Å være foreldre

[cilie]

"Det er nå livet deres starter." Utsagn i forbindelse med at folk får barn.

For meg uvitende, altså uten barn, så er det ganske provoserende. Eller tar jeg feil?

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor det provoserer deg. Det er i høyeste grad et tullete utsagn, men provoserende synes jeg ikke det er i noen grad. Alle vet at livet starter ved unnfangelsen og sånn er det med den saken. Livet endres når man får barn, men det har vært i gang lenge

Anonymous poster hash: 776c3...4ec

[cilie]

Jeg forstår ikke hvorfor det provoserer deg. Det er i høyeste grad et tullete utsagn, men provoserende synes jeg ikke det er i noen grad. Alle vet at livet starter ved unnfangelsen og sånn er det med den saken. Livet endres når man får barn, men det har vært i gang lenge Anonymous poster hash: 776c3...4ec

Problemet med det er jo at utsagnet indikerer at livet først får verdi/ mening når man får barn.

[Lillemus]

Problemet med det er jo at utsagnet indikerer at livet først får verdi/ mening når man får barn.

Jeg elsker jo ungene mine, men livet ville ikke vært verdiløst uten dem. Utsagnet er nok fremmet av den delen av oss foreldre som lever kun for og gjennom ungene sine. Tror jeg.

[AnonymBruker]

Som jeg skrev. Det er et tullete utsagn Og jeg ville ikke brukt en tøddel av tid på å la meg provosere av det. 

Anonymous poster hash: 776c3...4ec

[Maximia]

Jeg er det man kaller ufrivillig barnløs og mange vil nok sikkert se på livet mitt som totalt meningsløst. Men jeg har så mye i livet å være glad og fornøyd over at jeg nekter å se på min tilværelse som noe trist og meningsløst. Jeg tenker på barn, men jeg sørger ikke over at årene går og barn ikke kommer. Jeg sørget stort over tiden jeg var alene, det var en vond periode, min ufrivillige barnløshet er ikke i nærheten av å utløse samme sorgen. Vi skal snart gjennom assistert befruktning håper jeg og selvsagt håper jeg på at jeg blir gravid og barnet vil være høyst skattet og elsket, men vil ikke få oppgaven å gjøre mitt liv meningsfylt.

[trollemor;o)]

Jeg tenker illefall ikke at de som ikke har barn er mindre verdt eller har et dårligere eller meningsløst liv.

[laban]

Jeg hadde ikke et meningsløst liv før jeg fikk barn, og jeg synes nå som tidligere at det er helt fjernt å komme med slike utsagn. Selv om kanskje noen mener det på egne vegne, altså at deres eget liv fikk innhold og mening først da de fikk barn, er det tankeløst og litt frekt å antyde at det er slik for alle. Så jeg synes de kan holde slike synspunkter for seg selv.

[adhemar]

Det er et uttrykk ment for å trøste foreldre

 

Et liv med barn (med eller uten spesielle behov) gjør at du må gå på akkord med nesten alt du er som person. At livet gir mer mening med barn er jeg ikke enig i. Der de jeg kjenner er DINK (double income, no kids) drar på langweekend til New York, resturantbesøk og forøvrig fyller livet med matrielle goder og reiser, må jeg bruke tid å penger på å krangle med 'systemet', dra på legoland og kjøpe bleier.

 

Som langsiktig 'investering' tror jeg dog det er hyggeligere alderdom med voksne barn og evt barnebarn, jeg har hatt kolleger som har satset karriære og ikke barn, og har i en alder av 55 sagt at den ene tingen de angrer på er at de aldri fikk barn.

 

Andre jeg kjenner tok aktivt valg med å aldri bli foreldre, da de hadde mer lyst til å bruke tid på hobby, reiser, hund, og ikke angret ett sekund.

 

Jeg lever (hektisk, men bra) med barn, men jeg hadde lev (per nå hvertfall) like bra uten barn.

[gullfisk]

Enig med Adhemar, det er ment som trøst til foreldre: "Det er nå det gamle livet livet deres tar slutt, og du får det aldri igjen. Trøsten er at det nye livet har mye innhold det også, og dette helt nye begynner nå. Det er best å tenke positivt".

 

Men husker jeg det provoserte meg enormt da det var en stor debatt om homofile skulle kunne gifte seg, og jeg var lykkelig gift uten utsikter til å få barn. Da var det flere som argumenterte med at hele poenget med ekteskap var å ha en familieramme rundt barn, og ellers hadde det ingen funksjon. Jeg tolket det da slik at de sa at mitt ekteskap var meningsløst og uten betydning, vi kunne like gjerne latt være å gifte oss. Men det er ingen annen måte å takle slikt på enn å være grunnleggende uenig.

 

Selvfølgelig har folk uten barn et liv! Foreldre kan nok la seg provosere av tilsvarende utsagn om at de ikke har et liv, fordi de bare er hjemme, bare er opptatt med barn, ikke kan delta på ting/reise/satse på karriære/ha venner (sammenlignet med  barnløse). Og det føles ofte slik, der man står og fryser på lekeplassen, og bruker ALL tid på klesvask. Da forvarer man seg med at "livet hjemme med barn, det er det som ER det menigsfulle livet". Og det er det også. For dem/oss. I den fasen.

Single blir provosert av at de etablerte mener at det beste er å være i et parforhold, mens etablerte blir provosert av at single fremhever friheten og gleden ved et singelliv. Osv.

[tonie]

At det er da livet starter er en idiotisk ting å si. Var livet før barna uten verdi, liksom?

 

Men, det å få barn forandret meg enormt. Jeg er et annet menneske enn jeg var før jeg fikk sønnen min. Følelsene man får for barnet sitt er veldig sterke, og plutselig har man noe som er viktigere enn en selv. For egen del kan jeg si at jeg er blitt mindre selvopptatt og sutrende, mer aktiv og effektiv, MYE mer kjærlig og omsorgsfull, mer leken, tryggere, gladere og ekstremt mye trøttere og travlere....

 

For meg er livet mye rikere nå, men jeg var temmelig frustrert, navlebeskuende og vinglete før jeg fikk barn. Jeg kjenner mange som har det helt fantastisk som barnløse.

[Blomstre]

Av og til tenker jeg at det er en egen religion å være innbitte familiefolk. Tanken slo meg etter at ei barndomsvenninne ga meg en lang tale om at livet mitt ikke vil ha mening før jeg fikk barn. Er det ikke sånn religiøse fanatikere tenker? "Det er kun vår måte å leve på som er riktig, alt annet er meningsløst".

 

Det er jo selvfølgelig trist at hun ser på barnløse som tomme mennesker, men ellers tok jeg meg ikke veldig nær av det. Jeg syntes det hørtes krampaktig og relativt arrogant, selv om jeg på ingen måte undervurderer det å få/ha barn.

 

Å si at livet starter når man får barn er vel bare en floskel. At livet endres, er helt klart, det er noe annet.

[slabbedask]

Foreldrelykke er oppskrytt:

 

http://www.familieverden.no/Nyheter/Kortvarig-foreldrelykke/

 

Vi er mest lykkelige som nybakte foreldre. Men allerede etter et halvt år begynner virkeligheten å innhente oss. Og når barnet fyller to år, er vi ikke mer fornøyde med tilværelsen enn vi var før svangerskapet.

 

At foreldre gradvis mister noe av lykkefølelsen med en baby i hus, er en ting. Men på lang sikt blir vi faktisk mindre lykkelige enn vi var før barnet ble født.

- Ja, det har negativ effekt på velværefølelsen å få barn. Men det tar seg opp igjen etter hvert, trøster Dyrdal.

[sitronsommerfugl]

"Det er nå livet deres starter." Utsagn i forbindelse med at folk får barn.

For meg uvitende, altså uten barn, så er det ganske provoserende. Eller tar jeg feil?

Jeg har hørt det motsatte, at når barna kommer er livet over..

 

Alt til sin tid og hver situasjon har sine fordeler. Tar du utsagnet "det er nå livet deres starter" sagt til nybakte foreldre som en antydning til at du ikke har noe liv, eller at ditt liv har mindre verdi og kvalitet? Jeg synes isåfall ikke du skal legge så mye i det, det er bare ment som en hyggelig kommentar om at foreldrene kan glede seg til noen koselige og meningsfulle år fremover. Du kan likevel leve et inholdsrikt og meningsfullt liv uten barn.

[MMT123]

Starter og starter, det blir hvertfall helomvending i.o.m at man får ansvar for ett annet menneske i tillegg til segselv.

[Lillemus]

Starter og starter, det blir hvertfall helomvending i.o.m at man får ansvar for ett annet menneske i tillegg til segselv.

Enig. Man kan heller si at "Nå blir livet aldri mer som det var", uten at det betyr at det blir spesielt mer negativt eller positivt, bare annerledes.

[frosken]

"Det er nå livet deres starter." Utsagn i forbindelse med at folk får barn.

For meg uvitende, altså uten barn, så er det ganske provoserende. Eller tar jeg feil?

Jeg tenker at dersom slike utsagn provoserer deg, så viser det at du har et uavklart/komplisert forhold til temaet.

[cilie]

Jeg tenker at dersom slike utsagn provoserer deg, så viser det at du har et uavklart/komplisert forhold til temaet.

Ja, det er det klart jeg har. Jeg er jo ikke enig i utsagnet og kjenner flere godt voksne uten barn som lever godt. Jeg har levd lenge son voksen uten barn og setter pris på en del "luksus" som mine venner m barn ikke har. Men når jeg nå plutselig kjenner klokka tikke, lurer jeg veldig på hvorvidt " meningen i livet" er disse barna.

[cilie]

Jeg er det man kaller ufrivillig barnløs og mange vil nok sikkert se på livet mitt som totalt meningsløst. Men jeg har så mye i livet å være glad og fornøyd over at jeg nekter å se på min tilværelse som noe trist og meningsløst. Jeg tenker på barn, men jeg sørger ikke over at årene går og barn ikke kommer. Jeg sørget stort over tiden jeg var alene, det var en vond periode, min ufrivillige barnløshet er ikke i nærheten av å utløse samme sorgen. Vi skal snart gjennom assistert befruktning håper jeg og selvsagt håper jeg på at jeg blir gravid og barnet vil være høyst skattet og elsket, men vil ikke få oppgaven å gjøre mitt liv meningsfylt.

Lykke til!!

[cilie]

Jeg hadde ikke et meningsløst liv før jeg fikk barn, og jeg synes nå som tidligere at det er helt fjernt å komme med slike utsagn. Selv om kanskje noen mener det på egne vegne, altså at deres eget liv fikk innhold og mening først da de fikk barn, er det tankeløst og litt frekt å antyde at det er slik for alle. Så jeg synes de kan holde slike synspunkter for seg selv.

Ja, enig i det. For det er nå en gang sånn at vi aldri får oppleve begge deler. Men det er det her ene livet og,.. Ja, tør jeg velge det bort.