Der allmennlegers praktisering av psykiatri ødelegger arbeidslivet...

[AnonymBruker]

He!

 

Det er lenge frem og vanskelig å tenke seg en sånn pensjonisttilværelse :-)

 

Jeg syns vel det å bli eldre, stille andre krav til en, man har arbeidet hardt gjennom et langt liv, så da er det noe annet:-)

 

Så det er magisk nok ikke skadelig å ta det rolig i det øyeblikket man er passert 62 år.

Anonymous poster hash: 4e42c...431

[AnonymBruker]

Hei!

 

Ja hardt og hver dag og lange dager. Og jeg liker det.

 

Nå mente jeg lønnet arbeid.

 

Og hva mener du man skal gjøre hvis man har så store sosiale problemer (div. personlighetsforstyrrelser) at man rett og slett ikke får jobb?

Anonymous poster hash: 4e42c...431

[AnonymBruker]

Forstår ikke at folk har behov for å baksnakke folk, jeg liker å fremsnakke folk da og dra frem positive sider, noe alle som regel har. Har ikke så mange venner jeg heller men liker de jeg har, selv om det å være sosial er slitsomt.

 

Skulle gjerne jobbet litt jeg også, men hvorfor skal det bestemme vår verdi? Ser på folk jeg gikk på skolen med, de er barske menn og fine fruer....og her kommer jeg. Det er litt vondt å være usynlig og bli sett på som en "boms" sikkert.

 

Du skal være glad du faktisk har _noen_ venner. Noen av oss har ingen.

Anonymous poster hash: 4e42c...431

[Madelenemie]

 

Så det er magisk nok ikke skadelig å ta det rolig i det øyeblikket man er passert 62 år.

Anonymous poster hash: 4e42c...431

 

Hei!

 

Jeg tror neppe det vil føles behagelig og naturlig for meg.

 

Men kanskje for en hjelpepleier eller frisør feks, slike som jobber i harde og tunge yrker.

 

Jeg vil jobbe så lenge jeg lever, men så har jeg ikke tungt fysisk arbeide. Det er en vesensforskjell.

 

Det er kjedelig å ikke jobbe/bidra/stå opp og være en aktiv del av det samfunnet man lever i.

[tonie]

Au....Minefelt! Tipper at du angrer litt nå. 

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg tror neppe det vil føles behagelig og naturlig for meg.

 

Men kanskje for en hjelpepleier eller frisør feks, slike som jobber i harde og tunge yrker.

 

Jeg vil jobbe så lenge jeg lever, men så har jeg ikke tungt fysisk arbeide. Det er en vesensforskjell.

 

Det er kjedelig å ikke jobbe/bidra/stå opp og være en aktiv del av det samfunnet man lever i.

 

Virker som om du har litt problemer med å se verden med andres øyne.

Anonymous poster hash: 4e42c...431

[Nycora]

Au....Minefelt! Tipper at du angrer litt nå.

Best å sette opp rød varseltrekant :-)

[Captain Cheeseheart]

Hei!

 

Av mange innlegg, virker du ofte som en magnet med ordene dine, de klør ikke av oppgulp og PK, det liker jeg, selv om jeg ofte er uenig.

 

Jeg tror arbeid har terapeutisk effekt, men jeg er enig med deg i at dagdriving har en destruktiv effekt, Forskjell her 

 

 

Det er bra.

 

Du er ganske sånn du også.

[Madelenemie]

 

Nå mente jeg lønnet arbeid.

 

Og hva mener du man skal gjøre hvis man har så store sosiale problemer (div. personlighetsforstyrrelser) at man rett og slett ikke får jobb?

Anonymous poster hash: 4e42c...431

 

Hei!

 

Og det svarte jeg på!

 

Når det gjelder personlighetsforstyrrelser, som blir så alvorlige at man ikke kan jobbe/være en aktiv bidragsyter til samfunnet, så er man selvsagt unnskyldt om man ikke får noen jobb.

 

Man kan likevel sørge for å gjøre det bra for seg selv, og det gjør man ikke ved å sove for lenge på hverdagene/ikke ha fast døgnrytme og struktur, eller klage og lage seg problemer, eller overspise fordi man ikke har noe bedre å gjøre, feks interesser,.

 

Man må ta det ansvar som man har for sin egen helse enten den gjør det mulig eller ikke å arbeide.

For majoriteten vil det å arbeide gjøre mer for helse og fremgang enn grublerier og klaging.

[Madelenemie]

 

Virker som om du har litt problemer med å se verden med andres øyne.

Anonymous poster hash: 4e42c...431

 

Hei!

 

Korrekt, det har jeg.

 

Ikke bare litt, men relativt store problemer med. (ikke i følge min egen viten, men i følge andres)

 

Jeg mener likevel det jeg gjør, tidlig til sengs og tidlig fra seng gjør et menneske bedre og sunnere på alle måter, jobb eller ikke :-)

 

 

Det fins kun helsefordeler av jevn struktur, hardtarbeideenhet og lite grublerier.

[AnonymBruker]

 

Man må ta det ansvar som man har for sin egen helse enten den gjør det mulig eller ikke å arbeide.

For majoriteten vil det å arbeide gjøre mer for helse og fremgang enn grublerier og klaging.

 

Hjelper ikke det når man ikke får/takler jobb.

Anonymous poster hash: 4e42c...431

[Madelenemie]

 

Det er bra.

 

Du er ganske sånn du også.

Hei!

 

<3

 

[AnonymBruker]

 

Jeg mener likevel det jeg gjør, tidlig til sengs og tidlig fra seng gjør et menneske bedre og sunnere på alle måter, jobb eller ikke :-)

 

Jeg tror fortsatt det avgjørende er hvor lenge man befinner seg i sengen, ikke klokkeslettet når man legger seg/står opp.

Anonymous poster hash: 4e42c...431

[Captain Cheeseheart]

Interessant. Virkelig.

[Nycora]

Forstår ikke at folk har behov for å baksnakke folk, jeg liker å fremsnakke folk da og dra frem positive sider, noe alle som regel har. Har ikke så mange venner jeg heller men liker de jeg har, selv om det å være sosial er slitsomt.

 

Skulle gjerne jobbet litt jeg også, men hvorfor skal det bestemme vår verdi? Ser på folk jeg gikk på skolen med, de er barske menn og fine fruer....og her kommer jeg. Det er litt vondt å være usynlig og bli sett på som en "boms" sikkert.

Det spørs jo også hvordan man definerer venner. Man kan hilse på mange og kanskje slå av en prat. Mine nære venner kan jeg stole på, de kan stole på meg og vi er der for hverandre. Har to stykker som er sånn. De er verdt mere enn gull for meg. Jeg forventer ikke at de skal ta del i min sykdom, det er det behandler som gjør. Det er viktig å ha litt klare grenser her.

Hvilken verdi har en som ikke arbeider? Er vi verdt noe som menneske? Trenger man å prestere en hel masse for å ha verdi? Dette er noe jeg sliter veldig med. Er jeg egentlig bra nok for dette livet når jeg ikke arbeider? Må ha masse piller og jevnlig behandling for å stå på beina? Hvilken verdi har jeg når jeg ligger i senga og greier ingenting? Er dette latskap i andres øyne? Dette er tanker som kommer veldig når jeg er deprimert. Jeg ligger der og funderer over om verden hadde det bedre uten meg.

Når jeg har fått ristet av meg litt slitenhet, er det lettere å tenke positivt. Jeg har kanskje en verdi som datter, mor, kone, mormor? Eller har jeg en verdi fordi jeg er et menneske?

[Gjest]

Har forståelse for dette. Tenkte meg vel ikke godt nok om før jeg trykket på send-knappen. I din situasjon og sikkert mange andres, vil jo skifte av arbeidsplass være gunstig. Det er sikkert ikke enkelt å finne en ny plass heller sånn umiddelbart.

Det jeg mente egentlig å si, var at det er veldig vanskelig å komme tilbake i arbeidslivet etter lange sykmeldinger. Man faller rett og slett ut av samfunnet.

Jeg tror også det er lett å falle ut av arbeidslivet når en er langvarig sykemeldt. Men jeg ønsket å få frem hvordan det enkelte ganger fungerer. Det snakkes så flott om at tilrettelegging, alle skal kunne bruke restarbeidsevnen, alle skal raskt tilbake i arbeid. Men hvordan fungerer det i virkeligheten. Det er nok forskjell på hvordan det fungerer i forskjellige bedrifter. Men jeg tror de har en lang veg å gå for å få det til å fungere at alle skal kunne bruke restarbeidsevnen. Det presset som er fra NAV kan også slå negativt ut hos mange som er syke. Så det bør bli opp til legen og pasienten hva som er best og eventuelt ta kontakt med arbeidsgiver for å høre hvilke tilrettelegging som er mulig. Men noen ganger er fullstendig ro nødvendig, selv om det ikke ser slik ut for andre. Endret 6. desember 2013 av eller

[AnonymBruker]

Interessant. Virkelig.

 

Virkelig?

Anonymous poster hash: 4e42c...431

[stjernestøv]

 

Du skal være glad du faktisk har _noen_ venner. Noen av oss har ingen.

Anonymous poster hash: 4e42c...431

 

Jeg er faktisk glad og takknemlig for det. Føler med de som har ingen

[stjernestøv]

Det spørs jo også hvordan man definerer venner. Man kan hilse på mange og kanskje slå av en prat. Mine nære venner kan jeg stole på, de kan stole på meg og vi er der for hverandre. Har to stykker som er sånn. De er verdt mere enn gull for meg. Jeg forventer ikke at de skal ta del i min sykdom, det er det behandler som gjør. Det er viktig å ha litt klare grenser her.

Hvilken verdi har en som ikke arbeider? Er vi verdt noe som menneske? Trenger man å prestere en hel masse for å ha verdi? Dette er noe jeg sliter veldig med. Er jeg egentlig bra nok for dette livet når jeg ikke arbeider? Må ha masse piller og jevnlig behandling for å stå på beina? Hvilken verdi har jeg når jeg ligger i senga og greier ingenting? Er dette latskap i andres øyne? Dette er tanker som kommer veldig når jeg er deprimert. Jeg ligger der og funderer over om verden hadde det bedre uten meg.

Når jeg har fått ristet av meg litt slitenhet, er det lettere å tenke positivt. Jeg har kanskje en verdi som datter, mor, kone, mormor? Eller har jeg en verdi fordi jeg er et menneske?

Har en nær venninne og det holder for meg, har to jeg har vært innlagt med som jeg treffer av og til. Vi snakker om alt mulig og min venninne vet min diagnose, noe få vet og jeg vet hennes diagnose.

 

Ja hvordan måler man verdi?

 

Men jeg er glad jeg har verdi for mine nærmeste, barna har reddet meg mange ganger og jeg har stått på og står på for dem. De betyr alt, og det er alt som betyr noe.

[stjernestøv]

 Men noen ganger er fullstendig ro nødvendig, selv om det ikke ser slik ut for andre.

Riktig. Andre vet jo ingenting om personene det gjelder, folk flest har tross alt begrenset kunnskap om psykiske lidelser.