Samboers kontakt med eks - hva er akseptabelt?

[Trustno1]

Vi er i midten av tredveårende, samboere i 2 år og hvert vårt særkullsbarn.

Han har kontakt med eksen i snitt 2 gr pr uke.

Ifjor sommer reagerte jeg på at kontakten plutselig ble veldig intensiv og til alle døgnets tider.

Etter at jeg stilte spørsmål omkring det, mente han selv at denne kontakten muligens ikke var så passende og at han selv ikke ville satt pris på om jeg hadde hatt slik kontakt med andre. Ergo, jeg antok da at han kom til å slutte med det.

 

Det som skjedde, var at kontakten ble holdt skjult for meg Inntil jeg igjen tok det opp, for jeg hadde en magefølelse på det.

Lang historie.

Men, altså, til tross for utallige krangler om dette, til tross for min opplevelse av at dette er en form for utroskap (betroelser til hverandre, info om hverandres samliv/problemer, flørtende tone, tildels seksuelle), så tviholder han på denne kontakten og velger å prøve å skjule den for meg.

 

Han bedyrer at de bare har vennskap, og at han ikke har så mange venner osv.

 

Jeg tenker at dere kontakt bør handle om deres felles barn, at de godt kan ha en hyggelig tone, men de kan ikke opptre som bestevenner.

 

For ordens skyld, det har ikke vær fysisk kontakt, foreløpig. (bosatt i forkjellige land).

Ved vår siste diskusjon sa jeg klart fra at han nå måtte velge henne, eller meg. Jeg takler rett og slett ikke denne usikkerheten. Dette ble trigget av særdeles upassende kontakt de imellom. Han leste selv meldingene for meg og innrømmet at det var feil. (han unnskyldning er at han ikke mener det, at det bare der deres måte å kommunisere på)

 

Men, han skal nå reise og besøke datteren ( i det andre landet), han vil ikke ha meg med, og det viser seg at datter og eks skal på ferie i Norge(venner) og ta samme fly som ham tilbake.

Det er eks som skal plukke ham opp vev ankomst og hun har infomert ham om brudd med sin kjæreste. Hun trenger trøst, han kommer for å trøste. Hun venter på ham, maser hver dag om hva de skal finne på, planer osv...

Må legge til at denne ferien og reisen har de hatt en dialog på lang tid før jeg ble informert. Jeg fikk vite ved at jeg spurte, da var reisen allerede bestilt og 'alle' visste det, bortsett fra meg.

 

Jeg synes ikke dette er OK i det hele tatt. Jeg driter i så måte i om han mener det han sier, eller om jatter med henne. Poenget er at han responderer til denne kontakten og ikke setter grenser. Hvordan kan jeg vite hva som er hva? Han innrømmer at han liker oppmerksomheten og er av den typen som liker litt medlidenhet - derav- hun mater hans ego ved å være den trøstende, støttende og oppmuntrende. Men hun har egeninteresser i dette, og jeg føler nå at hun er min fiende og kommer imellom meg og min samboer.

 

Er i utgangspunktet ikke sjalu, men dette har vippet meg fullstendig av pinnen. Voksne meg er rasende sjalu, jeg tenker på dette 24/7 og jeg er ved nippet ved å bare avslutte hele forholdet pga dette er så destruktivt.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor han velger denne kontakten fremfor å bevare vårt forhold. Jeg har virkelig sagt i klartekst hvordan jeg opplever det, hvordan det sårer meg og hvordan det påvirker min tillit til ham .

I våre gode perioder (når jeg klarer å fortrenge dette), så har vi det kjempebra, men så dukker det noe opp ifm med henne, og da er jeg helt på felgen igjen.

Jeg vil ikke være en kontrollerende sjalu bitch, men jeg er nå på god vei. Jeg liker rett og slett ikke meg selv.

 

Hva mener dere andre er naturlig av  kontakt med ekser? (som man har barn med)

Er det ok med så tette bånd og hyppig kontakt?

[Gjest Annve]

Huff a meg. Du har min sympati. Jeg er ikke av den oppfattelsen at man skal være bestevenn med exer. Har man barn sammen skal man selvfølgelig ha kontakt for å snakke om barna/barnet. Men jeg hadde ikke likt om min mann hadde hatt et forhold til exen sin som den du beskriver. Jeg hadde blitt akkurat like sjalu, sint og såret som du nå er.

Jeg har sett nok av eksempler hvor far/mor bruker, eller skyver barna foran seg som en unnskyldning for å opprettholde et forhold til exen.

Jeg synes kontakten bør være vennlig og med barna i fokus. Ikke intime betroelser, flørtende tone eller hyppig unødvendig kontakt.

Jeg vet jo ikke hvor mye han legger i det du forteller, kan hende er han bare utrolig tankeløs, men jeg synes han tar veldig lite hensyn til deg og dine følelser. Det at han går bak ryggen din er ikke akkurat tillitvekkende.

Har lyst til å skrive DUST. 

[Karamellis]

For meg virker det som om han vil ha både i pose og sekk. Jeg hadde IKKE funnet meg i dette.

[mariaflyfly]

Dump ham.

[Trustno1]

Huff a meg. Du har min sympati. Jeg er ikke av den oppfattelsen at man skal være bestevenn med exer. Har man barn sammen skal man selvfølgelig ha kontakt for å snakke om barna/barnet. Men jeg hadde ikke likt om min mann hadde hatt et forhold til exen sin som den du beskriver. Jeg hadde blitt akkurat like sjalu, sint og såret som du nå er.

Jeg har sett nok av eksempler hvor far/mor bruker, eller skyver barna foran seg som en unnskyldning for å opprettholde et forhold til exen.

Jeg synes kontakten bør være vennlig og med barna i fokus. Ikke intime betroelser, flørtende tone eller hyppig unødvendig kontakt.

Jeg vet jo ikke hvor mye han legger i det du forteller, kan hende er han bare utrolig tankeløs, men jeg synes han tar veldig lite hensyn til deg og dine følelser. Det at han går bak ryggen din er ikke akkurat tillitvekkende.

Har lyst til å skrive DUST. 

Det er jo nettopp det, at jeg ikke vet hva han mener med det. Jeg hører hva han sier, men ser jo hva han gjør. Så begynner jo tankene mine å vandre også. Mener han faktisk det han sier til meg? Hvis han kan snakke slik ti henne og hevde det ikke betyr noe, hva da med oss?  Han blir bare sint når jeg tar det opp, og mener jeg fantaserer og lager problemer ut av ingenting. Det hele er så idiotisk. Tenker at jeg er over den perioden og alderen for "ustabile" forhold. Jeg ønsker trygghet, tillit og gjensidig respekt. Og ikke minst, ordnede og avklarte forhold. Tanken har aldri slått meg at dette skulle bli noe problem.

Da vi traff hverandre, fikk jeg inntrykk av de hadde et distansert forhold og at han kommunisert mest med datteren når hun var hos mormor(hans mor). Hvilket var mer eller mindre hver helg.

Så da skjønner jeg ikke hensikten med denne kontakten.

 

Mange tanker...er jeg dum, naiv, godtroende? Skal jeg kjøpe hans argumenter og la det ligge, slik han ber meg om?  Vi snakker og snakker, men så er det akkurat som om han glemmer alt vi har snakket om , og det kommer som "big surprise" hver gang jeg tar det opp. Så blir det en kjempekrangel.

 

Poenget er at jeg er lei av å til stadighet krangle om dette. Det plager meg i så stor grad at jeg ikke klarer å la det ligge, det blir surt. Jeg er bitter. Og det er lite tiltalende Og det hindrer meg i å investere i dette forholdet, pga den usikkerheten som ligger i bunn.

 

Kjenner at jeg ønsker å stille ultimatum, meg eller henne. Samtidig vet jeg jo da at jeg vil fortsette å være mistenksom, Kanskje jatter han med meg, for deretter å bare skjule kontakten mer?

 

På samme tid er det så helt hinsides å skulle måtte avbryte forholdet pga egentlig en liten "fillesak". Vi er jo voksne mennesker. Men det er blitt en stor sak for meg nå. Tillitt er alfa og omega for et fungerende forhold.

[laban]

Jeg har ingen erfaring med ekser med særkullsbarn. Men jeg reagerer spesielt på to ting:

Han er ikke noe uskyldig offer for en kommunikasjonsmåte han ikke kan forandre på. Hvis han er enig i at formen deres er upassende overfor deg og ikke gir noe riktig bilde av hva slags forhold som egentlig er mellom dem, får han se til å gjøre noe med det fort som f. De fleste voksne vet hvordan man oppmuntrer litt flørtende kontakt og hvordan man avviser den hvis den er uønsket. Det er ingen lov som sier at henvendelser skal besvares i nøyaktig samme tone. Hvis han skal være en dott uten noe særlig egen vilje, får han la deg være den som har styringen, ikke eksen.

Det er ikke greit at han holder kontakten hemmelig for deg. Spesielt ikke når det handler om såpass mye som den ferien du beskriver.

[Lillemus]

Jeg har selv et veldig greit forhold til min eks og han er fremdeles en god venn, men å holde på sånn som din partner gjør er fullstendig upassende. Jeg er sterkt fristet til å henge meg på Flyflys kommentar - dump ham.

[Kalevaala]

Jeg har også et bra og konfliktfritt forhold til min eks - vi snakkes nok et par ganger pr. uke om ting som angår barna.  Min kjæreste har lignende forhold til sin eks, men dette dette ville ingen av oss godtatt.

[Trustno1]

Jeg har ingen erfaring med ekser med særkullsbarn. Men jeg reagerer spesielt på to ting:

Han er ikke noe uskyldig offer for en kommunikasjonsmåte han ikke kan forandre på. Hvis han er enig i at formen deres er upassende overfor deg og ikke gir noe riktig bilde av hva slags forhold som egentlig er mellom dem, får han se til å gjøre noe med det fort som f. De fleste voksne vet hvordan man oppmuntrer litt flørtende kontakt og hvordan man avviser den hvis den er uønsket. Det er ingen lov som sier at henvendelser skal besvares i nøyaktig samme tone. Hvis han skal være en dott uten noe særlig egen vilje, får han la deg være den som har styringen, ikke eksen.

Det er ikke greit at han holder kontakten hemmelig for deg. Spesielt ikke når det handler om såpass mye som den ferien du beskriver.

Jeg er av samme formening. Har uttrykt så mange ganger i klartekst hvordan jeg oppfatter dette, og hvordn jeg føler det. Det er ingenting som tilsier at denne kontakten er nødvendig. Forøvrig treffer han barnet 2-3 ganger pr. år,iom at de bor i forskjellige land. Det er ikke snakk om at samvær spoleres, eller at han må please mor på noen måte for å opprettholde kontakt. Han og datteren snakker på Skype, barnets egen telefon (gratisprogram), samt minst hver helg ifm med at barnet er hos mormoren. Så de har god kontakt på alle måter. Jeg får heller ikke noe fullgodt svar på hvorfor han MÅ ha denne kontakten. Jeg treffer derfor den slutningen at det er fordi han liker oppmerksomheten og av den grunn ikke vil oppgi den. Forøvrig er jeg presentert at forholdet tok slutt pga av hennes utroskap (mens han jobbet i utlandet). Det har jeg fått bekreftet er korrekt, men utfra historikken, så var det muligens hans egen feil. (uten at dette er relevant i så måte) Poenget er at jeg husker han i begynnelsen av vår forhold en gang sa til meg at uansett hva som skjedde, ønsket han fair play. Altså heller gjøre det slutt, enn å være utro, fordi dette da angivelig var så vondt. Han fikk da selvfølgelige min sympati og medlidenhet. Muligens kalkulert????

Men derfor reagerer jeg ekstra sterkt, fordi da, av hans egen erfaring, burde ha empati med mine såre følelser omkring dette. Men det forstår han da altså ikke, og mener jeg overdriver.

 

Totalt mixed feelings...når han nå reiser avgårde og blir borte en uke - så har jeg ingen anelse om hva han bedriver med henne. Alt jeg vet sikkert, er at de kommer til å møtes. Det river meg i stykker!

Fornuften sier at jeg bare bør avslutte nå, før det blir mer vondt. Jeg mangler tillitt, jeg stoler overhodet ikke på ham.

Alle andre tegn tilsier at han investerer i forholdet, men så  er det denne "lille" tingen som ødeleger alt. Bør jeg gjøre det slutt pga av dette? Han verken hører /handler/forstår meg i denne situasjonen.

Dette har nå altså pågått i ca 1 år, og vi har vel omtrent en diskusjon på dette omtrent 1 gang pr. mnd.

Men altså,situasjonen er akkurat den samme. Gidder jeg å gjenta meg selv liksom?

Kjenner jeg blir så sint på han også, hvis han virkelig vil noe med vårt forhold, hvorfor kan han ikke "ofre" dette? Ifølge ham selv, så betyr det jo ingenting allikevel.....

[Trustno1]

Jeg har også et bra og konfliktfritt forhold til min eks - vi snakkes nok et par ganger pr. uke om ting som angår barna.  Min kjæreste har lignende forhold til sin eks, men dette dette ville ingen av oss godtatt.

Ja, hadde kontakten handlet om ting vedr. barnet, så hadde jeg overhodet ikke reagert. Og slik var det i begynnelsen. Intet problem, jeg er mor selv og skjønner jo at man må ha en viss kontakt Men dette handler så og si aldri om barnet, og hvis det er det, så gjelder det at hun trenger penger, som hun også får. Og det er helt greit.

[Gjest gjesteleser]

Bruk uka han er borte til å pakke sakene hans, få dem plassert på et lager og bytt lås. Når han kommer hjem og leker misforstått offer kan han få denne meldingen: "Da du dro visste du veldig godt at du dermed valgte henne fremfor meg. Jeg har gitt deg mange sjanser til å reparere forholdet vårt, men du er ikke villig til å gjøre det som trengs. Jeg har ikke lenger den tilliten til deg jeg trenger for å fortsette forholdet, og må fokusere på det som er best for meg og barnet mitt. Dette var ditt eget valg, nå ser du konsekvensene av det."

 

Eneste grunnen til at han fortsetter å opprettholde kontakten med henne er at han ønsker oppmerksomheten, liker å føle seg ettertraktet og ikke respekterer deg. Han ser nok at det sårer deg, men siden det ikke ser ut til å få konsekvenser for ham har det jo ikke noe å si. Han vil ha begge deler, slik han har fått det siste året.

 

Dump ham, du fortjener bedre enn dette!

[Trustno1]

Bruk uka han er borte til å pakke sakene hans, få dem plassert på et lager og bytt lås. Når han kommer hjem og leker misforstått offer kan han få denne meldingen: "Da du dro visste du veldig godt at du dermed valgte henne fremfor meg. Jeg har gitt deg mange sjanser til å reparere forholdet vårt, men du er ikke villig til å gjøre det som trengs. Jeg har ikke lenger den tilliten til deg jeg trenger for å fortsette forholdet, og må fokusere på det som er best for meg og barnet mitt. Dette var ditt eget valg, nå ser du konsekvensene av det."

 

Eneste grunnen til at han fortsetter å opprettholde kontakten med henne er at han ønsker oppmerksomheten, liker å føle seg ettertraktet og ikke respekterer deg. Han ser nok at det sårer deg, men siden det ikke ser ut til å få konsekvenser for ham har det jo ikke noe å si. Han vil ha begge deler, slik han har fått det siste året.

 

Dump ham, du fortjener bedre enn dette!

Takk! Det er ene og alene mitt valg om jeg vil fortsette å leve med dette. Jeg har kommet frem til at det kan jeg ikke. Han reiser nå og blir borte i en uke. Telefonen kimer i ett sett, meldingene strømmer inn...fra henne. Tydeligvis har hun forventninger for dette besøket.

Og jeg er forbannet. Har sagt det til ham på en rolig og behersket måte, men veldig klart.

Men alt han sier er at han ikke vil snakke om det. Fuck it!! Jeg kjenner meg tråkket på, nedgradert. Og jeg er sint på meg selv, har jeg ingen stolthet??

Vel, jeg føler også jeg fortjener bedre enn dette og sa dermed takk for meg. De fortjener hverandre! Livet er for kort til å kaste bort mer tid på dette, enn hvor sårt det er!

[mariaflyfly]

Jeg tror du gjør fornuftig i å avslutte dette. Det er jo fullstendig idiotisk at han ikke vil diskutere det, noe som kan tyde på at han ikke har reint mel i posen.

 

Du fortjener bedre.

[Kayia]

Enig med flyfly og gjesteleser i at det nok vil være til beste for deg å avslutte dette. Det er ingenting på at han respekterer - eller vil komme til å respektere - dine grenser, og du vil bare bli mye frustrert og lei deg.

 

Som andre har sagt: Du fortjener bedre.

[Melissi]

Veldig spent på hva du har valgt,om du har valgt noe enda. Men jeg ville ikke ha akseptert dette,håper du finner nye veier og kommer deg unna et så destruktivt forhold. 

[Gjest Ladytron]

Du fortjener bedre. For en dust av en mann!

[Trustno1]

Veldig spent på hva du har valgt,om du har valgt noe enda. Men jeg ville ikke ha akseptert dette,håper du finner nye veier og kommer deg unna et så destruktivt forhold. 

Jeg har valgt å avslutte forholdet. Jeg er lei å krangle om dette, når jeg slett ikke møter noen som helst forsåelse. Jeg er lei av å hele tiden ha dette i bakkhodet og lure på hva det egentlig er som foregår. Jeg er kommet dithen at jeg har blitt en sjalu, kontrollerende og mistenksom dame, Paranoid og ustabil. Det er da slett ikke slik jeg er eller ønsker å være. Jeg vil ha tillit til min partner, jeg ønsker å ha en partner som respekterer meg og mine følelelser og søker å møte meg på det. Innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Jeg synes ikke selv jeg har vært urimelig her. Kanskje er det uskyldig moro, kanskje betyr det ingenting for ham, men det at jeg blir så såret av dette, burde være nok da til å la det være.

Jeg tolker det dithen at det betyr mer for ham enn han vil inrømme.

 

Og hvorfor skal jeg da i det hele tatt bruke min energi på å prøve å få ham fra det. VIl han ha henne mer enn meg, så får det bli sånn.

 

Jeg har stolthet, og nå har jeg innsett at jeg kan ikke påvirke hans valg i den retning jeg ønsker. Ergo betyr det en fremtid hvor dette vil ligge å ulme og være et gjentakende problem.

 

Det er godt at han ikke er hjemme nå, det å få det hele på avstand kan være greit.

Kjenner at jo mer jeg tenker på det, jo mer riktig føles min avgjørelse. Jeg er igang m

ed å pakke sakene hans.

[Melissi]

Jeg har valgt å avslutte forholdet. Jeg er lei å krangle om dette, når jeg slett ikke møter noen som helst forsåelse. Jeg er lei av å hele tiden ha dette i bakkhodet og lure på hva det egentlig er som foregår. Jeg er kommet dithen at jeg har blitt en sjalu, kontrollerende og mistenksom dame, Paranoid og ustabil. Det er da slett ikke slik jeg er eller ønsker å være. Jeg vil ha tillit til min partner, jeg ønsker å ha en partner som respekterer meg og mine følelelser og søker å møte meg på det. Innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Jeg synes ikke selv jeg har vært urimelig her. Kanskje er det uskyldig moro, kanskje betyr det ingenting for ham, men det at jeg blir så såret av dette, burde være nok da til å la det være.

Jeg tolker det dithen at det betyr mer for ham enn han vil inrømme.

 

Og hvorfor skal jeg da i det hele tatt bruke min energi på å prøve å få ham fra det. VIl han ha henne mer enn meg, så får det bli sånn.

 

Jeg har stolthet, og nå har jeg innsett at jeg kan ikke påvirke hans valg i den retning jeg ønsker. Ergo betyr det en fremtid hvor dette vil ligge å ulme og være et gjentakende problem.

 

Det er godt at han ikke er hjemme nå, det å få det hele på avstand kan være greit.

Kjenner at jo mer jeg tenker på det, jo mer riktig føles min avgjørelse. Jeg er igang m

ed å pakke sakene hans.

 

Jeg har valgt å avslutte forholdet. Jeg er lei å krangle om dette, når jeg slett ikke møter noen som helst forsåelse. Jeg er lei av å hele tiden ha dette i bakkhodet og lure på hva det egentlig er som foregår. Jeg er kommet dithen at jeg har blitt en sjalu, kontrollerende og mistenksom dame, Paranoid og ustabil. Det er da slett ikke slik jeg er eller ønsker å være. Jeg vil ha tillit til min partner, jeg ønsker å ha en partner som respekterer meg og mine følelelser og søker å møte meg på det. Innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Jeg synes ikke selv jeg har vært urimelig her. Kanskje er det uskyldig moro, kanskje betyr det ingenting for ham, men det at jeg blir så såret av dette, burde være nok da til å la det være.

Jeg tolker det dithen at det betyr mer for ham enn han vil inrømme.

 

Og hvorfor skal jeg da i det hele tatt bruke min energi på å prøve å få ham fra det. VIl han ha henne mer enn meg, så får det bli sånn.

 

Jeg har stolthet, og nå har jeg innsett at jeg kan ikke påvirke hans valg i den retning jeg ønsker. Ergo betyr det en fremtid hvor dette vil ligge å ulme og være et gjentakende problem.

 

Det er godt at han ikke er hjemme nå, det å få det hele på avstand kan være greit.

Kjenner at jo mer jeg tenker på det, jo mer riktig føles min avgjørelse. Jeg er igang m

ed å pakke sakene hans.

Braaa