Sliten!!

[ISW]

Sist uke jobbet jeg 10-12 timer alle dager bortsett fra en. Fritida gikk med til å hvile, ja. Det er normalt også for friske folk å bli dønn slitne, men det er nok ikke alle som er skapt for å jobbe såpass mye over lang tid. Jeg har i perioder så lange arbeidsdager, og har kommet fram til at jeg må senke skuldrene og koble ut alle tanker om hva jeg egentlig ville gjort hvis jeg kunne velge. Være tilstede rett og slett, og ha det litt gøy på jobben når jeg nå er der og skal være der store deler av dagen. Hvis jeg begynner å se på jobben som et nødvendig onde jeg må holde ut for å få lønn, og på fritida som det egentlige livet, blir alt straks mye tyngre. Da blir jeg sliten på en annen og mer nedbrytende måte.

 

Jeg har like godt sovehjerte som deg. Vi er heldige vi som sover som barn!

 

Tusen takk for godt og gjennomtenkt svar. Jeg er helt enig med deg. Det blir jo litt mindfullness dette, værenstilstanden (til stede nå) fremfor handlingstilstanden. Da blir det lettere å "nyte" jobben, hvis du skjønner.

[ISW]

Det er uansett urettferdig. Jeg sliter med at jeg ikke greier å jobbe fullt (jeg skulle ønske jeg klarte det fordi jeg elsker jobben min, det gjør mye bra med meg og ikke minst for å få bedre råd økonomisk). Tenk på de som virkelig ikke greier å arbeide - de må leve med den at enkelte ser ned på dem pga at de er trygder, i tillegg får de ikke oppleve noen av de godene jeg nevner i parentes..

Jo, jeg føler jeg burde klare full stilling. Du jobber jo mer enn full stilling - det gjør også folk som er langt eldre enn meg. Jeg lurer på hvordan det skal gå egentlig, siden jeg har nesten 30 år igjen av arb.livet - vil jeg også ende som ufør til slutt.

Beklager at jeg okkuperer tråden din. Si fra hvis det ikke er greit

 

Diskusjonen er viktig og du trenger IKKE beklage at du diskuterer dette i denne tråden. Det er så vanskelig å se framtiden, kanskje du blir bedre og kan jobbe fullt etterhvert? Uførhet må man jo vurdere som siste utvei, ikke sant?

[Gjest]

Diskusjonen er viktig og du trenger IKKE beklage at du diskuterer dette i denne tråden. Det er så vanskelig å se framtiden, kanskje du blir bedre og kan jobbe fullt etterhvert? Uførhet må man jo vurdere som siste utvei, ikke sant?

Jeg håper du har rett.

Jeg startet i det små - helt ned i 10 %. Bygget meg sakte men sikkert oppover. Har vært en av de heldige som har fått veldig god oppfølging via NAV og som tok meg og mine problemer på alvor. Men det har også krevd mye innsats.

[laban]

... Og vi som ikke klarer å jobbe full stilling.. De som klarer det er heldige!

Det er MANGE som ikke jobber fulltid, og de har høyst ulike begrunnelser for hvorfor de ikke gjør det. Ingenting å skamme seg over det.

Det er veldig positivt å komme seg inn igjen i arbeidslivet etter å ha vært helt ute av det pga. problemer som det er mange fordommer mot og som mange ikke klarer å kombinere med jobb. Ingen grunn til å fokusere på den lille ufullkommenheten som handler om deltid da! For både samfunnet og enkeltpersonene er det mye bedre at folk jobber det de makter, enn at de gaper over for mye, sliter seg ut og havner på sidelinja.

[Gjest]

Det er MANGE som ikke jobber fulltid, og de har høyst ulike begrunnelser for hvorfor de ikke gjør det. Ingenting å skamme seg over det.

Det er veldig positivt å komme seg inn igjen i arbeidslivet etter å ha vært helt ute av det pga. problemer som det er mange fordommer mot og som mange ikke klarer å kombinere med jobb. Ingen grunn til å fokusere på den lille ufullkommenheten som handler om deltid da! For både samfunnet og enkeltpersonene er det mye bedre at folk jobber det de makter, enn at de gaper over for mye, sliter seg ut og havner på sidelinja.

Jeg skjønner det.

Jeg kan bare snakke for min egen del - det ER et veldig sårt tema og det er flere grunner til det. Jeg burde egentlig holdt meg unna tråder som dette. Det gjør bare vondt verre.

[ISW]

Jeg har ikke utalt meg om andre enn ISW.

 

ISW må ha lov til å føle en tilfredshet ved at h'n har en stor arbeidskapasitet og dermed bidrar på en positiv måte til samfunnet. Et positivt bidrag som er nødvendig for at også de som ikke har samme kapasitet skal kunne ha det materielt bra :-)

 

Det må være lov å rose Johaug for hvor raskt hun går i monsterbakken uten at det skal oppfattes som at alle som ikke går like raskt skal skamme seg.

 

Jeg synes svarene i denne tråden viser tydelig hvordan grums i eget sinn projiseres over på andre - i dette tilfellet meg.

 

Mitt grunnsyn er vel at man skal bidra etter evne i arbeidslivet. Jeg mener at det påhviler den enkelte en plikt å bidra med det en kan. Hvis man har null arbeidsevne skal man ikke skamme seg over det, men likevel bør en gjøre de tiltak som skal til (komme seg gjennom behandling, medikamenter, mv) for at man skal kunne komme seg tilbake i arbeid. De som ikke VIL jobbe fordi det er ubehagelig, ønsker å bruke tiden sin annerledes, osv. og likevel hever ytelser fra det offentlige, bør skamme seg. Men ingen andre.

 

Så har selvfølgelig arbeid også et annet perspektiv, og her er vi jo ulike. Arbeid som følelse av mestring og tilfredsstillelse. Det kan jo være så mangt for ulike mennesker. Noen jobber jo for lønna, og opplever det tilfredsstillende å tjene en million kroner i året og å skape noe for seg selv og sin familie/etterkommere. Andre igjen jobber for å få publisert en artikkel, forskning, berike seg og andre med kunnskap. Her står vi jo fritt til å gjøre det vi føler at leder i størst mulig grad til mestring.

 

Om du og jeg tjener en million kroner (har ikke sjekket skattelistene, så aner ikke hva det reelle tallet for deg er) i året, så opplever jeg ikke det som å sitte på noen høy hest. Vi bidrar til samfunnet det vi kan, både gjennom skatteseddelen, og gjennom den faktiske jobben vi gjør. Du hjelper mennesker å bli friske, jeg sysselsetter og utvikler et høyt titalls antall mennesker. Her går jo motivet med egen mestring hånd i hånd med samfunnsinteresser. Og det er bra. Du sørger for at mennesker som meg faktisk evner å holde andre mennesker i arbeid. Ringvirkningene blir jo ganske store :-)

 

Men - om noen foretrekker å jobbe mindre og i stedet lese en god bok, nyte en god fest eller berike seg på andre måter, så er det helt fair. Men i bunn må det likevel ligge at dersom du kan, så skal du jobbe slik at du bidrar til samfunnet. Hvis du ikke VIL jobbe, så er det ille.

[ISW]

Hvorfor går du rundt og frykter at du blir deprimert?? Enten blir du det eller ikke. Det er da ingenting å tenke på på forhånd med mindre du blir alvorlig deprimert og har noen forhåndsregler du må ta. Høres ikke ut som en depresjon du er på vei inn i nå. Du er bare sliten.

Anonymous poster hash: 5aaed...2c7

 

For å svare deg på hvorfor jeg frykter at jeg blir deprimert:

 

Dette er helseangsten min. Før omhandlet det ymse hjertesykdommer, nå det siste halvannet året dreier det seg mer om psykisk lidelse. Dødsangsten ligger i bunn. Der jeg før fryktet hjertestans, frykter jeg nå suicidalitet.

 

Men jeg jobber med denne angsten :-)

[Gjest]

Mitt grunnsyn er vel at man skal bidra etter evne i arbeidslivet. Jeg mener at det påhviler den enkelte en plikt å bidra med det en kan. Hvis man har null arbeidsevne skal man ikke skamme seg over det, men likevel bør en gjøre de tiltak som skal til (komme seg gjennom behandling, medikamenter, mv) for at man skal kunne komme seg tilbake i arbeid. De som ikke VIL jobbe fordi det er ubehagelig, ønsker å bruke tiden sin annerledes, osv. og likevel hever ytelser fra det offentlige, bør skamme seg. Men ingen andre.

Så har selvfølgelig arbeid også et annet perspektiv, og her er vi jo ulike. Arbeid som følelse av mestring og tilfredsstillelse. Det kan jo være så mangt for ulike mennesker. Noen jobber jo for lønna, og opplever det tilfredsstillende å tjene en million kroner i året og å skape noe for seg selv og sin familie/etterkommere. Andre igjen jobber for å få publisert en artikkel, forskning, berike seg og andre med kunnskap. Her står vi jo fritt til å gjøre det vi føler at leder i størst mulig grad til mestring.

Om du og jeg tjener en million kroner (har ikke sjekket skattelistene, så aner ikke hva det reelle tallet for deg er) i året, så opplever jeg ikke det som å sitte på noen høy hest. Vi bidrar til samfunnet det vi kan, både gjennom skatteseddelen, og gjennom den faktiske jobben vi gjør. Du hjelper mennesker å bli friske, jeg sysselsetter og utvikler et høyt titalls antall mennesker. Her går jo motivet med egen mestring hånd i hånd med samfunnsinteresser. Og det er bra. Du sørger for at mennesker som meg faktisk evner å holde andre mennesker i arbeid. Ringvirkningene blir jo ganske store :-)

Men - om noen foretrekker å jobbe mindre og i stedet lese en god bok, nyte en god fest eller berike seg på andre måter, så er det helt fair. Men i bunn må det likevel ligge at dersom du kan, så skal du jobbe slik at du bidrar til samfunnet. Hvis du ikke VIL jobbe, så er det ille.

Hva med alle som virkelig vil jobbe deltid til tross for sykdom, men som samfunnet ikke har plass til.. PS. Tenker ikke på vanlig arbeidsledighet men på de som ikke får sjansen til å vise hva de er gode for fordi arbeidsgivere ikke vil ha dem. Veldig sårt. Endret 24. oktober 2013 av hww

[ISW]

Hva med alle som virkelig vil jobbe deltid til tross for sykdom, men som samfunnet ikke har plass til..

 

Du har helt rett i det, og det er en interessant debatt.

 

Jeg tror dette problemet er ganske todelt. På en side må samfunnet bidra mye mer (opplever i dag en del "enkle løsninger" fra NAV). På en annen side må den enkelte også i større grad engasjere seg i hvilke muligheter bla. NAV har til å få mennesker tilbake i arbeid.

Endret 24. oktober 2013 av issomethingwrong

[Gjest]

Du har helt rett i det, og det er en interessant debatt.

 

Jeg tror dette problemet er ganske todelt. På en side må samfunnet bidra mye mer (opplever i dag en del "enkle løsninger" fra NAV). På en annen side må den enkelte også i større grad engasjere seg i hvilke muligheter bla. NAV har til å få mennesker tilbake i arbeid.

En av mine nærmeste jobbet på NAV, og jeg fikk høre en del historier om kompetansen blant NAV ansatte (skremmende)!

For øvrig har jeg selv vært der at jeg ønsket trygd i stedet for å jobbe. Det er mye takket være dol at jeg fikk et annet syn på den saken. Hos meg var årsaken til det noe annet enn latskap - jeg visste bare ikke hvilke positive goder arbeidslivet hadde å by på bortsett fra lønn.

[MMT123]

Steike kor flink du er  Første som slo meg er at du kanskje trenger litt tid til å bare roe ned. Kanskje du kunne spasert deg en tur istedet for å stikke på trening en dag? Jeg tenker de fleste trenger å koble ut for å finne roen, hvordan man gjør det er jo individuelt.

[ISW]

Steike kor flink du er  Første som slo meg er at du kanskje trenger litt tid til å bare roe ned. Kanskje du kunne spasert deg en tur istedet for å stikke på trening en dag? Jeg tenker de fleste trenger å koble ut for å finne roen, hvordan man gjør det er jo individuelt.

 

Takk for det

 

Føler meg bedre i dag. Skal gå en tur og se en fotballkamp etter jobb i dag, det gleder jeg meg til

[Nicklusheletida]

Det er uansett urettferdig. Jeg sliter med at jeg ikke greier å jobbe fullt (jeg skulle ønske jeg klarte det fordi jeg elsker jobben min, det gjør mye bra med meg og ikke minst for å få bedre råd økonomisk). Tenk på de som virkelig ikke greier å arbeide - de må leve med den at enkelte ser ned på dem pga at de er trygder, i tillegg får de ikke oppleve noen av de godene jeg nevner i parentes..

Jo, jeg føler jeg burde klare full stilling. Du jobber jo mer enn full stilling - det gjør også folk som er langt eldre enn meg. Jeg lurer på hvordan det skal gå egentlig, siden jeg har nesten 30 år igjen av arb.livet - vil jeg også ende som ufør til slutt.

Beklager at jeg okkuperer tråden din. Si fra hvis det ikke er greit

Hvordan vet du at du vil ende som ufør til slutt ? Synes det var en merkelig uttalelse.

[Gjest]

Hvordan vet du at du vil ende som ufør til slutt ? Synes det var en merkelig uttalelse.

Det skulle egentlig vært et spørsmålstegn i stedet for punktum. Grunnen til at jeg valgte punktum er fordi jeg ikke spurte noen her inne om jeg ville ende som ufør men tanker jeg selv av og til gjør meg - til meg selv.

[Nicklusheletida]

Det skulle egentlig vært et spørsmålstegn i stedet for punktum. Grunnen til at jeg valgte punktum er fordi jeg ikke spurte noen her inne om jeg ville ende som ufør men tanker jeg selv av og til gjør meg - til meg selv.

Tror det er viktig å snu den innstillinegn og si til seg selv : Jeg skal ikke være en av de som ender som ufør. Det er nok av dem.

[ISW]

Hver morgen når jeg står opp, sier jeg til meg selv:

 

- Jeg skal ha en bra dag i dag, både arbeidsmessig og psykisk.

- Jeg skal ikke la denne dritten (les: tvangstankene) knekke meg

- Jeg skal kjempe for mine egne verdier

- Jeg skal utgjøre en forskjell i dag

 

Tror det ofte er lurt å lage seg noen sånne "kampsaker" fremfor å gi opp.

[Gjest]

Tror det er viktig å snu den innstillinegn og si til seg selv : Jeg skal ikke være en av de som ender som ufør. Det er nok av dem.

Joda, og det gjør jeg ofte også. Men når kroppen til stadighet minner en på det så er det jammen ikke rart at en blir pessimistisk.

Det er heller ikke godt å føle på den at alle i familien min fungerer godt i full stilling og oppå der igjen jobber mye i fritiden sin. Jeg er mer sliten enn mora mi var som 60-åring. Det forsterker de pessimistiske tankene jeg gjør meg.

Endret 24. oktober 2013 av hww

[Nicklusheletida]

Joda, og det gjør jeg ofte også. Men når kroppen til stadighet minner en på det så er det jammen ikke rart at en blir pessimistisk.

Det er heller ikke godt å føle på den at alle i familien min fungerer godt i full stilling og oppå der igjen jobber mye i fritiden sin. Jeg er mer sliten enn mora mi var som 60-åring. Det forsterker de pessimistiske tankene jeg gjør meg.

Hvordan går det med treninga du startet med ?

[Gjest]

Hvordan går det med treninga du startet med ?

Den ga jeg opp. Jeg går turer innimellom men ikke mer enn det. Ellers anser jeg meg selv som aktiv i den forstand at jeg sitter lite.

[Gjest]

Den ga jeg opp. Jeg går turer innimellom men ikke mer enn det. Ellers anser jeg meg selv som aktiv i den forstand at jeg sitter lite.

Det var ikke meningen å "ta over" tråden og få den til å handle om meg.

Skulle ikke engasjert meg. Beklager.