Adferdsforstyrrelser

[Cool Verbatim]

Jeg har adferdsforstyrrelser. Jeg snakker ikke om diagnosene, jeg snakker bare om min adferd. Den er helt på jordet.

 

Det er den som holder fyr i det at jeg er isolert. Som igjen opprettholder diverse symptomer / ubehag...

 

Jeg er egentlig ganske lei av å være sånn. Skulle helst hatt et normalt liv, slik at jeg kunne følt meg som en del av noe, som en del av samfunnet. Følt meg akseptert og hatt mindre skamfølelser. Det å være endel av samfunnet kan ikke undervurderes med tanke på en rekke positive effekter.

 

Hva kan jeg gjøre? Det hjelper ikke "å bare gjøre det" - for hvis det var så enkelt, hvorfor finnes det da folk som oppfører seg "på jordet"? Det kommer absolutt ingenting godt ut av slik unormal adferd.

 

Jeg er som et barn. Jeg oppfører meg som et barn, barnslig. En skulle tro jeg var tilbakestående - det er det sannsynligvis endel som tror også.

 

Egentlig kan det faktisk hende jeg er ganske skarp, tro det eller ei. Men jeg oppfører meg som en drittunge på 14.

 

Det kommer nok av at jeg har vært veldig mye for meg selv, gjennom hele livet. Jeg føler jeg ikke har opplevd modning. Når jeg var 14 var jeg veldig uregjerlig. Men det skjedde ting som gjorde at jeg frøys ihjel. Jeg ble helt trampet ihjel. Ingen kommunikasjon. Jeg ble en maskin. Jeg hadde det vondt.

 

Og siden den gang har jeg vært for det meste alene...

 

Det eneste stedet jeg føler jeg blir forstått, er på galehuset. Ikke engang alle der forstår det. Det jeg snakker om handler ikke om å bli akseptert for hva det måtte være, men måten man blir sett på. Jeg er egentlig en ressurssterk og fornuftig fyr.

 

Men slik ser ikke folk flest på meg, noe som fører til at jeg på en måte blir sånn også. I praksis.

 

Jeg er glad jeg har terapeuten min. Han ser på meg som et menneske. Selv om jeg får bange anelser om deres hensikter om han er sliten i ansiktet og stemmen en dag. En slags paranoia er det.

 

Kroppen min er dobbelt så gammel som personligheten... litt rart å tenke på... når jeg gransker folk på min alder, rundt omkring... det er helt ufattelig hvordan de får det til. Hvordan de ter seg, hva de får til og hva de driver med om dagen.

 

Syns jo de er litt heldige og. Selv om man aldri har noen garanti for hvem som har kommet verst ut av det. ;-)

 

Poenget var at det virker helt uoverkommelig å bli sånn. Hvordan skal jeg klare det, når de ser på meg som et insekt?

 

Det er for sent, føler jeg, toget har kjørt.

 

Men jeg vil gjerne prøve. Prøve noe. Har jo tross alt ikke så mye annet jeg skulle ha gjort...