Barnepress

[cilie]

Nå har det begynt. Et perifert familiemedlem godt over pensjonsalderen, som helt usensurert oppfordret meg til å få barn før det er for sent. At nå fikk vi slutte evig fred her hjemme og lage barn. Da vil alt bli bra. For hva skal jeg gjøre uten mann og barn? " ja, men nå har ikke jeg så lyst på barn akkurat nå." "Å, joda, det vil komme når barnet er her." " jeg ønsker å se deg med et barn før jeg dør."

*angst*

Jeg lo det vel litt bort, men kjenner at det sitter i ennå. Det hjelper ikke på at min bedre halvdel snart har kniven på strupen på meg ifht det samme...

Nå begynner det der ytre presset altså, og jeg blir superstresset og lei meg. Jeg prøver og prøver å ønske meg det, men får det ikke til. Samtidig føles det som hun har rett. Jeg orker ikke tanken på å bli helt alene heller. Ahhhh....

[laban]

Nå husker ikke jeg forhistorien din, så jeg forstår ikke helt hvorfor du blir "helt alene" eller "uten mann og barn" selv om du ikke får barn.  Det er ikke helt samme problemstilling hvis det er den potensielle barnefaren som synes det haster.  Men generelt: Det er fullstendig utidig og uhøflig og alt annet som starter med "u", å utøve slikt press overfor andre.  Du / dere skal ikke få barn fordi alle andre i deres alder gjør det eller fordi eldre familiemedlemmer eller naboen synes det er på tide.  Mange slenger ut sånt uten å forstå hvor invaderende det kan virke, og det er helt på sin plass å tulle det bort.  Hvis det ikke gir seg, kan du godt bli litt skarpere etter hvert.  

 

Å få barn er såpass belastende for selv velfungerende forhold, at det er aller best om det er planlagt og sterkt ønsket.  Ikke dermed sagt at "overraskelsesbarn" får det dårlig, men det ideelle er om barnet ønskes velkommen av begge foreldrene, og at ingen av dem har latt seg presse eller overtale.  Det er slitsomt med småbarn, men det hjelper veldig å være motivert og innstilt på hvordan det forandrer livet.    

 

Når det er sagt, så er det jo en biologisk grense for hvor lenge kvinner kan utsette det.  Men den er ikke så lav som mange vil ha det til.  Det er heller ikke sånn at man er nødt til å få barn selv om man er i stand til det.  Verden trenger ikke flere uønskede barn, og livet har mer å by på enn formering.  Men du må spille med åpne kort overfor partneren din når det gjelder barn eller ikke.  Dette er i høyeste grad et fellesprosjekt

[Lillemus]

Nå har det begynt. Et perifert familiemedlem godt over pensjonsalderen, som helt usensurert oppfordret meg til å få barn før det er for sent. At nå fikk vi slutte evig fred her hjemme og lage barn. Da vil alt bli bra. For hva skal jeg gjøre uten mann og barn? " ja, men nå har ikke jeg så lyst på barn akkurat nå." "Å, joda, det vil komme når barnet er her." " jeg ønsker å se deg med et barn før jeg dør."

 

Neste gang hun begynner å gnåle om at du skal få barn så slår du i bordet, ser henne rett inn i øynene og sier at hun skal holde kjeft, at dette er noe hun ikke har noe med og at for alt hun vet kan dere ha prøvd i flere år uten å få det til. 

 

Jeg gjorde det en gang og jeg skal love deg at det ble slutt på maset! At det ikke var sant visste jo ikke masekoppen noe om.

 

Når det gjelder forholdet mellom deg og din partner må dere nesten ta en skikkelig samtale omkring dette - hvis han (?) virkelig ønsker seg barn og du overhodet ikke vil ha det så må dere finne ut hva som er viktigst for ham. Deg eller et (eller flere) evt. fremtidige barn.

[Kayia]

Nå har det begynt. Et perifert familiemedlem godt over pensjonsalderen, som helt usensurert oppfordret meg til å få barn før det er for sent. At nå fikk vi slutte evig fred her hjemme og lage barn. Da vil alt bli bra.

*angst*

Jeg lo det vel litt bort, men kjenner at det sitter i ennå. Det hjelper ikke på at min bedre halvdel snart har kniven på strupen på meg ifht det samme... Nå begynner det der ytre presset altså, og jeg blir superstresset og lei meg. Jeg prøver og prøver å ønske meg det, men får det ikke til. Samtidig føles det som hun har rett. Jeg orker ikke tanken på å bli helt alene heller. Ahhhh....

Klart dette måtte komme! Samboeren din har jo vært klar på ønsket om barn gjennom år, og han har ventet på at du skal bli det samme.

 

Jeg syns du er i ferd med å konstruere en real livsløgn når du nå kommuniser problemet som om det handler om nærgående spørsmål fra omverden. Det egentlige problemet er følelsene dine - du vil ha barn, men ikke med han som er samboeren din nå. Det har du visst siden affæren. 

 

Ps. Jeg vet at jeg er brutalt ærlig nå cilie, og hvordan kan jeg egentlig tenke at det er sånn det henger sammen? Jo - det er dette du selv har formidlet i utallige tråder på dol de siste årene.... 

[mariaflyfly]

Nå har det begynt. Et perifert familiemedlem godt over pensjonsalderen, som helt usensurert oppfordret meg til å få barn før det er for sent. At nå fikk vi slutte evig fred her hjemme og lage barn. Da vil alt bli bra. For hva skal jeg gjøre uten mann og barn? " ja, men nå har ikke jeg så lyst på barn akkurat nå." "Å, joda, det vil komme når barnet er her." " jeg ønsker å se deg med et barn før jeg dør."

*angst*

Jeg lo det vel litt bort, men kjenner at det sitter i ennå. Det hjelper ikke på at min bedre halvdel snart har kniven på strupen på meg ifht det samme...

Nå begynner det der ytre presset altså, og jeg blir superstresset og lei meg. Jeg prøver og prøver å ønske meg det, men får det ikke til. Samtidig føles det som hun har rett. Jeg orker ikke tanken på å bli helt alene heller. Ahhhh....

 

Nå måtte jeg grave dypt i hjernebarken for å huske hvem du er, og så gikk det opp for meg...

 

Svaret er NEI. Å slutte evig fred på hjemme ved å sette en unge til verden løser IKKE noe som helst.Jeg har sikkert sagt det før, men jeg gjentar: Det er fullstendig galskap. Virkelig. 

 

Kunne ikke sagt meg mer enig med Kayia: Problemet handler ikke om at omgivelsene forventer at dere skal ha barn - det handler om at du ikke vil ha barn med din samboer. Du lever jo fullstendig i fornektelse dersom du påstår noe annet.

[laban]

Et perifert familiemedlem godt over pensjonsalderen, som helt usensurert oppfordret meg til å få barn før det er for sent. At nå fikk vi slutte evig fred her hjemme og lage barn. Da vil alt bli bra.

Nå har jeg også forstått hvem du er.  Jeg er helt uenig med h*n som tror at alt vil bli bra hvis dere får barn. 

[AnonymBruker]

Hvis dere fortsatt ikke har fred hjemme, du vet ikke om det vil vare evig, du vil ikke ha barn med ham ( men vil kanskje ha barn en gang), og han ønsker barn. Hva i himmelens navn gjør dere sammen ennå? NÅ må dere da ha funnet ut at dette ikke er den store kjærligheten og den du skal bli gammel sammen med. Hvorfor er du så redd for å være singel?

Dette med barn er en god test på hva du føler for mannen din. Får dere barn sammen, er dere bundet sammen for alltid. Skremmer denne tanken deg, er han ikke den du skal være sammen med. Gleder tanken deg: kjør på og lag en flokk, hva er det du venter på?

Anonymous poster hash: 1a684...48e

[Togli]

Jeg har et par venninner som var i langvarige forhold og som var usikre på om de i det hele tatt ønsket seg barn. Den ene valgte tilslutt å gå ut av det mangeårige forholdet sitt, mens den andre falt pladask for en annen mann før hun skjønte at ham hun var forlova med ikke var den rette.

 

De begge ble gravide ganske raskt etter at de traff sine nye menn, og da var de ikke i tvil om at de ønska seg barn. De måtte bare finne den rette mannen først.

[Hulderen]

Jeg husker også hvem du er. Det forundrer meg at samboeren din vil ha barn med deg, etter alt dere har gjennomgått. Dere kommer ikke til å få noe barn, for du kommer aldri til å klare å bestemme deg for dette heller.

Si det rett ut til samboeren din: "Jeg vil ha barn, men ikke med deg. Vil du fortsatt ha meg, eller skal vi omsider gjøre det slutt?"

[mariaflyfly]

Si det rett ut til samboeren din: "Jeg vil ha barn, men ikke med deg. Vil du fortsatt ha meg, eller skal vi omsider gjøre det slutt?"

 

Amen!

[Lillemus]

Jeg husker også hvem du er. Det forundrer meg at samboeren din vil ha barn med deg, etter alt dere har gjennomgått. Dere kommer ikke til å få noe barn, for du kommer aldri til å klare å bestemme deg for dette heller.

Si det rett ut til samboeren din: "Jeg vil ha barn, men ikke med deg. Vil du fortsatt ha meg, eller skal vi omsider gjøre det slutt?"

Om dette er den jeg tror så må den samboeren være verdens største tøffel...

[mariaflyfly]

Om dette er den jeg tror så må den samboeren være verdens største tøffel...

Det er den du tror.

[cilie]

Nå husker ikke jeg forhistorien din, så jeg forstår ikke helt hvorfor du blir "helt alene" eller "uten mann og barn" selv om du ikke får barn.  Det er ikke helt samme problemstilling hvis det er den potensielle barnefaren som synes det haster.  Men generelt: Det er fullstendig utidig og uhøflig og alt annet som starter med "u", å utøve slikt press overfor andre.  Du / dere skal ikke få barn fordi alle andre i deres alder gjør det eller fordi eldre familiemedlemmer eller naboen synes det er på tide.  Mange slenger ut sånt uten å forstå hvor invaderende det kan virke, og det er helt på sin plass å tulle det bort.  Hvis det ikke gir seg, kan du godt bli litt skarpere etter hvert.  

 

Å få barn er såpass belastende for selv velfungerende forhold, at det er aller best om det er planlagt og sterkt ønsket.  Ikke dermed sagt at "overraskelsesbarn" får det dårlig, men det ideelle er om barnet ønskes velkommen av begge foreldrene, og at ingen av dem har latt seg presse eller overtale.  Det er slitsomt med småbarn, men det hjelper veldig å være motivert og innstilt på hvordan det forandrer livet.    

 

Når det er sagt, så er det jo en biologisk grense for hvor lenge kvinner kan utsette det.  Men den er ikke så lav som mange vil ha det til.  Det er heller ikke sånn at man er nødt til å få barn selv om man er i stand til det.  Verden trenger ikke flere uønskede barn, og livet har mer å by på enn formering.  Men du må spille med åpne kort overfor partneren din når det gjelder barn eller ikke.  Dette er i høyeste grad et fellesprosjekt

Helt enig i hva du skriver og vet jo at det er et anliggende mellom meg og barnefar. Synes det dog er ubehagelig å bli påminnet den biologiske klokken - som jeg jo vet tikker.

[cilie]

Nå har jeg også forstått hvem du er.  Jeg er helt uenig med h*n som tror at alt vil bli bra hvis dere får barn. 

Ja, det er jeg også. Vedkommende mente vel også å si at "gresset ikke er grønnere" ..

[cilie]

Om dette er den jeg tror så må den samboeren være verdens største tøffel...

Byttet nick i omleggingen, ja - ikke hemmelig, men for å unngå å kunne bli søkt opp - trodde jeg.... Er han tøffel fordi han vil ha meg? Han går etter det han ønsker?

[cilie]

Jeg husker også hvem du er. Det forundrer meg at samboeren din vil ha barn med deg, etter alt dere har gjennomgått. Dere kommer ikke til å få noe barn, for du kommer aldri til å klare å bestemme deg for dette heller.

Si det rett ut til samboeren din: "Jeg vil ha barn, men ikke med deg. Vil du fortsatt ha meg, eller skal vi omsider gjøre det slutt?"

Ja, det kan jeg for så vidt være enig i... Men han ønsker nå det da.

[cilie]

Klart dette måtte komme! Samboeren din har jo vært klar på ønsket om barn gjennom år, og han har ventet på at du skal bli det samme.

 

Jeg syns du er i ferd med å konstruere en real livsløgn når du nå kommuniser problemet som om det handler om nærgående spørsmål fra omverden. Det egentlige problemet er følelsene dine - du vil ha barn, men ikke med han som er samboeren din nå. Det har du visst siden affæren. 

 

Ps. Jeg vet at jeg er brutalt ærlig nå cilie, og hvordan kan jeg egentlig tenke at det er sånn det henger sammen? Jo - det er dette du selv har formidlet i utallige tråder på dol de siste årene.... 

Ja, og han fortjener det så veldig... Jeg er bare ikke klar.

[cilie]

Hvis dere fortsatt ikke har fred hjemme, du vet ikke om det vil vare evig, du vil ikke ha barn med ham ( men vil kanskje ha barn en gang), og han ønsker barn. Hva i himmelens navn gjør dere sammen ennå?

Godt spm - som nok også sier mye om hvor glad vi er i hverandre! Men det dreier seg jo mye om at jeg ikke er klar for alt som hører med barn.

[Gjest Xtra]

Godt spm - som nok også sier mye om hvor glad vi er i hverandre! Men det dreier seg jo mye om at jeg ikke er klar for alt som hører med barn.

 

Dette synes som en livsløgn.

 

Sannheten er at du er livredd for være alene, og at du tenker samboer + evt. barn(?) må være hakket bedre.

[Lillemus]

Byttet nick i omleggingen, ja - ikke hemmelig, men for å unngå å kunne bli søkt opp - trodde jeg.... Er han tøffel fordi han vil ha meg? Han går etter det han ønsker?

Ettersom han fremdeles vil ha deg - og vil ha barn med deg! - etter det du har gjort mot ham - ja, han er en tøffel. Og du elsker ham ikke engang.