Unnvikende/engstelig pf

[Gjest]

Kan man si at unnvikende/engstelig pf er å være kronisk engstelig - for alt? Og er det det som menes med "engstelig pf"?

[Gondor]

God morgen!

Jeg tror ikke det betyr at man er engstelig for alt, bare engstelig i forhold til relasjoner med andre mennesker. Jeg anbefaler deg å google opp dette, så blir du kanskje klokere. Jeg er ikke sikker på om pf regnes som en livsvarig plage.

Det er sikkert store individuelle forskjeller i hvordan en pf påvirker den rammede og de rundt. Jeg har selv denne pf og lever bare med det. Jeg går til både psykolog og psykiater, men dette har aldri vært et tema, så jeg fungerer vel bra. Jeg er blitt mye flinkere til å sette på meg en maske for å "overleve" i mitt forhold til andre. Det gjelder også familie.

Jeg er usikker på om dette kan fikses ved hjelp av medsiner. Det kan sikkert nhd svare på. Jeg regner med at dette i en viss grad kan knyttes opp mot angst, selv om min egen erfaring tilsier at det er forskjell på de to lidelsene.

Jeg håper noen andre svarer deg også. Føler jeg er ute på litt tynn is.

Ha en riktig fin dag og en god uke!

[ISW]

http://en.wikipedia.org/wiki/Avoidant_personality_disorder

 

Jeg tror det hovedsaklig går på at du føler deg usikker, unngår konflikter og situasjoner du kan bli kritisert, osv.

[Gjest]

Takk for svar

Jeg vet at det er slik dere skriver. Jeg bare lurte på om en med denne pf ses på som "kronisk engstelig" for alt. Men slik jeg forstår det så er en engstelig "bare" i sosiale situasjoner.

[stjernestøv]

Takk for svar

Jeg vet at det er slik dere skriver. Jeg bare lurte på om en med denne pf ses på som "kronisk engstelig" for alt. Men slik jeg forstår det så er en engstelig "bare" i sosiale situasjoner.

Det er nok i sosiale situasjoner.

[Gjest]

Det er nok i sosiale situasjoner.

Jeg skjønner bare ikke helt hvorfor det heter _både_ unnvikende og engstelig.

Men ubehandlet vil en vel være kronisk engstelig.

[Bella Dotte]

Hvis en ikke var engstelig, ville en vel heller ikke være unnvikende! Da kunne man jo bare tatt seg sammen.

[stjernestøv]

Jeg skjønner bare ikke helt hvorfor det heter _både_ unnvikende og engstelig.

Men ubehandlet vil en vel være kronisk engstelig.

Forstår i hvert fall dine reaksjoner du har hatt her inne når du har den diagnosen

[Gjest]

Forstår i hvert fall dine reaksjoner du har hatt her inne når du har den diagnosen

Hvordan da...?

[stjernestøv]

Hvordan da...?

Jo det henger liksom sammen, diagnosen og din oppførsel....det er bare det. Jeg forstår det bedre

[Gjest]

Jo det henger liksom sammen, diagnosen og din oppførsel....det er bare det. Jeg forstår det bedre

Ok, jeg var litt nysgjerrig fordi folk har oppfattet meg som med eupf her inne.

Jeg trodde for øvrig at unnvikende og engstelig var mye uavhengig av hverandre, for jeg har trodd at noen var unnvikende, noen engstelignog noen begge deler - derfor mitt spørsmål. Skulle det ikke vært to ulike pf liksom. Men de to tingene glir vel over i hverandre Forstår iallfall litt mer nå da

[Madelenemie]

Ok, jeg var litt nysgjerrig fordi folk har oppfattet meg som med eupf her inne.

Jeg trodde for øvrig at unnvikende og engstelig var mye uavhengig av hverandre, for jeg har trodd at noen var unnvikende, noen engstelignog noen begge deler - derfor mitt spørsmål. Skulle det ikke vært to ulike pf liksom. Men de to tingene glir vel over i hverandre Forstår iallfall litt mer nå da

Hei!

 

Det er interessant hvordan andre oppfatter en som med visse vansker ut i fra det man skriver.

 

Det eneste jeg oppfatter er om et menneske har dyssosial personlighetsforstyrrelse, de liker å plage dyr og mennesker, skryter og lyver og smiler og liker å være midtpunkt, de ler også høyt og kan de stå på en scene tror jeg de gjør det.

 

Stjernestøv merker feks at jeg har asperger syndrom og på den måten sparte hun meg for 3000 kr 

Siden hennes barn har asperger syndrom, så vet hun mye om tilstanden, det er lettere for meg da å forstå at hun har kunnskap.

 

At min psykiater mener det og ikke går tilbake på det, er greit, men min psykiater er i tillegg sta (dette vet jeg av erfaring, jeg elsker likevel min psykiater), den andre psykiateren er også enig, det heter kollegial enighet, de har aldri fortalt meg hvordan man kan komme inn og få servert diagnosen asperger syndrom etter ca 30 min, eller tanker om det og beskjed om utredning videre. De kunne sagt at fordi du ikke hadde øyekontakt, eller fordi du sa 8 min og 12 sekunder, eller fordi du snakker så korrekt, eller bukker... eller hva det nå er??

 

Det er ikke noe problem for meg at de mener jeg har asperger syndrom, hvis jeg har det, det er bare ingen grunn til at de skal være så sikre, så fort, og over så mange år, og det er ingen mulighet for å diskutere noe annet...Jeg tror de har rett, men det tror jeg fordi jeg er i meg selv, men de er ikke i meg.

Så spørsmålet er: hvordan kan de vite det, når jeg selv stiller spørsmål ved det?

 

Når min psykiater ikke vet hva som er inni meg av tanker, hun hører ordene som kommer ut, og har lest skjemaer jeg har krysset av på, men jeg krysset av feil, både den gangen og nå nylig, og uansett hvor jeg krysser så kommer de til samme konklusjon. Alltid. Noe som er greit, men hvorfor forklarer ingen meg nøyaktig hvorfor?

 

Det er noe jeg ikke forstår, jeg håper jeg forstår det en gang.

 

For de er ikke de eneste som mener at jeg har asperger syndrom.

 

Du minner meg om min mor, hun furter og klager og klandrer andre mye, det klør i ørene, men hun har ikke eupf, hun har narsissistisk pf, for tiden er hun blitt bedre :-) det er hyggelig :-) hun er blitt riktig så hyggelig mot meg, og jeg gleder meg over det, hvem skulle tro det? Det er fint når mennesker kan lære og endre seg og justere seg, med alderen blir man sikkert klokere.

 

Men jeg tror du er annerledes, dette tror jeg fordi du tåler å lese/høre det, du furter ikke videre.

Men tar det andre skriver konstruktivt, det er bra, det er nok lettere å ha eupf enn å være narsissist.

 

Det er sikkert lettere å kurere også.:-)

 

Jeg kan ikke bli kurert, jeg må bare leve med min funksjonshemning.

Det er av den grunn min psykiater sa til en venn av meg at "du skal være glad du ikke har asperger syndrom, men bare adhd", da gikk vennen et annet sted og fikk der diagnosen asperger syndrom.

Men den er nok en mild utgave av asperger syndrom. Man får det man vil bare man betaler det det koster. På Ullevål sykehus er hjelpen gratis, men der er de strenge med hvilken diagnose de setter virker det som, eller, min venn fikk ikke diagnosen asperger syndrom, mens jeg fikk den omtrent etter 30 min, eller da sa psykiateren til meg at "Nå skal vi ta vare på deg her", jeg ble glad, men det betydde bli utredet og få diagnosen asperger syndrom. Det er så merkelig. Jeg trodde jeg skulle bli innlagt, så tok han hånden min og ga meg ny time, det var den timen, altså neste time som betydde diagnosen asperger syndrom. Og selv om jeg fikk diagnosen da, fylte jeg ut skjemaene samtidig, det er det som er det rare og merkelige og mystiske. Som jeg prøver ikke tenke for mye på. Det virker ikke da som om utredningen var det avgjørende, det er dette jeg ikke helt tør å si til min psykiater.

Det virket som om de hadde bestemt seg før jeg kom? Det er jo det som ikke skal være mulig.

Men mulig de hadde lest brevene mine, og ut i fra dem, var det tydelig pga av inndelingen og systematiseringen av tema at her skriver et menneske med asperger syndrom.