at negative effekter av manglende deltagelse i arbeidsliv blir en selvoppfyllende profeti fordi det i vår tid og kultur er opplest og vedtatt at dette er et gode og at de som ikke deltar vil føle seg unyttige, etc.

 

Når noe er så til de grader opplest og vedtatt er det ofte grunn til å spørre seg: Hva er det vi ikke ser nå, hva er det vi ikke tenker på?

[ISW]

Hva er det vi ikke ser nå, hva er det vi ikke tenker på?

 

Jeg skjønner at enkelte, særlig i perioder, kan profittere på å ikke jobbe. Problemet er at det er umulig å lage generelle retningslinjer for når en person kan jobbe og ikke. Utfordringen ligger som en tredeling, "elitekulturen" som har utviklet seg hos mange arbeidsgivere, et helsevesen som tar få individuelle hensyn og også hos pasientene selv.

 

Graderte sykmeldinger er et skritt i riktig retning. Selv har jeg ved ett enkelt tilfelle vært gradert/delvis sykmeldt i 14 dager pga psykisk lidelse, 30% sykmeldt. Da hadde jeg diagnosen "akutt belastningslidelse" som følge av månedsvis med 12 timers arbeidsdager 6 dager i uken og en generell følelse av å stange hodet i en murvegg hva angikk jobbresultater, konflikter med ledelse, osv. Det endte med at jeg en dag holdt på å besvime, hadde panikkanfall, høyt blodtrykk (normalt har jeg lavt) og var kort sagt enormt sliten. Hentet meg fint inn i løpet av disse 14 dagene, men tøft var det.

 

Men å benytte uførhet i tilfeller av psykisk lidelse, og "dømme" vedkommende til et liv utenfor arbeidslivet, det tror jeg at i mange tilfeller fører mer vondt enn godt med seg. Jeg mener at et absolutt mål bør være å kunne drive så mye meningsfull aktivitet som mulig. Som ikke nødvendigvis bare innebærer jobb, men det er sannsynligvis for mange en viktig del av det.

[Gjest]

Jeg lurer litt, ikke ut fra egne erfaringer (har aldri møtt psykiatrien bortsett fra den privatpraktiserende, og det er det kanskje litt annerledes, har heller ingen tung psykisk lidelse) men ut fra hva jeg blant annet leser her.

 

Er konsensus at "mission accomplished" er når pasienten ikke lengre er til fare for seg selv eller andre? Grunnen til at jeg spør, er at det virker som om mange her (spesielt de med bipolare tilstander) tilsynelatende har fått behandling slik at de er utenfor livsfare men fortsatt går og hangler med mange restsymptomer, som forhindrer et meningsfullt arbeide og livsførsel?

 

Settes det konkrete behandlingsmål som pasient og behandler samarbeider om (f.eks ved bipolare tilstander å komme fullt tilbake i jobb, og ved schizofreni/schizoaffektive lidelser å kunne ha en deltidsjobb og drive sosiale aktiviteter?)

 

Er fokuset på å overleve for stort, og fokuset på å faktisk leve for lite? Er det derfor vi får enorme køer av pasienter som aldri blir helt friske?

 

Jeg bare lurer..

Vet ikke helt om dette ligger innfor det du vil frem til, men jeg har tenkt på som jeg ser her på dol, og også andre plasser. Når du sliter psykisk og du er i ferd med å bli sykemeldt, blir det tatt mye mer alvorlig enn om det bare ødelegger livskvaliteten for deg selv. Da blir det lett at du må bare ta deg sammen. Men har ikke min livskvalitet noe å bety. Unngår du å skade deg, fungerer på jobb, klarer å ta deg av barna, da er alt ok. Det er ikke fullt så viktig hvordan du selv har det.

Dette gjelder generelt. Det er mange som er omsorgsfulle og bryr seg om hvordan andre har det også, men jeg har likevel følt mange ganger at det er del slik.

[AnonymBruker]

Når det gjelder deltakelse i arbeidslivet, så er jo det en helt egen diskusjon, men det vil jo innebære en enorm gevinst både for individet og samfunnet. 

 

Joda, i teorien riktig. Men hvor finnes jobbene til de som ikke (alltid) klarer å yte 100%?

Anonymous poster hash: 97157...35c

[ISW]

Unngår du å skade deg, fungerer på jobb, klarer å ta deg av barna, da er alt ok. Det er ikke fullt så viktig hvordan du selv har det.

 

Det er jo nettopp det jeg mener. Det virker som om behandlingsmålet iblant kan være dette, men ikke mer.

[Gjest]

Jeg skjønner at enkelte, særlig i perioder, kan profittere på å ikke jobbe. Problemet er at det er umulig å lage generelle retningslinjer for når en person kan jobbe og ikke. Utfordringen ligger som en tredeling, "elitekulturen" som har utviklet seg hos mange arbeidsgivere, et helsevesen som tar få individuelle hensyn og også hos pasientene selv.

 

Graderte sykmeldinger er et skritt i riktig retning. Selv har jeg ved ett enkelt tilfelle vært gradert/delvis sykmeldt i 14 dager pga psykisk lidelse, 30% sykmeldt. Da hadde jeg diagnosen "akutt belastningslidelse" som følge av månedsvis med 12 timers arbeidsdager 6 dager i uken og en generell følelse av å stange hodet i en murvegg hva angikk jobbresultater, konflikter med ledelse, osv. Det endte med at jeg en dag holdt på å besvime, hadde panikkanfall, høyt blodtrykk (normalt har jeg lavt) og var kort sagt enormt sliten. Hentet meg fint inn i løpet av disse 14 dagene, men tøft var det.

 

Men å benytte uførhet i tilfeller av psykisk lidelse, og "dømme" vedkommende til et liv utenfor arbeidslivet, det tror jeg at i mange tilfeller fører mer vondt enn godt med seg. Jeg mener at et absolutt mål bør være å kunne drive så mye meningsfull aktivitet som mulig. Som ikke nødvendigvis bare innebærer jobb, men det er sannsynligvis for mange en viktig del av det.

Jeg er overbevist om at man har godt av å ha en eller annen fast aktivitet å gå til hver uke. Har man en jobb å gå til, er det enda bedre.

[Gjest]

Joda, i teorien riktig. Men hvor finnes jobbene til de som ikke (alltid) klarer å yte 100%? Anonymous poster hash: 97157...35c

Skulle ønske alle hadde mulighet til å få en tilrettelagt jobb.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at enkelte, særlig i perioder, kan profittere på å ikke jobbe. Problemet er at det er umulig å lage generelle retningslinjer for når en person kan jobbe og ikke. Utfordringen ligger som en tredeling, "elitekulturen" som har utviklet seg hos mange arbeidsgivere, et helsevesen som tar få individuelle hensyn og også hos pasientene selv.

 

Graderte sykmeldinger er et skritt i riktig retning. Selv har jeg ved ett enkelt tilfelle vært gradert/delvis sykmeldt i 14 dager pga psykisk lidelse, 30% sykmeldt. Da hadde jeg diagnosen "akutt belastningslidelse" som følge av månedsvis med 12 timers arbeidsdager 6 dager i uken og en generell følelse av å stange hodet i en murvegg hva angikk jobbresultater, konflikter med ledelse, osv. Det endte med at jeg en dag holdt på å besvime, hadde panikkanfall, høyt blodtrykk (normalt har jeg lavt) og var kort sagt enormt sliten. Hentet meg fint inn i løpet av disse 14 dagene, men tøft var det.

 

Men å benytte uførhet i tilfeller av psykisk lidelse, og "dømme" vedkommende til et liv utenfor arbeidslivet, det tror jeg at i mange tilfeller fører mer vondt enn godt med seg. Jeg mener at et absolutt mål bør være å kunne drive så mye meningsfull aktivitet som mulig. Som ikke nødvendigvis bare innebærer jobb, men det er sannsynligvis for mange en viktig del av det.

Det er alltid farlig å generalisere for mye når det gjelder psykiske lidelser. Funksjonsnivå og symptomtrykk varierer enormt. Jeg tror det er viktig både å jobbe for at flest mulig med alvorlige lidelser skal ha et reelt tilbud om tilrettelagte jobber, men samtidig også innse at en er såpass preget av sin psykiske lidelse at stabil fungering i arbeidslivet er en utopi. Det er viktig å ikke legge sten til byrden ved å svartmale uføretrygd når andre alternativer er godt utprøvd.

 

Det er sjelden at veien til uføretrygd er kort. De fleste som uføretrygdes har vært gjennom flere år med ulike tiltak som har hatt til hensikt at vedkommende skal komme i jobb.

 

Livskvalitet kan være så mangt. Dersom man i for stor grad mener at jobb er en forutsetning for ok livskvalitet, så vil dette være med på å bidra til redusert livskvalitet for de som ikke har mulighet til å være i jobb (både fordi de har for mye symptomer og fordi arbeidslivet ikke vil ha dem. )

Anonymous poster hash: 62c15...523