Irritasjon og invasjon

[Gjest Anonym nå!]

Dette gjelder foreldrene til min samboer. Nå sitter jeg her og er bare lei. Har en barnslig lyst til å "rømme" - pakke kofferten og reise min veg....

Sambo's foreldre er skilt, og gift på nytt på hver sin kant. Sambo's far og hans kone "are driving me carzy"...

Sambos far er så sur. Han kjefter og bruker seg, og lar sitt dårlige humør gå utover alle andre. Særlig datter'n sin (som bor hjemme der), men også andre. Han og kona kan aldri (i følge dem selv - og de plages ikek av det - for det er jo alle andre det er noe feil med) treffe familie uten at det blir krangling. Sambos far snakker ikke med sin søster, og har kun ytterst sporadisk kontakt med sin senile mor. Når han er på besøk hos henne skjeller han henne ut for at hun ikke husker osv.

De er kronisk misfornøyd med det meste. Alle andre gjør masse feil, og de fleste er så dumme at "det ryker av dem". Når vi er sammen med de snakker de masse stygt om sambo sin bror og søster (og deres livsledsagere). De "tvinger" oss til å være enig, selv om vi forsøker å svare "ha og ja".

De MENER så mye, men selv synes jeg de er unyanserte og til tider litt grunne. Det er meninger typ: "skulle stilt opp alle utlendinger (de sier svartinger, da...) på Rådhusplassen og gitt de ett skudd i nakken". Eller "den og den er så dum - TENK hun SA det og det..." Jeg har store vansker med å forholde meg til dette. Jeg tør ikke å si noe "imot" heller, for det vil jo gå utover sambo og meg, når vi ikke er tilstede.

I tillegg, og det plager meg mest - er at faren gjør så godt han kan for å sette sønnene opp mot hverandre. Han ringer hit og ber sambo "ta" (kjefte på , irettesette) sin tre åryngre bror - for ting "svigefar" ikke liker. Sambo har i en årrekke gjort dette, på kommando fra faren, og det ser ut som om broren også har fått nok.

Hva ER det med sånn emennesker som MÅ lage krangel av den _minste_ ting?

Faren er svært uselvstendig, er det noe som skal gjøres, så ringer han til Sambo, og klager - til sambo "gir etter" og ordner opp. Jeg har ikke noe i mot at sambo hjelper foreldrene sine, men om sambo mot formodning ber om en liten gjentjeneste, så er det ikke måte på hvor vanskelig det er.

I tillegg synes de nok at jeg er både lat og sær. Har sluttet i jobben og begynt på videre utdanning, uten en spesiell jobb for øye. Dette har de tydeligvis vanskelig for å svelge. Kanskje er det litt vanskelig å sette seg inn i "læresuget" mitt, de har ingen utdannelse selv, utover ungdomssskole, men jeg møter en forakt som får meg til å føle meg lat og ussel.

I grunnen er det jo småting, som er ille når det står på, men som går over. Nå føler jeg at det har maksimert seg, og at jeg er en "bombe" som kan sprekke "anytime". Er snill og stille, og har aldri sagt noe de er uenig i før, men nå er jeg redd jeg snart mister besinnelsen. Jeg ORKER ikke en samtale til, med klaging og syting. Jeg føler meg invadert. Det gode humøret jeg våknet med i dag endret seg til en klump i magen når jeg hørte de skulle "ta seg en tur i dag". Jeg "kasta" meg i bilen, og reiste for å handle, for å unngå de, men da jeg kommer hjem har de ikek vært her enneå - og nå VET jeg de kommer - og jeg er "lammet" og et sinne jeg ikek helt vil vedkjenne meg, er kvalm - og det gode humøret og arbeidslysten er som forduftet. Jeg sitter bare og knyter meg og _venter_ - og føler meg fanget. Skjønner jo selv at dette ikke er det minste sunt, men føler meg almmet og fastkjørt...

Hva SKAL jeg gjøre?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Ja hva gjør vi med håpløse svigerforeldre?

Og hvordan blir voksne mennesker sånn?

Kanskje svigerfaren din har fått lite varme og omsorg selv, med dårlige rollemodeller, og få korrektiver av andre? Så blir jakten på trygghet og bekreftelse en drivkraft hos han, og behovet for å dominere tydelig. Et enkelt svar er det dessverre ikke. Og bare den som har skoen på vet hvor det trykker mest.

Det viktigste med sånne ugreie familieforhold, er at du og Sambo klarer å holde sammen i forholdet til deres foreldre, enten de er greie eller kranglete.

Hvis du har kommet dit at du vil sette foten ned og ta igjen overfor din svigerfar, råder jeg deg til først å ta det opp med din Sambo. Hvis du ikke samrår deg først med din Sambo, risikirerer du å komme på kant med Sambo også.

Men vær modig du. Tenk gjennom og list opp hva du vil si fra om til den eldre generasjon. Det er ikke slik at respekt for svigerfar er å være taus og godta, altså være enig.

Måten du sier fra på er vesentlig. Det er vviktig for hvordan svigerforeldrene vil oppfatte deg, og for klimaet mellom dere etterpå. Altså må du forberede deg.

Lykke til!