Hva gjør jeg...???

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 38 år. Jeg er gift, og vi har to barn på 5 og 14 år.

Jeg er veldig glad i min mann, og han er en fantastisk pappa, men...

Jeg tenker hver eneste dag på om jeg skal bryte ut av ekteskapet eller ikke.

Jeg snakker litt med to venninner, og de hadde reist for lenge siden sier de. Men jeg ville satt pris på innspill fra folk jeg ikke kjenner også. :-)

 

Vi har aldri hatt mye sex. Kanskje en gang i mnd + - i begynnelsen.

Jeg synes det var lite, men jeg kunne leve med det...

 

Men det har bare blitt mindre og mindre. Det ble til 4 ganger i året, 2 ganger i året, og nå så er det 8 mnd siden sist. Jeg har prøvd mange ganger. Jeg har ordnet barnevakt, laget middag, tent lys og gjort det romantisk for oss mange ganger til ingen nytte. Jeg sier klart ifra at jeg trenger sex, men han har ikke lyst sier han.

 

Noen ganger spør jeg bare direkte om vi skal ha sex. Andre ganger kan jeg snike meg inn under dyna hans på kveldene. En gang sugde jeg han "plutselig", og han nøt det! Men når jeg var ferdig, så reiste han seg fra senga, sa "takk, jeg elsker deg" så gikk han og la seg på sofaen...

 

Han har også sagt at han synes jeg er for feit... Men da tok jeg av meg 20 kilo, uten at det hjalp noenting... (Og han har ikke akkurat modellkropp selv heller...)

 

Jeg har sagt til han at dette går ikke. Jeg har ikke lyst til å skilles, og jeg har heller ikke lyst til å være utro, men ett av to kommer nok til å skje tror jeg...

 

Han har også sagt en gang, at om jeg vil ha sex, så må jeg skaffe meg en elsker, for han kan ikke hjelpe meg...

 

Han reiser mye i jobben, og når han har vært borte en uke, så er det kos og klem til ungene når han kommer hjem. Jeg får kun et lite "hei".

 

Dette tærer på min selvfølelse, og jeg føler meg liten, trist og deprimert.

Og hver gang jeg bringer opp emnet, så blir han sur.

Han har bare ikke lyst på sex, og det må jeg bare godta.

 

Vi bor på min odelsgård, men han har lagt MYE tid, tårer, blod, svette og penger inn i den for å få det slik vi har det i dag.

Jeg er syk og arbeidsledig, og får nok uføretrygd etterhvert.

Jeg tenker også mye økonomi oppi alt dette.

Jeg tror ikke jeg klarer å beholde gården om han flytter ut.

Pga odel, så er det ikke noen mulighet å selge heller.

 

Jeg bestilte time til oss på familiekontoret. Jeg tenkte at vi kanskje kunne få hjelp der, men han var overhodet ikke interessert i å møte opp der.

Jeg så heller ikke noe poeng i at jeg gikk alene...

 

I et år har jeg bedt han gå til legen for å måle testosteronnivået sitt, men det har han heller ikke gjort...

 

Jeg vil så gjerne fikse forholdet, men jeg klarer det ikke alene.

Hva skal jeg gjøre...?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3734e...d8d

[Karamellis]

Vil han skilles? Hvis han ikke vil skilles, må han gjøre en innsats for at det skal bli bedre mellom dere. (Dersom han vil skilles skjønner jeg at han ikke vil til legen, ikke vil være med på familiekontoret etc)

 

Skaft barnevakt igjen, lag en god middag - og finn ut av hva han vil med resten av livet sitt. Jeg tenker at sex ikke bør være fokus nå, men heller på å finne ut hvorvidt dere vil fortsette sammen som par eller ikke. (Men i det kan det ligge at han må forsøke å finne ut av hvorfor sexlysten er så lav, og om det er noe han kan gjøre for å få den opp igjen - dersom dere bestemmer dere for å redde forholdet)

 

Jeg er for å prøve å få ekteskapet til å fungere, siden det er barn involvert, men da må BEGGE ønske det, og BEGGE må gjøre en innsats. Du kan ikke drive forholdet alene.

 

Jeg skjønner hva du tenker mtp gården, men han må likevel forsøke å jobbe med forholdet. At du kanskje må flytte fra gården om dere blir skilt er veldig trist, men 38 er ikke så gammelt, og det høres veldig trist ut å fortsette i et dårlig forhold for gården sin skyld, iallfall om det ikke er noen tegn på at ting kommer til å endre seg.

[AnonymBruker]

Takk for svar. :-)

 

Han vil ikke skilles, men alt er liksom opp til meg sier han. Enten så må jeg godta at ting er som det er, eller så må jeg bryte ut. Han har sagt noen ganger, at kanskje det hadde vært best for min del om han hadde reist, så jeg kunne funnet meg en ny mann, men det er jo ikke det jeg vil!

Jeg vil redde forholdet, for jeg er veldig glad i han.

Men jeg er ikke førti enda, og jeg har ikke lyst til å avslutte sexlivet mitt enda.

Jeg trenger å føle meg elsket, og føle at han bryr seg om meg.

Han sier at han gjør det, men han viser det ikke.

Eller på en måte, så viser han det jo også. Han forsørger meg og ungene. (Jeg har kun stønad fra nav)

Han jobber mye både borte og hjemme.

Og han er som sagt helt fantastisk med ungene.

Men det er nærheten jeg savner mest.

Han har aldri vært kosete. Aldri leiet meg når vi er ute, aldri holdt rundt meg offentlig, aldri sagt at han elsker meg når andre har kunnet høre det. Og det har på en måte vært helt greit, men nå også intimiteten mellom oss to er helt borte, så blir det et stort savn for meg.

 

Vi mistet et barn for 5 år siden, og det er vel fra da at alt bare har gått nedover.

Han var ikke interessert i å snakke med psykolog eller familiekontoret da heller.

Han mener at det er våre liv, våre private problemer, så det må vi klare å ordne selv,

uten innblanding fra en tredje part...

Men å glemme at problemene er der vil ikke få de til å forsvinne for min del. De blir heller bare større.

 

Og hver gang jeg har tatt opp dette, noe jeg har gjort ganske mange ganger i løpet av de siste årene, så ender det bare med krangel, og at jeg bare må godta han som han er...

 

Anonymous poster hash: 3734e...d8d

[stjernestøv]

Dette er et valg du må ta. Han sier jo du må godta han som han er, er du villig til å leve med det?

[Jeg har en 1.klassein! Hjelp...]

Dette er et valg du må ta. Han sier jo du må godta han som han er, er du villig til å leve med det?

Jeg vet ikke.....

[Karamellis]

Savner ikke han å ha lyst på sex? Jeg synes det er rart at han ikke ønsker å utforske muligheten for å få lysten tilbake. (Med mindre han er aseksuell/homofil)

 

For din del: Å velge bort nærhet/kos/sex når man er 38 år synes jeg er altfor tidlig. Men skjønner jo at du er glad i ham og argumentet om at han er en god far.

 

Jeg synes det blir for enkelt av ham å si at dette er noe du må leve med...

 

Har han noen han stoler på som kan snakke med ham om dette? Søsken/venn han kanskje vil lytte til som du kan prate med? (uten å nødvendigvis fortelle alt) 

[AnonymBruker]

Ja, jeg tenker litt sånn jeg også.

Jeg skjønner ikke at han ikke har lyst til å prøve å få ting til å fungere...

Jeg tenker noen ganger at han kanskje vil ut av forholdet, men ikke har guts nok selv til å gjøre det slutt.

Istedet venter han bare på at jeg skal bryte ut...

 

Han snakker litt med sin bror, og har sagt at han har det likedan med dama si.

Men det vet jeg at ikke er sant, for jeg har snakket med ho om det.

Dvs dama til broren mener at de har for lite sex også.

Men de har en liten baby, og har sex "bare" en gang i uka...

Det kan ikke sammenliknes med vår situasjon i det hele tatt.

Han har nok bare sagt til broren at jeg synes vi har for lite sex, uten å si noe om hvor lite det faktisk er...

 

Huff, det er ikke lett dette. :-(

 

 

Anonymous poster hash: 3734e...d8d

[Vortexsurfer]

Først og fremst vil jeg si at jeg er helt utrolig lei meg på dine vegne. Det du nå tenker på og vurderer er på ingen måte lett, og jeg tipper det er med deg på ett eller annet nivå hele tiden.

Men jeg tenker jeg vil komme med mine egne erfaringer for å vise deg at det er en verden etterpå. Det kan være.

Vi hadde ikke barn dog. Ei heller var jeg syk. Vi var sammen i om lag fem år. Men, den følelsen av å ikke bli sett eller åttrådd kan gjøre deg syk. Eller -ere.

Spesielt når det er viktig for deg. At det da oppleves som ikke viktig av den som skal bry seg mest om deg i hele verden er fryktelig sårt og skamfullt og fyller deg etterhvert av en følelse av utilstrekkelighet og måten en etterhvert anskuer seg selv på spille deg noen puss. Man må da ta seg i vare for at dette ikke blir varig.

Jeg vet nå som jeg har vært singel i ti måneder at jeg både er selvsikker, spontan, morsom og sexy. Etter at han ikke ville ha meg i perioder og så til slutt i en lang periode, vet jeg hvordan det er å være den eneste som prøver å få det til å "make it rain" etter eoner i tørke, for å så bli avvist. Den følelsen av skam for kroppslig utilstrekkelighet, skam for å ikke forstå hvorfor og hvordan man føler seg som en komplett idiot, også fordi de tjue forrige gangene en prøvde feila, også gjør man det igjen. Det er vondt og forvirrende. Og etterhvert, for min del ble denne bekreftelsen nesten som en besettelse for min del. Vi har ikke snakka om det etterpå, men jeg vil anta at det for hans del føltes kvelende og ille, og ikke lystfremkallende.

Ut i fra det du skriver verken kan eller vil han forstå hvor viktig og hvorfor dette er viktig for deg. Like lite som du i den situasjonen du beskriver kan se hvorfor det ikke er viktig for han.

Saken er at det er et grunnleggende menneskelig behov å bli sett, ønsket og akseptert. Nå, etter at han gikk sin vei, så er jeg faktisk der hvor jeg opplever dette. Av andre, men mest av alt - fra meg selv.

Da den tjukke dama hadde sunget og alt var over måtte jeg ta meg sammen, virkelig. Og ta meg selv på alvor. Hva er det *jeg* vil? Det tok tid, men jeg har funnet det ut. Jeg vil allikevel legge til at jeg har mislyktes i å ta opp eller opprettholde intime relasjoner med menn jeg virkelig bryr meg om etter å ha vært der du er. Jeg vet hvorfor. Jeg er livredd for havne der igjen. Men! Jeg vet det vil ordne seg. Det ordner seg for flinke jinter.

Til barn og økonomi osv. Om han er en så god far som du sier vil han være der for barna også om du går. Økonomi vil også ordne seg. Du er nå så oppi et hjørne at du ser ingen veier ut. Det er kanskje ikke sånn du har sett det for deg, men du er 38år. Du har flotte barn og muligens en eksmann som vil være en venn og støttespiller livet ut. Du viser i teksten din at du er sterk og har mot. Vær modig. Forandre det du kan, og det er dine egne omstendigheter.

Lykke til, uansett :-)

[mrxx]

Når han har vært så lite interessert i sex så og si i fra starten av så har jeg ingen tro på at det blir så veldig mye mer fart i han. Det er nok ett håpløst prosjekt. Du kan kanskje klare å få han til å ha litt mer sex i en periode, men det vil fort falle tilbake til det gamle.

 

Synd, du er kun 38 år og i din beste alder når det gjelder kåthet og kunne ha hatt masse god sex i flere år fremover.

Dere bør ta en alvorsprat og finne ut hvilke veier dere ønsker å gå fremover og om det er mulig å gå noenlunde den samme veien.

Ett alternativ er at du kan ha deg litt på si, hvis det er ok for han.

[AnonymBruker]

Tusen takk for godt svar. Det var til stor hjelp, men jeg har fortsatt endel å tenke gjennom.

Av hensyn til barna, så venter jeg til over nyttår med å ta opp dette med han igjen.

Han sier det er ok at jeg har en elsker, men det er IKKE ok for meg.

Jeg kan ikke leve et dobbeltliv på den måten. Det er helt uaktuellt!

Sånn jeg ser det, så har jeg kun to valg.

Jeg må innfinne meg med situasjonen, og regne med å leve uten sex og/eller intimitet til døden skiller oss ad... Eller jeg må be om skilsmisse. Begge deler føles som et nederlag for meg.

 

Men du fikk tankegangen min over i et litt annet spor enn den har vært på noen år.

Takk igjen!

Anonymous poster hash: 3734e...d8d

[Maglor]

Lykke til.

 

Jeg vet det ikke er noen erstatning for ekte vare, men det finnes mye artige leketøy og hjelpemidler for å kose seg solo i dag...

[AnonymBruker]

Lykke til.

 

Jeg vet det ikke er noen erstatning for ekte vare, men det finnes mye artige leketøy og hjelpemidler for å kose seg solo i dag...

Jada, men det er ikke så mye kos og nærhet med det. ;-)

Anonymous poster hash: 3734e...d8d

[tjohei1]

Jeg er en jente på 38 år. Jeg er gift, og vi har to barn på 5 og 14 år.Jeg er veldig glad i min mann, og han er en fantastisk pappa, men...Jeg tenker hver eneste dag på om jeg skal bryte ut av ekteskapet eller ikke.Jeg snakker litt med to venninner, og de hadde reist for lenge siden sier de. Men jeg ville satt pris på innspill fra folk jeg ikke kjenner også. :-) Vi har aldri hatt mye sex. Kanskje en gang i mnd + - i begynnelsen.Jeg synes det var lite, men jeg kunne leve med det... Men det har bare blitt mindre og mindre. Det ble til 4 ganger i året, 2 ganger i året, og nå så er det 8 mnd siden sist. Jeg har prøvd mange ganger. Jeg har ordnet barnevakt, laget middag, tent lys og gjort det romantisk for oss mange ganger til ingen nytte. Jeg sier klart ifra at jeg trenger sex, men han har ikke lyst sier han. Noen ganger spør jeg bare direkte om vi skal ha sex. Andre ganger kan jeg snike meg inn under dyna hans på kveldene. En gang sugde jeg han "plutselig", og han nøt det! Men når jeg var ferdig, så reiste han seg fra senga, sa "takk, jeg elsker deg" så gikk han og la seg på sofaen... Han har også sagt at han synes jeg er for feit... Men da tok jeg av meg 20 kilo, uten at det hjalp noenting... (Og han har ikke akkurat modellkropp selv heller...) Jeg har sagt til han at dette går ikke. Jeg har ikke lyst til å skilles, og jeg har heller ikke lyst til å være utro, men ett av to kommer nok til å skje tror jeg... Han har også sagt en gang, at om jeg vil ha sex, så må jeg skaffe meg en elsker, for han kan ikke hjelpe meg... Han reiser mye i jobben, og når han har vært borte en uke, så er det kos og klem til ungene når han kommer hjem. Jeg får kun et lite "hei". Dette tærer på min selvfølelse, og jeg føler meg liten, trist og deprimert.Og hver gang jeg bringer opp emnet, så blir han sur.Han har bare ikke lyst på sex, og det må jeg bare godta. Vi bor på min odelsgård, men han har lagt MYE tid, tårer, blod, svette og penger inn i den for å få det slik vi har det i dag.Jeg er syk og arbeidsledig, og får nok uføretrygd etterhvert.Jeg tenker også mye økonomi oppi alt dette.Jeg tror ikke jeg klarer å beholde gården om han flytter ut.Pga odel, så er det ikke noen mulighet å selge heller. Jeg bestilte time til oss på familiekontoret. Jeg tenkte at vi kanskje kunne få hjelp der, men han var overhodet ikke interessert i å møte opp der.Jeg så heller ikke noe poeng i at jeg gikk alene... I et år har jeg bedt han gå til legen for å måle testosteronnivået sitt, men det har han heller ikke gjort... Jeg vil så gjerne fikse forholdet, men jeg klarer det ikke alene.Hva skal jeg gjøre...?    Anonymous poster hash: 3734e...d8d

Hvis sex er så viktig for deg bør du enten be om at den partner forandrer seg eller finne deg en med like behov som deg selv. Selv skjønner jeg ikke hvorfor sex er så viktig for hvordan du føler deg. De er ment for å lage barn, ikke annet.

[IngridSletten]

Hvis sex er så viktig for deg bør du enten be om at den partner forandrer seg eller finne deg en med like behov som deg selv. Selv skjønner jeg ikke hvorfor sex er så viktig for hvordan du føler deg. De er ment for å lage barn, ikke annet.

Dett er nok et synspunkt som MANGE er uenig med deg i!!

[Lillemus]

Hvis sex er så viktig for deg bør du enten be om at den partner forandrer seg eller finne deg en med like behov som deg selv. Selv skjønner jeg ikke hvorfor sex er så viktig for hvordan du føler deg. De er ment for å lage barn, ikke annet.

For deg kanskje, i mitt ekteskap hadde jeg omtrent det sånn. Nå er jeg i et annet forhold og sex er ganske viktig og noe fint vi deler med hverandre av kjærlighet og begjær. Vi er alt for unge begge to til å ha sex bare et par ganger i året.